aroundbooks

aroundbooks

31. mai 2009

Virginia Woolf





Jeg innrømmer glatt at det er store hull i min lesing. Formodentlig er jeg ikke alene om bare å kjenne til en del sentrale forfattere og verk, uten egentlig å ha lest dem. Et av mine hull har så desidert vært Virginia Woolf. Da jeg nylig avsluttet lesingen av Philip Roths Mitt liv som mann, var meningen å gå løs på Philippe Claudels Brodecks rapport, som jeg har sett frem til. Men så ville leseskjebnen det annerledes, ofte er det bøkene selv som bestemmer, og Virginia Woolfs Jacobs rom falt i mine hender. En tittel jeg aldri hadde hørt om før jeg byttet til meg en del Woolf fra en oversetterkollega (Merete Alfsen).
Så nå leser jeg altså Virginia Woolf. Og jeg er fullstendig trollbundet. Så poetisk og mykt, og så skarpt og presist på samme tid. Så mange lag i teksten, fra de næreste sansinger til store filosofiske spørsmål, så elegant turnert, nærmest slentrende. Virginia Woolf gir meg den intense lesegleden jeg føler hver gang jeg synes jeg har funnet en forfatter som så å si har oppfunnet språket på nytt, eller rettere sagt bruker det på en måte jeg ikke har opplevd før. Det er som en åpenbaring hver gang. Og nå har jeg altså denne opplevelsen med Virginia Woolf.

Fra den japanske hagen




Jeg måtte bare ta noen bilder i den japanske hagen min i dag. Etter to dager nokså intens hagejobbing var det tid for å nyte litt. På dette bildet vannes det.









Utsikt fra "sittekroken". En blomstrende rododendron, med dammen så vidt synlig bakenfor.









Dammen fra en annen kant.











Dette motivet har jeg nok hatt før. Hagen og huset. Den japanske hagen er nederst til høyre, bak hekken som så vidt skimtes. Den utgjør et eget rom i hagen, avsondret fra resten med hekker.

27. mai 2009

Dagens navn: Max Brod







Det er lenge siden jeg har hatt noe innlegg under denne rubrikken nå. Teksten bygger på en notis i Klassekampen i dag, men er bearbeidet og utvidet av meg (Klassekampen har hovedsakelig brukt den norske Wikipedia-artikkelen om Brod som kilde):

Han er bedre kjent for sitt vennskap med Franz Kafka enn for sitt eget forfatterskap. I dag er det 125 år siden den tyskspråklige, bøhmiske forfatteren Max Brod ble født i Praha, som da lå i Østerrike-Ungarn.

Brod studerte juss på Karl-Ferdinand-universitetet og gikk inn i statstjenesten etter eksamen i 1907. Kafka og Brod traff hverandre første gang i 1902 i forbindelse med et foredrag om Schopenhauer som Brod holdt i Lese- und Redehalle deutscher Studenten i Praha.

Bror var kritiker i Prager Tagblatt fra 1924, samme år som Kafka døde. Som Kafkas litterære testmentfullbyrder tok han vare på vennens upubliserte verk i strid med dennes ønske, som gikk ut på at alt skulle ødelegges (Kafka rakk dessverre å ødelegge en del på egenhånd). I 1937 kom Franz Kafka, eine Biographie, deretter Franz Kafkas Glauben und Lehre (1948). Blant Brods egne verker kan nevnes romanen Schloss Nornepygge (1908) og filosofiske verk som Heidentum, Christentum und Judentum (1922) og Rassentheorie der Judentum (1936).

Brod var medlem av Jüdische Nationalrat fra 1918 og var en ivrig sionist. I 1939 flyktet han og hans hustru til Palestina. Brod døde i Tel Aviv 20. desember 1968.

I forordet til sin bok Franz Kafka – et liv skriver Ernst Pawel:

«Hadde det ikke vært for Max Brods klarsyn og mot, ville det overhodet ikke vært mulig å skrive noen Kafka-biografi. Det var han som to ganger reddet Kafkas verk, først fra fysisk ødeleggelse og siden fra likegyldighet og glemsel. Ham skylder vi også den første Kafka-biografien, et dypt personlig dokument som kom ut i 1937. At forfatteren i dette tilfellet også var objektets nærmeste venn, og hadde vært vitne til hans liv og tiden han levde i, var kanskje ikke utelukkende et gode. Nærhet skaper blinde flekker; ser man noe på for kort hold, blir perspektivet lett forvrengt. Men selv om det kanskje kan stilles spørsmålstegn ved Brods meninger og slutninger, kan intet nålevende menneske håpe på å kunne konkurrere med hans intime førstehåndskunnskap til Kafkas verden. Som alle Kafka-biografier er derfor også denne en tributt til Max Brods troskap og lojalitet og til hans enestående åndelige storsinn.»

Ernst Pawel: Kafka – et liv. Tiden Norsk Forlag 1991, oversatt av Birgit Tønnesson.

Under arbeidet med denne teksten kom jeg over DENNE boken, A Franz Kafka Encyclopedia, og den måtte jeg faktisk bare ha, enda så dyr den var.

26. mai 2009

Selma og Sophie





Hun hadde lært å elske kjærligheten med alle dens plager, tårene, lengselen.
«Bedre trist med den enn glad uten den,» sa hun.
Selma Lagerlöf: Gösta Berlings saga. Den norske Bokklubben 1991.
Oversatt av Sissel Lange-Nielsen



I går gjorde jeg et nytt unntak fra ikke-fjernsynsprinsippet og så første del av «Selma og Sophie» på NRK1. Veldig bra etter min mening. Jeg vet ikke all verden om Selma Lagerlöf og har lest ganske lite av henne, men fikk med meg en utstilling av manuskriptene hennes i Nasjonalbiblioteket i Stockholm da jeg var på kongress der i fjor sommer. Interessant å se hvordan hun, som forfattere flest, forandret og forandret. Det blir ikke så lett å gå dagens forfattere etter i sømmene på samme måte, med vår tids usynlige elektroniske endringer.

Hvor godt og realistisk dette portrettet av Lagerlöf er, kan tydeligvis diskuteres. Skal man tro DENNE svenske nettsiden, har filmskaperen tatt seg altfor store friheter, særlig på det erotiske plan, mens viktige og reelle momenter som Selmas og Sophies litterære samarbeid og Selmas store interesse for det katolske, særlig helgenene, knapt er berørt.

Da kan man jo også spørre seg hvor realistiske skildringene av de andre nordiske kunstnerne var. Jeg la blant annet merke til at Marie Krøyer anklaget Carl Larsson for å male bare overflaten. En oppfatning hun kanskje ikke var alene om? Litt spissformulert kan man vel si at Carl Larsson er en overvurdert dekorasjonsmaler? Og hvis man da også tar med at han selv levde det glade kunstnerliv i hovedstaden – med bordellbesøk som fast innslag – mens kone og barn oppretthold familieidyllen hjemme i Lilla Hyttnäs? Sånn var tiden, vil noen si. Tja.

Nåvel, det var Selma det egentlig skulle handle om, men om henne har jeg ikke mer å si akkurat nå enn at jeg uansett ser frem til neste episode av «Selma og Sophie».
(Den gikk i Sverige ved juletider, så dermed er det vel mange nordmenn som for lengst har sett den?)

23. mai 2009

En oversetterkommentar





I innlegget «Litt Flaubert på himmelfartsdagen» (litt nedenfor) har uttrykket «å så sin villhavre» i Flaubert-sitatet ført til noen kommentarer. «Anonym» er ganske krass i sin kritikk og sier:

«Hvis en oversetter har skrevet 'sådd sin villhavre', er vedkommende ikke kreativ i det hele tatt, men har bedrevet ordrett oversettelse av et idiom og er preget av manglende skepsis til egen språkfølelse, og slik skepsis må en oversetter ha. "sow one's wild oats" er et forholdsvis kjent idiom på engelsk, og betyr omtrent å løpe hornene av seg [jf. russ], rase ut (som ung), ifølge Herbert. Ordrett oversettelse av idiomer mellom språkene er, som kjent, temmelig uheldig. Slett ikke kreativt. Viser gugling at den ordrette varianten er i bruk på norsk, vitner det bare om én ting.»

Det litt interessante i denne sammenheng er at oversetteren av Philip Roths Mitt liv som mann - som Flaubert-sitatet er hentet fra - og redaktøren av Cappelens Stor Engelsk Norsk Ordbok i dette tilfellet er én og samme person, nemlig nylig avdøde Herbert Svenkerud. Og han bruker i dette tilfelle altså ikke et av de alternativer han har i sin egen ordbok, men velger å oversette det engelske idiomet direkte. Jeg bruker med hensikt ordet velge her, for jeg finner det usannsynlig at en oversetter som Svenkerud ikke bevisst har valgt å bruke nettopp dette uttrykket.

Stor Engelsk Norsk Ordbok begynte visstnok sitt liv i 1968, Svenkeruds oversettelse av Roth er fra 1975. Enten Svenkerud var involvert i ordboka fra første stund eller ikke, har han helt sikkert kjent til de alternativene som står i ordboka. Likevel har han bevisst valgt en ordrett oversettelse. Hvorfor? Tja. For det første er det etter min mening ikke så innlysende at det er en åpenbar anglisisme. Nordstedts Stora Svenska Ordbok har dette uttrykket. Og så må det jo sies at det er et vakkert og poetisk uttrykk, så det kan jo hende at Svenkerud har valgt det ut fra rent litterære og estetiske grunner. Uansett kan vi være ganske sikre på at han har valgt det helt bevisst, og ikke fordi han ikke visste bedre. En erfaren oversetter velger aldri i blinde, uten at det betyr at valgene alltid er de beste, eller at man er enig i dem. I dette tilfelle kan man gjerne være uenig med Svenkerud, men en faglig tabbe kan hans valg ikke betraktes som etter min mening.

Oversettelsen av Philip Roths Mitt liv som mann forekommer meg aldeles glimrende. At den språklig sett begynner å preges litt av tidens tann, at den så å si har fått et lett språklig gulskjær, er ikke oversetterens men tidens skyld. En sjelden gang opptrer det en direkte anglisisme, som når hovedpersonens venninne ringer og spør om hun skal «komme over». På godt norsk burde hun si «komme bort». Men noen ganske få tilfeller av denne art svekker ikke mitt inntrykk av en oversettelse jeg som leser opplevde som svært god.

22. mai 2009

Stigende gru






I DETTE blogginnlegget forteller min oversettende og forfattende kollega Cyno Grassator, som kommer med en ny roman til høsten, om «... den stigende gru som melder seg når boka går i trykken og ingen vei er tilbake, og ingen vei utenom: Romanen kan ikke bli bedre eller annerledes, og mens den litterære dommedag rykker nærmere, ligger teksten i et limbo, der den saktens kan angre, men ikke omvende seg. For sent, for sent! Det tar minst tre måneder, kanskje mer, så blåses det i noen trompeter, og så svarer noen basuner fra den andre siden, og i midten ligger forfatteren som det gamle Jeriko, beskyttet av selvironiens smuldrende forsvarsverker ...»

Som forberedelse til denne begivenheten har jeg nylig anskaffet meg hans to tidligere romaner, Den tredje tjeneren fra 1985, og Kjødets gjerninger fra 1989. Det begynner med andre ord å bli en stund siden de kom, så han har sine ord i behold når han sier at han har utgitt roman før, men ikke så ofte at han har rutine på det.

De to tidligere romanene hans sikret jeg meg på salg hos Nynorsk Antikvariat i Tvedestrand. To meget pene eksemplarer. Pene ja – men jeg kan berolige forfatteren med at de var lest. Jeg har derimot ikke fått lest dem ennå, bare rukket å konstatere at begge har hentet sine titler (og litt mer) fra bøkenes bok.

21. mai 2009

Drømmen om å bli oversetter







Jeg er stort sett autodidakt. Her er lite utsnitt av mine hyllemetre med bøker om oversettelse og skrivekunst.


Jeg vet ikke hvordan kolleger har det, men selv får jeg rett som det er spørsmål fra folk som kan tenke seg å oversette om hvordan man blir oversetter. Det finnes det ikke noe enkelt svar på – det er trolig like mange veier inn i dette yrket som det er oversettere. Den tradisjonelle veien er å henvende seg til et forlag og spørre om å få gjøre en prøveoversettelse (et utdrag av en uoversatt bok) som så blir vurdert, og som eventuelt fører til at man får et oppdrag. Men mange kommer nok inn i dette yrket via bekjentskaper, eller ved at man allerede har kontakt med et forlag fra før, som konsulent, forfatter, manusvasker eller lignende.

Selv kjente jeg i sin tid en som drev et lite forlag, og fikk prøve meg på den måten. Det gikk bra og ballet på seg, og nå er jeg oversetter på heltid og forfatter ved siden av. Jeg er både fag- og skjønnlitterær oversetter, men driver i praksis nå nesten bare med skjønnlitterære oversettelser. Skjønnlitterære oversettere er organisert i Norsk Oversetterforening, som har i underkant av 300 medlemmer. Av disse er det bare noen titalls, meg inkludert, som har oversettelse som fulltidsbeskjeftigelse.

På Norsk Oversetterforenings hjemmeside, HER, finner du stoff om hva som kreves for å bli oversetter. Som det står på denne siden, vil de fleste oppleve at det er vanskelig å komme i gang. Fordelen med dette yrket er at det ikke spørres etter formelle krav i form av utdannelse (selv om mange oversettere har språkstudier bak seg, naturlig nok. Vanlig er det også at oversettere har bodd i utlandet og på den måten har inngående kjennskap til kulturen/språket man oversetter fra). Det som teller, er imidlertid hva man kan. Medlemmene i Norsk Oversetterforening har svært ulik bakgrunn, fra professorer og magistre til halvstuderte røvere som meg selv. Fellesnevneren er at alle har det kunstneriske anlegget som skal til for å oversette og har demonstrert det i praksis.
Om man har dette anlegget eller ikke, vet man selvsagt ikke før man har prøvd. Lysten eller trangen til å oversette kan i mange tilfelle vær en indikasjon på at man også har evnen, på den annen side er det svært mange som drømmer om å bli forfatter eller oversetter som enten ikke har det som skal til eller som undervurderer hvor mye arbeid det krever.

Å være oversetter er et ensomt yrke, det er økonomisk usikkert, og man vil kanskje aldri synes at man kan eller vet nok. Et godt råd er – og det gjelder enhver kunstnerdrøm - at hvis du på noen måte kan glemme det hele, så gjør det og finn noe mer fornuftig å drive med. Men hvis du absolutt ikke kan la være, er det bare å gå seriøst til verks for å finne ut om du har anlegg og utholdenhet nok. Det er dette med ti prosent talent og nitti prosent svette ... Eller i våre dager: ti prosent talent og nitti prosent evne til ikke å la seg distrahere av internett ... Apropos det siste så er det forbausende mange som sier at de ikke ville klart å jobbe sånn som jeg gjør, altså sittet hjemme med hundre prosent råderett over sin egen tid. Som oversetter må man, som alle frilansere/kunstnere, kunne organisere seg selv og sitt arbeid uten den ytre struktur man har som arbeidstager i en normal jobb. En tidsfrist er en tidsfrist. Et forlag interesserer seg ikke for hvilke problemer du måtte ha på hjemmebane som gjør at du ikke klarer å overholde tidsfrister. Unnskyldningene kan være så gode de bare vil – en oversetter som ikke leverer varene, blir fort arbeidsløs. Det går både på tid og kvalitet.

Når jeg fokuserer så mye på problemer, er det bevisst for å skremme folk. Dette yrket passer ikke for alle – selvsagt. Men har man først klart å etablere seg og føler at man får det til, tror jeg at de fleste – i likhet med meg – opplever dette som en utrolig spennende og givende jobb med mange utfordringer. Og selv om vi ofte jobber både fridager, helger og ferier for å rekke en eller annen tidsfrist, vil nok de fleste nevne friheten som et av de største godene med denne jobben. Den, og så gleden hver gang man har løst et eller annet intrikat problem, smidd til en god setning, tilfredsheten over en god anmeldelse eventuelt, det å ha en direkte finger med i det litterære liv, enten på det store eller på det ikke fullt så store plan.
(Jeg pleier ofte å sammenligne med legestanden og si at noen av oss er hjernekirurger og hjertespesialister, mens de fleste – som jeg selv – er allmennpraktikere. Men som i den medisinske verden kan heller ikke oversetteriets allmennpraktikere tillate seg særlig mange tabber.)

Den som har lyst til å bli oversetter, kan jo - som det står på Norsk Oversetterforenings hjemmeside – begynne med å sammenligne noen norske oversettelser med originalen (prøv deg på å oversette litt av originalen, uten å titte på den norske oversettelsen, og sjekk etterpå hva som er likt/ulikt). Jeg pleier også å anbefale Sylfest Lomheims Omsetjingsteori, så vidt jeg vet den eneste rene lærebok i oversettelse på norsk. Essaysamlingen Det umuliges kunst kan også anbefales, det samme kan Per Qvales Fra Hieronymus til hypertekst. Oversettelse i teori og praksis.

Lykke til!

Litt Flaubert på himmelfartsdagen






Philip Roth er tydeligvis opptatt av Flaubert. I hvert fall har han mange referanser til ham i Mitt liv som mann. Blant annet denne:

«Over skrivebordet hadde jeg verken bilde av en seilbåt eller et drømmehus eller en reivunge eller en reisebyråplakat fra fjerne himmelstrøk, men følgende ord av Flaubert – hans råd til en ung forfatter – som jeg hadde funnet i et av hans brev og skrevet av: ’Vær ordentlig og skikkelig som en borger i ditt liv, slik at du kan være voldsom og original i ditt arbeid.’ Jeg så visdommen i dette, og også viddet, tatt i betraktning at det kom fra Flaubert, men uansett min hengivenhet for litteraturen, for kunsten i det hele tatt, uansett det alvor og den selvdisiplin (og ærefrykt) jeg la for dagen i min holdning til Flauberts kall, ville jeg i femogtyveårsalderen gjerne være iallfall litt original også i livet, og om ikke voldsom, så i det minste litt interessant etter at dagens arbeid var unnagjort. Hadde kanskje ikke Flaubert selv, før han slo seg til ro ved sitt runde bord og ble den moderne litteraturs plagede anakoret, dratt ut på en ferd til Nilens land og som gentleman og vagabond besteget pyramidene og sådd sin villhavre blant mørkladne egyptiske mavedanserinner?»

20. mai 2009

Ord for dagen




I går kveld lukket jeg øynene, strakte ut hånden og grep en tilfeldig bok i hylla. Jeg hadde bestemt meg for at i den boka skulle jeg finne et fint sitat til bloggen i dag. Jeg var heldig - boka jeg grep, var Pablo Nerudas erindringer; Jeg tilstår at jeg har levet. Oversatt av Kjell Risvik, Gyldendal 1975.
Om sin barndom sier Neruda:

"Livet og bøkene lar meg litt etter litt ane overveldende hemmeligheter."


PS Foreløpig klarer jeg å innfri mitt eget krav om bare egne illustrasjoner i bloggen.

17. mai 2009

Dagsrapport







Slik tilbrakte jeg en del av dagen i dag, i en rolig krok av hagen, lesende Philip Roth, med selskap av hundene, akkompagnert av fuglekvitter og fjerne lyder fra omgivelsene.

16. mai 2009

Litt om ingenting






Selv om jeg ikke er spesielt nasjonalistisk anlagt, er jeg paradoksalt nok en intens bruker av norsk natur. Dette bildet ble tatt i fjor, men kunne like gjerne vært tatt i dag morges, for jeg begynte nemlig dagen med en tur opp på den høyeste toppen i den lokale marka, 500 moh, med bikkjene. En tur jeg gjør unna på under to timer. For ordens skyld skal det opplyses at utgangspunktet er 150 moh - til gjengjeld er de resterende 350 m svært bratte.


Inspirert av DETTE innlegget hos Dipsolitteraten skal nå også jeg skrive et blogginnlegg uten egentlig å ha noe å si. Jeg kan ikke engang love at det skal handle om litteratur, noe denne bloggen per definisjon jo skal handle om.
Først en saklig opplysning: Stort sett har hvert innlegg i denne bloggen en illustrasjon. Det er som regel bilder jeg finner på nettet, uten å ta meg bryet med å sjekke om de er copyrightbelagt eller ikke. Og det er jo litt dårlig gjort av en som selv lever av åndsverk. I går hadde jeg problemer med å finne en god illustrasjon til innlegget under, så det endte med at jeg lagde min egen. Det var bare å ta en bok ut av hylla, legge den oppslått på bordet og avfotografere den. Nå hender det riktig nok at jeg illustrerer innleggene selv, det er slett ikke første gang, men jeg har nå bestemt meg for at alle innlegg heretter i prinsippet skal være illustrert av meg. Jeg blir selvfølgelig nødt til å gjøre unntak, for eksempel når det gjelder forfatterportretter, men ellers skal jeg prøve å la selvgjort være velgjort. Så får vi se hvordan det faller ut.

Besøkstallet på bloggen så langt denne helgen tyder på at mange er opptatt av andre ting enn å lese blogger. Været er selvsagt en sterk utfordrer, og så er det både Melodi Grand Prix og syttende mai. Selv en fjernsynshater som jeg gjør unntak for MGP. Det er en eldgammel tradisjon å se på det. Jeg er fullstendig uinteressert i forhåndsomtaler og alt ståket rundt, men jeg skal se selve showet.

I morgen er det 17. mai. Det er en dag jeg ikke har feiret siden jeg hadde skolebarn. I noen år var det også arbeidsdag – et særtrekk ved drosjeyrket er at travelheten ofte er størst når folk flest har fri, for eksempel på høytidsdager som syttende mai og nyttårsaften. Og jeg likte å jobbe på slike dager. Når jeg nå ikke feirer syttende mai, er det vel fordi jeg egentlig ikke betrakter meg selv som en del av «det store vi». Det gir seg for eksempel utslag i at jeg ikke ser fjernsyn og ikke leser tabloidaviser. Jeg eier heller ikke snev av patriotisme, verken lokalt eller nasjonalt.

En liten smak på det jeg kaller «det store vi» fikk jeg lille julaften, da jeg så på et program som heter «Kvelden før kvelden» eller noe sånt. Hvis det nå er noen lesere som mener at det virker som om jeg stadig bryter mitt eget prinsipp om ikke å se fjernsyn, så synes jeg ikke ett avvik i halvåret i gjennomsnitt er noe å reagere på. Og når det gjelder prinsipper, så er det jeg som bestemmer over dem og ikke omvendt. Grunnen til at jeg så på fjernsyn lille julaften, var for å høre naboens datter synge – hun har vært med i noe talentgreier, norske talenter tror jeg det het. Dessverre deltok pikebarnet i hele programmet, slik at jeg, når jeg først hadde begynt å se, endte opp med å se på hele. Programmet som sådan var aldeles grusomt, med mattradisjoner og intervjuer med tradisjonsbærere og julesanger og jeg vet ikke hva. Innvandrernorge var representert med en prest som var neger, og jammen feiret de ikke jul i det landet han kom fra også, men de spiste selvfølgelig helt andre og veldig merkelige ting. Ikke noe ribbesvor-stress på de kanter. (Denne presten var antagelig med i programmet fordi han tidligere på høsten hadde figurert i mediene fordi noen gode nordmenn ikke skjønte hva han sa når han forrettet i begravelser. En latterlig problemstilling for en norsk katolikk selvsagt, vant som vi er med utenlandske prester og de rareste aksenter.)
Men altså – dette programmet var «det store vi». Sånn er vi, sånn gjør vi det, sånn feirer vi, sånn spiser vi. Æsj. Det eneste morsomme med dette programmet var homsekoret, Oslo Fagottkor. Navnet gikk muligvis en del seere hus forbi – det var ingen fagotter eller andre instrumenter innblandet – navnet henspiller selvsagt på det engelske slangordet «faggot» for homse.

Men tilbake til syttende mai – det er fullt mulig at jeg kommer til å jobbe i morgen. Ikke i hagen selvfølgelig, men ved skrivebordet. Toget går uansett ikke her i strøket. Gudskjelov. Akkurat nå skal jeg derimot ut i hagen og teste den nye elektriske hekksaksa. Og nyte våren.

15. mai 2009

Hvorfor lese romaner












«Romanen er alltid noe mer enn det den handler om, noe større enn den historien den forteller. Romanen er også noe som den ikke kan si noe om, men som den er i kraft av sin helhet, og som er det den egentlig tar leseren med på, og som er forfatterens frigjøringsforsøk, hans eller hennes bestrebelse på å løsrive seg fra kulturens klamme grep.

Dette er, tror jeg, hva leseren i dypeste forstand identifiserer seg med. Og det er i jubelen, når den oppstår, over det språklig gjennomførte, det språklig skapte, det språklig forløste at leseren også løsrives, eller kan bli inspirert til å ville bli det. Slik representerer verket, gjennom å være skapt, skrevet, fullført, publisert, i seg selv en frigjøring, inspirerende i den grad det gjør det mulig for en leser, via sin lesning og forståelse av det, å komme til en økt og i beste fall urovekkende og opprørende bevissthet om sitt eget behov for det samme.»

Stig Sæterbakken i essayet
Alt kunne vært annerledes i Morgenbladet i dag

14. mai 2009










Da jeg var i Oslo nylig, var jeg også en snartur innom St. Olav katolske bokhandel i Akersveien. Egentlig bare for å hente noen bøker til menigheten; jeg hadde ikke tenkt å handle selv. Men det første jeg så da jeg kom inn i butikken, var Gunnel Vallquists Texter i urval, som sendte meg et klart og direkte budskap om å bli kjøpt (i serien «bøker som kommer til meg» ...). Jeg har ikke mye til overs for såkalt oppbyggelig litteratur, men Vallquist hører ikke hjemme i den kategorien. Og nettopp derfor er det, paradoksalt nok, oppbyggelig å lese henne. Jeg har bare én bok av henne fra før, Till dess dagen gryr - en ganske liten sak med religiøse betraktninger som, størrelsen tatt i betraktning, har betydd uproporsjonalt mye for meg.

For dem som ikke vet det, er Gunnel Vallquist, som nå er 90 år, en av Sveriges mest kjente intellektuelle, romanist av utdannelse, profilert katolikk (i den grad man kan være en profilert katolikk i Sverige), innehaver av stol nr. 13 i Svenska Akademien siden 1982 og dermed en av dem som velger nobelprisvinnere i litteratur. Som oversetter særlig kjent for å ha overført Marcel Proust til svensk - På spaning efter den tid som flytt. Hennes eget forfatterskap består av sakprosa. Hun har riktig nok utgitt noen dikt, men mener at hun ikke har anlegg for å skrive skjønnlitteratur. Dog har hennes sakprosa med tiden fått «tilltagande skönlitterära stråk».
Gunnel Vallquist er æresdoktor i teologi ved Lunds universitet og er av den svenske regjering tildelt en såkalt «professors namn», en livsvarig æres-professortittel som gis til eldre og spesielt fortjente personer innen vitenskap eller kultur.

Vallquist har påvirket mange, også den svenske forfatteren Ylva Eggehorn, som har skrevet innledningen til bokens første del.

«Jag läste altså som 15-åring en författare som vid mitten av 60-talet var något så osannolikt som en troende intellektuell. I det moderna, rationella samhälle som formades i Sverige efter andra världskriget fanns inget utrymme för metafysik [...] Om sanningen hade en handstil, vore den antagligen lik Gunnel Vallquists; plastisk, öppen, pregnant och upprätt. Gunnel Vallquist är den innträngande eftertankens författare. Det gäller både hennes poesi, hennes essäer och hennes översättarkonst. Redan 1952 – när hon träder in som återkommande skribent och medarbetare på Svenska Dagbladets understreckar- och recensionsavdelningar – är hennes stil klart utmejslad. Hon skriver i en tradition av europeisk humanism med omisskännlig doft av fransk upplysning. Men stilistiken och hennes litterära insikter är underordnade en passion: ett sanningssökande som samtidigt är existentiellt och intellektuelt.»

Også for Eggehorn har Vallquists Till dess dagen gryr tydeligvis betydd mye: «Den första bok av Gunnel Vallquist jag läste kom i min hand i mitten av 60-talet: Till dess dagen gryr. En tunn och sparsmakad bok med hög specifik vikt. Varje ord tycktes avlyssnat inifrån ett ständigt växande inre rum [...] Här fanns ett språk för mitt oväntade möte med Gud. Sanningen hade en handstil jeg kunde känna igjen. Gunnel Vallquists penna dansade av lust till språket och tanken.»

Men nå et eksempel på Vallquist selv, hentet fra bokens første del, «Den handskrivna sanningen». (De spesifikt katolske og religiøse temaene befinner seg i bokens andre og tredje del, «Katolsk horisont» og «Sitt bedjande jag».)
Jeg tenker ikke nødvendigvis på en hissig debatt her hjemme, som vi nettopp har lagt bak oss, når jeg velger akkurat dette utsnittet. Eller jo – kanskje blant annet den.


«Möta eller bemöta?

Två människor med olika åsikter konfronteras med varandra. Vad som oftast sker är att de instinktivt håller fram sina olikheter som sköldar – eller som anfallsvapen. Så gäller det vem som kan tillfoga den andre de hårdaste huggen. Eller man etablerar sig i försvarsställning.
På kulturlivets plan blir detta den dialog mellan döva som vi dagligen bevittnar. Man vet vad motparten tänker och kommer att säga; man behöver inte vänta och lyssna. Man vet framför allt vad man själv vill ha sagt, och vill inte ha sina cirklar rubbade. Man företräder vissa kretsar och vissa idéer, andra företräder andra krätsar och andra idéer, og vad som bör tyckes å ömse håll skall man på förhand kunna räkna ut, annars råkar perspektiven i gungning. Det finnes dessutom en traditionell arsenal att låna ur; den skramlar så vanetryggt.
Ändå är det ju något annat vi skulle vilja. Vi önskar i grund och botten en levande dialog, mellan hörande, lyssnande parter. Det förutsätter en del.
Det förutsätter både att man själv är utvecklingsbar och at man tilltros andre detsamma. Det förutsätter att man motstår naturdriften att i allting söka bekräftelse på att man har och haft rätt. Man måste till och med kunna vara glad att erkänna att man haft fel – om verkligheten visar sig bättre än man förmodat.
Det gäller också att inte stänga sig inne med sin övertygelse. Att inte stänga dörren för inflytelser. Att våga leva i korsdrag och ofta bli störd. Att inte förskansa sig, att våga vara utlämnad åt det nya, det främmande, ja, om möjligt ockå åt det fientliga.
Men det betyder också: att stå fast, med det djupaste i sitt väsen, at man inte krossas, inte slås omkull. Att ha en inre tyngdpunkt som inte fjättrar men håller upprätt. Då, men först då, kan man utan att förlora sin integritet ge upp både anfallet och försvaret och i stället följa den andre på vägen så långt ärligheten tillåter det. Inte längre, men ändå dit. Det kan vara ett långt eller ett kort stycke. Men de stegen kan vi inte undvara.»

13. mai 2009

Bokplukk







Som det fremgår av leselisten til venstre, leser jeg Philip Roth for tiden. Jeg går ut fra at Mitt liv som mann må være en av hans tidligste bøker. Det var ikke meningen å lese Roth, men tilfeldigvis tok jeg denne boken ut av hylla en dag for å bla litt i den, og dermed var det gjort. Enda et eksempel på å «bøker som kommer til meg», uten at jeg skal prøve mystifisere det. Det er greit for meg. At de kommer. Lesingen av Roth har foreløpig resultert i flere innlegg i bloggen.

Mitt liv som mann er oversatt av Herbert Svenkerud, gammelt medlem av Norsk Oversetterforening. Æresmedlem, hvis ikke jeg tar feil. Dødsannonsen hans sto i Aftenposten i går. Det er høy gjennomsnittsalder i NO og ganske mange gamle medlemmer. Den eldste aktive er visst over 90 år. Dermed forsvinner det jo noen hvert år, sånn er livets gang.

I går var jeg en tur i Oslo for å delta på et møte i Norsk Oversetterforenings faglige råd, som jeg ble innvalgt i på årsmøtet i mars. Faglig råds viktigste funksjon er å behandle medlems- og stipendsøknader. Jeg benyttet anledningen til bokkjøp i kontantsalget på Norli og kjøpte blant annet den boka Herbert Svenkerud kanskje er mest kjent for, nemlig Cappelens store engelsk-norsk ordbok. Den er ikke kommet i ny utgave, men min gamle er bare en ulekker lefse, så slitt at den ikke henger sammen lenger, så jeg ville ha en ny. Denne ordboka er trolig en av Norges beste, og uunnværlig for enhver engelskoversetter. Blant oversettere omtales den bare som «Herbert» - «Herbert sier ...», «I Herbert står det ...», «Se etter i Herbert ...» etc. En god ordbok er ikke det verste man kan etterlate seg her i verden.

En annen populær ordbok i oversetterkretser, er Kunnskapsforlagets Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner (riksmål og moderat bokmål), redigert av Tor Guttu. Den omtales blant oversettere som «Guttu». Guttu er faktisk kommer i ny utgave, og det er alltid en fordel å ha nyeste utgave av en ordbok.

Den tredje ordboka var Collins Robert Concise French Dictionary. Den var billig, og jeg tenkte det kunne være greit å ha engelsken til hjelp i stedet for å kjøpe en ren fransk-fransk ordbok.

Bare én skjønnlitterær hane i kurven – den etterlengtede Brodecks rapport av Philippe Claudel. Nå har jeg begge de norske oversettelsene av Claudel – Grå sjeler og Brodecks rapport, og de franske utgavene av begge.
Helst vil jeg begynne å lese Claudel med en gang, men jeg skal lese ferdig Roth først.

11. mai 2009

Dagens franskleksjon







Une poignée de livres



En mail fra amazon.fr plinger inn på maskinen. Jeg griper den begjærlig an som en bitte liten franskleksjon. Subject: Toute l'actu du livre et la livraison gratuite ! Hm. Her er det bare å ta fram ordboka med en gang. «Livre» er «bok», det er greit, det vet jeg. «Tout», er ikke det noe med «alle»? Jo, ordboka bekrefter det. «L’actu» - kan det være noe med «aktuell»? Men «actu» er ikke noe ord i ordboka. Kan det være en kortform av «actuel»? At det er snakk om nye bøker? Men i så fall er det noe med ordstillingen jeg ikke skjønner – skulle det ikke da hett «livres actuelles» eller noe i den stil? Dessuten må det vel være et substantiv og ikke et adjektiv. Men vent nå. Ifølge ordboka er det noe som heter «actualisation» - «aktualisasjon, virkeliggjørelse» - det må jo være det svenskene kaller «realisation», bedre kjent under kortformen «rea», og vi «salg» (kortform av «utsalg»)? Jeg går for den (men den norsk-franske-fransk-norske ordboka burde i så fall forklart at dette betyr «salg» på godt norsk). Det passer etter min mening også bedre med konstruksjonen «l’actu du livre». «Gratuite» er vel gratis, det ordet må jeg ha fått inn på et eller annet tidspunkt, kanskje fordi det ligner på det norske - noe ganske mange franske ord faktisk gjør. «Livraison» er ifølge ordboka «leveranse». Gratis frakt/forsendelse, altså («forsendelse» burde forresten også stått i ordboka). Pussig at ordene for «bok» og «frakt» ligner så mye på hverandre. Hva er den etymologiske forklaringen på det? Kanskje bare en tilfeldighet. Et forsøk på oversettelse: «Alle bøker nedsatt og gratis frakt.» (En norsk nettbutikk ville antagelig sagt «fri frakt», men jeg hører til dem som mener at «fri» i denne betydningen er en anglisisme. Som riktig nok har vunnet sterkt innpass i norsk etter hvert, men likevel.)

Jo, jeg mener at jeg må ha forstått den franske setningen riktig, for den bekreftes vel av denne setningen i mailen: «-5% sur tout le catalogue (remise maximale autorisée par la loi) et livraison gratuite sans minimum d'achats.» Fem prosent på alle bøker. Det som står i parentes tar jeg meg ikke tid til akkurat nå. Men «sans minimum d’achats»? Først trodde jeg at man måtte kjøpe en viss mengde, men det må være motsatt. «Sans» er jo «uten», så vidt jeg vet. Hvis jeg ikke husker feil, betyr leppestiften «Sans Egal» «uten like» - det lærte man jo den gang røde lepper begynte å friste (selv om jeg dessverre var ung i en sminkefattig tid i en allerede fra før av sminkefattig kultur). «Achat» betyr ifølge ordboka «(inn)kjøp, anskaffelse». Dermed må det på norsk bli «uten krav til minstekjøp». Altså: Alle bøker til nedsatt pris, fri frakt, uten krav til minstekjøp. (Det med fri frakt gjelder nok ikke til Norge.)

Jeg tar en titt på parentesen likevel, og etter konsultasjoner med ordboka kommer jeg til at det kan bety at denne rabatten (5 %) er det maksimale av hva de har lov til å ta. Men jeg innestår ikke for verken denne eller andre tolkninger.
Og dette var dagens franskleksjon.

10. mai 2009

Woody Allen med egne ord




Bokettersynet er i denne helgens utgave av Magasinet på besøk hos skuespiller Henriette Steenstrup. En av favorittbøkene hennes er Stig Björkmans bok Woody om Allen, ifølge baksideteksten den første intervjuboken som noen gang er lagd med Woody Allen. Boken inneholder ett intervju for hver av Woody Allens filmer til og med Match Point, og man får mye interessant bakgrunnstoff i form av Woody Allens personlige kommentarer til hver film. Boken er både underholdende og fungerer som oppslagsverk. Hvis man ser leserkommentarene til denne boken på amazon, er det flere som synes at den svenske forfatteren har lagd en kjedelig bok. Det synes ikke jeg, og jeg skjønner godt at Steenstrup har den som en av sine favoritter. Jeg kjøpte den selv i vinter, og jeg leser i den stadig vekk, ikke minst hver gang jeg ser en Woody Allen film, og det er jo ganske ofte - i går var det Purple Rose of Cairo.

9. mai 2009

Litterær taxi






Som drosjekusk i Oslo kjører man mange kjente mennesker. Alle rikskjendiser befinner seg der, og de tar mye drosje. Også en og annen utenlandsk berømthet kan finne veien til ens baksete.
Blant større eller mindre berømtheter hører også forfattere. En gang kjørte jeg Johannes Heggland i den perioden han var formann i Den norske Forfatterforening, i første halvdel av 1980-tallet. Over 70 bøker hadde han faktisk bak seg da han døde i fjor, men noen litterær kjendis i den forstand kan han vel neppe karakteriseres som. Han ble i hvert fall forbauset over å bli gjenkjent av en drosjesjåfør i hovedstaden, som attpåtil hadde ham i bokhylla og kjente forfatterskapet hans. Det ble det en hyggelig prat av. En like stor opplevelse var det å kjøre den danske poeten Jens August Schade. Lite kjent blant dagens lesende nordmenn vil jeg tro, men et stort navn for en generasjon eller to siden. Han var på Oslo-besøk og bodde hos sin norske muse i Maridalsveien. Det møtet har jeg skildret i DETTE innlegget.

Philip Roth har tydeligvis også truffet på litteraturinteresserte drosjesjåfører:

«Ikke før var jeg kommet på plass i baksetet i drosje nummer to, før sjåføren – en ung fyr denne gang, med gult, fliset skjegg – satte øynene på meg i bakspeilet og utbrøt: «Men, er det ikke Peter Tarnopol da?» «Hva behager?» «Jeg sier, er det ikke Peter Tarnopol?» «De tar feil.» «Da ligner De i hvert fall på ham.» «Har aldri hørt om ham engang.» «Nei, nå får De gi Dem. Jeg ser jo De er Peter Tarnopol. Snakk om sammentreff! Her forrige kvelden kjørte jeg James Baldwin.» «Hvem da?» «Forfatteren James Baldwin, mann! Nå får De jaggu ta tørn. Og skal jeg si hvem andre jeg har hatt her?» Jeg svarte ikke. «Mailer. Jeg kjører jo hver jævla en av dere. For ikke å snakke om han som bare veide førti kilo – ta meg faen om jeg juger. Mager stælk, omtrent barbus. Jeg kjørte ham ut til Kennedy. Skal jeg si hvem det var?» «Hvem da?» «Beckett, for faen. Og vet De hvordan jeg vet at det var ham? ’De er Samuel Beckett,’ sa jeg til ham. Og vet De hva han svarte? ’Nei,’ sa han, ’mitt navn er Vladimir Nabokov.’ Stikk den da.» «Kanskje det var Vladimir Nabokov.» «Neida, nei, Nabokov har jeg ikke kjørt ennå. Men hva skriver De om dagen da, Tarnopol?» «Sjekker.» Vi var kommet frem til Susans hus. «De kan stanse her,» sa jeg. «Foran baldakinen der.» «Skal si De bor standsmessig, Tarnopol. Dere har det ikke så verst, dere som skriver, De er vel klar over det?» Jeg betalte mens han satt der og ristet på hodet av bare undring, og da jeg snudde for å gå inn, sa han: «Nå svinger jeg bare om hjørnet her, så står det en til klar med armen. Malamud, mann! Det kan De ta Dem faen på.»»

Fra Philip Roth: Mitt liv som mann, oversatt av Herbert Svenkerud

8. mai 2009

Fra meg til deg






Når vi kjøper en antikvarisk bok, hender det at den forteller en annen historie enn den inneholder, eller kanskje rettere sagt en historie i tillegg. Det er når noen har skrevet en hilsen i boken. I DETTE innlegget, for snart et år siden, nevnte jeg et selvopplevd eksempel på på det. DETTE innlegget i The Guardians bokblogg handler om det samme.
(Tilfeldig illustrasjon fra nettet.)

Ord for dagen






"Det er med litteraturen omtrent som med ekteskapet, den virker forskjellig på forskjellige mennesker."

Philip Roth: Mitt liv som mann (My Life as a Man), oversatt av Herbert Svenkerud.

7. mai 2009

And now for something completely different






Som gjentatt til det kjedsommelige ser jeg ikke fjernsyn. Når jeg likevel har fjernsyn, er det for å se film på DVD. Det vil si at jeg betaler ganske dyrt for å se film (NRK-lisens og kabelavgift). Jeg har vurdert å gå over til projektor, men det har ikke blitt noe av foreløpig.

I fjor en gang, tror jeg det var, var det noen som fikk overtalt meg til å prøve å se en serie som heter Black Books. Det er en engelsk komiserie som handler om en fiktiv liten uavhengig bokhandel sentralt i London, drevet av en lettere forfyllet ire, Bernard Black. Andre sentrale personer er Bernards assistent Manny og deres felles venn Fran. Jeg så et par episoder av denne, men fant den ikke spesielt morsom. Altfor høyrøstet og overdrevet etter min smak. En av episodene jeg så, var 1. episode i sesong 2. Det er den episoden der Fran prøver å lære å spille piano av en gammel, blind og temmelig hissig russisk pianolærer. Sentralt i denne episoden står også Bernards forsøk på å sjekke opp en meget vakker kunde, som til hans forferdelse sier ja til å gå ut med ham. Hun spilles av Nina Conti og virket så spesiell (og da snakker jeg ikke bare om utseendet) at jeg også sjekket henne opp – på nettet – fordi jeg lurte på hvorfor jeg aldri hadde hørt om henne. Og her er vi for øvrig ved et av poengene i dette innlegget: Jeg har tenkt å skrive en del om filmer, og skuespillere, fortrinnsvis kvinnelige, som vi aldri har hørt om fordi de ikke er amerikanske og ikke inngår i det jeg vil kalle den hollywoodske glamoursfæren. Som jeg tidligere har vært inne på, er jeg lut lei den amerikanske kulturdominansen, som gjør at alt som kommer fra USA av filmer og bøker blir hausset opp, mens det finnes så mye annet, både fra Europa og resten av verden, som vi aldri hører om.
Nå vel. Min interesse for Nina Conti ble ytterligere skjerpet da jeg oppdaget at hun var en kjent skuespiller og entertainer – buktaler av alle ting – i England. Vinner av BBC New Comedy Award i 2002, blant annet. Jeg har stor sans for engelsk humor, og Nina Conti føyer seg ypperlig inn i en lang og stolt tradisjon på dette feltet. Hennes såkalte sidekick eller partner (i dette tilfelle altså en dukke) er en småfrekk ape ved navn Monk. I dette klippet fra YouTube synger Monk en operaarie. Som buktalernummer mener jeg at dette må være i toppklasse. Trykk HER for å se Nina Conti og Monk i aksjon.

5. mai 2009

Dagens middag


Dagens middag: Hummus med salat og resten av focacciaen fra i går. Jeg hadde vært i asiabutikken og kjøpt ingrediensene til hummusen tidligere i dag og hadde egentlig tenkt å lage den selv, men en person i min umiddelbare nærhet spurte om ikke hun skulle gjøre det, og det sa jeg ja til fordi jeg var travelt opptatt med noe steinlegging i den japanske hagen. Pussig nok første gang det lages hummus her i huset - pussig fordi vi prøver å holde en slags middelhavsdiett. Den ble veldig god - akkurat som å være i Tunisia, påsto kokken, som har vært i Tunisia og snart skal dit igjen (hvis det nå er noen som lurer på om det spises veldig mye salat her i huset, så stemmer det. Dette er ikke stedet for saus og poteter).






Dette hjørnet av den japanske hagen ble ombygd i dag.








En annen ting som skjedde i dag, var at katalogen min ble ferdigtrykt. I morgen skal jeg sende bildene til kollektivutstillingen i Berlin, som åpner 14. mai, og det var til den jeg bestemte meg for å lage en katalog. Den er på 35 sider og viser et tverrsnitt av hva jeg har fotografert fra slutten av 1970-årene til i dag. Den er på engelsk og norsk og har forord av en dr. i kunsthistorie. Designet er eget verk. Det føles litt pretensiøst å lage en katalog, men jeg syntes jeg var nødt til å ha det for å markedsføre meg. Som forfatter og oversetter er jeg vant til å være på trykk, men det er første gang jeg lager min egen høyst personlige trykksak.

1. mai 2009

Metoden

Metoden, ja. Hvem har skrevet den? Alejo Carpentier, som du kan lese mer om HER. Originaltittel: El recurso del método. Oversatt til norsk av Kjell Risvik og utgitt på Gyldendal i 1976. Carpentier hentet tittelen fra Descartes: «... det er ikke her min hensikt å anvise den metode hver enkelt bør følge for å styre sin fornuft på formålstjenlig vis, men kun å gjøre rede for hvorledes jeg har søkt å styre min egen.» (Discours de la méthode. Hvert kapittel i boken innledes med et Descartes-sitat.)

Dette var bare en digresjon – jeg kom til å tenke på Carpentiers bok da jeg skrev overskriften – Metoden er nemlig eneste av bøkene hans jeg har. Tre andre er også oversatt til norsk. Men via Descartes kommer vi til poenget: fransk – språket jeg skal prøve å trenge inn i. Og det gjelder altså metoden.

Jeg har bladd litt i franske lærebøker jeg har – som nevnt må det å lære fransk ha ligget og lurt i underbevisstheten en stund. Jeg har for eksempel en fransk begynnerbok av Gunnar Høst, som jeg kjøpte på et bokmarked i høst, og jeg har et nybegynnerkurs i fransk, som heter Pique-nique. Det gikk i fjernsynet også for en del år siden. Jeg begynte visst på dette, men falt raskt av lasset, slik jeg har inntrykk av at det gjerne skjer med språkkurs. Når det gjelder eksterne kurs, på Friundervisningen for eksempel, er det heller ikke noe for meg. Jeg får hetta når jeg skal si noe og liksom vise at jeg har oppfattet ting foran en masse andre mennesker. Det minner altfor mye om ulystbetonte skolesituasjoner.

Men disse lærebøkene – saken er at jeg blir overveldet av dem. Overveldet av alt jeg ikke kan og vet, og som jeg må lære. Jeg prøver å lese litt, og de er sikkert veldig pedagogisk lagt opp og alt sånt, men det skal veldig mye til for at ting sitter. Det blir liksom som en skoletime mellom to permer.

Men så gikk det opp for meg – jeg har jo egentlig min egen metode, som ser ut til å funke for meg. Det var egentlig en kommentar fra Sjeldnere enn sorte svaner, til innlegget litt nedenfor, med tittelen "Traduit dans une trentaine langues" som fikk meg til å innse dette. Han skrev: «Det var omtrent på denne måten jeg startet med å lære meg italiensk, ved siden av de obligatoriske "Lær å snakke som en italiener-kassettene". Dessuten vokste jeg opp med italiensk fjernsyn, og har sett mang en italiensk film med engelsk tekst.»

Det jeg beskriver i dette innlegget, er hvordan jeg strever meg gjennom en fransk tekst ved hjelp av ordbok. Det morsomme med dette er for det første at det ligner på jobben min, nemlig å oversette, men også at det på forunderlig vis fremkaller en masse fruktbare assosiasjoner og skjulte kunnskaper i form av ting som ubevisst må ha gått inn og lagret seg i løpet av årene.

Dette er, har jeg funnet ut, en veldig spennende måte å nærme seg det franske språket på. Bare det å sammenligne amazons franske side med de to engelskspråklige var interessant og lærerikt. Det jeg lærer på denne måten, fester seg i hukommelsen på en helt annen måte enn ved å lese lærebøker.

Nå som jeg har begge de to norske oversettelsene av Philippe Claudels bøker i fransk original, kan jeg også sammenligne disse direkte. Andre setning i Grå sjeler lyder for eksempel: C’est bien difficile (Det er så vanskelig). Denne setningen sitter i hukommelsen med en gang, særlig ordet «difficile» har lagt seg pent til rette i min imaginære ordliste. Ordet «bien» kan tydeligvis brukes til mye, fant jeg ut ved å slå opp i ordboka. (En annen ting med denne metoden er at ordboka jo er en lærebok i seg selv.) Så vidt jeg kan skjønne, må en direkte oversettelse av den franske setningen bli «Det er bra vanskelig». Det kan man jo si på norsk også, litt slangpreget. Med bedre idiomatisk norsk selvsagt å si «så». Ordboka har et annet eksempel: Ce n’est pas bien grave – det er ikke så farlig. «Grave» – som i «graverende», og det som er graverende, er jo alvorlig! Dette illustrerer godt hva jeg mener med at denne metoden setter i gang assosiasjonene. Dermed fester ting seg på en helt annen måte, og det er mye mer morsomt og spennende enn å lese i lærebøker!

Men nå sier jeg ikke at jeg ikke kommer til å konsultere lærebøkene og ikke ha nytte av dem. I går lærte f.eks. Pique-nique boka meg at «jeg» og «du» heter «moi» og «toi» når verbet mangler, ellers «je» og «tu». Dette er foreløpig nokså teoretisk, men det er sikkert greit å vite.

Tilbake til setningen igjen: «C’est bien difficile». Ut fra den norske oversettelsen skjønte jeg selvfølgelig at C-en står for «det». Men hvordan var hele ordet? Jeg prøvde å lete litt i hukommelsen – noe med «ce»? Så jeg begynte med «ce» i ordboka – og der var det med en gang. Jeg husket riktig. Jeg aner ikke hvor jeg har det fra, men en eller annen gang må jeg ha merket meg det. Denne metoden aktiviserer virkelig hjernen.

Via en annonse i DENNE bloggen, La république des livres (som vel må bety «bøkenes republikk» ?) lærte jeg i går at en «kult-forfatter» på fransk heter «un auteur-culte» (reklame for en bok av Haruki Murakami). Hvor interessant er det å vite det, liksom? Tja, for en som selv er i bokbransjen kan det jo være greit å vite. Boka det var snakk om, inneholdt «confidences inédites d’un auteur-culte». Med litt bruk av ordboka fant jeg ut at det dreier seg om hittil upubliserte selvbiografiske tekster i form av dagboknotater og essays. Fikk lyst til å lese den, men det tar nok ennå en del tid før jeg klarer å krongle meg gjennom en bok på fransk. Men nå har jeg i hvert fall en metode, som funker for meg!

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...