Ord for dagen

«Ved siden av symfonisk musikk er romanen den vestlige sivilisasjons ypperste frembringelse.»

Orhan Pamuk: Andre farger

Hvor kommer bøkene fra?

Oldefars bøker i bokhylla.


Hvor kommer bøkene mine fra? De aller fleste har jeg selvsagt kjøpt, i bokhandler, antikvariater og mer obskure steder (loppemarkeder, brukthandler etc), og en del har jeg fått. Noen har jeg også arvet. Hvis interessen for bøker ligger i genene, har den kanskje begynt med en av oldefedrene mine. Han og jeg har de samme initialene og deler det samme etternavnet, om enn med forskjellig skrivemåte.
Denne oldefaren var lærer - den eneste, så vidt jeg vet - på et lite sted. Det var den gangen en lærer var for en øvrighetsperson å regne, og formodentlig var han en av de få i bygda som hadde bøker, i hvert fall i et visst omfang. Mange av bøkene hans befinner seg i dag i mine hyller, de aller fleste fint innbundet i private skinnbind, slik det var vanlig på den tiden.



Oldefar satte stempel i alle bøkene sine.









Som en som levde av å formidle kunnskap og viten, er det ikke så rart at bøkene bærer preg av det; mange av dem er ordbøker og oppslagsverk. Jeg er ikke veldig nostalgisk av meg og kan bortimot garantere at jeg aldri kommer til å sysle med slektsgransking, men disse bøkene har selvsagt en affeksjonsverdi.


Lærer J.R. med kone og datter. Datteren ble min farmor. Den genealogisk kyndige vil kanskje påpeke det ulogiske i at jeg har samme etternavn som farmors far, om enn, som sagt, med litt ulik skrivemåte. Ja, det er ulogisk, men sånn er det.

iPad er her, og hva så?

Nå har jeg lest og lest om iPad, og jeg må innrømme at jeg er litt forvirret. Min debut som ebokleser ligger nok ennå litt inn i fremtiden. En av de mest saklige kommentarene til nykomlingen finner man etter min mening hos Eirik Newth på Eiriks forfatterblogg, HER.

Arbeidsplassen

Her er min arbeidsplass.

Goddag og farvel til lesebrett?

Skal vi tro DENNE artikkelen i Dagens Næringsliv, er lesebrettenes tid allerede omme.

Ikke flere bøker ...

«Vær så god, sett Dem. De ser Dem omkring. Tomt, men rent. En Vermeer, nesten ingen møbler eller kasseroller. Heller ingen bøker. Det er lenge siden jeg holdt opp å lese. I gamler dager var hjemmet mitt fullt av halvleste bøker. De er like avskyelige som mennesker som skjærer et lite stykke av gåseleveren og kaster resten. Jeg bryr meg for øvrig ikke om annet enn bekjennelser, og de forfatterne som skriver dem, gjør det først og fremst for å slippe å gå til bekjennelse og fortelle noe av det de vet. Når de hevder at de vil gå til bekjennelser, må man være på vakt. Da begynner de å sminke kadaveret. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om. Derfor satte jeg en stopper for det. Ikke flere bøker, intet overflødig, bare det aller nødvendigste [...].»

Albert Camus: Fallet
Oversatt av Johannes Skancke Martens

Å leve med bøker er en vakker måte å leve på

"Å omgi seg med bøker er en levemåte. Bøker er som mennesker, veldig forskjellige. Fascinerende, spennende, triste, muntre, åndrike og noen ganger kjedelige. Å leve med bøker er en vakker måte å leve på."
Natalia Liublina, innehaver av bokhandelen Der Zauberberg i Berlin, omtalt i siste nummer av Bokvennen.

Ord for dagen

For å kunne være lykkelig må jeg få min daglige dose av litteratur.
Orhan Pamuk: Andre farger

Barndommens bøker

En gang hadde jeg planer om å skrive min lesehistorie, dvs historien om hva jeg har lest. Foreløpig er det blitt med planen. Ved en tilfeldighet plukket jeg imidlertid forleden dag frem fire bøker jeg leste som barn, og som gjorde stort inntrykk. Noen av dem er nesten lest i filler. De representerer ingen antikvarisk verdi, bare affeksjonsverdi. Og det faktum at jeg har dem (og mange andre) fortsatt, viser nok at samlerinstinktet manifesterte seg tidlig. Jeg burde selvsagt kommentert hver enkelt av disse bøkene, men det har jeg ikke tid til akkurat nå.

Om Laxness og litt mer

Etter å ha lest Laxness’ Verdens lys nå før jul, oppdaget jeg at beretningen om Olafur Karason egentlig består av to bøker; Verdens lys og Himmelens skjønnhet. Via antikvariat.net fant jeg et pent sett hos Drammen Antikvariat, som kom i posten i dag. Det er et antikvariat som kan anbefales, jeg har i hvert fall vært veldig fornøyd de gangene jeg har handlet der.

Jeg samler. Ikke mer enn før, men mer bevisst enn før. Jeg har riktignok aldri anskaffet bøker for kvantitetens skyld alene, men jeg har prøvd å favne over ganske mye, og sjelden kvittet meg med bøker. Resultatet er noe sånt som 7000 bøker (tror jeg at jeg kom til sist jeg telte), relativt oversiktlig ordnet, men tross alt så mye at jeg ikke lenger har fullstendig oversikt. Det er sikkert et alderdomstegn at jeg nå kan tenke meg å desimere samlingen. Om det kommer til å skje, er imidlertid høyst tvilsomt. Men samtidig, som sagt, absolutt ikke slutte å samle, men samle mer bevisst, og da snakker jeg primært om skjønnlitteratur. Som nå Laxness. Jeg ante for eksempel ikke om jeg hadde noe av ham, men jeg var nokså sikker på at jeg i hvert fall ikke hadde sagaen om Olafur Karason og Brekkukotkrønike, som jeg nylig anskaffet. Ved ettersyn viste det seg at jeg hadde Bygdekrønike og Islands klokke. Det ante jeg ikke før jeg så etter i hylla. Men plutselig har jeg nå oppdaget Laxness og begynner å få et visst utvalg av ham.

Jeg er nettopp ferdig med å lese Kjersti Rorgemoens Purkene snudde seg, et nytt herlig møte med en av de tøffe unge damene i ny norsk litteratur. Hva skal jeg lese nå? Også om en kvinne som forteller en historie, men kontrasten kunne neppe vært større. Tålmodighetens stein av den afghanske forfatteren Atiq Rahimi, som han fikk Goncourtprisen for i fjor. En pris den norske litterære verden knapt vet om, men som er meget stor og betydningsfull i den franske litterære verden.

Atiq Rahimi skriver tydeligvis på fransk og bor formodentlig også i Frankrike siden han fikk denne prisen. Med andre ord en bok som knytter an til både Afghanistan og Frankrike. Boka er oversatt fra fransk av kollega Tom Lotherington, som jeg også har fått den av.

Jeg har selv oversatt tre bøker som foregår i Afghanistan, Parvana, Parvanas reise og Shauzia, internasjonale bestselgere av den kanadiske forfatteren Deborah Ellis, et resultat av hennes opphold som hjelpearbeider i Afghanistan. De handler også om en kvinne, Parvana, som er 11 år i begynnelsen av første bok og som må kle seg ut som gutt for å kunne jobbe og holde liv i familien. Sterke bøker om en virkelighet som antagelig ikke er så forskjellig fra den gangen Taliban hadde makten. Det er nesten ufattelig at menneskelig klarer å eksistere under forhold som i Afghanistan. Men eksistere og eksistere - jeg leste for en stund siden at gjennomsittsalderen for afghanske kvinner er noen og førti år. Og nå skal jeg altså lese om en av dem. Håper det ikke blir altfor jævlig. Boka er heldigvis ikke tykk. (I parentes bemerket kunne lignende historier som dem Ellis og Rahimi forteller, fortelles fra andre lidende deler av verden.) HER er Bok&Samfunns omtale av Tålmodighetens stein.

Tidligere opererte jeg med en liste her i bloggen over bøker jeg planla å lese. Det har jeg ikke lenger, for jeg liker best å lese etter innfallsmetoden. Et tilfeldig funn i egne hyller, bøker som «faller meg i hendene» på ulike vis. Andre bind om Olafur Karason kommer jeg imidlertid helt sikkert snart til å lese, og antagelig også Bartleby & Co av Vila-Matas, som jeg straks kommer til å anskaffe. Det er vel det nærmeste jeg kommer er en plan for lesningen fremover. Dermed er det rikelig rom for tilfeldigheter og spontane innfall. Jeg har forresten god erfaring med å lese flere bøker på en gang, fortrinnsvis svært forskjellige bøker. Da blir det variasjon og man går ikke så lett lei, har jeg funnet ut.

PS Inspirert av en kommentar her i bloggen, kommer jeg i år til å føre liste over hvilke bøker jeg anskaffer i løpet av året. Det er noe jeg ofte har tenkt på, men aldri gjort alvor av. Men i år skal jeg gjøre det.

Purkene snudde seg, del 2

Jeg var veldig spent på forklaringen på bokas tittel. Den fikk jeg under gårsdagens lesning. Og jeg skrattlo. Men jeg røper ikke annet enn at det refererer til noe som skjedde på åttitallet.

Purkene snudde seg

Nå leser også jeg Kjersti Rorgemoens Purkene snudde seg. Av en eller annen grunn har jeg merket meg denne boka fra fjorårets bokhøst. Det skyldes vel ganske enkelt at den har fått mye omtale, både i mediene og i bloggverdenen. Blant annet også i den lokale presse her på mine kanter, siden Rorgemoen er telemarking.

Stilen minner både om Ravatn og Lindkvist, og kanskje er det ikke tilfeldig, i hvert fall kjenner Ravatn og Rorgemoen hverandre. Likevel er alle disse tre unge damene forskjellige nok til å ha sitt eget grep. Og de er så herlig fandenivoldske og humoristiske. For tiden foretrekker jeg dem, fremfor unge mannlige forfattere og karsligheten deres. Guttene skal tøffe seg så veldig (og det er ikke nødvendigvis Knausgård jeg tenker på). Jeg synes jeg finner mye mer av underfundighet og gode observasjoner hos jentene, uten at jeg dermed skal påberope meg annet enn min egen svært begrensede oversikt.

Baksideteksten til Purkene snudde seg lyder slik:

«Purkene snudde seg er Magda Bekk sine notat frå livet som Magda Bekk. Notata består av ei rekkje episodar, anekdotar og minne: om å bli fridd til i det offentlege rom, om den villeiande begeistringa for hesten Kloke-Hans, om eit forstemmande forsøk på å gå på dansekurs, om ei kort karriere som sjåfør på bokbussen og om oppvekst og frilansarbeid på ein svinefarm. Men mest av alt er Purkene snudde seg driven fram av hovudpersonen si særmerkte oppleving og vurdering av verda: skeptisk, analytisk og svært vittig.»

Brekkukotkrønike

Tilfeldigheter ville at jeg dumpet innom mitt eget gamle antikvariat i dag (tidligere omtalt i DETTE innlegget) og benyttet anledningen til å høre om de hadde Laxness’ Verdens lys, som jeg relativt nylig har lest og omtalt, og som var en stor leseopplevelse. Jeg karakteriserte den vel, i årsoversikten min for leste bøker i 2009, som en av de største leseopplevelsene det året, sammen med Philippe Claudel, og kanskje en av mine største leseopplevelser overhodet. Jeg er virkelig glad over å ha oppdaget Laxness. Verdens lys hadde de ikke, men derimot Brekkukotkrønike, en bok jeg aldri har hørt om. Men jeg trengte ikke bla mye i den for å gjenkjenne mesterfortellerens grep og glede meg til lesingen. En usedvanlig vakker bok dessuten, en bokklubbutgave illustrert av Ørnulf Opdahl. Bokklubbens egen omtale her.

Egentlig er jeg skeptisk til denne typen illustrering av skjønnlitteratur, men i dette tilfellet tror jeg neppe noen kunne gjort det bedre og riktigere enn Opdahl. Han spiller på lag med Laxness, i motsetning til Arne Nøst i Unge Werthers lidelser, tidligere omtalt i DETTE innlegget, et grelt eksempel på hvor galt det kan gå når illustratøren befinner seg på en annen klode enn forfatteren.

Og dermed var årets første bokkjøp foretatt. En hundrelapp var ingen upris, skjønt litt redusert som en gest til antikvariatets grunnlegger. Men den egentlige prisen på 120 kroner var det heller ikke noe å si på.

Camus - enfin

En eneste setning vil være tilstrekkelig til å karakterisere moderne mennesker: De bedrev hor, og de leste aviser. Etter denne kraftsats som definisjon våger jeg å si at emnet er uttømt.
Albert Camus: Fallet.
Oversatt av Johannes Skancke Martens


Reklamemailen fra amazon.fr i går fikk meg til å finne frem det jeg har av Camus i bokhylla; Fallet og Pesten. Og nå leser jeg Fallet. Den fenget med en gang; jeg fikk ikke lagt den fra meg. Begge har jeg som Aschehous fontenebøker, fra den moderne paperbackens barndom i Norge. Pris kr. 6.50. Så lenge siden (1965). Nesten nostalgisk.
Camus tilhører en av mine unnlatelsessynder når det gjelder moderne klassikere, det kan jeg godt innrømme. Han har alltid stått der i hylla, men aldri blitt lest. Og han er nok ikke den eneste.

Hva handler Fallet om? Ifølge Wikipedia: «Vi hører om en vellykket advokat som en sen høstnatt blir vitne til at en kvinne kaster seg i Seinen. Lamslått hører han skrikene hennes forsvinne nedover elven. Da han senere vender tilbake til stedet, hører han en rå latter som i likhet med kvinneskriket forsvinner nedover elven. Dette tolker han som en forbannelse fordi han ikke reddet kvinnen. Han slår seg ned i Amsterdams havnekvarter, der han går rundt og bekjenner for andre for at de skal innse hvordan menneskene er. Vår trang til absolutter som rettferd, sannhet og godhet er ifølge Camus' advokatskikkelse bare et skalkeskjul for forfengelighet og egoisme. Beskjedenhet er et redskap til å briljere, dyden et redskap til å undertrykke. Det er dette som er «fallet», eller syndefallet.»

Og jeg klarte som sagt ikke å legge den fra meg når jeg først hadde begynt på den. Jeg mener å kjenne igjen språket fra den tiden, Graham Greene, Sartre, Hesse - men det slår meg også at det må gå en klar linje fra dette språket til mange av nåtidens romanforfattere, som for eksempel Vila-Matas og Philippe Claudel. (Jeg minner for sikkerhets skyld om at jeg er totalt uskolert innen litteraturvitenskapen.)

Romanen diskuteres i Aftenpostens kronikk i dag, med overskriften «Romanens død», i lys av Knausgård, som etter kronikørens mening har ført romanen inn i dens siste fase. Sludder og vås, sier jeg, selv om jeg ennå ikke har lest kronikken i sin helhet (Knausgård kommenteres forøvrig også i et debattinnlegg). Romanen vil aldri opphøre å være et redskap for å utforske den menneskelige tilværelse. Så lenge det finnes mennesker vil noen tenke som en av personene i Vila-Matas’ Den vertikale reisen: «... derfor hadde jeg lyst til å se om jeg var skikket til å forsøke, i det minste forsøke, å skrive en bok, en roman.»


Bare et lite PS: Jeg ser at Fallet heter La chute på fransk. Det må vel være samme ordet som i det engelske parachute, fallskjerm? Det er det jeg sier - alt henger sammen.
PPS: Ser i franskordboka at ordet står der. Da er det vel et fransk ord opprinnelig, som engelsk har lånt.

La morte heureuse

En reklamemail fra amazon.fr i dag: Soldes d’hiver. Med bare litt hjelp av ordboka skjønner selv jeg at det må bety vintersalg. Bøker med 30 prosent rabatt. Et av temaene man kan trykke på i mailen, har rubrikken «Hommage à Albert Camus». Den første boka som står oppført der, er La mort heureuse. Mort er død, det vet jeg. Heureuse må jeg slå opp i ordboka. Lykke. Nei, lykkelig. Den lykkelige død? Trolig. På NORBOKs base kan jeg ikke finne at den er oversatt til norsk. Amazon sier om denne boka blant annet: En 1938, Albert Camus abandonne son premier roman, La mort heureuse, pour commencer à rédiger L'étranger. Ce premier projet romanesque, publié à titre posthume ...
Det forstår jeg sånn at Camus oppga (abandonne må jo være det samme som engelske abandon) denne boka i 1938 for å skrive L’étranger i stedet, Den fremmede, som vel var gjennombruddsboken hans? Ce premier projet romanesque, publié à titre posthume - det må vel bety at La mort heureuse var det første romanprosjektet hans, men ble utgitt posthumt. Litt sjekking etterpå bekrefter at boka kom i 1971. Camus døde i 1960 (og fikk nobelprisen i 1957).
Men spørsmålet var - skulle jeg anskaffe meg denne boka på fransk og prøve å stolpre meg gjennom den? Sannelig om jeg vet. Skal tenke på det.

Pessoa-bønnen

Fernando Pessoa.
Gatekunst fra Lisboa.
Fotografert av Børge Skråmestø.




Hva er det med litteratur fra den iberiske halvøya? Hver gang jeg blir kjent med en ny forfatter fra Spania eller Portugal, begeistres jeg. Nå er det Enrique Vila-Matas. Egentlig skulle jeg lese Bartleby & Co, men kom hjem fra biblioteket med Den vertikale reisen og Kortfattet innføring i den bærbare litteraturen i stedet. Sistnevnte fenget ikke, det gjorde til gjengjeld Den vertikale reisen. Men nå da jeg straks er ferdig med den, har jeg begynt på den kortfattede innføringen på nytt. Og gleder meg til jeg får tak i Bartleby & Co.

Den vertikale reisen handler om en aldrende forretningsmann som kastes ut av konen han har levd hele livet sammen med, fordi hun vil finne ut hvem hun er. Han legger deretter ut på en reise, både geografisk og i seg selv. Man kan dermed si at han tar fatt på det samme prosjektet som sin kone, men hun fordi hun velger det selv, han fordi omstendighetene tvinger ham til det. Vila-Matas benytter noen fortellertekniske grep som jeg ikke har sett før. I partier omtales hovedpersonen på vanlig måte i tredje person, det vil si at forfatteren forteller på vanlig måte, men så opptrer hovedpersonen plutselig i første person, og når det så igjen fortelles om ham i tredje person, viser det seg at det er andre av bokens personer som forteller. En slags prisme-effekt, nærmest, med glidende, nesten umerkelige overganger. Veldig elegant.

På Madeira kommer hovedpersonen i kontakt med en litterær klikk som har Pessoa som sitt store ideal, og som innleder sin daglige kafé-sammenkomst med en Pessoa-bønn:

"Amen og priset være Pessoa, som er vår Gud, vår helgen, priset være hans ufordervelige legeme, priset være verden og allverdens kafeer, priset være Pessoa, priset være Gud."

Og deretter samtaler man om det man har lest. "Slik var det alltid når Maestroen innfant seg til disse sammenkomstene våre og grep roret. Han ba Pessoa-bønnen og åpnet vårt litterære treff ved å gi ordet til den som hadde lest noe den dagen som var verdig en kommentar."

Oversatt av Christian Rugstad

Opphørssalg i Oslo Nye Antikvariat

Forlydender har nådd meg om at Oslo Nye Antikvariat har opphørssalg. Det ligger i Majorstuveien 15B, på hjørnet av Industrigaten, ett kvartal opp fra Bogstadveien, og er et godt, gammeldags antikvariat med stort utvalg og hyggelige priser. Og nå er prisene formodentlig enda hyggeligere. Jeg har ikke vært der selv på en stund, men sist jeg var der antydet innehaveren at han tenkte på å gi seg. Og nå er det da tydeligvis en realitet.

Ord for dagen

"Iblant har jeg følelsen av at jeg trer frem av det jeg har skrevet slik en slange trer ut av sitt skinn."

Enrique Vila-Matas i Den vertikale reisen
Oversatt av Christian Rugstad

En utrendy lesers bekjennelser

En liten sak fra NTB på kultursidene i Telemarksavisa fanget interessen til frokost i dag, tydeligvis noe som har stått i VG opprinnelig. «Klassikerene taper - krim overtar» er overskriften. Saken lyder slik:

«Lesevanene til nordmenn er dramatisk endret de siste årene. Vi låner og kjøper nesten utelukkende krim, spenning og melodrama.
Forsker Cecilie Naper viser i sin bok Kvinner, lesning og fascinasjon på Pax forlag at leseinteressen hos nordmenn er snudd helt på hodet, skriver VG. Krim har danket ut det som vanligvis har blitt sett på som kvalitet. Dan Brown, Anne B. Ragde, Jo Nesbø og Unni Lindell fylte nesten hele Topp 10 både i norske biblioteker og i norske bokhandler i 2005 0g 2006. Ni av ti kvalitetsbøker forsvant fra bibliotek- og salgstoppen fra 1993 til 2007.
Samtidig har lesevanene forandret seg fra å bestå av et mangfolk av klassikere, kanonisert litteratur og underholdningslitteratur, til en situasjon der alle leser det samme. På en liste over de først første bøkene på utlånstoppen i 2007, var det ikke en eneste klassiker, sier Naper til VG.
Den ferske listen for 2009 viser det samme, ifølge norske bibliotekers Topp 100-liste. I 1993 besto Topp 40 av flere fra Hamsun, Kafka, Undset, Dostojevskij, Bjørneboe, Skram og Borgen.
- Nå er alle disse borte, sier Naper.
Det er samsvar mellom de nye lesermønstrene i bibliotekene og boksalget hos bokhandlere og bokklubber. Hos bokhandlene var det i salgsåret 2006/2007 Stieg Larsson som toppet før Dan Brown, Anne B. Ragde, Jo Nesbø og Khaled Hosseini.»

I min status for leseåret 2009 (to innlegg nedenfor) skrev jeg: «Generelt vil jeg si at jeg ikke lar meg påvirke av trender og bestselgerlister. Min lesning har sin egen agenda, og slik vil det nok fortsatt være.» Sett i lys av den utviklingen av lesevanene som Cecilie Napers forskning av avdekket (og som vel ikke overrasker dem som har et forhold til bokbransjen), er det nesten så jeg blir litt stolt av mitt eget lesemønster. Mine leselister er kjemisk fri for listetopper - jeg har aldri lest hverken Dan Brown, Anne B. Ragde, Jo Nesbø eller Unni Lindell. Det er et bevisst valg, fordi jeg tror at jeg som leser har mer å hente andre steder. Og jeg leser ikke for å bli underholdt eller slå i hjel tiden (den slår i hjel seg selv, og med tiden også oss, helt automatisk). Jeg vil heller lese den særeste unge norske debutant enn jeg vil lese en listetopp.
Jeg trenger ikke engang formulere det som et nyttårsforsett at min lesning skal være like variert, utforskende, utfordrende, utrendy og hundre prosent bestemt av meg selv i 2010 som i foregående år.

Hver leser er en øy

I litteraturen - som i kjærligheten - forundres man ofte over andre menneskers valg. I Dagbladet-magasinet for i går er det en artikkel hvor kjendiser forteller hvilke bøker de ville ha byttet hvis de hadde fått dem til jul. Filmskaperen Sara Johnsen ville byttet Philippe Claudels Grå sjeler. Hun sier: "Forfatteren er bejublet, så det føles greit å være ærlig: Jeg liker rett og slett ikke måten det fortelles på. Boka handler om oppklaringen av et mord på en pike i en liten by. Jeg kjedet meg når jeg leste den og brydde meg lite om karakterene, minst av alt likte jeg den omstendelige fortelleren som aldri kommer til poenget. Kanskje er det bedre å lese på originalspråket, men jeg ble i alle fall skuffet."

En ærlig sak, selvsagt. Selv leste jeg både Grå sjeler og Brodecks rapport av Claudel i fjor, og regner begge som et høydpunkt i fjorårets lesning, for ikke å si at de antagelig hører til noen av mine største leseopplevelser overhodet. Det jeg opplevde som intens og suggererende stemning opplevde Sara Johnsen altså som kjedelig og omstendelig. Så forskjellig kan en forfatter oppleves. Sånn er det bare. Hver leser er en øy, for å omskrive et kjent sitat. Hennes opplevelse er i dette tilfellet selvfølgelig like gyldig som min. Jeg har selv kastet fra meg bøker som andre har rost opp i skyene. På den annen side har man lett for å vurdere ting ut fra seg selv, og i dette tilfellet blir jeg nesten fortvilet over at det er mulig å oppleve Claudel på den måten Johnsen beskriver. Jeg får berolige meg med at svært mange later til å dele min opplevelse av Claudel.

PS Jeg håper virkelig at flere bøker av Claudel blir oversatt til norsk, men jeg tror det ikke før jeg får se det. Tanken på å prøve å lese ham på fransk dukker opp, men jeg har ikke forutsetninger for det. Jeg ville komme til å bla meg i hjel i ordbøkene, og sannsynligvis likevel gå glipp av mye. Men det gikk jo an å gjøre et forsøk? Bare en tanke.

Leserapport 2009

Det er på tide å gjøre opp status for leseåret 2009. Listen har mange likhetstrekk med listen for 2008 (noe jeg synes er ganske interessant fordi det kan tyde på et mønster, siden likhetene er utilsiktet). Jeg leste 25 bøker i 2009, mot 27 i 2008. Jeg må si som jeg sa sist da jeg gjorde opp denne statusen, at jeg er imponert over hvor mye enkelte andre bokbloggere får lest. Selv må jeg bare si meg fornøyd med mine cirka 2 bøker i måneden. Det er primært skjønnlitteratur jeg setter på denne listen, men med enkelte unntak, som man kan se. Og det er bøker som er lest fra perm til perm. I praksis leser jeg selvsagt mye mer enn dette, enten i forbindelse med det jeg arbeider med (bøker jeg oversetter, for eksempel) eller bøker jeg bare leser stykkevis og delt.

Av de 25 bøkene jeg leste i fjor, var 18 (72 %) av nålevende forfattere. Jeg leste 11 bøker av kvinnelige forfattere, samme antall som i 2008 (henholdsvis 44 og 40 %). I 2009 var 11 av forfatterne norske (44 %), mot 18 i 2008 (66 %). Ti av bøkene var oversatt (40 %), mot 8 i 2008 (36 %). Nynorskprosenten gikk litt ned i 2009, 2 bøker (8 %) mot 3 (12 %) i 2008. En forskjell fra 2008 var at tre av bøkene på listen for 2009 var på andre språk, henholdsvis dansk, tysk og engelsk. Av leste bøker i 2009 var 4 (16 %) lånt på biblioteket. Dette avspeiler nok min hang til å samle på bøker og eie dem selv, blant annet fordi jeg liker å lese i mitt eget tempo, kunne gjøre notater (med blyant), gå tilbake til dem, etc.

Hvis jeg skal utpeke noen høydepunkter i fjorårets lesing, må det være Philippe Claudel og Halldór Kiljan Laxness.

Jeg leste tre nobelprisvinnere i 2009 (Laxness, Beckett og Müller), samme antall som i 2008 (Hamsun, Beckett og Coetzee).

Åtte av de norske bøkene jeg leste, var årets utgivelser, og som sagt var 18 av bøkene på listen skrevet av nålevende forfattere. Jeg leser med andre ord mye ny litteratur. Ny litteratur -- eller klassikere. Mellomgenerasjonene interesserer meg ikke så veldig, jeg er med andre ord ikke nostalgisk i forhold til min egen tid.

Generelt vil jeg si at jeg ikke lar meg påvirke av trender og bestselgerlister. Min lesning har sin egen agenda, og slik vil det nok fortsatt være. Det hender imidlertid at lesevalgene mine blir påvirket av andre bokbloggere. Andre påvirkningskilder er anmeldelser/omtaler i aviser og litterære tidsskrifter.

Ved overgangen til det nye året leser jeg Herta Müllers Herztier og Vila-Matas’ Den vertikale reisen, med Tomas Espedal Imot kunsten på vent.

Noen konkrete planer for den videre lesningen i 2010 har jeg ikke, men jeg tviler ikke på at jeg har nok et spennende leseår foran meg, slik denne avbildede reproduksjonen av en gammel amerikansk bibliotekplakat antyder (jeg har den og et par andre i samme serie hengende på veggen på kontoret mitt).