aroundbooks

aroundbooks

29. september 2007

Et snasent innlegg


Noe av det fascinerende med språket er at man - i hvert fall jeg - rett som det er støter på hittil ukjente ord. Det skjer som oftest når jeg blar i ordbøkene, noe jeg ofte gjør særlig som oversetter.
Ordet «snasen» hadde jeg aldri sett før da jeg støtte på det på leselamas blogg (se lenkene til venstre), og jeg har tenkt at det må være et litt sært, lokalt dialektord.
Men i dag dukket det jammen opp i Dagblad-magasinets restaurantspalte: «Sagene Lunsjbar ble revet som en sliten arbeiderkneipe, og sto opp som snasen studentbar.»
Da ble jeg litt nysgjerrig og ilte til ordbøkene, men ordet finnes ikke hverken i Tanum eller Guttu (de to store autoritative norske ordbøkene). Derimot ga det hele 16 000 norske treff på Google, så det er ingen tvil om at ordet både finnes og brukes.
Men kommer jeg til å ta det inn i mitt vokabular? Neppe. Det føles fremmed for meg, og fortsatt svært dialektalt. Men jeg har lært et nytt ord å kjenne. Det er uansett en gevinst i seg selv.

En forfatterskjebne


"Når du skriver dikt på nynorsk, sier det seg selv at du ikke spyr ut bestselgere. Hvis du går gjennom en by på Sørlandet i sommerregn, og bokhandleren ikke gidder å bære inn kurvene sine, kan du banne på at det er et eksemplar av Birkedals siste bok som ligger der - gjennomblaut og fæl. I sånne situasjoner pleier jeg å punge ut selv, i hvert fall hvis prisen er satt ned til under 50 kroner."


Arnt Birkedal (også kjent som tekstforfatter for Vamp) i helgens nummer av Klassekampen.

Om å lese




Må man lese ut en bok man har begynt på? Som privat leser man selvsagt ikke noe som helst. Jeg har tidligere en gang proklamert at hvis en bok ikke fenger allerede fra første side, legger jeg den vekk. Så kategorisk er jeg ikke lenger. Det forandret seg faktisk da jeg leste Ulysses. Det er en bok hvor lesingen ikke er selvgående. Den krever vilje og utholdenhet. (Men gir til gjengjeld veldig mye igjen, kan jeg føye til.) Å lese Ulysses var et prosjekt, og etter den erfaringen er jeg tilbøyelig til å se på lesing mer som dét, nemlig prosjekter. Lystprinsippet er med andre ord ikke enerådende for meg lenger. Det kan jo av og til være greit å ha lest en bok rett og slett for å ha lest den, for å tilfredsstille sin egen nysgjerrighet, for å kunne diskutere den, for å bli kjent med en ny forfatter. Dels tror jeg også at en bok kan påvirke en på måter man ikke umiddelbart registrerer.
Valg blir det uansett. Så mange bøker, så liten tid, som en eller flere kommentatorer i denne bloggen har gitt uttrykk for. Og som leser man som sagt ingenting. Å legge vekk en halvlest bok er også en måte å bli ferdig med den på. Men for meg er terskelen for å gjøre det nå blitt høyere, merker jeg. Kanskje har det også gjort meg mer bevisst på hvilke bøker jeg begynner på.

28. september 2007

Q-tips:


"Q burde for lengst vært fjernet. Den er jo bare alfabetfyll, en type søppel som er blitt hengende igjen fra de greske og fønikiske alfabetene."

Arne Torp, førsteamanuensis i språkvitenskap ved Universitetet i Oslo, i dagens A-magasin. Han er i høst aktuell med en bok om bokstaven R: R - Ei urokråke i språket. (Det er ikke fleip.)

26. september 2007

Noen filmsitater om bøker, ord og skrivekunst.












"Leser du en bok som barn, blir den en del av deg."
Kathleen Kelly (Meg Ryan) i Du har mail

"Man kan ikke lære folk å skrive. Man kan bare inspirere dem med god litteratur. De som kan skrive, skriver."
Gabe (Woody Allen) i Hustruer og ektemenn

"Å skrive er en reise inn i det ukjente."
Robert McKee (Brian Cox) i Adaption

"Jeg får stadig gode idéer, men jeg klarer ikke å stave dem. "
Den skrivelystne politimannen Patrick ’Pat’ O’Hara (Jack Carson) i Arsenikk og gamle kniplinger

"Det første utkastet skriver man med hjertet, og etterpå skriver man det om med hodet. Nøkkelen til skrivekunsten ligger i å skrive, ikke i å tenke. "
William Forrester (Sean Connery) i Møte med Forrester

"Mange forfattere kjenner skrivekunstens regler, men de kan ikke skrive. "
William Forrester (Sean Connery) i Møte med Forrester


"Man kan ikke bare begynne å skrive. Man må lide først."
Alec (Jonathan Pryce) i A Business Affair

-- Hvilket råd vil du gi til en som prøver å bli forfatter?
-- Glem det, og finn deg en ordentlig jobb.
Kate (Carole Bouquet) og Alec (Jonathan Pryce) i A Business Affair

"Man kan bare skrive om sannheten etter et par glass. Problem et er bare at etter et par glass er man for full til å klare å skrive."
Faren (Frank Finlay) i Romance & Rejection

"Ikke alle som drikker, er poeter. Noen av oss drikker fordi vi ikke er poeter."
Arthur Bach (Dudley Moore) i Arthur

"Jeg spurte en gang en litterær agent hva slags skriving som betalte seg best, og han sa «utpresningsbrev»."
Harry Zimm (Gene Hackman) i Get Shorty

"Det finnes ikke noe verre enn en forfatter som ikke har noe å si."
Harry Barber (Woody Harrelson) i Palmetto

"Man må bare komme inn i vanen med å skrive hver dag."
Wendy Torrance (Shelley Duvall) i The Shining -- Ondskapens hotell

-- Jeg skriver ikke lenger.
-- Hvorfor ikke?
-- Jeg var ikke god. Jeg jobbet ikke hardt nok med det, dessuten er det ensomt.
Albert (Danny Woodburn) og Rose (Kathy Baker) i Things You Can Tell Just By Looking at Her

"Jeg har sluttet å skrive. For meg er det veldig tilfredsstillende å være «svært lovende». "
Alec (Jonathan Pryce) i A Business Affair

"Hvorfor tror alle kvinner jeg har et forhold til at de også kan skrive? "
Alec (Jonathan Pryce) i A Business Affair

"Å bytte forlegger er som å bytte dekksstol på Titanic. "
Alec (Jonathan Pryce) i A Business Affair

"Uten forretningsvirksomhet, ingen litteratur. "
Forleggeren Vanni Corso (Christopher Walken) i A Business Affair

"Lev ikke gjennom bøker."
Simon (Joe Pesci) i With Honors

-- Hva er favorittboken din?
-- Jeg synes de er bra alle sammen.
Lenny (Mads Mikkelsen) og Lea (Liv Corfixen) i Bleeder

"Jeg leser alltid siste side i en bok først. Da vet jeg hvordan den ender i tilfelle jeg dør før jeg får lest hele."
Harry (Billy Crystal) i Da han møtte henne

"Du er flink med ord. Du får dem nok til å gjøre alt mulig for deg."
Eve Kendall (Eva Marie Saint) til George Kaplan/Roger O. Thornhill (Cary Grant) i Med hjertet i halsen

"Når en mann begynner å røre deg med ord, kommer han langt med hendene."
Beatrices tante i Postmannen

"Jeg elsker små dikt etter middagen."
Satine (Nicole Kidman) i Moulin Rouge

"Er det ikke nok dikt i verden?"
Erskine (Jim Carter) i Vi må ha en aspidistra

"Når man forklarer et dikt, blir det banalt. Bedre enn noen forklaring er den følelsen et dikt skaper hos en sjel som er mottagelig for å forstå det. "
Pablo Neruda (Philippe Noiret) i Postmannen

"Dikt tilhører ikke den som skriver dem, men den som trenger dem. "
Mario (Massimo Troisi) i Postmannen

25. september 2007

Ord for dagen.


"Forestillingen om at viktige forfattere skriver på én eneste bok livet igjennom, stiller jeg meg tvilende til. Jeg tror virkelig viktige forfattere hele tiden slår seg gjennom nye dører."

Tor Eystein Øverås i en anmeldelse i Klassekampen 22/23. september.

24. september 2007

Jeg blir nødt til å lese en bok av Torgrim Eggen.


Noe av det gode ved å komme hjem etter ferie, er at det ligger så mye post og venter. Tenk om man kunne få så mye post hver dag! I haugen var forrige ukes Klassekampen (15. september), med blant annet Torgrim Eggens anmeldelse av Alice B. Toklas’ kokebok. Jeg har ikke lest selve anmeldelsen ennå, men billedtittelen under illustrasjonen, et gammelt svart-hvitt-foto av Alice B. Toklas og Gertrude Stein, lyder: «Det er så kransarteriene tigger om nåde når man leser Alice B. Toklas kokebok. Her vandrer hun gatelangs med livsledsagersken Gertrude Stein, trolig på jakt etter smør.»
Denne billedtekst aktualiserer noe jeg har ant lenge, helt siden jeg uttrykte meg sterkt negativt om Eggens bok Hermanas, etter å ha lest ett avsnitt -- jeg blir nødt til å lese en bok av denne forfatteren. Jeg er bare nødt. En sånn billedtekst tyder jo rett og slett på at fyren kan skrive. Jeg er bare nødt til å lese en bok av ham. Så vidt jeg vet har jeg ingen av bøkene hans, men jeg får ta en sjekk i hylla for sikkerhets skyld. Hvis ikke setter jeg ham på lista neste gang jeg skal til Oslo Nye Antikvariat.

Leserapport.

Leselama har et innlegg om A.S. Byatts Besettelse som du finner HER . Dette var en av bøkene jeg hadde med meg på danmarksferien nylig, men det endte med at jeg bare bladde litt i den, uten å begynne på den på nytt. Jeg har begynt på den en gang før, men husker ikke hvorfor jeg sluttet. Men bladringen ga meg ingen umiddelbar lyst til å begynne på den igjen, og etter å ha lest om leselamas erfaring har jeg enda mindre lyst. Så den får bare være i bero foreløpig.
Hva leser jeg da? Jo, jeg holder på å avslutte Trude Marsteins Gjøre godt, og så har jeg jo «evighetsprosjektet» Elias Canettis Forblindelsen. Den siste sliter jeg litt med, men den skal leses ferdig.

Skrivestue?


Ja, det også, er planen. Vi har lenge vært på jakt etter en fritidseiendom, og nå har en snill godseier leid oss denne skogsarbeiderboligen et sted i de dype Telemarks-skogene. Den gleder vi oss til å ta i bruk.

In vino veritas










Tollstasjonen på Svinesund. Fin arkitektur og hyggelig betjening for oss lovlige vinimportører. De som blir vinket inn på grønn sone, havner på et annet og dyrere sted.


Så er jeg hjemme igjen, etter å ha kjørt fra Sjællands Odde og hjem i går. Via Louisiana, primært for å se utstillingen med fotografen Richard Avedon, men selvfølgelig også fordi Louisiana alltid er verd et besøk.
Men herregud så lei jeg begynner å bli E6 gjennom Sverige nå. Å kjøre på motorvei er noe av det mest enerverende jeg kan tenke meg. Men man kommer fort og effektivt frem.
Heldigvis hadde jeg selskap av min hustru denne gang, og av Willie Nelson på CD-spilleren. Ikke mobb meg for det. Willie Nelson er veldig fin bilmusikk.
Også denne gangen fortollet vi all vinen på Svinesund fordi vi, via kilder som opplyser den slags, visste at tollvesenet hadde stikkontroller denne sene kveldstimen. På tollstasjonen var det et sant trailerkaos utenfor ekspedisjonslokalet, men meget lystig stemning innendørs, både blant tollere og trailersjåfører. Og min bil var, denne gang som forrige gang, den eneste privatbilen å se.

Fortolling kan varmt anbefales. Riktig nok fordyrer det vinen litt, men man kan trøste seg med at den uansett blir til dels langt billigere enn på polet. Tollerne er veldig hyggelige, og det er en utrolig god følelse å importere ting på lovlig vis og ikke utsette seg for å bli tatt som kjeltring og måtte betale dyrt og bli fratatt all vinen.

20. september 2007

Jeg tar en liten pause.


Med dette motivet fra Limfjorden (tatt en tidlig junimorgen i år, da jeg også var på disse kanter) tar jeg nå en pause i bloggingen til jeg er kommet hjem igjen på mandag eller tirsdag. Blogging i Danmark foregår via mobilnettet og koster dyrt, og jeg kommer dessuten straks til å være på reisefot noen dager.

Hos dikterne.


Fortsatt ved havet. Man kan ikke bare gå langs stranden og ligge på sofaen og lese. I går og i dag har stått i museenes tegn; i går Museumscenter Hanstholm,bygd over en del av det veldige kystbatteriet som tyskerne hadde her under annen verdenskrig, som sammen med et tilsvarende batteri i Kristiansand kunne sperre innseilingen til hele Skagerrak for den britiske marinen. Begge anlegg en del av Tysklands såkalte Atlanterhavsvoll, en kjede av bunkersanlegg/kanonbatterier fra Biscayabukta til Kirkenes, som skulle hindre alliert landgang på tyskdominert område. Den kom som kjent til slutt likevel, i Bretagne, den såkalte D-dagen.
Underlig hvordan annen verdenskrig skulle komme til å bli et tema i denne ferien, med Günter Grass’ bok og de lokale bunkersanleggene. Men som Grass sier: «Det holder ikke opp. Aldri holder det opp.» Avslutningsordene i I krabbegang. Han sikter riktignok til nazismen og antisemittismen, men jeg lar likevel utsagnet stå for annen verdenskrig generelt.

Men, dette er tross alt en bokblogg, og dagens museumsbesøk har vært viet de to nærmeste lokale litterære storhetene, J.P. Jacobsen i Thisted og Aksel Sandemose i Nykøbing Mors. Jeg må innrømme at jeg ikke har lest stort av noen av dem, men besøke dem ville jeg. Begge hadde et forhold til Norge; J.P. Jacobsen var en nær venn av Alexander Kielland, og Aksel Sandemose gjorde jo nordmann av seg. Når jeg sier at dagens museumsbesøk var viet disse to, er det en sannhet med modifikasjoner. Jacobsen har riktignok fått sin minnestue i Thisted Museum, mens den som forventer noe tilsvarende i Dueholm Kloster, det lokale museum i Nykøbing Mors, blir skuffet. Sandemose hatet sin fødeby, og den hatet sikkert ham, og hater ham kanskje fortsatt, fordi den sto modell til Jante. Det er visstnok en plakett både av ham og janteloven på en husvegg i byen, mer er det ikke. Jeg besøkte da også museet i denne byen primært på grunn av en modellbilutstilling, som dessverre var en skuffelse.
Til gjengjeld leste jeg nylig i avisen at min favoritt blant danske forfattere, nobelprisvinneren Johannes V. Jensen, nå kan se frem til en solid utvidelse av sitt museum i fødebyen Farsø. Men det er på en litt annen kant av Nord-Jylland enn jeg befinner meg, så Jensen sto ikke på programmet denne gang.

18. september 2007

En helt ubetydelig fotnote til verdenshistorien.



De store despoter setter sine spor.
Napoleon har for eksempel gitt ettertidens kakeelskere store nytelser.
Om Hitler kan det sies mye, men én ting er sikkert: lage betong kunne han.

Kjærligheten som fyllmasse.


«Som i alle ’Titanic’-filmer måtte det også ved filmingen av ’Gustloff’-undergangen spes på med en smertelig, til siste slutt heroisk kjærlighetshistorie, som tilleggsstoff og fyllmasse, som om det ikke var spennende nok at et overlastet skip gikk ned, som om den tusenfoldige døden ikke var tragisk nok.»

Günter Grass: I krabbegang.
(om den tyske spillefilmen Natten senker seg over Gotenhafen (Nacht fiel über Gotenhafen) fra slutten av 1950-årene, som handlet om senkningen av ’Wilhelm Gustloff’)

17. september 2007

I krabbegang.


Av bøkene jeg hadde med meg, har jeg stanset opp ved Günter Grass’ I krabbegang, nylig kjøpt i en brukthandel i Sandefjord for 40 kroner. Jeg har ikke lest annet av Günter Grass tidligere enn Blikktrommen, må jeg innrømme, men han hører til de forfatterne jeg stadig har planer om å lese mer av, en av dem som hele tiden befinner seg i min litterære bevissthet, men ikke nettopp i sentrum av den. Men nå - tilfeldighetenes spill, eller tingenes skjulte sammenheng? Boken falt meg som sagt nylig i hendene i en brukthandel; jeg valgte den som en av få bøker å ta med meg på ferie; de tyske bunkerne som ligger slengt på stranden her, er en konstant påminnelse om den historiske epoken (annen verdenskrig) som boken handler om; og alle de ilandskylte krabbene på stranden jeg går på, gir meg stadig assosiasjoner til bokens tittel, I krabbegang.

Jeg interesserer meg for Tyskland, jeg interesserer meg for annen verdenskrig. Jeg interesserer meg spesielt for Tyskland under annen verdenskrig, eller rettere sagt hele Det tredje rikes historie, fra Hitlers maktovertagelse i 1933 til dets fall i 1945.

Et utdrag fra baksideteksten:
«Helt mot slutten av krigen, 30. januar 1945, ble det tyske skipet ’Wilhelm Gustloff’ med over 10 000 passasjerer torpedert og senket i Østersjøen. Mer enn 9000 mennesker druknet, for det meste kvinner og barn.
’Wilhelm Gustloff’ var et tidligere cruiseskip, et av nazistenes paradeskip, som blant annet var brukt av nazivennlige tyskere på ferieturer i de norske fjordene. Skipet var oppkalt etter en ledende nazist med samme navn, som ble myrdet i 1936.
Den tyske journalisten Paul Pokriefke tar på seg oppdraget å skrive om forliset, selv om han egentlig er lei av denne historien som er altfor nært knyttet til hans eget liv. Moren hans, den fargerike Tulla, var en av de overlevende, og han ble født samme natt.»

Først irriterte jeg meg litt over det jeg oppfattet som Grass’ pludrete og litt springende fortellerstil, men det var bare å omstille seg til den, så gikk det fint. Grass lar historien Pokriefke forteller, utvikle seg langsomt. Foruten jeg-personen (journalisten) og hans mor, er det tre personer som spiller hovedrollene: den sovjetiske ubåtkapteinen Aleksandr Marinesko, som skal komme til å senke skipet ’Wilhelm Gustloff’; Wilhelm Gustloff, ’landsgruppeleder’ for nazistene i Sveits, som skal komme til å gi navn til skipet ’Wilhelm Gustloff’; og jøden David Frankfurter, som skal komme til å myrde Wilhelm Gustloff. Nazistene gjorde mye ut av sine martyrer, og Gustloff ble en av dem. Å oppkalle dette enorme skipet etter ham, sto ikke i forhold til hans reelle betydning i den nazistiske bevegelse.
Jeg er ikke kommet så langt i boken ennå, men jeg har vent meg til Grass’ stil, og spenningen er allerede etablert, enda jeg vet hva som skal skje. Underveis mye interessant tysk historie, fra datid til nåtid, og mellomperioden med det delte Tyskland.
Boken har fanget meg, hver side bringer historien fremover mot den katastrofen som skal komme, og hver side trenger dypere inn i Tysklands nære historie.

Det finnes selvfølgelig rikelig med nettressurser om både forfatter og verk. En norsk Wikipedia-artikkel om Grass finner du HER , og en tilsvarende om «Wilhelm Gustloff» HER .

Mennesket og havet.


Hva gjør de som kommer til et sted som dette? Hvorfor er de her? De går til havet. De er her for å være ved havet. Etter min mening er menneskets dragning mot havet et slags urinstinkt på linje trangen til å ha en hule (hus), brenne bål, omgi seg med hunder, gå på jakt, sanke bær.
Å gå langs havet er som å nullstille sinnet, bare føle seg som det lille mennesket man er mot elementene, og samtidig paradoksalt nok dermed komme nærmere seg selv.
Ingen meditativ musikk kan sammenlignes med vindsuset, bruset fra havet og den skummende, fossende, rislende lyden av bølgene som bryter mot stranden igjen og igjen i en evig bevegelse.
Derfor søker menneskene hit. Alles oppmerksomhet er vendt mot havet. Alle veier og stier peker mot havet. Det første folk gjør når de kommer hit, og deretter fortsetter å gjøre, er å kle seg for været og begi seg over sandklittene og ned på stranden - til havet og vinden og bølgene og den uendelige horisonten. Og kanskje til uendeligheten i seg selv.

16. september 2007

Lesestoff ved havet.




Om jeg (for en gangs skyld) ikke har med meg jobb på ferie, har jeg selvfølgelig med meg bøker. Foreløpig har jeg riktignok ikke fått tid til å lese annet enn aviser, men det er fordi jeg befinner meg i et land hvor søndagsavisene fortjener navnet.
Av bøker har jeg med:

Trude Marstein: Gjøre godt.
Günter Grass: I krabbegang.
Toralf Bølgen: Bølgens vin.
A.S. Byatt: Besettelse.

Trude Marsteins bok har jeg holdt på med en stund, teksten er såpass «tett» at jeg klarer ikke å sluke den. Men jeg er stadig like imponert over hvor mye hun klarer å stappe inn i denne boken, hvor mange mennesker og hvor mange av livets fasetter.

Grass’ bok har jeg nettopp kjøpt og vil ta en titt på hvis jeg får tid. Den handler om passasjerskipet "Wilhelm Gustloff" som ble torpedert og senket i 1945. 9000 mennesker druknet, de fleste kvinner og barn, fem ganger så mange som "Titanic" forliste, men likevel totalt ukjent, kanskje fordi det var et tysk skip med tyske passasjerer i siste fase av annen verdenskrig. Og apropos denne krigen - jeg har nettopp kommet tilbake fra en tur på stranda, blant kolosser av tyske bunker-ruiner i alle slags vinkler, delvis begravd i sand, som digre byggeklosser som noen har slengt fra seg.

Jeg har nylig oversatt en amerikansk krim som foregår i vindyrkermiljø, og i den forbindelse har jeg brukt Bølgens vin for å finne den rette terminologien. Jeg mener å huske at det var en bok jeg glemte å avbestille i en bokklubb i sin tid, og jeg har ikke sett noe særlig på den før nå. Den viste seg imidlertid å være svært velskrevet, og jeg har flere ganger blitt sittende og bla i den av ren lyst. Det er den første vinboka jeg har vært borti som forklarer ting på en ujålete og pedagogisk god måte, samtidig som den er velskrevet og personlig. Jeg er ingen vinsnobb, men nå har jeg tenkt å lese Bølgens bok fra a til å for å lære litt mer om vin.

Besettelse dukket nylig opp på en eller annen kanonliste, og av de bøkene på denne listen som jeg ikke hadde lest, var det denne boken jeg fikk mest lyst til å lese. Da jeg fant den frem i hylla, avslørte et bokmerke at jeg har begynt å lese den før en gang, og kommet til s. 132. Det husket jeg ikke. Hvorfor sluttet jeg å lese den i sin tid? Fordi jeg ikke gadd mer? Det kan ha vært helt andre grunner, så jeg gir den en sjanse til og begynner på nytt igjen.

15. september 2007

Ved havet.


Jeg har noe så sjeldent som ferie. Og ikke bare det - som ved et mirakel har det lyktes meg å bli ferdig med én oversettelse dagen før jeg dro, og ikke å behøve å begynne på neste oversettelse før etter at jeg har kommet hjem igjen. Med andre ord - en ferie uten jobb. Slikt er ikke hverdagskost for en frilanser, i hvert fall ikke for meg.

På veien hit tok jeg ferge over Øresund, fra Helsingborg til Helsingør. Skumsprøyten står over moloene i Helsingborg havn, og på fergen er det nesten umulig å stå oppreist utendørs. Fergen heter passende nok Hamlet og stevner mot Kronborg slott, og dermed er det litterære alibiet i orden. Men det blåser stiv kuling, minst.

Jeg er kommet frem, til en liten fiskerlandsby ved den jyske vestkysten. Det grønne havet går skumhvitt, og hva bølgehøyden er ute på Skagerrak, kan man bare fantasere om. Vi er to av mange sommerhusleiere her. Folk går krumbøyde forbi huset vårt, til og fra stranden. Det er i dette landskapet Carsten Jensens Vi, de druknede utspiller seg. Nordmenns elskede feriemål, det de oppfatter som en eneste diger sandstrand, men som for generasjoner av nordjyder har vært en livsfarlig arbeidsplass og et landskap like dramatisk som vår egen værharde kyst. Navnet ”Jammerbugt” taler sitt tydelige språk. Få nordmenn har sett denne kysten i vinterdrakt, i vinterstorm.

Jeg er turist, men samtidig ikke. Jeg har bodd her i nordvest-Jylland, så nær Vesterhavet at jeg kunne stå utenfor huset og kjenne eimen av salt i luften. Jeg hadde en hund, og sammen gikk vi i timevis over milelange danske jorder om høsten når kornet var slått, det vil si nettopp på denne tiden av året. Himmelen var høy og horisonten uendelig. Det var Johannes V. Jensens land. Og Jeppe Aakjærs land, han med ”Jeg er havren”. Jeg bodde i hans landskap, ikke langt fra hans gård «Jenle», hvor han ligger begravet i den naturen han elsket.

Jeg kjører inn i en bakgård hvor det står ”Holz” på et skilt. Det sier sitt om hvor de fleste av sommerhusleierne kommer fra. Annenhver bil er tysk i disse gatene. Derfor ”Holz”, som betyr «ved» på tysk. På dansk heter ved «brænde». På typisk dansk vis er det selvbetjening. Man forsyner seg med den veden man skal ha, og legger betalingen i en kasse på veggen. Og oppfordres til å komme tilbake med sekkene.

Jeg har levd her. Jeg har levd her med den evige vinden, med den høye himmelen, nær det veldige havet og de mange små fjordene, som ikke ligner norske fjorder. Jeg kunne ha blitt her, jeg kunne ha vært dansk i dag.

Men i dag er jeg turist. Jeg gjør en rask tur innom Nykøbing Mors, Sandemoses fødeby, for å handle i et supermarked. Jeg har vært i denne byen før, mange ganger, i den tiden jeg bodde på disse kanter. Dette er modellen til «Jante». Det var denne byen Janteloven var myntet på. Men som all stor litteratur, er Janteloven universell.

De menneskene som var min forbindelse til dette landskapet, er borte, og jeg er et menneske som interesserer meg mer for fremtiden enn for fortiden. Men fortiden bærer jeg likevel med meg, og stedene jeg er omgitt av nå, bringer et ekko av den.

13. september 2007

Fra andre blogger.


"Hilal (1995) av Torgrim Eggen var intet mindre enn et eventyr. Et eksotisk les. Den overrumplet meg totalt og viste meg sider av et Norge jeg ikke visste noe om. Et annet Norge, i miniatyr nær sagt, var perlen Bikubesong (1997) av Frode Grytten. For en bok! For noen bøker! Disse nittitallsperlene. Trillende lykkeles."
leselama (lenke til bloggen finner du under "LENKER" til venstre)

12. september 2007

Dagens bokkjøp.


Av og til er jeg i Sandefjord, og da hender det at jeg stikker innom en brukthandel i sentrum som heter Ceta. Der har de mye bøker. Mye skitt, men den som leter kan gjøre funn. I dag fant jeg Doris Lessings Kjærlighetens teater, Gordon Hølmebakks 15. august 1903 (essays og artikler, de fleste av dem om forfattere) og Günter Grass' Krabbegang. Alle pene og innbundne, til en samlet pris av ca. en hundrelapp. Billigere enn noe antikvariat.

11. september 2007

Bøker jeg ikke kommer til å lese.

Dette er en foreløpig liste over ting jeg garantert ikke kommer til å lese i år:

Frid Ingulstads selvbiografi.
Norsk kjendisleksikon (eller hva det heter).
Jon Michelet: Havets velde.
Alt av Anne B. Ragde.
Telefonkatalogen.

Listen vil bli oppdatert.

Fra andre blogger.

"Jeg liker ikke femti år gamle menn som kommer bort til meg for å diskutere leggene mine."

Frøken Skavlan .

Dagen i dag.



De USA-støttede chilenske quislingene har gjort sin jobb. Et demokrati er knust, og liket av president Salvador Allende bringes bort fra presidentpalasset. Det skjedde på dagens dato, den 11. september 1973.


Dagen i dag er en spesiell dag i verdenshistorien, en dag da mange mennesker bøyer sitt hode i sorg. Det var nemlig den 11. september 1973 at CIA, dvs USA, styrtet den demokratisk valgte presidenten i Chile, Salvador Allende, og sørget for at det ble innført et redselsfullt diktatur som skapte en strøm av chilenske flyktninger til hele verden, også til Norge. En sentral rolle i denne udåden spilte den amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger, folkemorderen som senere fikk Nobels fredspris. I 1990 ble Chile igjen et demokrati, men etterdønningene av diktaturet har vart frem til våre dager, med rettssakene mot diktatoren Augusto Pinochet og andre av militærdiktaturets ledere.
Det blodige kuppet skapte paradoksalt nok også en stor forfatter, nemlig presidentens niese, Isabel Allende.
La oss aldri glemme 11. september.

Er det noe med meg og biler?












Mine første bilturer foregikk i 1950-årene, i farfars 1936-modell Ford Eiffel. Om bilen var gammel, var olabuksa helt ny, i enhver forstand. Og som man ser, er jeg avbildet under en meget nødvendig pause i veikanten.




Hva slags forhold har jeg til biler? Et nødvendig onde, er min første tanke. Jeg er hverken teknisk interessert eller teknisk kyndig, og biler har for meg egentlig bare verdi som fremkomstmiddel. De gir meg frihet og bevegelighet. Jeg har vokst opp med bil, noe som - alderen tatt i betraktning - ikke er en selvfølge, siden folk flest ikke hadde bil i min barndom. De ti første årene av mitt liv var det f.eks. ikke fritt bilsalg her i landet. Det var rett og slett knapphet på biler, fordi industrien led under følgene av annen verdenskrig. Først i 1960 ble det igjen fritt bilsalg i Norge. Det man først og fremst brukte bilen til den gangen, var å kjøre på biltur. Hver eneste søndag om sommeren dro vi på tur, med nisteskrin, saft og kaffe. Det gjaldt å finne et fint sted å raste, gjerne ved et vann. Og vi dro på campingferie til Danmark og Sverige, med telt og hjemmesydde soveposer. Bilene var dårlige, veiene var dårlige, og jeg var konstant bilsyk. Det forhindret ikke at jeg har eid og kjørt biler i hele mitt voksne liv, i en periode også på profesjonell basis, som drosjeeier i hovedstaden.

10. september 2007

Er det noe med menn og biler?


«Nei, det er ikke mer å fortelle. Eller det angår bare meg. Det er privatliv. Jeg møtte Pierre i Paris, og jeg ble ... nå ja, jeg ble altså ... ja, jeg sjenerer meg ikke for å fortelle det ... jeg ble forelsket.
Pierre er mekaniker og smed.
Fransken hans er nokså vanskelig å forstå. Med en gang jeg så ham, gikk det en elektrisk strøm gjennom meg. Jeg så på at han arbeidet. Men jeg så på at han hamret ut en bilfelg, kald ... og bare med en skrustikke og en langskaftet hammer, på øyemål, nøyaktig som om han skulle ha brukt de fineste instrumenter. Det var mens jeg så på hendene hans, tynne og sterke, og så presise i alt de gjorde, -- da var det jeg forsto hva kunst er, og hva som skal til for å male et godt bilde: generasjoner og generasjoner av folk som Pierre, håndverkere som ham ...
Han så opp og smilte, og jeg spurte om han visste om et rimelig hotell i nærheten, på tross av at jeg hadde et allerede. Han gikk med meg til et lite hotell et par gater borte og akkorderte for meg. Så gikk han tilbake til verkstedet, og om kvelden spiste vi middag sammen på en billig restaurant.
Da vi var ved osten, smilte han til meg over vinglasset.
«Faire l’amour?» sa han lavt.
«Oui!» sa jeg.
Vi begynte å kysse hverandre på gaten allerede, og vi fortsatte i sengen. Jeg lå lenge i armene hans, og vi lå med bryst og maver mot hverandre. Etter ... alltid med ansiktene mot hverandre, på samme måte, jeg på ryggen. Han gjorde det vidunderlig, langsomt, rolig og grundig ... alltid på samme måten.
Han varierte aldri noe. Han var perfekt, han var som da han hamret ut den bilfelgen første gang jeg så ham: det Pierre gjorde var fullkomment.
Man kan ikke fortelle om noe som er fullkomment.»

Jens Bjørneboe: Uten en tråd.



«Sex kommer til oss på forskjellig vis og forandrer oss på forskjellig vis og til slutt står arten av våre erfaringer skrevet i ansiktene våre og i bevegelsene våre, særlig gangen. Det synes på ham at han har gjort det mye, at han elsker å gjøre det, at han vet hvordan det skal gjøres.»

« - Hva er det du gjør med meg, Truls Olsen?
Hun spør, hun svarer: Kjøper en reise til et sted han ikke vil besøke, og kjører fra Skien for å være sammen med henne. Kjøper det han vet at hun liker å spise og bærer henne over elven og fyrer opp bål i skogen for at hun ikke skal fryse og skjenker i glasset hennes. Lar henne få den siste slurken, den siste biten og går inn i dusjen når hun dusjer og vasker henne på ryggen. Lar henne sove i sengen sin og sprer bena hennes og gjøre henne gal, det vet han. Hvisker ord i ørene hennes og kommer og kommer. Gjør at det hun vil han skal gjøre, og da er han hennes mann, fullstendig. Det er det du gjør med meg, og mer.»

Vigdis Hjorth: Hjulskift.
(Truls Olsen er som kjent bilselger)

Ord for dagen.


"For mange mennesker er erotiske bøker erindringer om noe de aldri har opplevd. "

Gaston Leduc, fransk forfatter
Ill. fra Phyllis og Eberhard Kronhausen: Erotic Bookplates

9. september 2007

Turn-on, turn-off.


Jeg hører til dem som ikke er i tvil om at ord skaper virkelighet. Etter min mening er ord viktige i det hele tatt, ikke minst på områder som kjærlighet og seksualitet, hvor feil ord lett kan bli veldig feil, hvor vi ofte mangler ord, og hvor ett og samme ord enten kan være vulgært eller opphissende avhengig av tid, sted og personer. I England er det en årlig kåring av årets dårligste erotiske skildringer. Også i litteraturen er det sånn at én erotisk skildring kan skape akkurat de rette vibbene hos noen, men bare fremkalle gjesp eller latter hos andre. En gang jeg holdt på med en oversettelse, insisterte en bekjent på at jeg absolutt måtte si «kuk» og ikke «kukk». En stakkars liten konsonant til forskjell ytre sett, men for ham tydeligvis et hav av forskjell når det gjaldt å skape de rette assosiasjoner. En tredje person har siden påpekt at dette kan skyldes forskjell mellom vestlandsk og østlandsk, altså at man foretrekker én k på Vestlandet og to på Østlandet. Jeg vet ikke, men registrerer at også Trude Marstein holder seg til én k i Gjøre godt. Selv har jeg nærmest avskrevet Torgrim Eggens forfatterskap fordi han i Hermanas kaller det mannlige lem for «dings», noe jeg opplever som banalt og dumt (innlegget finner du HER). Pussig nok avskriver jeg ikke Trude Marsteins forfatterskap av samme grunn, hun bruker nemlig også denne betegnelsen et sted i Gjøre godt. Og jeg er fullt klar over at enkelte lesere av denne blogg kanskje for lengst har reagert på min formulering «det mannlige lem». Det kan kalles så utrolig mange andre ting. Likevel synes jeg tross alt det er relativt greit å finne betegnelser på ... ja, på det mannlige lem. Mer innfløkt blir det etter min mening når vi går til det motsatte kjønn (jeg hadde så nær sagt det motsatte skritt). Dér virket det på meg som om det ikke finnes noen mellomting mellom det vulgære og det opphøyde. Men det er kanskje ikke noe problem? Å bruke begge deler, mener jeg? Og så bruke latin eller mer barnslige benevnelser hos legen?

«... venusberget, et fint ord, men vanskelig å bruke, som oljeberg eller bibelhistorie ...»
Vigdis Hjorth: Fransk åpning
«Hvem har satt de styggeste ordene på de skjønneste tingene?»
Arild Dahl: En viss eleganse
«La oss enda en gang si til hverandre de hemmelighetsfulle ordene som hører natten til.»
Boris Pasternak: Dr. Zhivago

«Som sølvsus lyder elskovsord ved natt.»
William Shakespeare: Romeo og Julie

«Du vet mitt ansikt bærer nattens maske. For blusse måtte ellers mitt jomfrukinn ved slike ord som du i natt har hørt meg si.»
William Shakespare: Romeo og Julie (Julie i 2. akt)

Julie var med andre ord (bokstavelig talt) ikke helt borte, hun kunne såkalte stygge ord, og hun brukte dem med fryd i de hete stevnemøtene med Romeo. Men bare da, for ellers ville hun rødme av skam. Typisk kvinner? Jeg tror menn flest (ikke alle) er mer fortrolige med slike ord i sitt daglige, felles språk. Menn refererer til det kjønnslige på en helt annen måte, og ikke minst i mye større grad, enn kvinner. Tror jeg. Trolig er det også generasjonsforskjeller ute og går her. At unge mennesker, også kvinner, har et friere og mer naturlig forhold til såkalte ’stygge ord’ enn min generasjon hadde. Men samtidig tror jeg også at det er store individuelle forskjeller i både bruk og oppfatning av slike ord.

Det er ikke bare eksplisitte ord som de ovenfor nevnte, som skaper problemer i intimsfæren. Vigdis Hjorth skriver i Hjulskift at Truls Olsen kaller henne, dvs. bokens kvinnelige hovedperson, for «jenta mi»:

«Jenta mi! Det liker hun. Det er viktig med ordene. Det var en som forsøkte seg med skatt en gang. God natt, skatt. Det var helt feil. Helt turn-off. Sikker noe faren hans pleide å si til moren hans, hun så bare de gamle foreldrene hans for seg. Og en som forsøkte med pus en gang. Helt feil, helt turn-off. Kanskje han hadde lest det i et blad eller faren pleide å si det til moren hans.
Det ble ikke noe mer med dem. Ordene er viktige.»

Selv ville jeg absolutt ikke brukt noen av alternativene, det blir for pludrete og banalt for meg. Folk har jo navn, ikke sant? Men bortsett fra det, er jeg veldig enig med Vigdis Hjorth. Ordene er viktige.

Dermed har jeg berørt to områder ved den seksuelle tiltrekningen mellom mennesker som jeg mener er undervurdert, nemlig luktens betydning (se innlegg 4. september) og ordenes betydning.

8. september 2007

Telemarksutstillingen 2007.







Jeg blir tildelt Telemarksutstillingens arbeidsstipend for 2007 av foreningens formann under åpningen av utstillingen i Ibsenhuset i Skien i dag.

Jeg lever av forfatter- og oversettervirksomhet, men er også billedkunstner. Dessverre kommer billedkunsten i annen, for ikke å si i tredje rekke, både av tidsmessige og økonomiske grunner. Ekstra morsomt var det derfor at jeg på åpningen av årets Telemarksutstilling (hvor jeg er representert med ett verk) ble tildelt utstillingens arbeidsstipend på ti tusen kroner. Denne utstillingen er kunstnerjuryert, og arbeidsstipendet går til den kunstneren som etter juryens mening har det beste kunstverket på utstillingen. Begrunnelsen for årets tildeling lyder slikt:

"Juryen fant og festet seg ved utvilsomme kvaliteter i form og innhold i kunstnerens arbeid. Kunstnerens valg av motiv og bruk av virkemidler bærer bud om nærvær og kunstnerisk bevissthet. Gjennom fremragende fototeknisk håndverk formidler kunstnerens arbeid et konsentrert øyeblikk av sanser og tanker i møte med oss publikum."

Min første reaksjon da jeg hørte dette, var: "Kødder de med meg?" Men det gjorde de ikke, så deretter var det bare å nyte penger, diplom, blomster og gratulasjoner. Og smile pent til fotografen fra avisen.







Her er så kunstverket - "Landskap med vann".
Fotografi på aluminium, 80 x 50 cm.

7. september 2007

Ord for dagen.


"Norsk film har lange og stolte tradisjoner. Allerede Tancred Ibsen kunne ikke lage film."

Torgrim Eggen i Natt & Dag en gang på 1990-tallet.

6. september 2007

Ord for dagen

"Jeg var i et middagsselskap i går, og der var det en klok fyr som sa at den beste måten å holde seg teknologisk oppdatert på, var å aldri kjøpe noe, siden det hele tiden kommer noe nytt og bedre som man heller bør kjøpe."

Børge King
Bloggen hans finner du HER .

Norsk lyst.







Jørn Roeim (red.): Norsk lyst, erotikk i nyere norsk litteratur og billedkunst (1992). Fra innholdsfortegnelsen.



Jeg vil forsøke å samle noen tråder. De er riktignok ikke spesielt løse, men likevel. De seneste ukene har jeg skrevet om høstfesten hos Gyldendal, Vigdis Hjorth og luktens betydning for tiltrekningen mellom mennesker. På høstfesten hos Gyldendal pratet jeg blant annet med Pål Gerhard Olsen, som kom til å nevne en antologi jeg lagde en gang, som han var representert i. Den het Norsk lyst, erotikk i nyere litteratur og billedkunst, og ble utgitt i 1992. Også Vigdis Hjorth var representert i denne antologien, sammen med en rekke andre kjente norske forfattere og billedkunstnere. Tittel og undertittel sier jo ganske presist hva boken inneholder. Tanken bak boken var den at norske forfattere etter min mening ofte skriver veldig dårlig om erotikk når de er programforpliktet til å skrive erotisk i antologier eller konkurranser, mens de skriver godt om erotikk når de ikke er programforpliktet til det, det vil si i lyrikk og skjønnlitteratur generelt.



Et av oppslagene i boka. Tekst Pål Gerhard Olsen, illustrasjon Anders Kjær.


Poenget var da å plukke ut en del «saftige biter» og illustrere dem med erotiske motiver av norske billedkunstnere. Pål Gerhard Olsens bidrag er fra romanene Blodets sang og Den eneste andre, og Vigdis Hjorths bidrag fra romanene Med hånden på hjertet og Fransk åpning.
Innholdet var redigert slik at det var en kronologisk utvikling fra ungdommelig seksualitet til den mer modne, med så mange seksuelle uttrykksformer som mulig representert underveis. Dessuten var det like mange kvinnelige som mannlige bidragsytere. Det var også viktig. Både når det gjelder tekst og bilder var utvalget helt og holdent mitt. Boka hadde en nydelig grafisk design av Egil Haraldsen, en av Norges fremste bokdesignere. Jeg ville ha et mer eksplisitt omslag enn forlag og designer, men der fikk jeg ikke viljen min igjennom. Det betyr til gjengjeld at boka har et så pyntelig omslag at du trygt kan låne den på biblioteket. Jeg er like fornøyd med den hver gang jeg tar den ut av hylla og ser på den nå, som jeg var den gangen. Og det er jo en god følelse.


Eksempel på den grafiske designen i boka.

5. september 2007

Bloggistikk.


Jeg tror jeg kan slå fast at blogging ikke er noen eksakt vitenskap, selv om min erfaring foreløpig er noe begrenset, siden jeg ikke har blogget i et år engang (jeg har ettårsjubileum i slutten av oktober). Antallet besøkende har vært jevnt økende, og er nå på 65-70 per dag. Da jeg var i Danmark i juni, var antall besøkende per dag noe mer enn dette, for så å falle til bare noen og tredve i sommer. Da ble jeg lettere nervøs og begynte å lure på hva jeg gjorde galt, men så kom jeg til å tenke på at det sikkert var ferien som hadde skylden. Og det var det kanskje, for de siste ukene har antall besøkende igjen økt ganske markant.
Jeg trodde jeg hadde oppdaget en form for lovmessighet i at når antall besøkende går opp, går den gjennomsnittlige besøkstiden ned, og omvendt, men i sommer var antall besøk lavt og besøkstiden kort, og i de seneste ukene har både antall besøk og besøkstiden økt.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg er så opptatt av antall besøkende, men registrerer at jeg er det. Det er kanskje like naturlig som å ønske at så mange som mulig skal kjøpe bøkene mine. Bloggen tjener jeg riktignok ikke noe på, men også den er tross alt en form for publisering, og meningen med å publisere noe er jo at det skal bli lest. Slik du nå har gjort med dette innlegget.

Forfatter møter leser.







"Å like en forfatter og å treffe en forfatter er som å like gåseleverpostei og så møte gåsa."

Arthur Koestler (som i parentes bemerket ble født i dag i 1905)


"En forfatter skriver det han kan, men han har ingen makt over sitt publikum. Leseren leser det han vil. Han er mye friere enn forfatteren. Forfatteren kan ønske at leseren reagerer slik og slik, men leseren kan ikke lenger påvirkes. Ordene står der. Ingenting kan endres."

Alberto Manguel

Ord for dagen.


"Jeg ville muligens kunne leve uten å skrive, men jeg tror ikke jeg kunne leve uten å lese. Lesning, oppdaget jeg, kommer før skriving."

Alberto Manguel i En historie om lesning

4. september 2007

Duften av kvinne.



Mennesket er en dyreart, og lukt betyr mye mer enn vi tror for gjensidig tiltrekning og seksuell utvelgelse. I vår kultur fokuseres det altfor mye på visuelle inntrykk, og altfor lite på lukt. Jeg skulle gjerne sett at vi hilste som i sørligere strøk, det vil si med et lett kyss på begge kinn eller en lett berøring kinn mot kinn på begge sider, slik at vi ville få kjent hvordan andre lukter.
Det er noen år siden jeg leste Patrick Süskinds Parfymen, men jeg husker den som en fantastisk leseopplevelse. Nå er den blitt aktualisert fordi det er lagd film av den, og da jeg tok den frem og bladde i den i går, fikk jeg lyst til å lese den på nytt.
Det er en bok om lukt. For det første er den meget realistisk når det gjelder hvordan verden luktet, for ikke å si stinket (etter våre begreper) før i verden, i dette tilfellet 1700-tallet. Få bøker er realistiske på dette området. Vi skal faktisk ikke så mange generasjoner tilbake før man kunne lukte hvor folk hørte hjemme i det sosiale hierarki. Men fremfor alt er Parfymen en bok om fascinasjonen av hvordan mennesker lukter -- drevet ut i det ekstreme -- og om fremstillingen av parfyme.
Første gang hovedpersonen kjenner duften av kvinne, er da han på lang avstand kjenner en duft som med uimotståelig kraft trekker ham til seg, og som får ham til å snuse seg frem gjennom gater og streder inntil han ender i en bakgård hvor det sitter en pike på tretten--fjorten år og renser moreller -- og som er duftens kilde.

«Hennes svette duftet så friskt som vinden fra havet, fettet i håret så søtt som nøtteolje, hennes kjønn som en bukett vannliljer, huden som blomstrende aprikostrær ... og kombinasjonen av alle disse komponentene munnet ut i en parfyme så rik, så avbalansert, at alt det Grenouille inntil da hadde luktet av parfyme, alt han lekende hadde skapt av luktstrukturer i sin fantasi, med ett virket fullstendig meningsløst. Hundretusener dufter ble verdiløse mot denne ene. Denne ene var det høyeste prinsipp hvis forbilde alle de andre måtte innordne seg etter. Den var den rene skjønnhet.»

Forfattere, som jo har dypere innsikt enn andre i det menneskelige, kjenner selvsagt luktens betydning for den gjensidige tiltrekning mellom mennesker, først og fremst på det seksuelle plan. Her er noen eksempler fra litteraturen:

"I denne stund da hun stod ham så nær, med hodet lutende over hans hånd så han følte duften av hendes hår og hals, og ikke et ord blev talt, steg hans kjærlighet til galskap, til vanvid."
Knut Hamsun
Mysterier

"Cosette var for ham en skjønn duft mer enn en kvinne."
Victor Hugo
De elendige, del 4, bok 7, kap. 1



"Ofte hadde jeg luktet på henne som et nyfikent dyr ..."
Bernhard Schlink
Høytleseren



"I smug snuste han inn duften av tingene hennes – lommetørkleet, kammen, hanskene, ringene – for ham var de meget spesielle ting, like betydningsfulle som noe kunstverk og nesten like levende som et menneske. De grep ham om hjerterøttene og ga næring til lidenskapen."
Gustave Flaubert
Frédéric Moreau



"Når han bøyde seg mot henne, blandet den friske duften av huden hennes seg med den sterke angen fra skogen."
Gustave Flaubert
Frédéric Moreau

"Huden hennes har en liftig duft, som nyslått høy, den mest vederkvegende lukten jeg vet."
John Steinbeck
Vår misnøyes vinter



"Så trakk hun meg inn til seg og omfavnet meg, og jeg følte meg som i paradis, for duften av moskus og ambra strømmet mot meg fra kroppen hennes."
Tusen og én natt


"Lukten av henne er bedre
enn lukten av nogen blomst.
Jeg ånder den inn,
og den fyller mine lunger med fryd."
Arnulf Øverland
Adam takker Gud

Dette innlegget er inspirert av et innlegg i en annen blogg, som du finner HER .

1. september 2007

September!







Nostalgisk amerikansk bibliotekplakat fra min samling av plakater og annen kunst som har med bøker og litteratur å gjøre.



Det er bare å se i øynene at høsten er over oss. Back to work, back to school, back to books. Mørkere kvelder innbyr kanskje til mer lesing, men for virkelige lesehester er all tid lesetid, både sommer og høst og vinter og vår.









Interiør fra kontoret mitt, med lav sensommersol inn gjennom vinduet.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...