Bestemann.

Både Halldis Moren Vesaas og Einar Skjæraasen kom med diktsamling i 1945, da krigen var over. Boka til Halldis het Tung tids tale, og boka til Skjæraasen het Så stiger sevjene. Han ertet henne litt med at hans bok var bedre enn hennes - han hadde jo fått tre S-er, mens hun bare hadde fått tre T-er!

Og dermed har jeg visst begynt på et nytt tema, nemlig litterære anekdoter. Som om jeg ikke har nok temaer. Men likevel.

Mens vi venter på Klassekampen ...

Noen har klart å selge meg noe i telefonen, og det er godt gjort. Et lørdagsabonnement på Klassekampen. Jeg hadde et prøveabonnement på Klassekampen i fjor, så de tenkte vel at det gikk an å prøve seg i år også. Og det gjorde det. Det var Bokmagasinet som gjorde utslaget. Men - grunnen til at jeg ikke fortsatte å abonnere på Klassekampen i fjor, var at de ikke klarte å levere varene. Det vil si at avisen kom aldri til tiden. Derfor gjorde jeg det helt klart at jeg kan godt prøve et lørdagsabonnement, men hvis avisen ikke kommer på lørdag, så kan de bare glemme det. Den første lørdagsavisen kom i går, altså tirsdag, så det ser dårlig ut. Jeg har nå mailet Klassekampen og gitt dem sjansen én helg til. Hvis jeg ikke har avisen førstkommende lørdag, er det over og ut. Jeg vet ikke hvorfor dette er så vanskelig for Klassekampen. Aftenposten kommer hver dag uten problemer, og Morgenbladet (min foretrukne kulturavis) kommer hver fredag. Kanskje Klassekampen på død og liv må unngå et eller annet kapitalistisk distribusjonssystem? Ikke vet jeg.

Mer om å lese ...

En ganske annen innstilling til lesing enn i innlegget under, finner vi i Jane Austens Emma. Her befinner vi oss i et miljø hvor lesing er en pliktøvelse for å vise at man er et dannet menneske. Heldigvis ser det ut til at heltinnen har vett til å bryte med de sosiale konvensjonene og lese av den eneste grunn man bør ha for å lese: lyst.

«Emma har hatt planer om å lese mer helt siden hun var tolv år gammel. Jeg har sett atskillige lister hun har satt opp på ulike stadier, over bøker hun ville lese regelmessig - glimrende lister - meget velvalgte og velordnede - noe ganger ordnet alfabetisk, og noen ganger etter et annet prinsipp. Den listen hun satte opp da hun bare var fjorten - jeg husker at jeg var så imponert over hennes vurderingsevne at jeg tok vare på den en stund, og hun har sikkert satt opp en utmerket liste nå også. Men jeg har sluttet å vente meg noen planmessig lesning av Emma. Hun kommer aldri til å innordne seg under noe som krever flid og tålmodighet, og forstand fremfor følelser.»

Jane Austen: Emma. Oversatt av Merete Alfsen.

Litteraturen og livet.

Det er mange innfallsvinkler til litteraturen, mange måter å lese på. Proust var opptatt av lesingen skulle være en inspirasjonskilde for vårt åndelige liv, og ikke utgjøre det. Vi skulle altså ikke tilbringe livet i litteraturen, men ta litteraturen med oss i livet. I tråd med dette mente han også at vi ikke skulle ha en overdreven ærbødighet overfor forfatterne, ikke gjøre dem til gjenstand for det han kalte kunstnerisk avgudsdyrkelse.

«Det er et av de store og vidunderlige kjennetegn ved gode bøker (som tillater oss å se den på samme tid essensielle og begrensede rolle lesning kan spille i vårt åndelige liv) at for forfatteren kan de kalles «konklusjoner», men for leseren «sporer». Vi føler meget sterkt at vår egen visdom begynner der forfatterens tar slutt, og vi skulle ønske han kunne gi oss svar, mens alt han kan gi oss, er ønsker ... Dette er lesningens verdi, og også dens begrensning. Å gjøre lesning til en disiplin er å gi en for stor rolle til noe som bare er en spore. Lesning ligger på terskelen til det åndelige liv; det kan introdusere oss for det; det utgjør det ikke.»

Sitat fra På sporet av den tapte tid, oversatt av Anne-Lisa Amadou.

Gjengitt i Alain de Botton: Hvordan Proust kan forandre ditt liv.

Litterære fakta

Filmen Clueless er basert på Jane Austens roman Emma.

Et godt Jane Austen-nettsted finner du her. Dette nettstedet har en egen side som viser parallellene mellom Emma og Clueless. Dessverre klarer jeg ikke å lenke direkte til denne siden, så du får lete deg frem på dette innholdsrike nettstedet hvis du er spesielt interessert. En god BBC-filmatisering av Emma er tilgjengelig på DVD nå. Jeg kjøpte den på Platekompaniet for et par uker siden (serie på fire timers varighet, deilig engelsk nostalgi på innesnødde vinterkvelder). Og hvorfor ikke ta med Stolthet og fordom samtidig? (vanlig spillefilm). Den er med Keira Knightley i hovedrollen. Jeg bare sier det, fordi jeg har oppdaget at Knightley er en skuespiller som folk er enten for eller imot. Jeg er for. Og jeg snakker altså om Knigthley som skuespiller, bare så det er helt klart. Men aller best er det selvfølgelig å lese Jane Austen, som finnes i gode norske oversettelser.

En tur på biblioteket ...

Det er lenge siden jeg har vært innom bloggen «babeswithbooks» nå, enda den handler om to av livets store goder, nemlig kvinner og bøker. Grunnen kan selvfølgelig være at jeg ikke oppfatter denne bloggen som så veldig litterær - egentlig. Jeg har faktisk inntrykk av at mange av bildene er ganske arrangerte, og at i hvert fall noen av disse lesende unge damene rett og slett bare har fått stukket boken i hendene for anledningen. Skjønt andre virker jo oppriktig oppslukt av det de leser, de gjør det. Så jeg vet ikke. Uansett så liker jeg bloggens motto: Smart girls are hot.

Sist jeg var innom, falt jeg for dette bokomslaget. Det eksisterer jo en klisjémessig oppfatning av bibliotekarer, særlig kvinnelige sådanne - dette er jo et tradisjonelt kvinneyrke - som uhyre kjedelige, nærmest det feminine motstykket til revisorer. Men scenen på dette bokomslaget er alt annet enn kjedelig. «The grim miss took off more than the mask of respectability behind the stacks ... with any man who asked.» Jaha, så denne mannlige låntageren har spurt? Han har altså gått bort til skranken og sagt: «Eh ... jeg skulle gjerne låne denne boken her, men først kunne jeg tenke meg at vi tok oss et nummer bak hylla der borte ...» Hvorfor ligger han da der som et passivt offer? Se bare hvor heltemodig han tviholder på boken han hadde tenkt å låne! Ingen tvil om hvem som er den offensive her. Et blikk er nok til å se hvem som i bokstavelig forstand har overtaket. Sånn sett kunne dette vært en moderne forside, som sa noe om hvor langt likestillingen og den seksuelle frigjøringen har kommet. Hadde det bare ikke vært for den skurrende tittelen.

Tittelen Nympho Librarian (Den nymfomane bibliotekaren) tyder nemlig på at boken ikke er av helt ny dato. Betegnelsen «nymfoman» er heldigvis utdatert, den stammer fra den tiden da kvinner ikke skulle ha seksuelle behov, i hvert fall ikke i samme omfang som menn, og absolutt ikke gi uttrykk for dem. Begrepet er selvfølgelig skapt av menn og oser av kjønnsundertrykkelse og dobbeltmoral. I dag ville man snakke om sexavhengighet, et litt mer oppdatert og tidsriktig begrep. Men også det ganske omstridt, som så mye annet på det seksuelle område.

En annen ting er at en bibliotekar som utviser en atferd av denne typen - uansett hva man måtte kalle det - utvilsomt har behov for en medarbeidersamtale. Hvis da ikke sjefen er en mann ...

Det hevdes at kvinner leser mer enn menn, og det er jo mulig at et bokomslag som dette kan få flere menn til å søke til bibliotekene og bøkenes verden. Men jeg tviler. Én ting er at de da utvilsomt ville komme med falske forhåpninger og på gale premisser. Jeg tror da heller ikke et øyeblikk at hverken bokens forfatter eller dens illustratør hadde et slikt misjonerende aspekt i tankene. Men de likte nok både kvinner og bøker ...

Hvem vi er i en annen.

MINUTTER, KANSKJE TIMER

Minutter, kanskje timer
av din egen eksistens

som du har glemt,
men som jeg

husker. Du lever
et hemmelig liv

i en annens minne.



Tor Ulven: Samlede dikt. Gyldendal/Den norske Lyrikklubben 2000

Litterære måltider: Prousts frokost

Jeg forsømte meg litt i går. Serien "Litterære måltider" skal komme hver fredag. Men siden jeg nå sitter her en tidlig lørdag morgen og straks skal spise frokost, kan vi jo ta en titt på Prousts variant av dette måltidet:

"Hva besto Prousts frokost av? Inntil han ble alvorlig syk, to kopper sterk kaffe med melk, servert i en sølvkanne med hans initialer inngravert. Han ville ha kaffen tettpakket i et filter hvor vannet ble sluppet gjennom dråpe for dråpe. Dessuten spiste han en criossant, hentet av hushjelpen fra et boulangerie hvor de visste nøyaktig hvordan de skulle bake dem, sprø og fete, som han dyppet i kaffen mens han så gjennom posten og leste avisen."

Fra Alain de Botton: Hvordan Proust kan forandre ditt liv. Oversatt av Mona Lange.

Min frokost ligner veldig lite på denne, men jeg er da heller ikke Proust, ikke på noen som helst måte. God lørdag!

Dagens navn: George Moore

Så kan man jo spørre seg: Hvem var George Moore? Hvis du leser Wikipedia-artikkelen du finner her, vet du like mye om George Moore som jeg. Hvorfor da gjøre ham til dagens navn i denne bloggen? Fordi, må jeg innrømme, det ikke var noen andre og større ånder som ble født på denne dagen. Bortsett fra den ene av brødrene Grimm (Wilhelm) kanskje, men han inspirerte meg ikke.
Hvorfor da si noe om George Moore, en forfatter jeg aldri har hørt om før? Nettopp derfor. Det er nemlig mange av dem der ute; forfattere man aldri har hørt om. Forfattere som kanskje var kjente i sin tid, som levde et liv av og i og med litteraturen, men som av ulike årsaker er glemt og borte og bare lever sitt obskure etterliv på litteraturhistoriens gjenlukkede sider.
Nå tror jeg riktignok ikke at George Moore er blant de helt glemte der hjemme i Irland. Han var en av de første britiske forfattere som tok opp den franske realismen (han hadde i det hele tatt et nært forhold til franske forfattere og andre franske kunstnere i sin tid, portrettet av ham her er for eksempel malt av Manet), og novellene hans inspirerte den unge James Joyce. Men ellers er det visst ikke så mye å skryte av: «Although a number of his books remain in print, Moore's work remains somewhat outside the mainstream of both Irish and British literature; he founded no school or movement and has had few, if any, followers.» Alt ifølge Wikipedia.
Av nysgjerrighet sjekket jeg Norbok (Norsk Bokfortegnelse - du finner lenke dit under "Lenker" til venstre på bloggen) for å se om noe av Moore var oversatt til norsk. Det var det. Esther Waters. Ifølge Norbok en novelle på 721 sider. Hallo? En novelle på 721 sider? Snakk om oversettertabbe. "Novel" på engelsk er som kjent "roman", og ikke "novelle" (som heter "short story"). Håper ikke oversettelsen av Moores roman står i stil med dette, men det er det neppe noe poeng i å prøve å finne ut av. Moores eneste oversettelse til norsk kom nemlig i 1895 og er nok derfor ganske utdatert uansett. Men at den kom på norsk allerede året etter originalutgivelsen, tyder vel på at Moore var en størrelse. En gang.

Oscar Wilde ble en gang spurt om han kjente George Moore, og svarte: «Om jeg kjenner ham? Jeg kjenner ham så godt at jeg ikke har snakket med ham på ti år.»
Hva nå han mente med det. Uttalelsen kan ikke akkurat oppfattes som smigrende for Moore, men den sier kanskje mest om Wilde, for Wilde sa jo så mye, ofte bare for å si det.
Det minner meg om Dorothy Parkers lille poetiske kommentar til Wildes slagferdighet:

Når jeg blant fagfolk prøver på
å si et treffende bon-mot,
vil aldri jeg ha æren av det.
Vi vet jo godt at Oscar sa det!

Men dette skulle handle om Moore, og ikke om Wilde. Som forfatter kan det jo hende at Moore hadde fortjent å bli husket like godt som Wilde. Hva vet jeg? Jeg sender de beste tanker til Moore og hans ettermæle, og til det deilige hjemlandet hans - som forfattere riktignok har hatt en tendens til å reise fra, når jeg tenker meg om. Men jeg reiste til det en gang; jeg har vandret i regnvåte gater i Dublin, sittet foran torvilden på en bondegård i Kerry og tålmodig stoppet bilen på smale fjellveier oppe blant Mcgillycuddy’s Reeks fordi sauflokkene har forrangen på de kanter. Omtrent som på Vestlandet, for øvrig - som også er en ganske eksotisk verden. Men det er en annen sak.

Litterære fakta: Hvorfor Pippi Langstrømpe har rødt hår og fregner.

Pippi har det røde håret og fregnene etter en annen kjent ung dame i barnelitteraturen, nemlig Anne fra Bjørkely. (Hun som fant ut hvorfor hun aldri kunne bli fullkomment lykkelig: "Det kan ingen med rødt hår.")

Astrid Lindgren var nemlig svært inspirert av Lucy Maud Montgomerys bøker da hun skapte sin Pippi-skikkelse. En annen sterk inspirasjonskilde var hovedpersonen i Hamsuns Sult, som er skyld i at Pippi "ljuger så förtvivlat". Trykk på Astrid Lindgren i oversikten over temaer til venstre, så finner du innlegget om Lindgren og Hamsun.

Dumt.

I siste nummer av Dagblad-Magasinet kunne vi lese om de angivelig mest intelligente av oss, nemlig medlemmene av en forening som heter Mensa. Der fremgår det at de intelligente ikke har det lett. Særlig sliter de med å finne en partner. Dagblad-spaltisten Anne Lene Johnsen, for eksempel, har problemer med å finne en mann som er like smart som hun selv er. Han må være oppegående og ha et raskt hode, kunne stimulere henne intellektuelt og samtidig ivareta henne følelsesmessig. Hun må ha en partner hun kan kommunisere og filosofere med. Stort flere floskler klarer visst ikke den superintelligente Johnsen å hoste opp. Det er i slike tilfeller man virkelig sørger over at Dusteforbundet er nedlagt.

Hos Morten Øen som er omtalt i artikkelen, henger det fortsatt i at han har vært nødt til å forklare alt i detalj hele tida. Man kan sannelig undre seg over hva slags partnere han har holdt seg med tidligere i livet. I Mensa har han heldigvis klart å finne en forlovede som er like smart som han selv, så nå ser han lyst på livet. Jeg antar at lettelsen er like stor hos hans tidligere feilvalg.

Og selvfølgelig må vi nok en gang plages med den forterpede myten om at menn er redde for intelligente kvinner, en myte Mensa-folk elsker å dyrke. Den går derfor som en rød tråd gjennom hele denne mildt sagt uintelligente pludre-artikkelen.

Det spørsmålet som melder seg hos meg hver gang jeg leser om noe som har med Mensa å gjøre, er: Hvor dum går det an å bli bare fordi man er intelligent? Et annet spørsmål som naturlig melder seg, er hvor arrogant og nedlatende overfor andre mennesker man kan tillate seg å være bare fordi man har høy IQ.
Når folk er så trangsynte at de klassifiserer de fleste av sine medmennesker som uintelligente og uinteressante, samtidig som man selv velger å fremstå som selvhøytidelig, selvnytende og elitistisk, nytter det faktisk ikke å komme etterpå og klage over at man ikke klarer å finne en partner. Da er det meget lett forståelig at de fleste holder seg langt unna. Når man er så innskrenket at man har problemer med å inngå naturlige forhold til andre mennesker fordi man har høy IQ, har man virkelig et problem. Sånn sett er det kanskje en fordel at disse menneskene har sin egen forening, sin egen lille lekegrind, hvor de kan studere sine egne og hverandres navler i stedet for å plage oss andre.

I dag vet vi at virkelig intelligens består av en kombinasjon av Q-er, hvor IQ bare utgjør ett element. Andre viktige elementer er for eksempel følelsesmessig intelligens og sosial intelligens. Det er ikke så interessant for Mensa-medlemmene. Og det skjønner jeg godt, for det er sikkert altfor truende for deres navlebeskuende lille IQ-verden.

Jeg har et forslag til Mensa: Quisling hørte visstnok til det absolutte toppsjiktet når det gjelder IQ her i landet. Han er den beste eleven som noen gang har gått ut fra Latinskolen i Skien, og visstnok også den beste som er uteksaminert fra Krigsskolen. Han har som kjent vært statsleder i Norge, og han er, for å si det mildt, et internasjonalt kjent navn. Jeg forslår herved at Mensa gjør Quisling til æresmedlem post mortem. Han er trolig det beste eksempelet vi har på hvor dum det går an å være når man er intelligent. Hans sosiale intelligens var nemlig lik null, så han ville sannsynligvis følt seg hjemme i Mensa.

Jeg kjenner én hyperintelligent person meget godt. Hun ble en gang anbefalt å melde seg inn i Mensa. Det lo hun rått av, og det gjør hun fortsatt. Kanskje derfor hun aldri har hatt problemer med å finne seg en partner.

En helt vanlig dag på jobben.

Akkurat nå oversetter jeg en svensk bok, Skuggan i vattnet av Inger Frimansson. Kåret til beste svenske kriminalroman i 1998. «En briljant uppvisning i psykologisk spänning» ifølge baksideteksten. Inger Frimansson har liksom ikke slått helt gjennom her i Norge. Det er synd. Men det er ikke min skyld.

I går, etter at jeg hadde oversatt hele dagen, leste jeg korrektur på min egen nyeste bok, som kommer på Gyldendal Barn & Ungdom i juli, og som hovedbok i Bokklubbens Barn.



Mens jeg jobber, hører jeg på musikk. I dag prøvde jeg først med Amy Winehouse, men det funket ikke. Så ble det Anouar Brahem i stedet. Astrakan Cafe. Den kan du lese mer om og høre smakebiter av her. Meditativ verdensmusikk som fremmer konsentrasjonen.

Litterære fakta

George Bernard Shaw er den eneste nobelprisvinneren i litteratur (1925) som også har mottatt en Oscar (1938). Sistnevnte fikk han for manuset til filmversjonen av hans populære drama Pygmalion, historien om den folkelige blomsterpiken Eliza Doolittle, som forvandles til lady av språkpedagogen professor Higgins. Vi kjenner den best i den amerikanske musikalversjonen, My Fair Lady (også filmatisert med samme tittel), Shaws mest spilte stykke. Ironisk nok har han dermed nytt størst popularitet i annenhånds versjon (bare få av de vel femti stykkene hans spilles i dag), og slett ikke i overensstemmelse med de alternativene han selv så for seg:

"Som dramatiker kommer jeg enten til å bli husket like lenge som Aristofanes, og i klasse med Shakespeare og Molière, eller jeg kommer til å være en bortglemt narr lenge før århundret er slutt."

Shaws Oscar-statuett har for øvrig sin egen historie. Shaw avskydde publisitet og var ikke til stede ved mottagelsen, og det gikk lenge rykter om at han ikke hadde fått selve statuetten. Etter et besøk hos Shaw kunne den kjente filmstjernen Mary Pickford imidlertid bekrefte at den sto på peishylla. Da Shaw døde, var Oscar-statuetten blitt så anløpen og stygg at den like godt ble brukt som dørstopper. Den er senere blitt restaurert og er nå behørig utstilt i Shaws hjem i Hertfordshire, som nå er museum.

Latteren i litteraturen (4)

"Kjære venn, jeg tror, i motsetning til det som er på moten blant våre samtidige, at man kan ha meget høye tanker om litteratur og samtidig le godt av den."

Marcel Proust, i et brev til André Gide.

Sitatet hentet fra Alain de Botton: Hvordan Proust kan forandre ditt liv

Å lese dikt er å lese mange dikt.

"Å lese dikt er å lese mange dikt. Det ene diktet finnes bare som abstrakt ideal, som punkt i læreplanen, som formelt innslag i festtalen eller i terapeutens forestilling av hva som kan være sunt for sarte sjeler. Til gjengjeld vil den som leser dikt, mange dikt, utsette seg for det som uroer de forestillingene kulturen har omringet diktet med."

Øyvind Rimbereid: Hvorfor ensomt leve. Essays 2006.

Et litt langt og kanskje kjedelig innlegg om oversettelse.

«Tolket litt vidt kan vi godt si at det å dikte i seg selv er en form for oversettelse: En oversettelse av verden eller av erfaringen med verden. Diskrepans er diktningens grunn. Hvert dikt er et forslag om et annet ansikt, en annen verden. Samtidig vet vi at det er forskjell på oversettelse og diktning i original habitt. Det er en forskjell som angår leseren like sterkt som oversetteren. At vi vet at et verk er oversatt, gjør noe grunnleggende med måten vi møter det på. Det oversatte befinner seg alt i utgangspunktet på avstand fra oss - geografisk, kulturelt og historisk. Bare det å ta i et oversatt verk innebærer et antropologisk imperativ: Se hva du her kan lære av fremmede landskaper, tider, lukter og liv! Det er et møte med våre egne ords potensielle meningskontekst og betydningslag. Zucchini betyr noe annet i Italia (hverdagskost) enn i Norge (en nyere, sydlig grønnsak). Nei, ikke engang ordet pizza gir de samme konnotasjonene i Norge som i Italia - ennå. Og som en følge: Smaker pizzaen egentlig det samme for den italienske tungen som for den norske? Ja, når tar et ord til å bli et annet? Hvor går grensen mellom et ords skrevne, bokstavelige betydning og det mulige lesbare (og sansbare)? Hvor langt skal en oversettelse kunne bevege seg fra originalen? Og beveger en seg ikke uansett når en oversetter?
Oversettelse er derfor et godt og gammelt stridsemne. Det er et stridsemne som involverer både prinsipper og profesjon, og ofte har det her stått mellom forfatter og filolog. Eksempler på dette finnes i Vinduet nr. 3 2003. Her tar Gjert Vestrheim, stipendiat ved Universitetet i Bergen, tydelig parti innen denne striden - eksplisitt på filologenes side, der han finner sine store helter - med en kritisk gjennomgang av Svein Jarvolls gjendiktning av Sapfo (2003). Han skriver blant annet at «(...) en ordrett oversettelse vil (...) ofte være å foretrekke fremfor en mer idiomatisk». Men dette er et synspunkt som i dag stort sett bare finnes i de mest positivistiske oversetterteorier («lingvistisk ekvivalens»). Ja, det er lenge siden en av de første store oversettere, Hieronymus (340-420), skreiv at han måtte bruke fri tale når han oversatte fra gresk og ikke kunne oversette «ord for ord». Å oversette, om det ikke bare handler om enkle bruksanvisninger og manualer, er først og fremst, som semiotikeren Ekkehard Kaemmerling sier, en litterær operasjon og ikke en lingvistisk. Eller for å forsterke synspunktet: Å oversette er vel så mye antropologi, kulturkunnskap og retorikk som filologi. I det hele tatt: Språklig kompetanse innebærer også kunnskap om verden.»

Fra Øyvind Rimbereid: Hvorfor ensomt leve. Essays 2006.

For deg som (i likhet med meg) har problemer med enkelte fremmedord her:
diskrepans - ulikhet, uoverensstemmelse
kontekst - sammenheng
konnotasjon - bibetydning, tilleggsbetydning
lingvistikk - språkvitenskap
ekvivalens - likeverdighet, samme gyldighet
idiomatisk - at noe (et språklig uttrykk) er særegent for et bestemt språk og ikke for andre språk
semiotikk - læren om tegn (også ord) og deres betydning

Rimbereid refererer til Hieronymus, oversetternes skytshelgen og en av verdens mest berømte oversettere fordi han var den første som oversatte Bibelen til et «folkelig språk», dvs. latin. Han formulerte også det velkjente oversetterprinsippet som Rimbereid bare gjengir delvis, og som for øvrig fortsatt har gyldighet: Ikke ord for ord, men mening for mening.

Jeg skal prøve å forklare Hieronymus’ prinsipp på en veldig enkel måte:
La oss si at en person i en engelsk tekst blir betegnet som a pain in the ass. Ordrett oversett blir det vondt i rumpa. Uttrykket gir ingen mening på norsk, men det gjør det på engelsk, fordi det er idiomatisk engelsk. På norsk må vi finne et idiomatisk norsk uttrykk, som plageånd, masekråke eller lignende. Oversetteren har da på samme tid sagt noe helt annet, og samtidig sagt det samme, fordi han har brukt et ekvivalent uttrykk, altså et uttrykk som sier det samme på norsk som det engelske uttrykket sier på engelsk.

Apropos eksemplet med zucchini som er nevnt: Jeg har hengt meg litt opp i det engelske bakverket donut. Dette er tradisjonelt blitt oversatt med smultring på norsk. Kanskje er det greit nok, men etter min mening er det ikke det. En donut har samme form som en smultring, og deigen er kanskje heller ikke så forskjellig. Da er det vel greit å oversette det med smultring? Etter min mening ikke. En donut er for det første ofte forsynt med glasur av forskjellig slag, og den spises i helt andre sammenhenger enn en norsk smultring. Vi forbinder en smultring med jul, og noen spiser smultringer bare da, mens donuts tilhører standardutvalget av kaker i alle amerikanske fastfoodrestauranter, bakerier, kafeteriaer etc. Sett i et slikt lys, er en donut og en smultring ikke det samme.
Inntil ganske nylig visste ikke nordmenn hva en donut var. Det var for så vidt i seg selv et argument for å oversette med smultring. I dag vet de fleste nordmenn hva en donut er. Bare her i småbyen hvor jeg bor, er donuts å finne i så vel supermarkeder som på McDonald’s. Men så er det selve ordet, da. Zucchini er jo greit å bruke på norsk. Det er et litt spennende, utenlands ord. Men donut? Det blir lett do-nøtt på norsk, og det gir lett feil assosiasjoner, særlig med tanke på at det er mat vi snakker om. Og så er det, som alltid, problemet med bøyninger. Hva skal det hete i flertall på norsk? Donuts, som på engelsk? Donutter? Det vil de færreste forstå. Det må bli donuts. Men fortsatt tror jeg at norske oversettere flest sverger til å oversette donut med smultring. Dette bare som ett eksempel på hva slags problemer oversettere strir med, når noe skal overføres fra et fremmed språk og en fremmed kultur til norsk.
Som en nødløsning kan man ty til en o.a. (oversetters anmerkning) eller fotnote, hvis noe absolutt må forklares. Men det er litt fy-fy. Bare tenk over hvor lenge siden sist det er du så noe sånt.
Jeg brukte det nylig i en oversettelse, og der syntes jeg det var greit. Det var Sherlock Holmes-oversettelsen som jeg omtalte i innlegget du kommer til ved å trykke her. I originalboka forekommer følgende setning: «Now yer startin’ to sound like one of us Irregulars, like you was born right beneath Bow Bells.» Hva betyr det å være født «right beneath Bow Bells»? Det forklarer jeg i følgende fotnote: «Det sies at en ekte londoner er født innenfor hørevidde av Bow Bells, det vil si klokkene i St. Mary-le-Bow-kirken. O.a.» Jeg kunne jo sagt noe med å høres ut som en ekte londoner e.l., men Bow Bells er eksplisitt nevnt, og jeg fant ingen annen måte å overføre denne kunnskapen på enn med en forklaring.
Dette er for øvrig ikke selvsagt kunnskap for unge engelskspråklige lesere heller, så det er også forklart i originalen, i en ordliste bakerst i boken. I den norske utgaven var det av forskjellige grunner ikke aktuelt å ha med denne ordlisten, derfor måtte forklaringsproblemet løses på en annen måte akkurat i dette tilfellet.

Ord for dagen

"Litteraturen er tross alt det eneste området hvor man kan la være å tjene penger uten å virke latterlig. "

Jules Renard

Ord for dagen

"Det er innlysende at det krever fantasi å skrive dikt og romaner, men det krever sannelig også fantasi å være leser."

Jytte Borberg

Ord for dagen

"Egentlig er det bare to grunner til å lese en bok -- den ene er at du liker den, og den andre er at du gjerne vil kunne si at du har lest den."

Bertrand Russell

Litterære måltider (2)

«Rommet hvor guttene spiste var en stor sal med fliselagt gulv og en kobberkjel i den ene enden. Av den øste mesteren, for anledningen utstyrt med et forkle, opp havresuppe med en stor sleiv, assistert av to koner. Av denne utsøkte blandingen fikk hver gutt én skål, og ikke noe mer, -- unntagen ved festlige anledninger, da de også fikk et halvt hekto brød. Skålene trengte aldri til å vaskes. Guttene gned dem så blanke med skjeene sine at de skinte, og når de var ferdige med det -- og det tok ikke lang tid, for skjeene var nesten like store som skålene -- kunne de sitte og glo på kobberkjelen med så grådige øyne at det så ut som de til og med kunne sluke mursteinene den stod på, og imens underholdt de seg med å renslikke fingrene for eventuelle suppedråper. Gutter har i alminnelighet glimrende appetitt. Oliver Twist og kameratene hans led i tre måneder en langsom sultedøds kvaler, men til slutt ble de så ville og besatte av sult at en gutt, som var stor for alderen og ikke vant til slikt -- faren hadde nemlig drevet en liten spiseforretning -- ymtet noe om at hvis han ikke fikk en skål havresuppe til om dagen, var han stygt redd for at han en natt ville gå løs på og ete den gutten som sov ved siden av ham, og som var en liten svekling. Han hadde et vilt, forsultent glimt i øynene, og de trodde blankt på ham. Det ble holdt råd, og trukket lodd om hvem som etter kveldsmaten skulle gå bort til mesteren og be om mer, og loddet falt på Oliver Twist.
Kvelden kom, og guttene inntok sine plasser. Mesteren tok oppstilling ved kobberkjelen med fattighusassistentene rundt seg, havresuppen ble porsjonert ut, og forsvant. Guttene hvisket til hverandre og blunket til Oliver, mens de nærmeste dunket i ham. Om han enda var bare barnet, så var han fra seg av sult og elendighet. Han reiste seg, nærmet seg mesteren med skål og skje i hånden, og sa, halvt forferdet over sin dumdristighet:
-- Unnskyld, sir, jeg vil gjerne ha litt mer!»

Charles Dickens
Oliver Twist

En misforståelse.

"Hun trodde nemlig at hun var døende, mens hun i virkeligheten bare led av erotisk underernæring."


Så galt kan det altså gå, når man feiltolker kroppens og sjelens signaler. En nokså tids- og kulturbestemt feiltolkning får vi tro, jeg har liksom vanskelig for å tro at den samme misforståelsen kunne oppstå i dag. Men om utsagnet er aldri så morsomt - er det relevant for en blogg om bøker? I høy grad. Det var nemlig en kjent forfatter som sa det, André Maurois (1885--1967), om en annen kjent forfatter, George Sand (1804--76), alias Aurore Dupin. En høyst usedvanlig kvinne i sin tid, en begavet og produktiv forfatter i en omgangskrets som telte 1800-tallets ledende kulturpersonligheter i Frankrike, og ikke minst den kvinnelige hovedpersonen i flere oppsiktsvekkende kjærlighetshistorier, bl.a. annet med komponisten Frédéric Chopin og dikteren Alfred de Musset. Mye kunne sies om George Sand, og det har jeg da også tenkt å gjøre - etter hvert.

Som man ser, har jeg nå også opprettet et eget tema for kvinnelige forfattere, men det tar litt tid før de relevante innleggene blir merket.

Ord for dagen.

"Det er med enkelte bøker som med militærtjenesten - det verste å komme igjennom er det som er mellom permene."

Ukjent

Latteren i litteraturen (3)

"Jeg lar meg utelukkende more av mørke løyer, den dystre spøk. Latter for latterens egen skyld gjør meg utilpass, ja, den gir meg angst. Latteren er ikke annet enn en forberedelse til tragedien."

Miguel de Unamuno
Tåke

Da jeg skulle forberede dette innlegget, prøvde jeg å finne et bilde av Unamuno hvor han smilte. Det klarte jeg ikke. Foreståelig nok, kanskje, når man leser dette sitatet. Jeg burde selvfølgelig også visst litt om Unamuno, men det gjør jeg ikke. Rent generelt vil jeg imidlertid si at at spansk litteratur gir meg utrolig mye. Ja, ikke bare spansk, men iberisk i det hele tatt; spansk og portugisisk. Jeg klarer ikke helt å sette ord på det. Én ting er at neste alle spanske og portugisiske forfattere uttrykker seg meget siterbart, og det er jo bra for en som lager sitatbøker. Men det er noe annet, noe med uttrykket, med språket (som jeg får via dyktige norske oversetterkolleger). Og det går helt tilbake til Cervantes, faktisk, jeg har nemlig nettopp lest litt i Don Quijote igjen. Men så er det alle dem fra nittenhundretallet, Pessoa, Saramago ... De har liksom en helt egen stemme, som tiltaler meg enormt.

Ord for dagen.

"Jeg leser ikke en bok for bokens skyld, men for min egen."

William Somerset Maugham

Dagens navn: Georges Simenon

Født i Liège i Belgia 13. februar 1903 (en fredag den 13., faktisk) og død i Lausanne i Sveits 4. september 1989. Simenon er en av de store talls forfattere. Hans produktivitet var legendarisk, på gode dager kunne han komme opp i 100 sider. Alle tall angående Simenon varierer fra kilde til kilde, men han skrev visst alt i alt rundt 400 bøker (et antall på over 500 forekommer også), som ifølge en av mine kilder til nå har solgt noe sånt som 600 millioner eksemplarer på verdensbasis. Uansett eventuell unøyaktighet i disse tallene snakker vi om en produksjon og et salg som rangerer ham som en av verdens mest suksessrike forfattere. Ett av de bemerkelsesverdige aspektene ved dette er at han klarte å kombinere den enorme produktiviteten med så høy litterær kvalitet at han er trygt plassert på de fleste kåringer og lister over de viktigste forfatterne og bøkene på 1900-tallet. En god ressurs når det gjelder hans verdensberømte detektivskikkelse Maigret, finner du her.

Store tall er det også snakk om når det gjelder kvinner. Simenon er ikke minst berømt for å ha påstått at han at han hadde elsket med ca. 10 000 kvinner, hvorav 8000 prostituerte. Jeg overlater til andre å regne ut hvor mange hyrdestunder det blir per dag. For det første må man lure på hvordan dette er mulig i seg selv, for det andre og tredje må man lure på hvordan det er mulig å kombinere det med den ekstreme flittigheten og et i hvert fall tilsynelatende normalt familieliv med skiftende ektefeller og fire barn. Mer om Simenon og damene kan du lese her.

Forklaringen er selvfølgelig at det neppe er sant. Det kan godt hende at fyren var promiskuøs så det holdt, men 10 000 da gitt ... Det er jo dessuten et kjent fenomen at menn gjerne plusser på når det gjelder seksuelle erfaringer (mens kvinner derimot har en tendens til å trekke fra ...) Simenon tilbrakte sine siste år med å skrive hele 27 bind med memoarer som vrimler av motsigelser. Ja, han advarte visst selv leserne om at her var det mye som ikke stemte.

Det er lenge siden jeg hadde min Simenon-periode. Biografien som er avbildet over, kom i 1992, så det begynner å bli en stund siden jeg leste den også, men jeg husker at jeg ikke klarte å legge den fra meg. Det var et fengslende forfatterliv å lese om.

Her kan du lese om Simenon på engelske Wikipedia.

Ord for dagen

"Det beste med en god bok er ikke de tankene den inneholder, men de tankene den skaper. "

Ukjent

Den virkelige virkeligheten.

I et innlegg 1. februar skrev jeg:

’Det fremgikk sikkert av innlegget «Kan man lære å skrive?» i går at jeg hører til dem som, slik Stephen King anbefaler, velger å lese eller gjøre andre ting fremfor å se på fjernsyn. Heller ikke her kritiserer jeg andres valg, selv om det forundrer meg at så mange mennesker lar et etter min mening så passiviserende og lite givende medium som fjernsyn sette dagsorden for livet sitt (noe mange mennesker gjør. Selv har jeg overhodet ikke problemer med å unnvære «fellesritualer» som Dagsrevyen og Skavlan. De handler ikke om min virkelighet, knapt nok om virkeligheten i det hele tatt, bare illusjoner av virkelighet. Men nå er vi over på et filosofisk problem som det blir for omfattende å gå inn på her.)’

I siste nummer av Morgenbladet har Søren Birkvad, førstelektor i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer en artikkel hvor han sier akkurat det samme:

«Seeropplevelsen i sofaen impliserer en absurd kontrast mellom simulert liv og sure sokker. Jo mer de roper og tigger i fjernsynet - Se meg! Ikke gå vekk! - jo mer slapper vi andre av. Det er folkene i frokost-tv som får smilerynker - ikke vi. Det er Jan Erik Larssen som har det fantastisk mens han kjører fantastisk fort i ’Autofil' - vi andre bare synes det er fantastisk. Kun når det monstrøst uventede finner sted i det virkelige liv, får fjernsynets berømte liveness oss til for alvor å føle at vi lever.
Hvorfor er det slik? Det gis allmenne forklaringer. Fordi tv må tilgodese ganske strikse hensyn (public service-forpliktelser, reklameinntekter) er forutsigbarhet en sentral verdi. Derfor tiltenkes alt i tv en seriell form. Programmer som for eksempel ’Dagsrevyen’, ’Brennpunkt’, Barne-TV’, ’Topp 10’ (på kabelstasjonen The Voice) eller ’Extra-trekning’ har én ting felles, nemlig sin seriekarakter.
Det er på denne måten serie- og sjangerkarakteren som binder formen i de respektive programmene: Christian Borchs sjangerkonstituerende øyekontakt med seeren i ’Dagsrevyen’, de insinuerende slow motion-opptakene av maktens menn i ’Brennpunkt’, hallodamens talemåte før ’Barne-TV’, hip-hop-pornoen i ’The Voice’ eller de ekstra smilene i ’Extra-trekning’.
Det er det samme standardiseringsprinsippet som gjør fjernsynet sårbart for radikal kritikk. Det konforme og banale ved fjernsynet tjener de herskende interesser, hevder samfunnskritikere som Noam Chomsky og Pierre Bourdieu. Der fjernsynet burde vekket oss, blir vi vugget: Fjernsynet er det motsatte av det virkelige liv.»

Nettopp. Som om jeg skulle ha sagt det selv. Forresten - jeg sa det jo selv!

Artikkelen jeg siterer fra over, sto som sagt i Morgenbladet. Den eneste avisen i Norge jeg vet om som behandler leserne som voksne mennesker, blant annet ved å utelate kjendiseri, sport og lignende idioti fra spaltene. At det fortsatt er for mye intellektuelt pissprat i Morgenbladets spalter, får vi foreløpig ta med på kjøpet. Heldigvis er det tegn til bedring. Og heldigvis er Morgenbladet som helhet betraktet så bra at jeg betaler abonnementsavgiften med glede. (Tenk bare på hva jeg sparer ved aldri å kjøpe Dagbladet og VG. Unntak: Jeg kjøper Dagbladet på lørdager på grunn av kryssorden i Magasinet.)

Den virkeligheten du opplever når du leser en bok - og nå tenker jeg på skjønnlitteratur, altså såkalt fiksjon - er paradoksalt nok atskillig virkeligere enn den innbilte virkeligheten du blir presentert for og tror du opplever i tv. Det er blant annet derfor det er så uendelig mye mer fruktbart å bruke tiden på å lese enn på å se på tv.

Groucho Marx sa: «Jeg synes fjernsynet er veldig lærerikt. Hver gang jeg setter det på, går jeg inn i et annet rom og leser en god bok.»
Dette er ikke bare en morsom formulering fra en av verdens største komikere. Som i all stor humor, ligger det intelligens og innsikt bak. Groucho Marx sier det samme som komiker som jeg sier som legmann, og som Søren Birkvad sier som fagmann.

Livet foregår ikke på tv. Livet foregår i virkeligheten.
Og i diktningen finner vi virkeligheten i enda høyere potens. Det er et praktfullt paradoks - som for det lesende menneske gjør den virkelige virkeligheten enda virkeligere.

Ord for dagen

"Tre dager uten brød, ja vel -- men én dag uten poesi, aldri!"

Charles Baudelaire

Bøker og sjokolade.

Freias Premium Dark Solid,

sjokoladen for bokelskere.


Jeg har nesten lyst til å begynne på et nytt tema i dag, «bøker og sjokolade», men jeg vet ærlig talt ikke hvor mye bemerkelsesverdig sjokoladespising det er i litteraturen, bortsett fra Charlie og sjokoladefabrikken. Men det er jo lørdag i dag, og lørdag er dagen da det er lov å spise sjokolade med god samvittighet. Man kan selvfølgelig spise sjokolade andre dager også, men da skorter det gjerne på den gode samvittigheten. Dette har jeg imidlertid funnet en løsning på. Jeg elsker nemlig mørk sjokolade (med 70 % kakao), og slik sjokolade inneholder ikke bare mindre sukker enn annen sjokolade, men har også et så stort innhold av antioksidanter at man kan påberope seg å spise den for helsens skyld. Man vil da automatisk bli ansett som et sunt og bevisst menneske som tar ansvar for egen helse og som dessuten har sans for de mer sofistikerte nytelser, i stedet for å bli betraktet som en karaktersvak og usunn person som ikke klarer å motstå søtsaker og som ukritisk kaster seg over hva som helst. Dessuten virker mørk sjokolade skjerpende på hjernen, og det kan jo komme godt med når man driver hjernevirksomhet som å lese og skrive.
Min yndlingssjokolade er Premium Dark Solid fra Freia.
Den ble best i en test i Aftenposten, som du kan lese om her.

Ord for dagen

"Det fins folk som tror de har lest Dostojevskij. En gang trodde jeg også det. En leser ham i ungdommen og tror han er lest, men det er han ikke."

Aksel Sandemose

Litterære måltider (1)

Jeg begynner en ny serie i dag; "litterære måltider". Det vil si beskrivelser av mat og måltider hentet fra verdenslitteraturen. Jeg har jo "bøker og mat" som tema fra før, og etter hvert vil alt som har med bøker og mat og drikke å gjøre bli å finne under dette temaet. Men fortsatt med "bøker og te" og "litterære måltider" som særtemaer.


Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der, og Jesus og disiplene hans var også innbudt. Da tok vinen slutt, og Jesu mor sa til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva har du med mitt å gjøre?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men hans mor sa til tjenerne: «Det han sier, skal dere gjøre.»
Nå stod det noen vannkar av stein der, slik skikken var etter jødenes forskrifter om renselse. Det var seks kar, og hvert av dem tok to eller tre anker. «Fyll karene med vann,» sa Jesus. Og tjenerne fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren,» sa han. De bar det til kjøkemesteren, og han smakte på vannet som var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da bad han brudgommen komme og sa: «Andre setter først frem den gode vinen, og når gjestene er drukne, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
Bibelen
Johannes 2, 1--12

Hvilket får meg til å tenke på følgende replikkveksling mellom Miss Mona (Dolly Parton) og Ed Earl (Burt Reynolds)
i filmen Det beste lille gledeshuset i Texas:

-- Jesus var jo i et stort bryllup en gang, der de slapp opp for vin. Vet du hva han gjorde da? Han forvandlet vann til vin.
-- Den karen kunne jammen feste.

Og det kunne han nok. Det finnes mange innfallsvinkler til Bibelen. Noen direkte festhåndbok er den vel ikke, på den annen side er det ikke mye menneskelig atferd som er denne boken fremmed. Og fortsatt er det sånn at ganske mange referanser innen kunst og litteratur går hus forbi hvis man ikke kan sin bibelhistorie.
Og hvis du ikke har sett Det beste lille gledeshuset i Texas, så ikke la deg skremme av hverken tittelen eller det faktum at hovedrollene spilles av Dolly Parton og Burt Reynolds. Det er en veldig morsom film.

Om litterær verdi.

Forfatter Gerd Brantenberg har et praktfullt innlegg i Aftenposten i dag, om opptakskriteriene i Forfatterforeningen. Brantenbergs innlegg finner du her. Innlegget er en kommentar til Nils-Petter Enstads anmeldelse i Aftenposten av en bok i Frid Ingulstads serie «Sønnavind», som jeg nylig omtalte her i bloggen ( se emnet Kiosklitteratur, som du finner her ). Enstads anmeldelse finner du her.

I denne anmeldelsen står det også noe som jeg ikke gjenga i mitt blogginnlegg, men som Gerd Brantenberg har grepet fatt i. Enstad karakteriserer nemlig Forfatterforeningens opptakskriterier som «pompøse inntil det latterlige». Hvoretter han, som Brantenberg påpeker, benytter nettopp de samme kriteriene til å anmelde Ingulstad. Brantenberg avslutter sitt debattinnlegg slik: «At Forfatterforeningen setter en slags standard for arbeider er helt i tråd med hva som gjøres i andre fagforeninger her i landet. At standarden er vanskeligere å fastslå, endrer ikke på prinsippet. Å angripe Forfatterforeningen fordi den krever en viss verdi i medlemmenes arbeider, er som å si at det ikke finnes noen forskjell på høy og lav moral. Det er intet pompøst eller latterlig ved et slikt forsøk.»

Etter min mening handler dette ikke bare om å verne om kvalitetskriteriet, men også om selve språket, at ord fortsatt skal bety noe, at det fortsatt må gå an å kalle en spade en spade, at det fortsatt må gå an å kalle noe for godt eller dårlig - i en tid hvor pappaen til Pippi Langstrømpe ikke lenger må være negerkonge, og språket og litteraturen i stadig større grad blir utsatt for noe som kan fortone seg som en form for psykologisk-sosiologisk-pedagogisk terror. En terror som selvfølgelig utøves i den beste hensikt, som så mye annet ondt og dumt her i verden.

Baker Street Irregulars

Apropos viktoriatidens England (se innlegget under, om Dickens) - i fjor oversatte jeg boken til venstre, den første i en serie med Baker Street Irregulars i hovedrollen, gateguttene som hjelper Sherlock Holmes. En god idé til å spinne videre på Conan Doyles historier. "Sherlock Holmes og gateguttene i Baker Street" blir den norske serietittelen, og boken lanseres 15. mars. Her er et lite utdrag:


"Det var fortsatt tidlig på dagen, men himmelen var dekket av mørke skyer, og det lette yret hadde gått over i silregn. Guttene begynte å løpe da de kom ut av borgen, og det var bare så vidt Billy klarte å holde følge med dem. Ute på gaten var det en skarp, råtten lukt av kloakk, sot og hestemøkk.
Idet Wiggins svingte inn i Baker Street, kolliderte han med en politikonstabel, som gikk over ende så lang han var. Wiggins stoppet. «Beklager, men jeg --»
Konstabelen kikket opp fra søla og stirret rasende på ham.
Før han rakk å komme seg på bena, skrek Wiggins: «Jeg har løpt ner en pol’timann! Stikk!» Så stormet han bortover Baker Street i hælene på de andre guttene.
Med et samstemmig hyl pilte de av sted mellom mennesker og hestevogner. Den tilgrisede politimannen satte etter dem mens han prøvde å blåse i fløyten sin, som var blitt full av søle. Hjelpetroppene løp rett til 221 B, rev opp inngangsdøra uten å ringe på og skramlet oppover trappen, inn gjennom døra til leiligheten og rett inn i dagligstuen.
Watson ble så forskrekket over alt oppstyret at han sølte hele tekoppen utover fanget. «Åhhhh!!!» skrek han.
På den andre siden av rommet satt Holmes rolig i sofaen og røykte på krittpipen sin. Han virket så uanfektet at det så nesten ut for guttene som om han var i en slags transe. «Jeg trodde vi var enige om at du skulle komme alene heretter, Wiggins,» sa Holmes og mønstret gjengen. Vannet rant nedover ansiktene. Så sa han, henvendt til Watson: «Alt i orden, kjære venn? Jeg går ut fra det, siden du har sittet med den tekoppen i hele formiddag.»
Watson tørket av de våte buksene sine med en klut og brummet at det gikk bra med ham.
Holmes så på hjelpetroppene igjen. «Lyden av politistøvler i trappen tyder på at dere er ettersøkt av ordensmakten, gutter. Bare kom inn, konstabel Grey.»
Den tilsølte politimannen kom inn i rommet, andpusten og med den høye hjelmen ned i øynene. «Ikke vær redd ... mister Holmes ... vi skal nok få den lille tjuvbanden ut herfra og rett på arbeidsanstalten.»
Husholdersken til Holmes, fru Hudson, dukket frem bak politimannen og studerte guttene med et misbilligende blikk, uten å si et ord.
«Få de rakkerungene ut herfra!» ropte Watson med avsky idet han reiste seg fra stolen og la den våte kluten på bordet.
«Nå, nå, mine herrer. Disse guttene ser kanskje litt lurvete ut, men de arbeider faktisk for meg. De kan da ikke mene at De anklager dem for en forbrytelse, konstabel Grey? Den tilsølte uniformen Deres tyder på at de har hatt et beklagelig uhell. Hvem av dere er det som har løpt konstabelen over ende, gutter? Ut med språket!»
Wiggins løftet hånden.
«Wiggins, ja. Tenkte jeg det ikke. Fremfusende som alltid.»
Wiggins rødmet. Noen av de andre guttene kom med spydige bemerkninger.
«Det holder!» sa Holmes. «Jeg er redd hele denne episoden er min feil, konstabel Grey. Jeg hadde nemlig sendt bud på guttene, så de var på vei hit da ulykken inntraff. Kan jeg tilby meg å la min husholderske, fru Hudson, råde bot på skaden? Hun hjelper Dem sikkert gjerne å få skikk på uniformen igjen. Formodentlig kan hun by Dem på en tidlig lunsj også. Ikke sant, fru Hudson?»
Fru Hudson sendte Holmes et nervøst blikk. «Når De sier det så, Holmes. Kom med meg, konstabel,» sa hun og vinket på Grey. Grey skjøv hjelmen opp i pannen, skottet foraktelig bort på guttene og trampet ut. "

Her, på hjemmesiden til det amerikanske forlaget Scholastic, kan du lese et intervju med de to forfatterne.

Dagens navn: Charles Dickens

Charles Dickens (7. februar 1812--9. juni 1870)

Illustrasjon fra min samling av forfatterplakater.

«Fru Phelps så bortover hyllene og tenkte seg godt om. Hun visste ikke riktig hva hun skulle ta fram. Hvordan går man fram når man vil finne en berømt voksenbok til en pike som er fire og et halvt år gammel? [...]
- Prøv denne, sa hun til slutt. - Den er veldig berømt og veldig god. Hvis du synes den er for lang, kan du bare si ifra, og så skal jeg finne noe annet som ikke er for langt og ikke så vanskelig.
- Store forventninger, leste Matilda. - Av Charles Dickens. Den vil jeg veldig gjerne prøve.
Jeg må være helt gal, sa fru Phelps til seg selv. Men til Matilda sa hun: - Selvfølgelig skal du få prøve den.
De neste ettermiddagene greide fru Phelps nesten ikke å slippe den lille jenta med øynene. Hun satt time etter time i den store lenestolen lengst borte med boka i fanget. Hun var nødt til å ha den i fanget fordi den var for tung å holde, og derfor måtte hun lene seg framover for å kunne holde den. Det var et merkverdig syn. Den lille mørkhårede skikkelsen satt der med føttene ut i været, fullstendig oppslukt av historien om Pip og gamle frøken Havisham og huset hennes som var fullt av spindelvev og akkurat så fantastisk som bare den fantastiske fortelleren Dickens kunne gjøre allting. [...]
I løpet av en uke hadde Matilda lest Store forventninger. Den utgaven hun hadde var på fire hundre og elleve sider. - Den var nydelig, sa hun til fru Phelps. - Har Dickens skrevet noen flere bøker?
- Ganske mange, sa den forbløffede fru Phelps. - Skal jeg finne en annen til deg?»

Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at Roald Dahl lar Dickens være Matildas første møte med voksenlitteraturen. Det er hans måte å vise sin beundring for den store mester på. For ikke lenge siden leste jeg selv Store forventninger om igjen, faktisk for første gang siden jeg leste den som barn, som Illustrerte Klassikere, altså i tegneserieform, og da gikk det virkelig opp for meg hvor stor Dickens egentlig er.
Å lese Dickens er som å træ rett inn i viktoriatidens England, men som alle store diktere skaper Dickens også sitt eget univers. Dickens har de store forfatteres magi, og kanskje klarer Henning Hagerup, i sitt innledende essay til Bokklubbens praktfulle utgave av Store forventninger, å sette ord på i hvert fall noe av hva denne magien består i:

«Det var altså Pickwickklubben som ble min inngang til Dickens’ univers. Det er ingen dårlig inngang, og det kan være hensiktsmessig å begynne der, i og med at det dreier seg om forfatterens første roman, men spørsmålet er om ikke nesten en hvilken som helst av romanene hans ville hatt samme virkning. Sannsynligvis ville jeg blitt like oppslukt uansett hvilken Dickens-bok jeg hadde tatt med meg på turen, for på alle stadier av sin kunstneriske karriere bevarer Charles Dickens en enestående evne til å forføre - slik et utall av lesere opp gjennom tidene har kunnet bevitne. Dette har riktignok fått enkelte kritikere til å konkludere med at han ikke kan tas helt alvorlig, men Dickens’ generelle litteraturkritiske posisjon er i dag så fjellstø at de aller færreste ville reagere negativt når noen kaller ham Englands største romanforfatter. Det råder dessuten enighet om at hans betydning for romanens senere utvikling vanskelig kan overvurderes. F.eks. har både Dostojevskij og Kafka åpenbart lært av ham, og det er ikke mange senere engelskspråklige romanforfattere som er fullstendig frie for dickenske trekk.
Og hva kan i så fall karakteriseres som «dickenske trekk»? Ganske mye, men jeg skal nøye meg med å vise til noen av de viktigste egenskapene. Dickens har en fortellerevne at det mest frapperende slaget, urban (og i en alt annet en nedsettende betydning) primitiv på en gang. Historiene hans fortelles av et opplyst menneske i industrialismens tidsalder, men med hypnotisk-suggererende virkemidler som delvis later til å gå helt tilbake til fortellerkunstens fødsel: Det er ikke vanskelig å forestille seg en Dickens som trollbinder en forsamling rundt et leirbål. Han har også en gudbenådet evne til å skape minneverdige skikkelser, bl.a. fordi han så ofte fremstiller dem med en superb blanding av komikk, ironi og dyp hengivenhet. Dertil kommer at han er en samtidskronikør av en slik art at en moderne leser kan få fornemmelsen av at 1800-tallets England var mer Dickens’ verk enn en historisk realitet, eller at det oppstod i kjølvannet av bøkene hans. Denne tanken ville han selv betraktet med en viss gru, i og med at et annet fremtredende trekk er hans sylskarpe blikk for nettopp urettferdighetene og grusomhetene i den verden han skildrer; hans reformiver og sterke indignasjon på vegne av Englands fattige bidrar til å gi bøkene ekstra nerve. Ennvidere har han et våkent deskriptivt blikk som får med seg alt som trengs for å formidle en stemning eller situasjon - samt det som for så vidt ikke «trengs». George Orwell lovpriste hans talent når det gjaldt å finne «den unødvendige detalj». Sansen for situasjonskomikk svikter ham dessuten aldri; selv noen få ord henslengt i forbifarten kan være nok til å få leseren til å gapskratte, men han viker heller ikke unna for tragedie, patos eller - for den saks skyld - rent melodrama, og med enkelte unntak slipper han unna med det siste. Endelig besitter han en fenomenal fortellerglede som, via en litterær smitteeffekt, avføder en tilsvarende leserglede.»


Mer om Dickens finner du her, på engelske Wikipedia.

Ord for dagen

"Man kan ikke bestemme seg for å skrive dårlig. Det er en gave."

Richard Lee Gallienne

Tro meg når jeg sier at dette sitatet først og fremst er valgt fordi det er morsomt sagt. Men jeg kan selvfølgelig ikke hindre noen i å se det som en kommentar til et tema jeg nylig har befattet meg med.

De viktige bøkene

Litt sent på dagen, men likevel. Jeg fikk bare en plutselig, uimotståelig trang til å sitere et ekte åndsmenneske. De som vil, kan gjerne lese dette som en kommentar til innleggene under.

«Men noen forfattere -- og de kan være de beste -- selger aldri i mer enn noen hundre eller et par tusen eksemplarer. Likevel har de en sterk, vidtfavnende og dyp innflytelse. De virkelige, de gode bøkene, de som faktisk setter en standard eller en tone for hele landet eller kulturen, har alltid vært og vil alltid være for et seriøst mindretall.»

Fra Doris Lessing: Skyggevandring

Ikke mine ord.

En av Frid Ingulstads bøker står anmeldt i Aftenposten i dag. Anmelderen er frilansskribenten og forfatteren Nils-Petter Enstad. Tittelen på anmeldelsen er «Hastverkarbeidets pris», og jeg siterer:

«Som litteratur betraktet fortoner ’Sønnavind’ seg som et eneste langt gjesp for denne leser. Jeg synes språket er banalt og at fortellingen er lite troverdig. Språklige og deskriptive klisjeer dynges på hverandre. Likevel er det åpenbart at serien har appell. Bøkene både kjøpes og leses. På forfatterens hjemmeside går diskusjonen livlig og lovordene til forfatteren som har skapt disse skikkelsene, passerer noen ganger det panegyriske.
Det er lett å ironisere over så vel slurvete research som flate og lite troverdige personskildringer i en slik romanserie. Det sier seg selv at når det skal produseres nye bøker i en serie opptil seks ganger i året, må det gå på bekostning av noe. Det blir rutinen som styrer skrivingen, og da er både de språklige, miljømessige og litterære klisjeene lette å gripe til.»

Men Enstad har nok, i likhet med meg, ikke skjønt hva kunst er (se innlegget nedenfor).

En kunstnersjel

Det er en likhet mellom Frid Ingulstad og meg. Vi leser begge Stephen Kings bok Om å skrive. Det er faktisk en likhet til: Vi lever begge av å skrive. Der tror jeg også likheten stopper. Frid Ingulstad er portrettert i gårsdagens nummer av Dagbladets Magasinet. Jeg kan bare ikke la være å kommentere noen av de uttalelsene hun kommer med. Hun flesker like godt til med en definisjon på hva som er kunst. Kunst er ifølge Frid Ingulstad det som når ut til flest mulig. I Frid Ingulstads verden er det med andre ord kvantitet som er alle tings målestokk. Og hun sier mer: «Mennesker som bruker åtte år på en roman, burde ha funnet på noe annet.» (Uttalelsen refererer visstnok til en debatt i «Bokprogrammet», der forfatterforeningens leder Anne Oterholm sa noe om at det er forskjell på å jobbe med en bok i åtte år og skrive fire i året.)
Men smak på den: «Mennesker som bruker åtte år på en roman, burde ha funnet på noe annet.»
Det er lenge siden jeg har lest noe så kynisk og arrogant. Med all respekt for Frid Ingulstad: Mennesker som bruker åtte år på en roman med kunstnerisk verdi, HAR faktisk funnet på noe annet. De har pent vært nødt til å finne på noe annet for å ha noe å leve av, for å finansiere sin kunstneriske virksomhet.
Men så respektløst, så kynisk uttrykker Frid Ingulstad seg altså overfor mennesker som er opptatt av andre sider ved litteraturen og livet enn de som kan måles i tid og penger.
Sånn fortoner altså verden seg sett fra en pengebinge på Nordstrand. Hvis dere ikke klarer å skrive en bok i uka og bli mangemillionærer, folkens, så finn dere noe annet å gjøre. For da er det ikke kunst det dere driver med. Frid Ingulstad har talt.
Siden det å nå ut til flest mulig er kriteriet på kunst, venter jeg nå bare på at Frid Ingulstad skal få Nobelprisen i litteratur.

Som hund og katt

Det er mange måter å dele menneskeheten inn i to kategorier på. Menn og kvinner, for eksempel. Men det er en naturgitt inndeling. Et mer kulturbetinget skille går mellom mennesker, for eksempe forfattere, som foretrekker katter, og forfattere som foretrekker hunder. Jeg drister meg ikke til noen analyse av personlighetstyper og karaktertrekk på grunnlag av disse preferansene, det overlater jeg til andre. Her bare noen spredte kuriosa.

Ikke så rent få forfattere har hatt et så inderlig forhold til dyrene sine at de har skrevet bøker om dem. Tor Åge Bringsværd har sin Samtaler med svart hund, Doris Lessing sin berømte kattebok. Den franske forfatteren Colette ga den første boken hun skrev under eget navn tittelen Dialogues de bêtes (Samtaler mellom dyr). Hun likte både hunder og katter, men var så avgjort mest kattemenneske, naturlig nok kanskje, for en forfatter så tett forbundet med kattenes by Paris. På sine eldre dager omga hun seg med katter, og var etter noens mening den inkarnerte katt. Ja, det var dem som var hellig overbevist om at hun likefrem var besatt av en katts sjel.

Agnar Mykle elsket også katter - og hatet hunder. I Rubicon har han likegodt puttet inn et helt essay om hunder og katter, kapitlet "Si meg hva slags dyr ..." Han etterlater ingen tvil om hvor han står; her er det hunden som får sitt pass påskrevet, og katten som idealiseres. Blant annet sier han at hunden er et selskapsdyr som umuliggjør selskap, mens katten på sin side har innsikt for det riktige og inspirerer til det utsøkte. Ingen gyllen middelvei her. Og apropos Colette og Paris, så mente Mykle at når folk fra Norden reiste til Frankrike, gjorde de det for å hvile ut fra hunden (uten å være klar over det selv). Fransk er kattens språk, Paris «er intellektuell; byen er ikke behersket av den virkelige katt; i byen hersker kattens prinsipp; i Paris føler du nærværet av kattens formel».

Også den franske forfatteren André Malraux omga seg med katter hele sitt liv, og var kjent for sine rare små kattedrodlerier som han etterlot seg i manuskripter o.l.
Den russiske revolusjonslyrikeren Vladimir Majakovskij derimot, var en stor hundevenn og strødde om seg med hundetegninger, ofte som signatur i brev.

Strindberg hatet hunder, eller kanskje først og fremst hundeeiere. Bjørneboe skrev om katter i sin essaysamling Politi og anarki. Storm P., en av mine personlige favoritter (eget tema i denne bloggen) var så avgjort hundeelsker (det var blant hundene han fant de behageligste menneskene, sa han), og skrev flere bøker om sine egne hunder og deres venner (dessuten hadde han skotsk terrier, en rase jeg selv har lang erfaring med).
Johan Borgen «delte husholdning med hunder i svært mange år» og skrev en bok med tittelen Mitt hundeliv. Dorothy Parker hadde også hund, det samme hadde Hemingway på Cuba (men han var også glad i katter), G.K. Chesteron hadde en hund av ukjent rase, og Kipling hadde foxterrier. Carlyles hustru ble visstnok så sønderknust da deres hund omkom i en ulykke at hun tok sin død av det.

Skal man foreta en opptelling, virker det likevel som om katteelskerne i klart flertall blant skrivende mennesker. Til kattesiden kan vi føye navn som Victor Hugo, Anatole France, Lord Byron (Shelley derimot, hatet katter, han sendte en gang en katt til værs med drage i tordenvær i håp om at den skulle bli truffet av lynet), Brontë-søstrene, Walter Scott, Baudelaire, Zola og Dickens. Edgar Allan Poe skrev med katten på skulderen (vi må formode at det var en svart katt), og Hippolyte Taine, som kjente både filosofer og katter, var overbevist om at de sistnevnte var klokere enn de førstnevnte. Olaf Bull var kategorisk: "Katten er dikterens dyr."

Og jeg selv? Jeg har konvertert - fra katteelsker til hundeelsker (uten at jeg dermed er blitt kattehater; jeg har stor respekt for katter. Men som jeg sier - en katt er en gjest, en hund er en venn). Her sammen med Sascha igjen, under en pause i hagearbeidet i høst en gang. Og Sascha er i hvert fall tindrende klar når det gjelder dette temaet: Katter er noe herk.

Jeg har aldri skrevet noen bok om hundene mine, men jeg fikk da med de to siste skottene mine, Juno og Strindberg, i forordet til Vitsen med dyra, som kom i 2002 og i ny utgave i 2006. Klikk på bildet, så kan du lese teksten. Illustrasjoner av Per Dybvig, som har illustrert mange av bøkene mine. Skotsk terrier, bare for å gjøre det klart, er sånn som den svarte hunden i logoen til Black & White whisky, eller som Scotty, en av vennene til Lady og Landstrykeren. Eller som logoen til den danske butikkjeden Netto. Eller som bikkja du ser på dette bildet her. Skotlands nasjonale hunderase; lavbeint og liten, men kraftig, med fjeset skjult bak mye barter og skjegg. Rolig og litt reservert, en bikkje du ikke blir venn med uten å behandle den seriøst og med respekt.

Fra en oversetters liv

Fredag ettermiddag på arbeidsrommet. Dagens arbeidsøkt er snart over. Sascha lurer på hva jeg driver med, siden jeg har gått vekk fra skrivebordet (Sascha er ikke min hund, bare nesten. Klikk på bildet, så ser du henne bedre. Pen hund, ikke sant? God turkamerat også.) Stort mer var det ikke. Bare en liten situasjonsrapport.

Dagens navn: James Joyce

James Joyce ble født i dag, i 1882, og døde i 1941. Et navn i verdenslitteraturens elitedivisjon. Han forlot sitt Irland som ganske ung mann og levde hele sitt voksne liv i selvvalgt landflyktighet. Alle som har fulgt litt med i denne bloggen, har skjønt at Joyce er en av mine yndlingsforfattere. Joyce er på samme tid både vanskelig og lett tilgjengelig. Han var, med Ulysses, en av de store fornyere av romanen, en av de første litterære modernister, og det er neppe noen overdrivelse å si at nesten alle moderne forfattere står i gjeld til ham. Hans språklige kreativitet var enorm, samtidig som hovedverkene hans, Ulysses og Finnegans Wake, er spekket med folkelighet og humor.
Joyce levde i det vi har all grunn til å tro var et lykkelig ekteskap med Nora, som med sin folkelighet og likefremhet ga ham mye av det stoffet han trengte, men som knapt nok leste mannens verker, og som bebreidet ham for ikke å skrive bøker folk kunne lese. Hun mente dessuten at han heller burde ha blitt sanger (Joyce hadde et meget stort sangtalent). Likevel støttet hun ham fullt ut i den kunstnergjerningen han valgte. To svært ulike mennesker intellektuelt sett, men likevel en meget god match, blant annet på det erotiske og på det økonomiske område.

Stephen King forteller en historie om Joyce:

«Hvis ’les masse, skriv masse’ er Det Store Bud - og jeg kan forsikre deg at det er det - hvor mye skriving er ’masse’? Det varierer selvsagt fra forfatter til forfatter. En av yndlingshistoriene mine om dette temaet - sannsynligvis mer myte enn sannhet - handler om James Joyce. Ifølge denne historien kom en venn for å besøke ham en dag, og fant den store mannen liggende utover skrivebordet sitt i en positur som antydet den største fortvilelse.
- James, hva er i veien? spurte vennen. - Et det arbeidet?
Uten å løfte hodet for å se på vennen og uten å bruke ord bekreftet Joyce dette. Selvsagt var det arbeidet - er det ikke alltid det?
- Hvor mange ord fikk du skrevet i dag? fortsatte vennen.
Joyce (fremdeles fortvilet, fremdeles med hodet ned mot bordet): - Syv.
- Syv? Men James ... det er bra, i hvert fall til deg å være.
- Jo, sa Joyce og så endelig opp, - det er vel det ... men jeg vet ikke rekkefølgen på dem!»

Top 10 Reasons to be a Writer

1. Librarians think you're cool.
2. You have an excuse to be cluttered: you have no time for cleaning; you're creating ART.
3. You get a collection of stories you'll always enjoy reading because you wrote them.
4. If you publish, you don't have to think about what you'll get your friends and family for Christmas—they're all getting your book!
5. You can name your characters all the things your husband wouldn't let you name your children.
6. You can work in your pajamas.
7. You get to network with other writers.
8. Money and fame. Ha! Ha! But I just had to throw that one in.
9. You can pattern your villains after the guys who dumped you in high school, and
10. You don't have bad days; you just have more writing material to draw from!

Hentet fra nettstedet http://janetterallison.com/

Fra en oversetters liv.

Yess, så er jeg innvilget et nytt opphold på Det Danske Forfatter- og Oversættercenter på herregården Hald utenfor Viborg. Fjorten dager i naturskjønne danske omgivelser i juni, sammen med danske forfatter- og oversetterkolleger, hvorav i hvert fall én som jeg kjenner fra før. Det gleder jeg meg til. Denne gangen skal jeg jobbe med oversettelsen av en roman av Kim Fupz Aakeson, som jeg omtalte i dette innlegget.