I begynnelsen var sitatet

Wer den Dichter will verstehen
muss in Dichters Lande gehen.
Goethe, fotografert av meg i Berlin nylig.


Søren i Sørens bogblog spurte i DETTE innlegget etter gode innledningssitater. Jeg trodde først han mente åpningssetninger og refererte til DETTE innlegget i min egen blogg.
Men det Søren var ute etter, var altså sitater av den typen som mange forfattere setter først i boken som et slags motto. Det har jeg ikke sett noen blogge om før, så jeg tok en rask tur i egne hyller og høstet følgende:


Her hvor menn må lytte ved hverandres klagemur, hvor alder skaker grå og glisne hår, hvor ungdom blekner i en dødningdans, hvor bare det å tenke er en kniv, i sorgens åpne sår ...
John Keats: Ode til en nattergal, gjendiktet av André Bjerke
Philip Roth: Hvermann

Da jeg nå engang ikke var i stand til å gjøre menneskene mer fornuftige, var jeg lettere lykkelig på avstand.
Voltaire
Thomas Bernhard: Trær som faller

Jeg er ingenting, jeg vet det, men jeg setter sammen mitt ingenting med litt av hvert.
Victor Hugo: Le Rhin
Philippe Claudel: Brodecks rapport

Flermannsstyre er ikke til gavn; en enkelt får styre, én være konge.
Homer: Iliaden
Conn Iggulden: Ulven fra steppene

Sannheten, den bitre sannhet.
Danton
Stendhal (Henri Beyle): Rødt og svart

Det er en mann uten betydning for noe fellesskap; et individ, så vidt det er.
Céline: L’Église
Jean-Paul Sartre: Kvalmen

Den viktigste og vakreste av naturens egenskaper er bevegelsen, som uavlatelig holder den i gang; men denne bevegelse er ikke annet enn den evige konsekvens av forbrytelser, den kan bare holdes ved like ved hjelp av forbrytelser.
D.A.F. de Sade
Lawrence Durrell: Clea

Wer den Dichter will verstehen
muss in Dichters Lande gehen.
Goethe
J.M. Coetzee: Ungdom

Flere eksempler mottas med takk!

PS: Som en av kommentatorene gjør oppmerksom på, kalles et sitat som brukes
som motto på denne måten, enten først i boken eller foran et kapittel, for en epigraf.

Tur- og hagerapport

Til tross for at det var morsomt å være i Berlin, og ikke minst å sykle der, og til tross for at jeg langt fra betrakter meg selv som noen typisk nordmann, lengtet jeg intenst etter det vante turmønsteret mitt i norsk natur. Lukten av granskog, faktisk, enda så vakkert jeg synes det er med løvtrær. Men jeg bruker jo denne naturen ganske intenst da, hver eneste dag.
I dag var Billie og jeg oppe på femhundremeterstoppen igjen, for 64. gang denne sesongen. Det over hundre og seksti meter høye Vealøstårnet har nå fått sin tradisjonelle julepynt og fremstår som et gigantisk juletre på avstand. Sånn ser tårnet ut i mørket nå, sett på seks og en halv kilometers avstand. (Foto: Ernst Vikne)








Ikke enden av regnbuen, akkurat, men kanskje en slags variant. Billie studerer juletrebelysningen på nært hold. Det er tidlig lørdag morgen, dagslyset har ikke helt fått overtaket ennå.







Her er litt av utsikten vi blir belønnet med fra toppen. Folk klager så fælt over november og mørketid. De legger visst ikke merke til at november byr på sine helt egne estetiske og sansemessige opplevelser, som den friske angen av barskog og rå fuktighet som preger naturen akkurat nå.









Jeg trenger forresten ikke gå langt for å nyte november - dette bildet er tatt gjennom kontorvinduet mitt og viser den nederste snippen av min egen hage og naboens trær på den andre siden av jernbanelinjen. Dette er ikke dystert, det er jo utrolig vakkert! Har forresten tenkt å ta en skikkelig økt i hagen i ettermiddag, med denne flotte høsten kan hagesesongen vare til jul!





Det er ikke noe som gror nå, selvsagt, men jeg raker løv, rydder, beskjærer, bygger litt om, flytter busker, legger opp noen nye tørrmurer. Fjerner en del av tujahekken. Jobber med spade, rive, spett, trillebår og motorsag. Forbereder neste års sesong, rett og slett.
Furua på bildet er egentlig ganske skulpturell - ser nærmest ut som en diger bonsai - men staudene som sto under, hadde tatt overhånd og ødela det visuelle inntrykket. Nå fjerner jeg staudene og skal lage et arrangement med mosegrodde steiner sånn at treet og dets nærmeste omgivelser får et japanskaktig preg. Men det er mye arbeid!




Et lite farvel til dagen fra den japanske hagen, der en av lyktene står og lyser for seg selv etter hvert som mørket senker seg.

Berlin Alexanderplatz

Nei, jeg var ikke på Alexanderplatz da jeg nylig var i Berlin. Jeg må innrømme at jeg heller ikke har lest Alfred Döblins kjente roman Berlin Alexanderplatz. Men denne boksen ønsker jeg meg virkelig til jul.

Og så var det Botheim-søstrene igjen

Tabloidavisen Dagbladet hører så absolutt ikke til min daglige lesning (bare på lørdager på grunn av kryssorden i Magasinet), men i dag fikk jeg den stukket i hendene og bladde derfor litt i den. Jammen har avisen et bilag på fredager også, og hva skuet mitt øye, jo et nesten helsides intervju med søstrene Botheim, forfatterne av Ramstein pensionat. Og som et lite apropos til tidligere omtaler, blant annet referansene til den noe negative kritikken i Morgenbladet: "Det skal være ei bok som er både god og dårlig. Det er viktig at den har feil ved seg, og at karakterene også har store feil ved seg. Hvis man skal analysere boka, er begrepet feil helt sentralt."
Tja, det kan jo være en smart måte å forsikre seg mot dårlig kritikk på, men det kan jo også være at de rett og slett mener det. Men les intervjuet, dette er sikkert en avis som befinner seg i mange norske hjem. I dag altså også i mitt, men bare ved en inkurie.

Virkelighetens Brontë-søstre

Det må være ganske spesielt at søsken skriver en skjønnlitterær bok sammen, jfr. innlegget nedenfor. Virkelighetens Brontë-søstre, det vil si Charlotte, Emily og Anne, prøvde seg først med diktsamlingen Poems under psevdonymene Currer, Ellis og Acton Bell. Boken solgte i to eller tre eksemplarer, avhengig av kilde. Søstrene gikk deretter over til å skrive romaner hver for seg. Charlotte skrev The Green Dwarf, Tales of Angria, Jane Eyre, Shirley, Villette, The Professor og den ufullførte Emma, Emily Stormfulle høyder (Wuthering Heights), og Anne Agnes Grey og The Tenant of Wildfell Hall. To av disse, Stormfulle høyder og Jane Eyre, rangeres blant verdens beste romaner. Jeg tviler på om litteraturhistorien har andre eksempler på en slik ansamling av talent innen én og samme familie.

Tragedie manglet heller ikke: Søstrene Maria og Elizabeth hadde dødd av tuberkulose allerede mens de gikk på kostskole. I september 1848 døde broren Branwell, alkoholisert og forhutlet, opprinnelig visstnok den mest talentfulle av dem alle (men kanskje det bare ble vurdert slik fordi han var gutt?), i desember samme år døde Emily, og i mai året etter døde Anne. De tre ble henholdsvis 31, 30 og 29 år gamle. Charlotte levde lengst og døde kort før sin 39-årsdag i 1855.

Intern humor? Meir om Brontë-søstrene frå Lesja

«Intern humor» er overskriften på Morgenbladets anmeldelse av Botheim-søstrenes debutroman Ramstein pensionat, som jeg nettopp har lest. «Kryssklipping blir ikkje automatisk interessant litteratur,» er anmelderen Nora Simonhjells konklusjon. Jeg konkluderer med at hun ikke likte boka så godt som jeg gjorde. For det første har hun problemer med å se boka som en roman, samtidig som hun sier at «romanen er jo den sjangeren som stadig fornyar seg. Men dersom noko skal kunne kallast ein roman, må det vere noko som gjer teksten estetisk interessant». Jeg er usikker på hva anmelderen legger i «estetisk interessant». Vi er nok i det hele tatt uenige, anmelderen og jeg. Jeg er for eksempel ikke enig i at både by- og bygdeportretter preges av klisjeer. Det er en lettvint påstand å komme med, og etter min mening stemmer den ikke. Anmelderen har heller ikke sans for boka som fellesprosjekt: «I eit intervju får eg vite at søstrene har insistert på å skrive halvparten av boka kvar, og, ja mest ned til ordnivået har dei arbeidd etter prinsippet om annankvart ord. Det kollektive og kontrastive med skriveprosessen skin tydeleg igjennom. Fleire av fragmenta får dermed noko hakkete over seg.» Fortsatt er anmelderen og jeg uenige: Jeg lot meg under lesingen imponere nettopp av «det kollektive og kontrastive». I mine øyne ga det teksten en ekstra nerve. Imponerende og morsomt samarbeid, tenkte jeg. Humoren går også anmelderen hus forbi: «Boka insisterer på at ho er morosam.» Til det må jeg bare si at jeg selv har en stor forkjærlighet for humor i litteraturen og at jeg jobber med humor i mine egne bøker. Overfor meg som leser nytter det ikke å «insistere på å være morsom». Jeg har vært borti mange bøker som har utgitt seg for å være morsomme, men som ikke er det. Men Ramstein pensionat er morsom. Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at nettopp humoren er et av mest overbevisende trekkene ved denne boka. «Intern» opplever jeg den ikke som. Men kanskje den ble litt for subtil for anmelderen? Eller kanskje det bare er et spørsmål om smak og behag, hva vet jeg.

Bare ett sted er jeg enig med anmelderen: Hun siterer fra samme sted i boka som jeg også gjorde i mitt innlegg om den 19. november (litt lenger nede). «Her finst det ei interessant spenning i teksten,» sier anmelderen. «Dessverre blir ho ikkje utvikla.» Jeg er enig i at denne teksten fremhever seg med en spesiell litterær kvalitet, men for meg, i langt større grad enn for anmelderen, inngår den i det jeg opplever som en vellykket og underholdende helhet. Anmelderen ville i det hele tatt hatt en annen bok. Det ville ikke jeg. Dermed ikke sagt at det ikke skal bli spennende å se hva «de norske Brontë-søstrene» gjør neste gang, hvis det blir noen neste gang, for litteraturhistorien har vel neppe noen eksempler på at et søskenpar har skapt et skjønnlitterært forfatterskap sammen? Det er vel spesielt nok bare med denne ene boka? Men om de nå skriver videre, sammen eller hver for seg, er det klart at deler av denne boka, som ovenfor nevnte fragment, kan være mer interessante enn andre deler av boka å utvikle videre. Her er nok anmelderen og jeg enige. Og talent skorter det neppe på hos de to søstrene.

Dort, wo man Bücher verbrennt ...

Et veldig spesielt minnesmerke i Berlin, som har med bøker å gjøre, er "Bibliothek" på det som i dag heter Bebelplatz på Unter den Linden. Minnesmerket består av et underjordisk kvadratisk rom med veggene dekket av tomme hvite bokhyller. Rommet er ikke tilgjengelig, men kan besiktiges gjennom en glassplate i brolegningen. Minnesmerket er utført av den jødiske kunstneren Micha Ullman og ble innviet i 1995.


Det er til minne om nazistenes bokbrenning etter Hitlers maktovertagelse i 1933, da studenter fra det nasjonalsosialistiske studentforbundet og professorer fra Humboldtuniversitetet tømte det gamle universitetsbibliotekets hyller for "skadelig" litteratur, både skjønnlitteratur og sakprosa, og brente bøkene på plassen utenfor til stormende jubel og oppildnende hornmusikk fra SA- og SS-orkestre.





En av plakettene ved minnesmerket inneholder Heinrich Heines kjente sitat: "Der hvor man brenner bøker, ender man til slutt opp med også å brenne mennesker." Heine skrev dette i et av dramaene sine, Alansor, i 1821. Da handlet det om kristne riddere som brente Koranen under erobringen av Granada. Men jøden Heines ord om bokbrenning fortoner seg jo som uhyggelig visjonære med tanke på hva som skjedde i hans eget land over hundre år senere.


Brecht, Kafka, Musil, Marx og Freud var noen av de mest kjente navnene hvis bøker havnet på nazistenes bokbål. Vår egen Sigrid Undset var også i det celebre selskap. En annen av de fordømte forfatterne, Erich Kästner, var faktisk selv til stede i tilskuermengden. Modig gjort, må man si. Men Kästner var modig, han nektet å rømme landet og ble i Tyskland under hele krigen. I Norge (og antagelig i det hele tatt) er han mest kjent for barnebøkene sine, særlig Emil og detektivene. Jeg har lenge hatt lyst til å se litt nærmere på Kästner, så forleden dag kjøpte jeg Das grosse Erich Kästner Lesebuch.



"Seit Bücher geschrieben werden, werden Bücher verbrannt", skriver Erich Kästner i et av sine essays. Og det er riktig nok, bokbrenning var ikke nazistenes oppfinnelse, det var ikke noe nytt, slik det fremgår av DENNE tyske Wikipedia-artikkelen. Det skrevne ord har alltid vært farlig for noen, og er det fremdeles. Sin egen tilstedeværelse ved bokbrenningen i Berlin i 1933 kommenterer Kästner slik: "Ich habe Gefärlicheres erlebt, Tödlicheres - aber Gemeineres nicht!"

Berlin på sykkel

Berlin er en praktfull by å sykle i, ganske flat som den er, og med sykkelstier nesten overalt fordi gatene stort sett er brede og fine. Som man ser på bildet, er det til og med flerfelts sykkelstier og egne trafikklys for sykler. Respekten for trafikkreglene er meget stor - så lenge man selv holder dem, gjør også bilistene det. Folk flest har jo ikke med seg sykkel til Berlin. Selv har jeg denne uken bodd i en leilighet med tilhørende sykkel, men det går sikkert an å leie sykkel her. I sommerhalvåret kan også DETTE tilbudet med guidede sykkelturer (sykkel inkludert) være noe å tenke på. Berlins mest besøkte attraksjon, kuppelen på Riksdagsbygningen, skimtes til venstre i bakgrunnen.

Herta Müller

(Innlegget er utvidet.)

Herta Müller var dårlig presentert i den store bokhandelen Dussmann, synes jeg, til tross for at de omtaler seg selv som das KulturKaufhaus - kulturvarehuset. Ikke var det noen plakat, og ikke lå bøkene hennes på eget bord. Jeg vet ikke helt om jeg liker Dussmann, de er liksom litt snobbete og høye på pæra. Men et gedigent utvalg, selvsagt.
Da var Herta Müller langt bedre presentert hos Hugendubel som jeg var innom i kveld (bildet), til tross for denne bokhandelens atskillig lavere kultursnobbprofil. Jeg kjøpte to bøker, Herztier og Der König verneigt sich und tötet, begge av nyere dato, den første en roman og den andre en essaysamling. Hun skriver et relativt enkelt tysk, så jeg tror jeg skal klare å få et utbytte av det. Skal i hvert fall gjøre et forsøk. Det er jo noe med det å lese ting på originalspråket.
Nå har jeg bare vært i disse to bokhandlene, og det er selvsagt et tynt grunnlag for å si noe om hvordan Tyskland feirer sin nye nobelpristager. Et spørsmål dukker opp hos meg: Ser tyskerne på Müller som en av sine? Det oppgis at hun er født og oppvokst i en tysktalende enklave i Romania, lyktes å komme ut av det rumenske diktaturet i 1987 og har siden bodd i Tyskland (bor her i Berlin, her jeg lest). Jeg går ut fra at hun da er tysk statsborger. Men er hun tysk? Ser hun på seg selv som tysk? Betrakter den tyske litterære verden henne som en tysk forfatter? Tyskspråklig, ja vel, men tysk? Det skulle jeg gjerne visst. Den tyske Wikipedia-artikkelen om Müller finnes HER.

Det slår meg plutselig at to tyskspråklige kvinnelige forfattere nå har fått nobelprisen innenfor et tidsrom på seks år, Elfriede Jelinek i 2004 og Herta Müller i år. Jeg vet ikke hvorfor jeg synes det er spesielt. Tysk er tross alt Europas mest utbredte språk. Hvis to mannlige (eller for den saks skyld kvinnelige) engelskspråklige forfattere hadde fått prisen i løpet av et tilsvarende tidsrom, ville jeg formodentlig ikke stusset over det. To engelskspråklige forfattere har fått prisen innen samme tidsrom, men en mann og en kvinne (Pinter og Lessing). (HER er den svenske Wikipedia-siden for nobelprisen, med bl.a. kronologisk oversikt over mottagerne.) En annen ting som forbauser meg litt når jeg skriver om dette, er at Elfriede Jelinek faktisk har egen hjemmeside, HER. Jeg trodde hun var så innadvendt av seg. Den tyske Wikipedia-artikkelen om henne er HER. Jeg må innrømme at jeg aldri har lest noe av Jelinek.

Kurfürstendamm 217

Jeg bruker bare sykkel i Berlin, her er jeg på hjørnet av Kurfürstendamm og Fasanenstrasse, fotografert med eget kamera av en velvillig forbipasserende engelsk turist som lot seg sjanghaie til oppgaven. Berlin er stinn av turister, også i november, ikke minst på et så sentralt sted som Kurfürstendamm med alle sine eksklusive butikker og Europas største varemagasin KaDeWe. Særlig engelsk, skandinaviske språk og russisk hører man mye av.



En av grunnene til at jeg dro til Ku'damm i dag, var for å fotografere denne plaketten på adressen Kurfürstendamm 217 (jeg visste om den fra før, men hadde ikke noe bilde). Her bodde altså Robert Musil noen år mens han skrev på sitt store verk Mannen uten egenskaper, et ikke fullført romanprosjekt som regnes som et av 1900-tallets mest betydningsfulle, men som har den spesielle skjebne, er det vel neppe å ta munnen for full å påstå, at nesten ingen har lest det. Han nevnes ofte sammen med Joyce, Kafka og Proust. Alle regnes som meget betydningsfulle, alle etterlot seg mer eller mindre ufullførte verk, og like ufullført er lesingen av dem, for de fleste leseres vedkommende. Men kjenner dem gjør vi alle. Ikoner, kan man antagelig trygt kalle dem. Se for øvrig DETTE tidligere innlegget.

Når det gjelder ufullført lesing av disse fire, er jeg sikkert ganske typisk. Jeg har riktignok lest Joyces Ulysses (og blogget om det), men jeg har ikke lest Kafka skikkelig, jeg har ikke lest Proust og jeg har ikke lest Musil. Alle disse fire forfatterne er rikt representert i mine hyller, med sine hovedverk, så det er ikke dèt det står på. Men det er jo en stor jobb å lese dem, da. Lett å gå lei underveis, det tror jeg mange må innrømme. Det er i hvert fall min erfaring med Kafka, som jeg tross alt har begynt på flere ganger. Proust og Musil har jeg bare bladd i. Foreløpig. For det er nok også ganske typisk at dette er forfattere man hele tiden tenker at man skal lese.

Om Robert Musil vet jeg ikke stort, han var utdannet offiser og ingeniør og ofret så vidt jeg vet en trygg karriere til fordel for et temmelig magert utkomme som forfatter. Han valgte å være tro mot sitt litterære kall. Ingeniøren Musil ville ingen ha snakket om i dag. Forfatteren Musil er i dag et kjent navn i litteraturhistorien, lest eller ikke lest. At Musil bodde her på Kurfürstendamm til nettopp året 1933, er kanskje ikke tilfeldig - han hørte til de forfatterne som ble svartelistet av nazistene og rømte først til Østerrike og deretter til Sveits, hvor han døde.

Turrapport

Jeg kan ikke gå tur på vanlig måte her i Berlin, og det savner jeg. Det blir delvis kompensert ved at jeg sykler mye. I dag morges gikk jeg meg imidlertid en tur i nærområdet. I innlegget "Bokforbud" (to innlegg nedenfor) skrev jeg om de mange små minnesmerkene man finner rundt om i Berlin. Mindre enn det jeg kom over i dag, kan ikke et minnesmerke bli. Først holdt jeg på å gå forbi de to små blanke feltene på fortauet, jeg tenkte at det bare var markeringer for en eller annen teknisk installasjon. Men nysgjerrig som jeg er, kastet jeg et blikk ned idet jeg passerte.
I dette huset bodde det altså en gang et jødisk ektepar i begynnelsen av sekstiårene, Erna og Albert Lewitt. I mars 1943 ble først hun deportert og drept i Auschwitz. Fjorten dager senere led ektemannen samme skjebne i konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Tenk hvordan de må ha hatt det før dette skjedde, i et diktatur hvor trakassering av jøder var offentlig politikk, tenk hvordan han må ha hatt det i de to ukene han satt alene igjen og ventet på det uunngåelige.
Mange år senere fikk de sitt minnesmerke utenfor gården hvor de bodde, i form av to små messingplaketter på fortauet, som skinner som gull i morgensolen. Jeg blir nesten på grinern av sånt. Sånne små minnesmerker gjør nesten større inntrykk på meg enn de store. Enkeltskjebnene blir så tydelige.

Ramstein pensionat

Jeg leser for tiden Ramstein pensionat av søstrene Sigrid Sørumgård Botheim og Guri Sørumgård Botheim. Det er debutboken deres - «ein original og leikande roman om einsemd, kjekke menn, edle dropar og livet i Bygde-Noreg» ifølge baksideteksten. Det er for det første en lettlest bok, og det har nok med bokas form å gjøre. Dette er mer en roman-collage enn en tradisjonell roman. Her er både dikt, sanger, avisartikler, dødsannonser og brev, foruten brokker av det man kan kalle vanlig tekst både i form av gjengitte samtaler og normal fortellende prosa. Denne collage-formen gjør at det er mye luft i boka.

Boka handler i korthet om den unge ugifte arkitekten Debbey J. Sørheim, som arver Ramstein pensionat etter sin gamle tante.

«Debbey visste ikkje at livet kunne bli slik [ho vil ikke uttrykkje seg, ikkje bemerke seg]. Dei få gongene ho seier noko [høge hælar klikkar], er ho skarp og negativ. Ho har ikke omsorg eller rausheit. Ho er beisk [det er spegelblankt] mot seg sjølv og bitter mot andre [får ikkje fraspark]. Ho ripar inn i papir [går seg nesten fast] alle feila ho har gjort i livet. Debbey, du må vera [det gjeld å halde seg i strake liner bortover] tolmodig [sykle beint framover]. Debbey, så langt ute, så trist inne i seg [ho trillar sykkelen sakte heim frå arbeid]. Debbey ventar på at noko skal skje som gjer livet betre.»

Collage-formen kan kanskje virke rotete på noen, og fortellingen springende, men jeg opplever dette som et spennende eksperiment med romanformen, og søstrene får faktisk sagt ganske mye på sin underfundige og morsomme måte, om mennesker, om kultur, om bygdeliv og mye annet. Her er for eksempel livsvisdom av typen «Det finst ingen mann det ikkje er noko feil med» (Debbey og venninnene hennes er veldig opptatt av å finne den rette) og «Ein må ikkje ha reist rundt halve jordkloten for å ha eit rikt liv. Det gjeld å vera open for dei opplevingane som finst.» Det siste kunne jeg ikke vært mer enig i.

«Ein original og leikande roman» er en god karakteristikk av denne boka. En lystbetont leseopplevelse.

Bokforbud

Jeg er i Berlin og har tenkt å holde meg til det litterære også når jeg blogger herfra. Dette skiltet fanget naturlig nok min interesse da jeg var ute og syklet i formiddag. Et bilde av en bok - men med en dyster bakside som minnet om den gangen navn som Berlin og Tyskland satte en skrekk i verden, også i landets egne innbyggere (la oss ikke glemme det), og da i særdeleshet jødene. Noe av det spesielle med Berlin er at byen er en levende historiebok. Den har selvsagt sine store monumenter og minnesmerker (Denkmals), men noe av det som tiltaler meg med Berlin, er de mange små minnesmerkene i form av plaketter, graver, skilt etc. som man uforvarende kommmer over. Som det jeg kom forbi i dag. Det gjengir bare et bilde av en bok på den ene siden og to lovforordninger på den andre, og likevel sier det så mye. Også det skal Berlin ha: Den glemmer ikke sin historie.

Om å være oversetter

I DETTE intervjuet synes jeg den danske forfatteren, oversetteren og translatøren Thomas Harder på en utmerket måte sier noe om hvordan det er å være oversetter og hva det vil si å oversette. Jeg hadde gleden av å ha Thomas Harder som lærer på et oversetterkurs på Copenhagen Business School for tre år siden.

Foredrag om Herta Müller

For dem det måtte interessere:

Tirsdag 17. nov. kl 14.15 - 15.45 holder statsstipendiat dr. Helgard Marhrdt foredrag om nobelprisvinner Herta Müller i Georg Sverdrups hus (UB), undervisningsrom 3 på Blindern.
Foredraget er åpent for alle og holdes på norsk.
Det blir anledning til spørsmål og diskusjon etterpå.

Og siden vi likevel snakker om Müller, og det vitterlig er annen uke i november og utrolig grått og trist når jeg kikker ut vinduet, må jeg sitere denne lille passasjen som leste av henne i går:

"Frakker går forbi, istedenfor mennesker er november i disse frakkene. I sin annen uke er den så tungsindig og gammel at kvelden kommer alt om morgenen."
Fra Reven var alt dengang jeger, oversatt av Kjell Olaf Jensen

Reiselektyre

Jeg skal snart ut og reise litt, og når jeg skal ut og reise, vil jeg gjerne ha med meg en helt ny bok som jeg gleder meg til å lese. Denne gangen passet det sånn at jeg akkurat blir ferdig med Herta Müller før jeg skal dra, men hva skulle jeg ta med meg? På morgenturen i dag tenkte jeg at jeg fikk ta en titt på hva jeg har liggende (eller stående) og se om det kom noen bok til meg. Men da jeg kom hjem, hadde det allerede kommet to bøker til meg med dagens post. Den ene var Ramstein Pensionat av søstrene Sigrid Sørumgård Botheim og Guri Sørumgård Botheim, tidligere omtalt i DETTE innlegget. Akkurat rette boka å ta med seg. Det er Samlaget som har vært så vennlig å sende meg den.
Fra Amazon hadde jeg fått den bestilte The Book of Dead Philosophers - "marvelous and funny anecdotes about the death of 190 philosophers", "thought-provoking but also highly entertaining" og "worthy the prose writing of Woody Allen" ifølge anmeldere.
Dermed skulle jeg være vel utstyrt med lesestoff for turen.

Aschehougs forfatterskole

Hører du til dem som forgjeves har sett etter årets opptaksprøve til Aschehougs forfatterskole? Grunnen er, ifølge Aschehougs nettside: "Forlaget gjør ikke noe nytt opptak til Forfatterskolen i 2010. For å kunne konsentrere oss om å gi god oppfølging til de forfatterne som allerede har gjennomført Forfatterskolen, har forlaget bestemt å ta en pause med Forfatterskolen. Etter all sannsynlighet starter vi opp igjen i 2011. Opptaksprøven vil bli utlyst på forlagets nettsider i november 2010."

Jeg har for øvrig tipset Klassekampens bokmagasin om denne saken, så kanskje kommer det noe der.

Nøkkeltull

Når du kommer hjem fra IKEA og skal sette sammen det du har kjøpt, så bruker du en umbrakonøkkel, ikke sant? Men det heter unbrakonøkkel. Norske ordbøker og leksika har ikke giddet å befatte seg med dette ordet, til tross for at det er en uunnværlig gjenstand for moderne mennesker. Men de vet kanskje ikke hvordan det skrives - det vet visstnok ikke IKEA heller. Men Wikipedia vet beskjed.

KORREKSJON: Som en av kommentatorene påpeker, finnes ordet "unbrakonøkkel" i bokmålsordboka, riktig skrevet som seg hør og bør. Her er det visst jeg som ikke har søkt ordentlig. Men i Store Norske Leksikon kan jeg fortsatt ikke finne det.
Apropos søking er det ganske bemerkelsesverdig at Google-søk på "umbrakonøkkel" ga 3140 treff på norske sider, mens tilsvarende søk på "unbrakonøkkel" ga 1990 treff. Det sier jo litt om hvor utbredt denne misforståelsen er.

Se også DETTE innlegget om håndtverk/håndverk.

Lesing i influensaens tid

Kom nettopp over DENNE artikkelen på det utmerkede nettstedet www.forskning.no.

Lesemessige utfordringer

Som leser opplever at de fleste forfattere befinner seg i samme språklige virkelighet som jeg selv. De har riktig nok sin egen stil og sin egen tone - mer eller mindre markant - men deres språk og mitt er tross alt det samme. Noen forfattere går imidlertid ut over dette og lager sitt eget språk, et kunstspråk. Jeg holdt nesten på å si kunstig språk, og det er jo på sett og vis også riktig. Et kunstspråk er helt annerledes enn det språket vi kjenner. Kunstspråk kan provosere og irritere, og/eller det kan imponere og fascinere. Men det kan være nærmest ugjennomtrengelig og stille store krav til leseren. En ting er at vi ikke kan lese det på den vanlige «flytende» måten vi er vant til, men tvinges til å stoppe opp og se nøye på hvert enkelt ord eller hver enkelt setning. Kanskje spør vi oss selv: Hva står det egentlig? Går det an å skrive sånn? Spørsmål vi ikke trenger å stille hvis forfatteren skriver i det jeg kaller normalt språk. Det første eksempelet som faller meg inn når det gjelder kunstspråk, er Hanne Ørstavik. De fleste opplever sikkert i likhet med meg at språket hennes er temmelig spesielt. I den siste boken hennes, 48 Rue Defacqz, synes jeg det er mer spesielt og ugjennomtrengelig enn noen gang. Det er nesten som om det går i oppløsning.

Hanne Ørstavik omtales som en av Nordens største forfattere, og det er jeg enig i. Jeg beundrer henne enormt. Herta Müller må selvfølgelig også karakteriseres som en stor forfatter med sin nobelstatus, men hadde naturligvis et stort navn før dette. Litt av den samme opplevelsen som jeg har med Ørstaviks språk har jeg med Müllers. Jeg bestemte meg for å lese en bok av henne fordi jeg ville ha lest en bok av årets nobelprisvinner i litteratur. Jeg valgte tilfeldig Reven var alt dengang jeger.
En nettbokhandel omtaler denne boken slik:

«Det er på høy tid at også norske lesere blir klar over hvilken dikterisk kraft Herta Müller rår over.»
Karsten Alnæs, Dagbladet
Reven var alt dengang jeger foregår i en liten industriby ved Donau de siste månedene før Ceusescus fall og diktaturets sammenbrudd. Byen svøpt i gul røyk fra fabrikken, poplene som dolker mot himmelen, spøkelsesaktig strøm av mennesker over bybroen og langs alleen. Undertrykte og maktens håndlangere side om side. Ut av angstens flimrende bilder trer hovedpersonen frem, får historie, kontur, og handler. Det er lærerinnen Adina, venninnen Clara og hennes kjæreste, Pavel, som er Securitate-offiser. En dag hun kommer hjem fra jobb, snubler Adina i reveskinnet i entreen, halen er kuttet av helt inne ved roten. Et fint, nesten usynlig snitt. Neste dag er det høyre forpote, dagen etter venstre. Så forstår Adina at det er Den hemmelige Tjenesten som driver sitt spill.Forfatteren flyktet fra Rumenia og Ceusescus regime i 1987, og regnes som en av de tyskspråklige største forfattere av yngre generasjon. Poetisk og suggererende.

Hva menes egentlig med «poetisk og suggererende»? Her et lite utdrag, der Clara snakker med Pavel om venninnen Adina.

«Kjøleskapet begynner å summe, det er strøm igjen. Clara lukter på papiret, hun slår på lyset, hun åpner kaffepakken. Fingrene hennes knirker, hun holder en kaffebønne på føflekken hans, kommer du fra arbeidet, spør hun, kaffekvernen skjærer av stemmen hennes. Flammen slikker rundt kjelen, vannet slår blemmer. Hun lar tre skjeer kaffe falle i vannet, hun gjør ikke skjeen våt. Hun klimprer med skaftet på skjeen mot komfyren, ville du kunne gjøre Adina noe, spør hun. Kaffen hever seg, hun fisker skum med skjeen, hva mener du, spør han, hun lar skummet renne av i de to tomme koppene, hva mener du, spør han, skummet ligger så lyst som sand i skjeen. Ville du kunne forgifte Adina, spør hun og løftet kjelen av ilden.
En sort kaffetråd renner ned i skummet. Nei, sier han, skummet stiger til hanken på koppene, for hun er venninnen min, sier Clara. Han bærer koppene bort til bordet, buksebena flagrer foran vinduet der ute i vinden, derfor også, sier han og holder en sukkerbit i hånden, hva vil hun, hun vet ikke hvor hun lever, sier han, hun vil ikke noe i det hele tatt, hun snakker i sinne. Sukkerbiten dukker under og river skummet på koppen i stykker.»
Oversatt av Kjell Olaf Jensen.

Jeg har lest godt over halvparten av boken, men det er som om jeg ikke klarer å trenge inn i den, ikke få den under huden. Jeg måtte slite med den siste boken til Ørstavik også, og jeg føler at jeg sliter litt med Herta Müller. Det trenger ikke være hennes skyld, det kan være jeg som ikke er åpen nok. Kanskje det tar seg inn mot slutten av boka, kanskje Müller krever tid. Jeg har uansett fått lyst til å lese enda en bok av henne.

Knausgårds prosjekt

I forbindelse med DETTE innlegget var det en kommentator som så frem til å høre min mening om første bok i Knausgårds nye og store prosjekt Min kamp. Jeg må imidlertid innrømme at jeg ikke har lest den, sitatet i innlegget fant jeg i en annen blogg og gjenga det fordi jeg syntes det var interessant sammen med utdraget fra Ørstaviks siste bok (som jeg har lest).

Min første tanke da jeg leste om Knausgårds Min kamp, var at er det ikke typisk mannlig forfatter å bryske seg med et sånt kjempeprosjekt. Mannlige forfattere skal liksom være så tøffe, de skal være helter. Det var jeg litt inne på i DETTE innlegget. Men om jeg ikke har lest Knausgårds siste, så har jeg lest OM prosjektet og gjennom omtalen fått mer og mer sans for det. Dristig og spesielt må man vel i hvert fall kunne kalle det, enten man nå mener det positivt eller negativt. Bare å rappe denne tittelen og gjøre den til sin, er flott gjort, synes jeg.

HER kan du lese forfatteren og oversetteren Stian M. Landgaards innlegg på sin blogg om Min Kamp.

Turrapport

Hva er vel bedre enn å komme seg tidlig ut i skogen en regntung novembermorgen? Spørsmålet rommer ikke det minste ironi, men en realitet for en hard-core gåer som meg. Egentlig hadde vi (dvs. bikkja og jeg) tenkt oss til femhundremeterstoppen i dag (Vealøs), men der skulle det være et eller annet slags løp, så vi valgte et annet terreng i stedet hvor vi ikke har vært siden sist vinter, et nydelig kultur- og skogslandskap. En ås er det der også, men den er ikke mer enn litt over tre hundre meter. Men bratt, sånn som vi liker det. Men først går vi på en sti over gamle beitemarker og setervoller. Det gamle sommerfjøset på bildet er så vakkert, synes jeg. Klassisk enkel, funsjonell arkitektur. Det har selvfølgelig ikke vært brukt på mange år og står nå nærmest til nedfalls. Synd. (Hull i taket, som man ser. Da går forfallet fort.)





Jeg var forberedt på å gå i regn i dag. Det var imidlertid oppholds, men grått og fuktig. Det gir en praktfull senhøstsymfoni av dufter og farger. Det er svært fuktig på bakken også nå, og veien opp til åsen var rene bekkefaret. Eller gjørmefaret, rettere sagt, som det fremgår av bildet. Videre oppover i bratthengene var det så sleipt at det var vanskelig å holde seg på beina.








Og sånn så jeg ut på beina da jeg kom hjem. Bukser: Bergans Breheimen II (nylig innkjøpt for vintersesongen). Støvler: Forsvarets marsjstøvel M77. Støvelen er ikke vanntett, men det gjør ikke noe å bli våt på beina så lenge man går intensivt. Da holder man varmen uansett. Disse støvlene kan brukes hele året, bortsett fra i den mest intense sommervarmen. Da blir det dårlig lukt i dem, og det vil man ikke ha. Temperaturen reguleres med såler og sokker. Denne støvelen gir et kjempegodt grep på underlaget, er relativt lett og veldig god å gå med. En enkel lærstøvel, ikke noe Gore-Tex her. Dermed ikke vanntett, men til gjengjeld lagd for å tørkes hardt og brutalt ved en feltovn eller annen varmekilde. (Denne støvelen egner seg jo godt til gatebruk/street style også, jeg ser en del unge mennesker som går med den. Tror forresten Dr. Martens (og sikkert flere andre) har en modell som er svært lik.) (Dette avsnittet skulle jeg nesten hatt på motebloggen min, som finnes HER, men som jeg ikke klarer helt å komme i gang med fordi jeg ikke finner den rette formen. Men det kommer vel.)

Litterære kuriositeter

Når jeg pålegger meg selv kjøpestopp på bøker, er det først og fremst rettet mot impulskjøpene fra Amazon. I et par måneder nå har det faktisk fungert i praksis. Min passivitet som kunde går imidlertid ikke upåaktet hen, så jeg overdynges med mailer fra Amazon i England, Frankrike og Tyskland for å få meg på banen igjen. I dag ga jeg etter for første gang på lenge. Curiosities of Literature: A Book-lover's Anthology of Literary Erudition klarte jeg ikke å stå for, nysgjerrig av natur som jeg er. Se bare på denne omtalen:

How much heavier was Thackeray's brain than Walt Whitman's? Which novels do American soldiers read? When did cigarettes start making an appearance in English literature? And, while we're about it, who wrote the first Western, is there any link between asthma and literary genius, and what really happened on Dorothea's wedding night in Middlemarch? In "Curiosities of Literature", John Sutherland contemplates the full import of questions such as these, and attempts a few answers in a series of essays that are both witty and eclectic. His approach is also unashamedly discursive. An account of the fast-working Mickey Spillane, for example, leads to a consideration of the substances, both legal and illegal, that authors have employed to boost their creative energies. There is an essay on good and bad handwriting that points out in passing that Thackeray could write the Lord's Prayer on the back of a stamp. As for Mary Shelley, a brief recital of the circumstances in which she wrote Frankenstein stops off to consider what impact the miserable summer weather of 1816 had on the future path of English literature. Of course, it is debatable whether knowledge of these arcane topics adds to the wisdom of nations, but it does highlight the random pleasures to be found in reading literature and reading about it. As John Sutherland rightly asks, 'Why else read?'

Førjulssalg hos Gyldendal

Mer info HER.