Godt nytt år!

Store forventninger

TV-filmatiseringen av Store forventninger er til ende, og ved en skjebnens tilskikkelse fikk jeg sett alle tre episodene. Jeg er enig med Aftenpostens anmelder i at det var en storslått affære, som alltid, kan man vel nesten si, når BBC griper fatt i et materiale som dette.

Men alle kvaliteter til tross, jeg foretrekker likevel boken og de indre bildene som lesningen danner. Kanskje begår jeg en feil ved å forvente at filmatiseringen skal være det samme som boken, i stedet for å godta at filmatiseringen er en annen måte å fortelle den samme historien på. Men det er uansett boken som er den riktige historien, the real thing.

Aftenpostens anmelder sa at filmatiseringen på flere steder avvek fra boken. Det er en stund siden jeg leste den, så jeg hadde ikke detaljene så klart i hukommelsen at jeg kunne si nøyaktig hvilke steder dette var. På meg virket det som om serien var ganske tro mot boken. Men sluttscenen reagerte jeg litt på. Her kunne det virke som om Pip og Estella omsider fikk hverandre og levde lykkelig sammen til sine dagers ende, men det er en fordreining av boken.

Nå kan man riktignok si at seriens sluttscene er litt åpen, men bokens slutt er ganske klar. Pip og Estella møtes igjen en siste gang, i ruinene av Miss Havishams eiendom (Satis), men bare for å skilles for godt. Den eneste fysiske kontakten mellom dem ved denne anledningen, er at Pip tar henne i hånden. De forsones med hverandre, de er venner, men de kommer aldri til å se hverandre mer.

Noe av det som går tapt i en filmatisering, er den språklige rikdommen (beklager, nå sammenligner jeg med boken igjen). Her er noen tilfeldige bruddstykker (min norske versjon av Store forventninger, i serien Bokklubbens Verdensbibliotek, er oversatt av Ragnhild Eikli):

Til en viss grad uten hjelp, og i større grad med Biddys hjelp enn med den jeg fikk av Mr. Wopleys grandtante, kjempet jeg meg gjennom alfabetet som om det var en tornebusk, og hver ny bokstav førte med seg nye bekymringer og rifter. Da det var overstått, rotet jeg meg borti noen fryktelige røvere -- de ni tallene -- som hver kveld gjorde hva de kunne for ikke å bli gjenkjent og for å skape forvirring. Men endelig kunne jeg vaklende begynne å lese, skrive og regne, om enn i meget beskjedent omfang.

Noe av det sørgeligste som kan skje, er at man begynner å skamme seg over sitt eget hjem.

Helt siden mennesket begynte med klær, har det antagelig aldri forekommet at et nytt og etterlengtet plagg har maktet å leve opp til forventningene.

Himmelen skal vite at vi ikke behøver å skamme oss over våre tårer, for de er regndråper på jordens forblindende støv, som ligger som et lag på våre harde hjerter.

Bentley Drummle hadde en så forurettet mine at til og med når han åpnet en bok, så han ut som om forfatteren hadde fornærmet ham personlig.

Gjennom hele livet kommer våre største svakheter og nedrigste sider best til syne overfor dem vi forakter aller mest.

Livet er fullt av avskjeder.

Av alle bedragere på denne jord er det ingen som kan måle seg med selvbedrageren.

Tiden gikk, slik den har for vane å gjøre.

Du skal ikke tro på sannsynligheter; tro på håndfaste bevis. Bedre leveregel finnes ikke.

Dickens i alle kanaler

Etter Haren med øyne av rav, leste jeg Aasne Linnestås Morsmål. Aasne Linnestå er en av yndlingsforfatterne mine, og i denne boken er hun tilbake i lyrikken, som hun debuterte med. Jeg skal komme tilbake til Morsmål i et eget innlegg.

Etter Linnestå var jeg litt i villrede om hva jeg skulle lese. Jeg hadde Ørstaviks Hyenene på leselisten og begynte på den, men den fenget ikke. Tilfeldigvis hadde jeg glemt å avbestille Charles Dickens’ Et julekvad fra Bokklubben, og det slo meg at hva kunne vel passe bedre enn å lese nettopp denne nå i julen? Jeg har dessuten faktisk aldri lest denne klassikeren før. Så dermed ble det Et julekvad.

Det er praktfull lesning og drivende godt oversatt. Og nettopp dette forstyrrer paradoksalt nok lesningen for meg som selv er oversetter. Jeg blir nemlig så opptatt av oversettelsen at jeg blir distrahert i lesningen. I går måtte jeg finne frem den engelske originalen (som jeg har hatt i bokhylla i mange år), og sammenligne. Det er alltid mye å lære av gode kolleger.

Oversetteren er Torstein Bugge Høverstad, også kjent for oversettelsen av Harry Potter. Om arbeidet med A Christmas Carol har han skrevet flere innlegg på Oversetterbloggen. HER er det første. Interessant lesning som gir et godt innblikk i hvordan profesjonelle litterære oversettere arbeider.

Ikke bare er julen det ideelle tidspunktet for Et julekvad, men i kveld byr NRK1 jammen også på første episode av BBCs nye filmatisering av Store forventninger. Aftenposten omtaler den i dag som «et praktfullt stykke TV-arbeid, med nitid kvalitet i alle ledd» og spør retorisk: «Hvordan får de det til, britene?» Selv jeg, som normalt ikke ser TV, må altså finne PÅ-knappen i kveld. Jeg gleder meg, både til å se Store forventninger og til å lese videre i Et julekvad. Dickens i alle kanaler!

Juleevangeliet

Det er tiden for juleevangeliet, en av verdens mest kjente religiøse tekster. Protestantene tjuvstarter på den i dag, men det er morgendagens evangelietekst. Den katolske kirke, det vil si den overveldende majoriteten av kristenheten, venter til riktig dag, men bare så vidt, med vår midnattsgudstjeneste (denne bloggeren er med andre ord katolikk). Uansett - her er teksten, på latin og norsk. Og med den ønsker jeg alle bloggens lesere en velsignet julehøytid, med eller uten religiøst innhold.

Factum est autem, in diebus il lis exiit edictum a Caesare Augusto, ut describeretur universus orbis. Haec descriptio prima facta est praeside Syriae Quirino. Et ibant omnes, ut profiterentur, singuli in suam civitatem. Ascendit autem et Ioseph a Galilaea de civitate Nazareth in Iudaeam in civitatem David, quae vocatur Bethlehem, eo quod esset de domo et familia David, ut profiteretur cum Maria desponsata sibi, uxore praegnante. Factum est autem, cum essent ibi, impleti sunt dies, ut pareret, et peperit filium suum primogenitum; et pannis eum involvit et reclinavit eum in praesepio, quia non erat eis locus in deversorio.

Et pastores erant in regione eadem vigilantes et custodientes vigilias noctis supra gregem suum. Et angelus Domini stetit iuxta illos, et claritas Domini circumfulsit illos, et timuerunt timore magno. Et dixit illis angelus: “ Nolite timere; ecce enim evangelizo vobis gaudium magnum, quod erit omni populo, quia natus est vobis hodie Salvator, qui est Christus Dominus, in civitate David. Et hoc vobis signum: invenietis infantem pannis involutum et positum in praesepio ”.

Et subito facta est cum angelo multitudo militiae caelestis laudantium Deum et dicentium: Gloria in altissimis Deo, et super terram pax in hominibus bonae voluntatis”.

Et factum est, ut discesserunt ab eis angeli in caelum, pastores loquebantur ad invicem: «Transeamus usque Bethlehem et videamus hoc verbum, quod factum est, quod Dominus ostendit nobis». Et venerunt festinantes et invenerunt Mariam et Ioseph et infantem positum in praesepio. Videntes autem notum fecerunt verbum, quod dictum erat illis de puero hoc. Et omnes, qui audierunt, mirati sunt de his, quae dicta erant a pastoribus ad ipsos. Maria autem conservabat omnia verba haec conferens in corde suo. Et reversi sunt pastores glorificantes et laudantes Deum in omnibus, quae audierant et viderant, sicut dictum est ad illos. Et postquam consummati sunt dies octo, ut circumcideretur, vocatum est nomen eius Iesus, quod vocatum est ab angelo, priusquam in utero conciperetur.

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle drog av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget. Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine. Med et stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»

Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.»

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det var blitt sagt dem.


PS Hvis du trykker på etiketten "Saramago" (under), får du den portugisiske nobelprisvinnerens litterære versjon av denne historien, fra hans roman Jesusevangeliet. Utrolig nydelig, etter min mening. Boken er blitt omtalt som hans mest utfordrende og merkverdige, antagelig fordi det er en erklært ateist med dyptgående kunnskaper om evangeliene som her omskriver og gjenforteller historien om Jesu liv.

Åndssnobb?

Åndssnobb og åndssnobb, fru Blom. Jeg vil anbefale å lese DETTE intervjuet med Tomas Espedal. Uansett hva man måtte mene om ham og meningene hans (jeg syntes f.eks. det var utrolig arrogant av ham å si nei til Riksmålsprisen), synes jeg det er befriende med mennesker som i den grad har sin integritet og selvstendighet i behold.

Litterære julesitater

«Alle lys er tent hele dagen. Det er like under jul.»
 Cora Sandel: Alberte og Jacob

«Å ikke komme hjem til jul regnes som det aller verste man kan gjøre mot sine foreldre.»
Børge Skråmestø: Tårer i champagnen

 «Den vilt umåteholdne julefeiringen er for lenge siden utartet til en gudsbespottelse av sanseløse dimensjoner, en kremmernes salighetsfest, et plyndringstokt, et sugerør vendt mot menneskers oppsparte midler.»
Aksel Sandemose: Epistler og moralske tanker, «Kremmerne i templet»

«Visste du at eg heilt sidan eg var liten har vore livredd kvar veslejulaftan når eg skulle legga meg, redd for at eg ikkje skulle vakna att om morgonen.»
Agnes Ravatn: Veke 53

«Folk er ingen stabil og eintydig kategori som kan spikrast til eit sett med kulturelle preferansar. Og dei utdanna klassane? Dei kan ha det så minimalistisk dei vil i heimen, men til jul kjem krimskramset fram hjå dei aller fleste.»
Marta Norheim: Friksjonar

«Jeg greier ikke denne julehyggen jeg.»
Gunnar Larsen: Bull

Kunstnerliv i desember

Til glede (kanskje) for gamle og nye lesere bringer jeg nok en gang dette innlegget. Jeg kunne jo gjort det til en litterær quiz og spurt hvem som har skrevet dette, men det ville nok raskt bli avslørt av lesere med god hukommelse.





Kunstnerliv i desember (av en som ikke var med)

Folk lå så meget før i tiden. De lå ved universitetet, de lå på landet om sommeren ... og noen kom seg aldri på bena igjen. Og malerne -- ja, de lå og malte, i Telemark og på Fleskum og hvor det nå var.
Skredsvig, Krohg, Kittelsen og andre i kretsen rundt dem lå i en årrekke oppe ved Stange mølle og malte om vintrene. Ja, de malte ikke korn, selvfølgelig, men bilder. Møllemesteren der, Ole Pastosen, var meget kunstinteressert og elsket å ha de store mestere boende hos seg.

Ikke før hadde sneen lagt seg i desember, så strømmet kunstnerne ut fra innestengte atelierer og røykfylte vinstuer. Nå var tiden inne for å dra opp til Pastosen på Stange! Og så bar det i vei med hest og slede oppover Trondheimsveien så det gnistret fra meiene. De var gjerne en tre--fire hestespann i følge, og sledene var fylt til randen av de reisekledde malerne og alt utstyret deres. Skredsvig og Krohg satt alltid i den første sleden, staute og imponerende som de var, innhyllet i sine omfangsrike saueskinnspelser og med det lange kunstnerhåret flagrende i vinden.

Med latter og leven kjørte de frem, og god niste hadde de med. Brennevinskaggen ble kastet fra slede til slede, og hver og en tok dyktig for seg av innholdet. Etter hvert som det bar oppover flatbygdene, ble de naturligvis mindre treffsikre, og det hendte seg mer enn en gang at kaggen havnet langt ute i snefonnene. Da ble hestene stanset under megen jubel og halloi, og så var det gjerne Kittelsen som måtte bykse seg frem i sneen for å finne kaggen igjen. Han var så aldeles forlibt i sneen, Kittelsen, og best som han kavet og lette der ute i drivene, så malte han et snelandskap eller to, det kunne være seg en underlig snetung gran eller en liten snedekt kirke.
Så fant han brennevinskaggen, og så hev han seg opp i sleden igjen, og så gikk den lystige ferden videre.

Det var nesten som et eventyr da de sent på kvelden kjørte inn i tunet på Møllegården, hvor lyset strømmet fra alle vinduer og liflige dufter sivet ut fra kjøkkenet. I svalen sto Ole Pastosen og tok imot, mens tjenestefolkene flokket seg nysgjerrig i døråpningen. De ville jo gjerne se storfolkene som skulle komme til gårds, som ventelig kan være. Ikke før hadde sledene stanset på gårdsplassen, så røk flere av de yngre kunstnerne overende i nærmeste snødrive, utmattet og drukne etter den livlige ferden opp gjennom bygdene. Skredsvig og Krohg stablet dem på bena igjen og hadde mye moro med dem. Så benket de seg rundt langbordet på Møllegården, og der manglet det ikke på mat og drikke, må vite. Det varte ikke lenge før stemningen var høy, og prismer og paradokser svirret i luften. Særlig Skredsvig var så kroket i ord at de andre mest måtte gi seg over, men også han far sjøl på garden bidro med saftige historier. Han likte å smøre tykt på, Pastosen.

Ett år undret Skredsvig seg over hvor Pastosens halvvoksne datter Hedevig var blitt av, siden hun ikke var å se noe sted. Da Ole Pastosen fortalte at hun lå ovenpå og var syk av tæring, ble det en voldsom oppstandelse. «Syk pike!» ropte Krohg ekstatisk. «Dette er et motiv vi har ventet på, venner!» Og så føk han opp fra bordet, så flasker og glass hoppet, og de andre var ikke sene om å følge etter. Opp trappen bar det, og inn på Hedevigs værelse. Krohg var først oppe med staffeliet, og satte i gang med å male den syke piken så oljefargene sprutet. Det ble en del disputt blant de andre om hvem som skulle ha de beste plassene, særlig den unge Munch gjorde sitt beste for å trenge seg frem, men det varte ikke lenge før alle var i gang. Det ble ganske overfylt i det lille rommet etter hvert, og snart var luften tykk av terpentindunst og tobakksrøk. Det var slett ikke bra for den lille syke Hedevig, som lå der i sengen, blek og stille, støttet opp av puter, og stirret lengselsfullt ut gjennom vinduet ... (fortsettes ... kanskje ... jeg mener, Hedevig dør formodentlig ... ja, ikke bare formodentlig, men ganske sikkert ... og det er jo så trist ... så jeg vet ikke om jeg klarer å skrive mer ...)

Ingenting å legge brett på

En dansk Facebook-venn, forfatteren Katrine Marie Guldager, hadde nylig følgende melding på veggen sin:

har købt sin første e-bog og er ikke fan! Hvordan skal man skrive i margenen, lave æselører, og i det hele taget bemægtige sig teksten med pletter og uheldigheder? Nej, der er kun en halv oplevelse. #holdermigtilpapirudgavenfremover

Det kunne nesten vært mine egne ord, bortsett fra at jeg ennå ikke har kjøpt min første e-bok. Men på Norsk Oversetterforenings høstseminar i år fikk jeg demonstrert både lesebrett og nettbrett, så nå vet jeg i hvert fall hva dette er, og jeg vet forskjellen på dem. Men ga det meg lyst til å lese bøker på skjerm? Overhodet ikke. Som min Facebook-venn holder jeg meg til papir i uoverskuelig fremtid.

Folk jeg kjenner, som bruker lesebrett, sier at det er så praktisk når de er ute og reiser, drar på jobb etc, fordi det er lite og de kan ha mange bøker på det. Vel, jeg ser ikke noe upraktisk med papirbøker. Nå reiser jo ikke jeg på jobb, siden jeg jobber hjemme hos meg selv, omgitt av tusenvis av bøker. Og når jeg er ute og reiser, kjører jeg som regel bil, og da kan jeg ikke lese. Ikke hører jeg lydbøker heller, jeg hører på radio eller CD. Men når jeg er i en situasjon hvor jeg har tid til å lese, for eksempel på et venterom, har jeg alltid en bok i lommen. Jeg skjønner ikke hva som er upraktisk med det. Den bruker ikke strøm, det skjer ingenting om jeg mister den i gulvet, etc. Og jeg trenger ikke mer enn én bok av gangen. Anna Karenina, som jeg leste nå i høst, var med meg både til Berlin og København.

Nå skal ikke dette forstås slik at jeg mener alt var bedre før, og at det gamle er best. Overhodet ikke. Nå er jeg riktig nok ingen teknologi-frik, men jeg har heller ikke noe imot ny teknologi, selv om jeg sjelden er blant pionerene. Jeg vil gjerne se ting an først, og aller viktigst - jeg må føle et reelt behov. Jeg føler overhodet ikke noe behov for å lese på skjerm. Jeg synes jeg har mer enn nok av dingser og ledninger og ladere og fanden og hans oldemor med digitalkameraene og PC-ene mine og smarttelefonen min. Alle disse tingene har jeg bruk for. PC-en lever jeg av. Men lesebrett har jeg ikke bruk for. Jeg kan ikke se at det ville berike mitt lesende liv på noen som helst måte.

En vanlig bok (jeg nekter å kalle det en papirbok fordi det for meg blir en pleonasme) er nærmest en slags levende gjenstand for meg, det er noe med den taktile nytelsen av papiret, lukten (bøker lukter forskjellig, akkurat som mennesker og dyr), og den visuelle nytelsen, det vil si gleden over synet av en bok, omslagsdesignet og typografien og hele greia, lyden av bøker, når man blar i dem, legger dem fra seg.

Og ikke minst, nå som jeg er i ferd med å få bygget enda flere skreddersydde, veggfaste bokhyller i huset mitt – gleden over bøkene som står der på rekke og rad, som en synlig og følbar revy over mitt lesende liv, ja, over livet mitt i det hele tatt (og mine forfedres, helt tilbake til oldefars, et tidligere innlegg om oldefars bøker HER), alltid klare til å bli tatt ut og lest i, med sine bruksspor, med sine kommentarer og understrekninger, med alle minnene som er knyttet til dem.

Ingen skjerm kan erstatte dette.

En boksamlings skjebne

Det tidligere Palais Ephrussi i dag.




For tiden leser jeg altså En hare med øyne av rav av Edmund de Waal. For dem som ikke kjenner boken, skal jeg bare ganske kort si at den er en høyst fascinerende beretning om en families historie og om Europas nære historie. Boken er, ifølge baksideteksten, familiehistorie, memoarer, detektivroman, kunsthistorie, reiseskildring, biografi, essay. Det handler om familien Ephrussi, russiske jøder.

Stamfaren slo seg stort opp på kornhandel i Odessa på 1800-tallet og la grunnlaget for et handels- og finansimperium som gjorde familien til en av Europas rikeste, på linje med Rothschild-familien. Forfatteren går tilbake til sin gren av familien, med hovedsete i Wien, der de holdt til i det enorme Palais Ephrussi i Ringstrasse. Bokens tittel henspiller på en samling av japanske netsuker, utskårne miniatyrskulpturer, som Wien-grenens overhode Viktor fikk i bryllupsgave av sin fetter Charles i Paris.

Familien i Wien klarer å komme seg ut av landet etter nazistenes maktovertagelse, men mister alt av eiendommer og verdier - unntatt netsukesamlingen, som en trofast tjenestepike gjemmer i madrassen og overleverer til familien etter krigen, hvoretter den til slutt havner hos keramikeren Edmund de Waal i England, Viktor Ephrussis oldebarn, som bestemmer seg for å følge netsukenes historie bakover i familien. En av disse miniatyrskulpturene er en hare med øyne av rav, og det er den som har gitt boken navn.
Men nå et lite utdrag fra boken, om hvordan den jødiske familien Ephrussi opplever Østerrikes innlemmelse i Hitlers stortyske rike.

Edmund de Waal står på balkongen i annen etasje i Palais Ephrussi, det som en gang var familiens prakthjem. I lommen knuger han en av netsukene som engang hørte hjemme i disse bokstavelig talt forgylte rommene, som nå er kontorer. [Mine utfyllende opplysninger i klammer.]

Og jeg hører en gruppe forretningsfolk komme inn porten fra Ringstrasse, stemmer, latter, og jeg merker at selv det svakeste ekkoet fra gaten kommer inn sammen med dem. Det er disse stemmene som får meg til å tenke på Iggie [forfatterens grandonkel, oppvokst i Palais Ephrussi, som han har arvet netsukene etter]. Han fortalte at herr Kirchner [portneren], som pleide å svinge opp portene i Palais Ephrussi med en feiende bevegelse og et dypt bukk for å more barna, betimelig nok hadde gått ut og latt porten til Ringstrasse stå på vidt gap den dagen nazistene kom.
     Seks gestapister i plettfrie uniformer spaserer rett inn.
     De begynner høflig. De har ordre om å ransake leiligheten ettersom man mistenker jøden Ephrussi for å ha støttet Schuschniggs valgkamp [østerriksk politiker som prøvde å holde Østerrike nøytralt]. Ransake. Det betyr dette: Hver eneste skuff endevendes, innholdet i hvert skap tas ut, hver eneste pyntegjenstand granskes. Hvor mange ting finnes i dette huset, hvor mange skuffer er det i hvor mange rom? Gestapo er metodiske. De har det ikke travelt. Dette er ingen spontan arianisering [familien har noen dager tidligere hatt besøk av en nazistisk pøbelgjeng som har herjet og ramponert]. De roter gjennom skuffene i småbordene i salongen og lar papirene ligge og flyte. Arbeidsværelset plukkes fra hverandre. De arkiverte katalogene over inkunabler blas gjennom etter bevis, brev slenges til side. [Viktor Ephrussi samler på inkunabler, de tidligste trykte bøkene i Europa]. Hver eneste skuff i det italienske skapet blir undersøkt. Bøker dras ut av hyllene i biblioteket, granskes og slippes. De graver dypt i lintøyskapet. Bilder hektes ned fra veggene, og blindrammene undersøkes. Gobelengene i spisestuen, der barna pleide å gjemme seg, rives ned fra veggen.     
     Etter at de har ransaket de fireogtyve rommene i familiens leilighet, samt kjøkkenene og tjenerfløyen, krever Gestapo nøklene til safen, til sølvrommet og porselensrommet, hvor servisene står stablet. De vil også ha nøkkelen til kottet i hjørnet, hvor alle hatteeskene, kistene, kassene med barnas leker, billedbøkene, de gamle eventyrbøkene av Andrew Lang ligger. De vil ha nøklene til skatollet i Viktors garderobe, hvor han har brevene fra Emmy [konen], fra faren, fra sin gamle lærer Herr Wessel, den gode prøysseren, mannen som lærte ham om tyske verdier og fikk ham til å lese Schiller. De tar Viktors nøkler til kontoret i banken.    
     Og alle disse tingene, en verden av ting - en familiegeografi som strekker seg fra Odessa, fra ferier i St. Petersburg, i Sveits, i Sør-Frankrike, Paris, Kováčska [landstedet i Tsjekkia], London, alt - blir gjennomgått og notert. Hver gjenstand, hver hendelse er suspekt. Dette er en granskning som hver eneste jødiske familie i Wien utsettes for.
     Etter mange lange timer følger en kort rådslagning, og jøden Viktor Ephrussi anklages for å ha bidratt med 5000 schilling til Schuschniggs valgkamp, og dette gjør ham til en statsfiende. Han og Rudolf [yngste og eneste hjemmeboende barn] arresteres. De må bli med.
     Emmy får beholde to rom på baksiden av huset.

De mest verdifulle kunstverk og gjenstander som beslaglegges hos rike jøder, blir avfotografert. Av bildene lages det album som sendes Hitler.

Mens Hitler kikker i albumet og plukker ut det han vil ha, blir Viktors bibliotek fjernet: historiebøkene hans, den greske og latinske poesien, Ovid og Vergil, hans Tacitus, de engelske, tyske og franske romanene, Dantes Den guddommelige komedie, bundet i marokeng og med illustrasjonene av Doré som skremte barna, ordbøkene og atlasene. Bøkene som Charles sendte fra Paris, inkunablene, bøker kjøpt i Odessa og Wien, bøker sendt fra bokhandlere i London og Zürich - hele hans leseliv - tas ut av hyllene i biblioteket og sorteres og pakkes i trekasser. Så blir kassene spikret igjen, båret ned trappen til gårdsplassen og lempet opp på en lastebil. Noen - uleselige initialer - skribler en signatur på et dokument, og lastebilen hoster og starter og kjører gjennom eikeportene og ut på Ringstrasse og forsvinner.
     Det finnes en egen organisasjon som identifiserer boksamlinger som er blitt frastjålet jøder. Når jeg går gjennom Wienerklubbens årbok for 1935 (president Victor v. Ephrussi), ser jeg at elleve av vennene hans er blitt fratatt samlingene sine.
     Noen av disse kassene fraktes til Nasjonalbiblioteket. Her blir bøkene vurdert av bibliotekarer og akademikere, for så å sendes videre. Som for kunsthistorikerne er det travle dager for bibliotekarer og bokkjennere. Noen av disse bøkene vil bli værende i Wien, noen ender i Berlin. Andre plukkes ut til die Führerbibliotekh, som er planlagt i Linz, mens andre igjen vil havne i Hitlers personlige bibliotek. Noen øremerkes også for Alfred Rosenberg og hans direktorat. Rosenberg, en av nazismens fremste ideologer, er en autoritet i Das Reich.

Dette var bibliotekets historie, men alt blir tatt fra dem, alt av verdier og eiendommer. Familiefirmaet Bank Ephrussi & Co blir, etter nye forordninger, solgt til en arier for en latterlig pris og Palais Ephrussi omgjort til kontorer for et nazistisk direktorat. Viktor og Emmys siste skillinger går med til å betale seg ut av landet, etter en ydmykende kanossagang fra det ene offentlige kontoret til det andre.
De søker tilflukt på familiens landsted i Tsjekkia, der Emmy dør av påkjenningene (sannsynligvis skjult selvmord), mens Viktor etter hvert kommer seg til England, uten stort annet enn klærne han står og går i. Han dør i England i 1945, to måneder før Tysklands betingelsesløse kapitulasjon.

Så skulle man kanskje tro at familien fikk verdiene tilbake etter krigen, men nei. Østerrikske myndigheter fraskriver seg ansvar ved å påpeke at landet i realiteten var okkupert av nazi-Tyskland og dermed selv et offer, man henviser til uleselige signaturer, at beslagleggelser var skjedd «åpent, offentlig og lovlig», man driver pseudo-juridiske manøvrer for å ta motet fra fordringshaverne, etc.
Nazister får amnesti i stor stil, mens tilbakevendende flyktninger blir sett på med skepsis og mistenkes for å prøve å grafse til seg mest mulig, ikke minst jøder. 
Jeg synes nesten at dette er like tøft å lese om som behandlingen de østerrikske jødene fikk i nazitiden. Takket være iherdig innsats fra Viktor og Emmys datter Elisabeth (forfatterens bestemor), som er jurist, bosatt i England siden før krigen, lykkes det å få tilbakeført noen malerier og gobelenger og et krigsskadet Palais Ephrussi. Alt blir solgt for å gi familien hardt tiltrengte inntekter, men i den harde etterkrigstiden er det ikke akkurat selgers marked. Etter dette gir Elisabeth opp. Men tilbake til bøkene:

Når det gjaldt beslagleggelsen avViktors boksamling, stod det riktignok et sted at et bibliotek var overlevert til Gestapo, men: «... det finnes ingen dokumenter som beskriver dets fulle innhold. Det kan imidlertid kun dreie seg om et lite antall bøker ettersom dokumentene som bekrefter overtakelsen, nevner innholdet av to store og to små kasser, samt en roterende bokhylle.» Den 31. mars 1948 blir 191 bøker returnert fra det østerrikske nasjonalbiblioteket til Viktor Ephrussis arvinger; 191 bøker er et par hyller, et par meter, en brøkdel av hva biblioteket hans rommet.
     Og sånn fortsetter det. Hvor er Ephrussis egne fortegnelser? Han holdes ansvarlig selv etter sin død. Hele Viktors bokliv er tapt på grunn av noen uleselige initialer på et papir.

Velg selv

Et tema jeg har vært inne på flere ganger, er det selvsagte faktum at man i våre dager ikke kan lese alt. Det er det selvfølgelig lenge siden man kunne, men vi trenger ikke engang gå hundre år tilbake før et litteraturinteressert menneske kunne ha rimelig god oversikt over i hvert fall den seriøse delen av det litterære landskapet. Nå er det umulig. Dette kan man enten la seg frustrere over, eller man kan se det med positivt blikk: Som leser har man et hav av muligheter.


Uansett må man velge, og i hvor stor grad det å lese består i å velge, synes jeg blir ekstra tydelig nå i bokhøsten. Det er som om man blir truffet av en lavine av bøker gjennom omtaler, anmeldelser og reklame i alle medier. Jeg har nettopp bladd meg gjennom Klassekampens bokmagasin og sitter nesten med dårlig samvittighet fordi ingen av bøkene som blir omtalt eller reklamert for, fenger min interesse.

Jeg leser om «et storslagent verk» (Terje Tvedts bok om Nilens historie), Fiske og Kvernelands nye bøker (tegneserier som litteratur har aldri interessert meg, men disse herrenes felles prosjekt Kanon 5 gjør meg faktisk nysgjerrig), jeg leser anmeldelse etter anmeldelse, ser på annonse etter annonse. Kjente navn, ukjente navn. Astrid Sverresdotter Dypvik «skriver rett og slett veldig mye bedre enn de aller fleste norske sakprosaforfatter» har Knut Hoem i NRK sagt om hennes bok Det var DDR. Øst-Tyskland interesserer meg, men jeg kan nøye meg med mine egne opplevelser derfra, som turist i begynnelsen av 1970-årene, og med beretninger fra en bekjent som er oppvokst i DDR (og som for eksempel har fortalt meg at gravide kvinner hadde lovfestet fortrinnsrett til sitteplass på offentlige kommunikasjoner og prioritet i alle køer).

Mange bøker pirrer kanskje nysgjerrigheten litt, mens andre definitivt ikke gjøre det. To politikerbiografier, Gerd-Liv Valla og Åslaug Haga, kommer garantert aldri til å bli lest av meg. Jeg kan vanskelig tenke meg en sjanger som interesserer meg mindre. Per Petterson leser jeg ikke, heller ikke J.K.Rowling (omslaget på hennes nye roman er dessuten noe av det styggeste og minst appetittvekkende jeg har sett). Fifty Shades kommer nok heller ikke på min leseliste, og definitivt ikke Jon Michelets siste bok, om den aldri så mye karakteriseres som «eit meisterverk».

«Innsiktfull og vakker», «en lysende roman», «et modig litterært eksperiment», «ein vesentleg, aktuell og interessant roman», «flott levert av en glimrende novellist», «en av årets beste bøker», «litterære perler» - superlativene står i kø. Jeg unner forfatterne alle de gode ordene, men jeg tror jeg holder meg til mine egne, høyst personlige kriterier for utvelgelse. Jeg har tidligere skrevet om at jeg har både lange og korte linjer i lesingen. En lang linje kan for eksempel være en forfatter jeg følger, eller kanon-prosjektet mitt, dvs lesing av de store klassikerne. De korte linjene kan være innfall, en bok jeg har lest eller hørt om, en bok som «faller meg i hendene» enten i egne hyller eller bibliotekets.

Akkurat nå leser jeg Haren med øyne av rav, en bok jeg har merket meg gjennom lenger tid, og som jeg har valgt å lese blant annet fordi den ikke er nok en stillestående roman med handling lagt til en norsk bygd hvor folk drikker, har seg med feil partner og kjører rundt i gamle biler, men fordi den handler om Europas nære historie sett gjennom en svært spesiell families historie. Nettopp nå har jeg for eksempel lest om denne familiens opplevelse av Østerrike-Ungarns oppløsning, da Wien så å si over natten gikk fra å være hovedstaden i et imperium med toogfemti millioner undersåtter til å bli hovedstad i et lite land med seks millioner innbyggere. Gjennom denne familiens historie får leseren et glimrende innblikk i europeisk historie gjennom flere hundre år, og ikke minst kultur- og kunsthistorie. Nærmest utrolig at det går an å få så mye kunnskap inn i en så personlig beretning.

Jeg fyrer i peisen, nyter min selvvalgte lesning og lar bokhøsten passere som en høststorm i mørket der ute.

Å samle på bøker

Å omgi seg med bøker er en lykke, men kan også by på praktiske problemer når det blir mange av dem. Da tenker jeg selvsagt først og fremst på bokhylleplass, som det før eller siden har en tendens til å bli for lite av. Men når folk sier at de ikke kan kjøpe flere bøker fordi de ikke har plass til dem, tenker jeg i mitt stille sinn at de er ikke ekte bokelskere, for en ekte bokelsker lar aldri sin kjærlighet til bøker begrenses av plassmangel. Slik er det i hvert fall med meg, og på seg selv skal man jo kjenne andre, som kjent.

Sist jeg flyttet, for ca femten år siden, til det huset jeg bor i nå, sa jeg på fleip da bokkasse etter bokkasse ble båret inn, at i mitt neste liv skal jeg samle på frimerker. Siden er det kommet utallige bøker i tillegg, og de fortsetter å komme. Jeg må få telt dem en gang, men den antatte beholdningen ligger et sted rundt 7-8000. Og nå er bokhyllemangelen prekær; en kritisk masse er nådd. Bøker i stabler på gulvet ser ikke pent ut, men minst like ille er det at provisoriske oppbevaringsløsninger gjør boksamlingen uoversiktlig. Det blir vanskelig å finne det man er ute etter, og når man mister oversikten, øker også risikoen for at man kjøper bøker man har fra før. Det vet jeg av erfaring. Som sagt; bokhyllemangelen er nå prekær.

For et par år siden kvittet jeg meg med en lang rekke Billy-hyller, som trofast hadde rommet bøkene mine i rundt tyve år, og erstattet dem med skreddersydde, veggfaste bokhyller. De nye bokhyllene ga noe mer plass, men gevinsten var like mye estetisk - de veggfaste bokhyllene, som går fra gulv til tak - gjorde rommet (stuen) til et rom møblert med bøker på en måte som ga mer atmosfære, men likevel uten å bli for dominerende (stuen er på ca 60 kvm). Men nå trengs altså mer hylleplass. Etter nøye vurdering har vi kommet til at et skap kan flyttes slik at verdifull veggplass frigis til nye hyller. Det vil gi et kjærkomment antall hyllemeter. Dessuten kan frittstående hyller på begge gjesterommene erstattes med veggfaste hyller som utnytter plassen bedre, og som dermed gir flere hyllemeter. Til sammen vil disse tre hylleprosjektene gi plass nok til at orden og oversikt langt på vei kan opprettes.

Som en sideordnet del av prosjektet tømmer jeg loftet for «gammelt slagg», dvs bøker som en gang ble anskaffet med tanke på antikvariatet jeg startet og drev noen år, men som jeg ikke er interessert i å innlemme i samlingen. De av disse bøkene som kan selges, vil bli solgt, de andre vil rett og slett bli kastet. Dette vil frigjøre plass i de provisoriske bokhyllene på loftet til at jeg kan ha arkivet mitt der (bøker jeg har skrevet og oversatt, pluss lageret av frieksemplarer av disse). Dette vil igjen frigjøre plass på kontoret mitt, som også er overfylt og lettere kaotisk. På sett og vis opererer jeg nemlig med to boksamlinger, en privat og en jobbmessig. Det er riktignok ikke vanntette skott mellom dem, men de fyller ulike funksjoner og befinner seg i ulike rom. Den yrkesmessige boksamlingen, som jeg har på kontoret mitt, det største rommet i annen etasje, er ordbøker og andre oppslagsverk, fagrelaterte bøker, dvs bøker om å skrive og oversette, samt bøker anskaffet i forbindelse med tidligere og planlagte bokprosjekter (det kreves bøker for å lage bøker). Teoretisk sett har jeg overflod av plass, med et hus på i alt 400 kvm anvendbar gulvflate, men man kan jo ikke snekre opp bokhyller overalt heller, det må være en plan i det hele.

Men i går var snekkeren her, de nye bokhylleprosjektene er avtalt, og hvis alt går som det skal, kan jeg tilbringe romjula (for selv frilansere må ta seg litt fri iblant) med å rydde og systematisere bøker på plass i nye hyller. Det er et lystbetont arbeid, det vet jeg også av erfaring. Bøker som har ligget nedstøvet og bortgjemt, kan igjen komme til heder og verdighet, og kategorier som har vært splittet og oppdelt, kan samles. Er det noe bøker liker, er det å komme sammen med sine likesinnede. Da stimulerer og forsterker de hverandre, og ikke bare det; de fremstår nesten som nye for eierens blikk. Tyve essaysamlinger spredd rundt omkring, er bare rot, men kommer de sammen, utgjør de straks en samling i samlingen. Og bare når det er orden og system, kan man vite hva man har og hva man ikke har. Boksamlingens funksjonalitet og nytteverdi øker, det samme gjør den estetiske nytelsen. 

Om alle disse veggfaste hyllene er noe pre den dagen huset skal selges, er tvilsomt. Folk flest har jo ikke så mange bøker. Men da får de bare rive dem ned, det angår neppe meg på det tidspunktet. Akkurat nå er det jeg som lever her, og jeg lever med bøker.

Leserapport

Av og til, som for eksempel nå nylig, havner jeg i den besynderlige situasjon at jeg ikke vet hva jeg skal lese. Situasjonen er besynderlig fordi jeg er omgitt av tusenvis av bøker, hvorav en del venter på å bli lest, og mange som jeg gjerne skulle lest om igjen. Som det fremgår av den venstre spalten her, har jeg også en liste over den planlagte lesningen fremover. Da burde det jo bare være å gå videre på denne listen.

Men av og til opplever jeg at så enkelt er det ikke. Bøkene på listen frister kanskje ikke, og mitt håp om at en bok «skal komme til meg», blir ikke innfridd. Noe av årsaken akkurat nå, er antagelig at Anna Karenina, som jeg nylig ble ferdig med, etterlot seg et slags vakuum, et tomrom som ikke var så lett å fylle. Anna Karenina er tross alt en omfattende leseopplevelse både i omfang og intensitet.

 Løsningen ble i første omgang å ta et «friminutt» med sakprosa, nærmere bestemt Kaja Schjerven Mollerins essaysamling Sammen, hver dag, som jeg allerede har sagt en del om. Hittil har jeg bare ført opp skjønnlitteratur på leselisten, men nå har jeg også begynt å føre opp sakprosa som jeg leser fra perm til perm.

En av bøkene jeg hadde på leselisten, var Edmund de Waals Haren med øyne av rav, som jeg anskaffet fordi jeg hadde lest så mye positivt om den. Innimellom lesingen av Kaja Schjerven Mollerins essays tok jeg den frem og bladde litt i den, uten at den fenget veldig. Så gjorde jeg det litt dumme at jeg skumleste hele boka, og tenkte at jeg kanskje fikk nøye meg med det. Men så ble jeg ferdig med Mollerin, og så forsvant vel vakuumet etter Anna Karenina, og så tok jeg Haren med øyne av rav frem igjen, og nå er jeg godt i gang med den og trives med denne familiehistorien, som også er et spennende innblikk i europeisk historie.

Historien om et ord

En av forfatterne Kaja Schjerven Mollerin skriver om i sin nye essaysamling Sammen, hver dag, er Herta Müller, tyskspråklig forfatter oppvokst i den tyske minoriteten i det kommunistiske Romania, som velfortjent fikk Nobelprisen i 2009.

Jeg har ikke lest mye av Müller, men det jeg har lest, har jeg likt, blant annet fordi hun er en av de forfatterne som har sitt eget distinkte språk, det vil si en måte å bruke språket på som bare er hennes, som er helt særegen for Herta Müller. Og er det noe jeg virkelig beundrer hos en forfatter, er det evnen til å skape sitt helt eget språklige uttrykk.

Det gjør ikke nødvendigvis en forfatter lett å lese, som regel snarere tvert om. Müller kan være en utfordring, både på grunn av språket og tematikken. I oktober 2009 hadde Kaja Schjerven Mollerin en stor artikkel om Müller i Klassekampens bokmagasin, hvor hun skrev:

«Det underlige er at Müllers bøker, selv med et såpass abstrakt og teoretisk utgangspunkt, ofte skaper et voldsomt ubehag i leseren, og dette ubehaget er først og fremst fysisk: Det setter seg i kroppen. Müllers forfatterskap er rett og slett ganske hard kost - selv kan jeg føle meg uvel i flere dager etter å ha lagt fra meg en av bøkene hennes.»

Nedenfor gjengir jeg en passasje fra essayet om Herta Müller i Sammen, hver dag. Vi kan kalle den «historien om et ord».

Müller beskriver et velkjent dilemma: Hun opplever språket som bedragersk, utilstrekkelig, men vet også at om hun skal si noe om virkeligheten, ja vitne, er språket det eneste redskapet hun har. Skal hun si noe sant, noe som ivaretar virkeligheten hun erfarer, må hun så å si unnslippe diktaturets språk. Hun vet at språk er makt (du kaller det privat, vi kaller det offentlig). Müller setter sin lit til de små, vakre ordene. Snøsvik. Øyenhunger. Pustegynge. Epletåke. Disse ordene, anfører hun, stikker seg alltid ut i en setning, de spretter fram som om de var laget av et annet materiale enn hverdagsspråket. Hun kaller dette materialet trikset med språket. De små, vakre ordene er absolutt kunstige, de viser ikke til noe vi på forhånd vet hva er, de har ingen referanse i verden, men rommer, for Müller, lange, komplekse historier. Ordene er fortellinger forkortet til det ekstreme. 
     Ta snøsvik: Ordet dukker opp tidlig i Pustegynge som Trudi Pelikans ord. I foredraget er det morens historie ordet rommer. Müller forteller om den natten de utvandret fra Romania, det var iskaldt, hun satt sammen med moren i en gammel lastebil, ingen av dem orket å si noe, men så sa plutselig moren likevel noe, hun sa: «Det er alltid den samme snøen.» Moren husket en annen utreise i en annen tid: deportasjonen til Russland. I januar 1945 hadde hun gjemt seg i fire dager i et jordhull for å unnslippe tvangsarbeidet. Så begynte snøen å lave ned. Og snøen gjorde det umulig å skjule seg. Müller skriver: «De kunne ikke lenger gå med mat til henne i skjul, hvert skritt [...] ble synlig. Overalt i snøen, overalt i landsbyen vistes veiene til alle skjulestedene. Man kunne lese fotsporene i hagen. Snøen anga dem.» Snøsvik. I dette ene ordet ligger hele historien.

Lesningens fellesskap

Lesningens fellesskap er i vår tid, i vår del av verden, først og fremst det fellesskapet den enkelte leser opplever i møte med en bok, øyeblikkene av glede, tenksomhet og forundring. Men å lese en bok er også å lese en bok som andre har lest før deg, og som andre vil lese etter deg. Det er å ta del i et fellesskap av enkeltlesere. Dette fellesskapet er kanskje et forestilt fellesskap, men det gir oss like fullt en dypere forståelse av hva det vil si å inngå i en større sammenheng. En dypere forståelse av hvordan tanker og perspektiver kan endre seg, men også ha de mest overraskende berøringspunkter på tvers av tid og rom. 

Kaja Schjerven Mollerin: Sammen, hver dag (fra innledningen).

Forfatterne som omhandles i denne boken, er: Seamus Heaney, George Orwell, Susan Sontag; Herta Müller; J.M. Barrie og A.S. Byatt; David Simons; Whitman, Guthrie og Dylan; Toni Morrison; Christa Wolf; Lucinda Williams; Arundhati Roy; Alice Munro.

Exit Anna Karenina

Så er jeg ferdig med Anna Karenina. Nesten tusen sider med et av verdenslitteraturens mest kjente og gripende kjærlighetsdramaer. Det har vært en fantastisk leseopplevelse, det må jeg si. Og nå begynner jeg å få tettet hullene når det gjelder de store russere, i løpet av et par år har jeg lest Raskolnikov (Forbrytelse og straff), Krig og fred, Brødrene Karamasov og nå altså Anna Karenina. Det har ingen hensikt å rangere dem, alle er gripende og storslåtte på hver sin måte.

Man blir litt satt ut av et litterært maratonløp som lesingen av en sånn diger klassiker er, i hvert fall blir jeg det, men det er anstrengelsen verd, så absolutt.

 Samtidig føler jeg nå behov for noe kortere og lettere. Det blir i første omgang Kaja Schjerven Mollerins essaysamling Sammen, hver dag, som mitt forlag Gyldendal var så vennlig å gi meg så jeg kunne lese den og blogge om den. Og det skal jeg gjøre - både lese om den og blogge om den. Jeg har allerede begynt å «smuglese» litt, men nå skal jeg lese den grundig fra perm til perm. Men tilbake til Anna Karenina: Nå er jeg godt rustet til filmen når den kommer på norske kinoer over jul. Samtidig har jeg bestemt meg for også å se den gamle filmatiseringen med Greta Garbo i hovedrollen.

 Skjønt hovedrolle og hovedrolle: Anna Karenina slutter med en lang passasje hvor Levin faller til ro med sitt kristne livsssyn og med familielivet på godset. Og det slo meg da at det på en måte er han, Tolstojs litterære selvportrett, som er den egentlige hovedpersonen i boken. Ham ser vi på en måte innenfra, mens vi ser Anna Karenina utenfra.

 En annen ting: I innbretten på tredje bind av min Bokklubb-utgave av Anna Karenina, står det: «Anna Karenina er tidstypisk og kan derfor virke fremmed og kanskje kuriøs på slutten av 1900-tallet.» Det er jeg ikke enig i. For det første gir den et godt innblikk i den russiske overklassens fantastiske verden, som skulle komme til å forsvinne med revolusjonen.

Men skreller man bort det tidstypiske, synes i hvert fall jeg at det ikke er noe problem å se det evig menneskelige i mange av de problemstillingene vi møter i verket. Vel kunne Annas og Vronskijs forhold ikke møte de samme hindringer i vårt samfunn i dag, men kjærlighetsløse ekteskap og omveltende lidenskaper forekommer overalt og til alle tider. Det samme med forholdet mellom Kitty og Levin - det har aldri vært bare enkelt å leve sammen, om enn kjærligheten er aldri så sterk.

 Jeg tror nettopp dèt er noe av hemmeligheten ved alle store verk i litteraturen, at de handler om det evige menneskelige som alle kan kjenne seg igjen i, uansett tid og sted.

Anna Karenina

Kitty og Levin har også sine problemer, men deres forhold styrkes i motgangen. Bilde fra den nye filmatiseringen - irske Domhnall Gleeson som Levin og svenske Alicia Vikander som Kitty. (Skildringen av landadelsmannen Levin er et selvportrett av Tolstoj.)


Egentlig hadde jeg tenkt å la bloggleserne følge min lesing av Anna Karenina, men i stedet gikk bloggen i dvale, en dvale den nå riktignok ser ut til å være våknet av, men «Anna Karenina-føljetongen» ble det slutt på. Det betyr imidlertid ikke at det ble slutt på lesingen. Jeg har nå nettopp tatt fatt på tredje og siste bok, og nærmer meg så smått slutten. Og jeg må bare få si det som sikkert lyder som en banal selvfølge: For en fantastisk bok dette er. Det er sjelden jeg har vært så bergtatt av en historie som denne. At Tolstoj er en fantastisk forteller, fikk jeg demonstrert da jeg leste Krig og fred for to år siden (det første jeg leste av ham), men Anna Karenina slår det meste av hva jeg har lest i det hele tatt. Det er så dirrende intenst hele tiden, og man kommer så under huden på disse menneskene at man gripes i sitt innerste.

Jeg har nå lest en del av Dostojevskij og Tolstoj de siste årene, og ut fra det jeg har lest om dem, har jeg fått inntrykk av at det eksisterer en oppfatning av at Dostojevskij er mer moderne i sin psykologi enn Tolstoj. Jeg har vanskelig for å forstå det, jeg synes Tolstoj er en så skarptseende og dyptloddende menneskekjenner som det går an å bli, og dessuten en mer effektiv og underholdende forteller enn Dostojevskij, synes jeg. Det kan riktig nok skyldes at jeg har lest Dostojevskij i en eldre oversettelse og Tolstoj i nyere, men jeg er ikke sikker på at det i så fall bare skyldes det.

Den røde tråden i boken er selvsagt forholdet mellom Anna og hennes elsker Vronskij og den umulige stillingen de setter seg selv i, både sosialt og personlig, ved å følge hjertets stemme som de gjør. Parallelt med denne røde tråden går den viktige bi-tråden som følger Levin og Kittys forhold. Den utgjør en organisk naturlig del av beretningen og oppleves ikke som en demonstrativ kontrast. Begge forhold skildres med mange nyanser; Kitty og Levin har det ikke bare lett, og Anna og Vronskij opplever jo en berusende lykke, men tendensen i de to forholdene er likevel klar i det lange løp; Kitty og Levin bygger, gjennom sine viderverdigheter, et grunnlag for varig samhold og lykke, mens Annas og Vronskijs forhold beveger seg ubønnhørlig mot undergangen.

En del episoder fremtrer som små høydepunkter underveis; dramatisk, som når Anna, etter å ha forlatt mann og barn, sniker seg til et møte med sønnen i sitt tidligere hjem - den stakkars gutten er sågar forsøkt innbilt at moren er død - eller muntert, nesten komisk, som skildringen av kirkevielsen til Levin og Kitty, som er like ubehjelpelige og henførte av stundens alvor begge to.

Nå har jeg nettopp lest om da Anna får besøk av sin svigerinne Dolly, som kanskje er den som står henne nærmest. (Boken begynner jo med at Anna hjelper Dolly i den prekære situasjonen da Dolly oppdager sin manns utroskap.) Da Dolly besøker Anna nå da boken går mot slutten, lever Anna og Vronskij på hans gods langt ute på landet, sosialt isolerte. Begge går imidlertid entusiastisk opp i driften av godset og virker lykkelige utad, men nettopp i denne passasjen blottlegges det hvor ulykkelig Anna er innerst inne, hvor håpløs situasjonen er. Sosialt kan hun reddes ved å få skilsmisse fra sin mann og formalisere sitt forhold til Vronskij, men sønnen, som hun elsker så høyt, har hun mistet uansett, for ham vil hennes mann ikke gi slipp på, og datteren som Anna har fått med Vronskij, er også ektemannens datter juridisk sett. Dessuten betror Anna Dolly at hun ikke kan få flere barn, og kan dermed ikke skape en ny «legal» familie med Vronskij. I denne passasjen fremkommer det også at Anna har begynt å ta et opiumspreparat, et tydelig tegn på at hun bak fasaden har det alt annet enn bra.

 Det er nesten utrolig at spenningen nå mot slutten kan være så intens til tross for at slutten er så kjent som den er. Det er lenge siden jeg har vært så intenst grepet av en bok som denne.

PS Da jeg var på kino i Berlin nylig, så jeg en trailer for den nye filmatiseringen med Keira Knigthley i hovedrollen. Den ga så absolutt mersmak. Nå fremgår det riktig nok av boken at Anna faktisk er relativt fyldig - fyldig og blendende vakker. KK svarer unektelig bare til ett av disse kriteriene, men traileren tyder uansett på at det skal bli en opplevelse å se henne som Anna Karenina.

Kaja Schjerven Mollerin

To innlegg nedenfor, under overskriften «Tanker i dvale», skrev jeg noe om at mitt inntrykk av litteraturvitere er at de skriver mer for å markere seg i sitt eget fagmiljø og/eller for å meritere seg enn for vanlige lesere, men at det burde være en del av deres profesjonalitet å skrive sånn at vanlige lesere kan ha utbytte av det.

Jeg skrev også at unntakene fantes. For eksempel har jeg hatt stort utbytte av Marta Norheims siste bok, Friksjonar, hvor hun blant annet skriver om hvordan hun som anmelder definerer kvalitet. Norheim er en av dem som skriver slik at man kan forstå det. Litteraturviteren og anmelderen Kaja Schjerven Mollerin er en annen. I et innlegg i 2009 skrev jeg:

Jeg synes Bokmagasinet i Klassekampen bare blir bedre og bedre. Det må være et av landets beste litterære tidsskrifter. Litterære tidsskrifter ellers går ofte over hodet på meg, men jeg gidder ikke lenger føle meg dum når noen skriver så høytravende og ugjennomtrengelig at jeg ikke skjønner det. Men sånn er det altså ikke med Klassekampens Bokmagasin, de som skriver der, skriver sånn at selv jeg skjønner det. En av magasinets medarbeidere som jeg liker å lese, heter Kaja Schjerven Mollerin. I siste nummer har hun en stor artikkel om Herta Müller som ga meg en ypperlig presentasjon av et forfatterskap jeg ikke kjente fra før. Ingenting av det jeg hittil har lest om Herta Müller i forbindelse med tildelingen av nobelprisen har gitt meg noen spesiell lyst til å lese henne, men Mollerins artikkel gjorde det.

Som mange sikkert har fått med seg, er Kaja Schjerven Mollerin aktuell i disse dager med  essaysamlingen Sammen, hver dag. Om fellesskap i litteraturen. I et intervju i ukens nummer av Morgenbladet sier hun blant annet: «Det ville være rart å skrive en bok om fellesskap i et språk som bare et lite, faglig fellesskap bruker. Jeg tenker på litteraturvitenskap som et formidlingsfag, og det er jo også slik at mange har et forhold til bøkene jeg skriver om. Om jeg skriver i en akademisk sammenheng eller for en større offentlighet, som i en avis, er jeg uansett opptatt av å henvende meg til en allmenn leser. Vi har mye å lære av George Orwells oppfordring til klar tale.»

Det er den rette innstillingen, og alt tyder på at Mollerin lever som hun lærer. Hun ble for øvrig tidligere i år kåret til Årets kritiker, og Arnhild Skres tale ved prisutdelingen, som du finner HER,  kan gjerne leses som en utdyping av dette innlegget. Her heter det blant annet: Når ho dreg kulturhistoriske linjer er ho pedagogisk utan å bli forklarande. Og i god angloamerikansk tradisjon – ho slektar på både Matthew Arnold og Alfred Kazin – tar ho utgangspunkt i den almenne lesarerfaringa, ho fjernar seg aldri frå den felles opplevinga som motiverer vår interesse for litteratur. Språket hennar er lett, naturleg og vender seg til lesaren.

Om jeg skal kjøpe Kaja Schjerven Mollerins bok? Klart jeg skal.

Ord for dagen

Nu har vi på rad disse måneder med navn som lyder som trusler, november, desember ... 
Sven Elvestad

Den uforståelige tittelen

En boktittel som har voldt meg mye hodebry gjennom årene, er Goethes Valgslektskapene, eller Die Wahlverwandschaften som den heter på originalspråket. Hva i all verden er et valgslektskap? har jeg spurt meg selv, men uten noen gang å gjøre et seriøst forsøk på å finne det ut. I dag kom svaret nærmest flytende på en fjøl, jeg bare strakte ut hånden og grep en bok i bokhylla i leiligheten hvor jeg for tiden befinner meg, paradoksalt nok i Berlin, altså i Goethes hjemland, hvis vi ser bort fra at statsdannelsen Tyskland, slik vi kjenner den i dag, ikke eksisterte i Goethes tid.

Boken jeg grep, var den kjente tyskoversetteren Sverre Dahls Wien og Weimar, «en guidet tur i Sentral-Europa med en av Norges fremste formidlere av tyskspråklig litteratur». En litterær tur, for å være mer presis. Først leste jeg litt om Thomas Bernhard under bokens første del om østerrikske forfattere, og så slo jeg opp på Goethe for å se om det sto noe interessant om ham. Og det første øynene mine falt på, var dette:

«Det første som forundrer ved romanen Die Wahlverwandschaften (Valgslektskapene), er tittelen. Goethe, som så avgjort mente at natur og menneske ikke var to adskilte verdener, overtok her et begrep fra sin tids naturvitenskap. «Wahlverwandschaften» er et uttrykk som ble preget av den svenske kjemiker Torben Olof Bergmann (1753-84) i tittelen på verket De attractionibus electivis (1755, oversatt til tysk 1785). Og i Norsk Riksmålsordbok (1975) finner vi den norske versjonen av begrepet forklart slik: «valgslektskap, (eft. ty. Wahlverwandschaft, 1) kjem., foreld., affinitet, to ell. flere stoffers tilbøyelighet til å inngå forbindelse (efter eldre teori forklart ved deres ’slektskap’). 2) litt., mest foreld., gjensidig tiltrekning, sympati mellom personer som ikke er beslektet: det er vel valgslektskab som gjør at vi kommer så ypperlig overens. (B. Ibsen: De tre)» Affinitetsprinsippet går altså i korthet ut på at når kjemikeren lar to forbindelser ab og cd virke på hverandre, så oppstår det enten ingen forandring eller en adskillelse og en ny forbindelse ac og bd. 

Overført til det menneskelige plan i Goethes roman får tilfeldigheten - skjebnen, en høyere nødvendighet? - det adelige ekteparet Eduard og Charlotte til å invitere en gammel venn, kapteinen, og den unge piken Ottilie til sitt landlige slott. Da trekkes den impulsivt romantiske Eduard og den skjønne, jomfruelige Ottilie mot hverandre, og det samme skjer mellom den rolige, fornuftige Charlotte og den mandige, praktisk anlagte kapteinen. Inngåelsen av de nye forbindelsene hindres imidlertid av en rekke moralske overveielser omkring ekteskapet og av flere «skjebnesvangre» begivenheter - både den menneskelige bevissthet og «naturen - særlig i form av det «kaotiske» vannelementet - som griper inn. Ekteskapsbruddet foregår mer som en «tankesynd» enn som gjennomført utroskap. Likevel får Eduards og Charlottes barn kapteinens trekk og Ottilies øyne da foreldrene under unnfangelsen tenkte på disse to - og barnet må dø. Ottilie, som var uforsiktig under en båttur, påtar seg skylden for at barnet druknet, og hun går inn i en botsprosess som fører henne i døden. Eduard dør også langsomt hen. Romanen er blitt beskrevet som Goethes eneste egentlige tragedie.»

Vel, da vet jeg det. Da vet jeg hva valgslektskap er, og jeg vet hva Goethes roman handler om. Det er for øvrig Sverre Dahl som har oversatt den til norsk. Om jeg kommer til å lese den, er tvilsomt. Forrige gang jeg prøvde meg på Goethe, var det Wilhelm Meisters vandreår? måtte jeg rett og slett gi opp. Den gikk fullstendig på tomgang i mine øyne. Hvor stor var Goethe som forfatter egentlig? Han har jo en voldsom posisjon, men onde tunger vil ha det til at det var hans liv som var hans største prestasjon. Nå ja, en viss kreditt må han vel ha for Unge Werthers lidelser i det minste, den var i hvert fall leseverdig nok i mine øyne, men utover disse erfaringene har jeg ikke forutsetninger for å vurdere Goethe som forfatter. Men som sagt: I kveld fikk jeg svar på hva valgslektskap er.

PS Dahls bok virker veldig interessant, jeg tror den er rene gullgruven for alle som er interessert i tyskspråklig litteratur. Visste du forresten at tysk er Europas mest utbredte språk, altså det språket som snakkes av flest mennesker? Nå kan du angre på at du ikke valgte tysk på skolen.Og apropos tysk gjør jeg nok en gang oppmerksom på DENNE bloggen, Tyskbokhylle, skrevet av en norsk tyskprofessor.

Tanker i dvale

Nå ja - forhåpentligvis har ikke tankene gått i dvale, selv om bloggen har det. Det er vanskelig ikke å bryte dvalen og komme med et lite innlegg i dag, på seksårsdagen for denne bloggens tilblivelse. Jeg innbiller meg at seks års kontinuerlig blogging (om enn med noen få kortvarige «dvaler» innimellom) er ganske lenge.

Det har vært seks givende år som bokblogger, det må jeg si. Gjennom kommentarer og tilbakemeldinger har jeg truffet mange med den samme kjærligheten til bøker og litteratur som jeg selv, og jeg opplever det som et trivelig fellesskap. Jeg betrakter også bloggingen som en form for publisering, og publisering er avhengighetsskapende, det vet jeg som forfatter. Hver gang bloggen går i dvale, melder abstinensene seg derfor ganske raskt. Kanskje som et lite apropos til den kritikken bokbloggere har fått fra profesjonelle kritikere og litterater det siste året, vil jeg gjenta noe jeg aldri har lagt skjul på, nemlig at min hensikt med å blogge ganske enkelt er å dele mitt forhold til bøker med dem som måtte være interessert i å lese om det - og det har vist seg å være en god del. Selv om jeg lever av å være forfatter og oversetter, er jeg på ingen måte faglitterat, jeg er altså ikke litteraturviter eller kritiker. Jeg leser rett og slett fordi jeg liker å lese og alltid har hatt et nært og lystbetont forhold til bøker, og det skriver jeg altså om her på bloggen.

Hvorfor leser jeg? Fordi det gir meg noe. Hva det vil si, har jeg ikke noen nærmere definisjon på, og føler ikke behov for det heller. Jeg kunne kanskje si at å lese er en måte å leve på, men det kan jo oppfattes som om man lever i bøkenes verden og ikke i virkelighetens, og jeg leser ikke for å drømme meg bort. For meg er det sånn at livet og lesingen gjensidig beriker hverandre, ja, de kan egentlig ikke ses som to adskilte ting. Og ved nærmere ettertanke så er det vel denne gjensidige vekselvirkningen jeg tenker på når jeg snakker om at lesingen gir meg noe.

Litt tilbake til faglitteratene igjen: Jeg må innrømme at jeg som leser ofte får et bedre inntrykk av en bok ved å lese andre bokblogger, dvs andre amatørers meninger om og erfaringer med en bok, enn jeg får av å lese anmeldelser og lignende kvalifiserte omtaler. Jeg har inntrykk av at litteraturvitere ofte skriver for å markere seg i sitt eget fagmiljø og/eller for å meritere seg, og at de i liten grad skriver for vanlige lesere, i motsetning til bokbloggere, som gjør nettopp dèt - skriver som vanlige lesere og for vanlige lesere. Og jeg tilhører altså denne siste gruppen.

Jeg synes det blir helt feil når de profesjonelle vurderer bokbloggerne ut fra sine egne kvalitetskriterier. Derimot synes jeg ikke det blir feil om man forventer at profesjonelle litteraturskribenter skriver sånn at også vanlige lesere har utbytte av det. Det burde så å si være en del av deres profesjonalitet, men store kunnskaper skaper dessverre ikke automatisk gode skribenter og formidlere. Desto gledeligere er det med dem som er i besittelse av begge deler, for de finnes.

Kvalitet er ikke et ord man skal kimse av, jeg synes det er viktig, uansett hva man driver med, at man strekker seg mot det best mulige. Men hvilke kvalitetskrav skal man sette til en bokblogg? Ikke de profesjonelles, for her er det snakk om to helt forskjellige arenaer, selv om temaet er det samme. Med andre ord: To helt forskjellige måter å nærme seg litteraturen på. Bokblogger er formodentlig like forskjellige som menneskene som skriver dem, men med ett viktig fellestrekk: leseglede.

Og da er vi straks ved selve den opprinnelige definisjonen av amatør - «en som elsker», en som gjør noe fordi vedkommende liker - elsker - å gjøre det. Til forskjell fra en profesjonell, som gjør det for å tjene penger. Men i vår tid har jo ordet amatør fått en annen og nedsettende betydning, og det er slik bokbloggkritikerne bruker det, som en foraktelige karakteristikk av noen som ikke skriver bra nok om litteraturen (sett med deres øyne), som fusker i faget.

Men for å gjenta meg selv: Jeg er ikke en amatørlitterat, jeg er bare en leser som skriver om min egen lesing. Og det har jeg antagelig tenkt å fortsette med når denne dvalen er over.

I dvale

Denne bloggen har nå gått i dvale. Det har den gjort før, men alltid kommet i gang igjen. Om det kommer til å skje denne gangen, kan bare fremtiden vise. Akkurat nå føler jeg meg for det første svært uinspirert, for det andre har jeg mye jobb; oversettelser og egne bokprosjekter, som tar mye tid, og som må prioriteres. Selv om det ikke kommer noe nytt stoff her med det første, er denne bloggen faktisk nærmere seks år gammel, så det er mye å lese her. Heller ikke det daglige sitatet (til venstre) vil bli oppdatert, derfor lar jeg det siste sitatet stå som et slags motto og en kjærlighetserklæring til bøkene.

Godt nytt hos legen

Oversetterhumor

-- Vet du hva no betyr på engelsk? 
-- Nei. 
-- Nei vel. Beklager at jeg spurte. 

-- Unnskyld, men kan du si meg hva pourqois betyr på fransk? 
-- Hvorfor. 
-- Fordi jeg gjerne vil vite det. 

Hørt på skolen: 
-- Frøken, hva heter croissant på fransk?

Te for litteraturelskere

Mange gode teer her, men det er enkelte jeg savner, som Portrait of the Artist as a Young Tea Drinker, Lady Chatterley's Tea Lover og På sporet av den tapte te (À la recherche du thé perdu), for å nevne noen.

Anna Karenina-føljetongen

OBS Ikke følg med på denne lesningen hvis du ikke vil vite hva som skjer i Anna Karenina, men jeg regner handlingen i boken som så kjent at de fleste er innforstått med den. 




Vronskij og Oblonskij møtes altså på stasjonen for å ta imot henholdsvis mor og søster, som kommer med samme tog fra St. Petersburg. Vronskij har tydeligvis møtt Oblonskijs søster Anna Karenina før, men husker henne knapt og forbinder ikke noe spesielt med henne. Leseren skjønner at de nå kommer til å møtes på stasjonen, og at dette møtet blir skjebnesvangert. Men her viser Tolstoj sitt mesterskap. Toget stanser, folk strømmer ut, det er liv og røre og trengsel slik det er når et tog tømmes for mennesker. Vronskij går inn i toget for å hente moren:

«Vronskij fulgte efter konduktøren inn i vognen og stanset ved kupédøren for å slippe forbi en dame som skulle ut. Verdensmannens sikre blikk fortalte ham straks at dette var en dame av det aller beste selskap. Han unnskyldte seg og ville stige inn i kupeen, men følte med ett en trang til å kaste enda et blikk på henne - ikke fordi hun var meget vakker, ikke fordi hele hennes figur vidnet om eleganse og dempet gratie, men fordi det hadde vært et eiendommelig kjærlig og ømt uttrykk i det skjønne ansiktet da hun passerte ham. Da han så seg tilbake, snudde hun også hodet. De strålende, grå øynene, som virket så mørke under de tykke øyenvippene, stanset vennlig og oppmerksomt på ham, som om hun kjente ham igjen, men flyttet seg straks over på mengden som nærmet seg; det var som om de søkte noen. I dette korte blikket rakk Vronskij å legge merke til en tilbaketrengt livlighet som spilte i ansiktet hennes og flagret mellom de strålende øynene og det nesten umerkelige smilet som kruset leppene hennes. Det var som om hennes vesen flommet over av noe som trosset hennes vilje og ga seg uttrykk snart i øyenglansen, snart i smilet. Hun anstrengte seg for å slukke øynenes glans, men den lyste mot hennes vilje i det knapt merkbare smilet.»

Snakk om frampek! Men det får straks sin forløsning, for litt etter kommer damen inn i kupeen igjen fordi hun ikke har funnet den hun søkte på perrongen, og da skjønner Vronskij at det er fru Karenina, som har hatt selskap med hans mor på hele reisen.
Omsider kommer alle seg ut av toget, og Anna finner broren. Men så blir det oppstyr på perrongen. Mennesker med skrekkslagne ansikter løper forbi, det er tydelig at det har skjedd noe uvanlig. Det viser seg å være en jernbanearbeider som er blitt overkjørt av toget og drept. Mannen har vært eneforsørger for en stor familie, og Vronskij gir stasjonsmesteren et betydelig beløp (to hundre rubler), som han ber ham overbringe til enken. Men vi skjønner at han gjør dette mer for å gjøre inntrykk på Anna Karenina enn av medfølelse med enken.
 Ulykken går inn på Anna, og på vei bort fra stasjonen omtaler hun den som «et dårlig varsel». Et nytt frampek fra forfatterens side, mot bokens slutt.

Vel hjemkommet til bror og svigerinne forteller Anna svigerinnen at hun traff Vronskij på stasjonen. Hun omtaler ham begeistret som en sann ridder, men nevner ikke episoden med de to hundre rublene «Av en eller annen grunn syntes hun det var ubehagelig å tenke på dem. Hun følte at det var noe som angikk henne i den episoden, noe som ikke var som det skulle.»
Men Anna bidrar til forsoning mellom broren og hans kone, slik broren har håpet og forventet.

Så langt alt godt. Nå ser man frem til det store ballet som Vronskij har invitert med seg Kitty til. Men Anna Karenina skal også på dette ballet, og så vidt jeg vet blir dette en avgjørende scene for utviklingen av deres forhold.

Anna Karenina-føljetongen

Den svenske skuespilleren Alicia Vikander spiller den unge fyrstinne Kitty Sjtsjerbatskaja i den nye filmatiseringen av Anna Karenina. Hun spiller også dronning Caroline Mathilde i den nye danske storfilmen En kongelig affære.







Etter lunsjen drar Levin samme kveld til aftenselskap i Kittys hjem. Han ankommer tidlig for å få litt tid alene med Kitty slik at han kan fri til henne. Men han har altså en rival i grev Vronskij.

«Fyrstinne Kitty Sjtsjerbatskaja var atten år. Dette var henne første vinter i selskapslivet. Hun hadde gjort større lykke enn begge sine elder søster og endog større lykke enn moren hadde ventet. Ikke nok med at de unge herrer som danset på Moskvas baller, nesten alle var forelsket i Kitty, men allerede denne første vinteren dukket det opp to seriøse partier: Levin og, så snart han var reist, grev Vronskij.»

Kittys foreldre har alvorlige samtaler om de to beilerne, samtaler som går over i regulære tretter. Fyrsten holder på Levin, mens moren ønsker et bedre parti for datteren, det vil si Vronskij. «Moren likte ikke Levins bisarre og skarpe meninger, hans ubehjelpelige oppførsel i selskapslivet som hun trodde skyldtes stolthet, og det som for henne måtte fortone seg som et villmannsliv ute på landet blant fe og bønder.»

Levin er en meget velstående godseier, men foretrekker altså livet på landet, og er ikke interessert i karriere eller posisjoner eller et liv i mondene kretser. Vronskij derimot «tilfredsstillet alle morens ønsker. Meget rik, intelligent, fornem, vel inne i en militær hoffkarriere og dessuten et fortryllende menneske. Noe bedre kunne man ikke ønske seg.» Og at han har alvorlige hensikter angående Kitty er, ifølge moren, hevet over tvil. Levin ankommer tidlig og oppnår det han vil i første omgang, nemlig å få en stund alene med Kitty før aftenselskapet, et selskap hvor begge de to beilerne skal være til stede. Kitty skjønner at Levin kommer tidlig for å fri til henne, men er delt når det gjelder de to.

«Hun følte at denne aftenen, da de to skulle treffes for første gang, ville bli bestemmende for hennes skjebne. Og hun så dem stadig for seg, snart hver for seg, snart sammen. Når hun tenkte på fortiden, dvelte hun glad og rørt ved minnene om sitt forhold til Levin. Barndomserindringene og minnene om Levins vennskap med hennes avdøde bror ga hennes forhold til ham et eget poetisk skjær. At han elsket henne, og det var hun sikker på, smigret og gledet henne. Og det var så godt å tenke på Levin. Men i minnene om Vronskij blandet det seg noe tvungent, enda han så absolutt var en dannet og rolig mann; det var akkurat som om de var noe uekte - ikke ved ham, han var svært liketil og snill, men ved henne selv. Sammen med Levin følte hun seg derimot fullstendig klar og rolig. Men til gjengjeld så hun for seg de mest strålende og lykkelige perspektiver så snart hun tenkte på sitt fremtidige liv sammen med Vronskij; et liv sammen med Levin lå for henne i tåke.» 

 Levins kjærlighetserklæring gjør et voldsomt inntrykk på henne, hennes sjel strømmer over av lykke, men det varer bare et øyeblikk, for så tenker hun på Vronskij, og Levin får nei, det svaret han har fryktet og kanskje forventet. Aftenselskapet går sin gang, Levin holder ut så lenge han kan, fyrsten (Kittys far) omfavner ham og snakker med ham uten å legge merke til Vronskij, og Kitty skjønner ikke hvordan faren kan være så uvennlig stemt overfor Vronskij. Levin ser endelig sitt snitt til å komme seg ut, og det siste minnet han har fra dette aftenselskapet, er Kittys lykkelige, smilende ansikt da Vronskij ber henne med på ball.

 Da Kitty har lagt seg, blir hun liggende lenge uten å få sove. Hun er usikker på om hun har gjort det rette valget. Lykken blir forgiftet av tvil. Og moren og faren har en ny krangel. Faren er rasende over det han karakteriserer som hustruens tåpelige ekteskapsmakeri. Fyrsten er klar i sin sak: «Jeg ser en mann med alvorlige hensikter, det er Levin, og jeg ser en løs fugl, denne døgenikten som bare er ute etter moro.» Ingen tvil om at det er fyrsten som ser klart her. I det neste kapitlet får vi vite litt om hvordan Vronskij tenker og ser på ekteskapet, og han virker ikke akkurat seriøs.

 Dagen etter drar Vronskij til stasjonen for å møte moren. På stasjonen treffer han Oblonskij, som venter søsteren med samme tog.

«Å, er det fru Karenina?» spør Vronskij. 
«Du kjenner henne, ikke sant?» 
«Jo, jeg kjenner henne visst. Eller nei ... Sant å si husker jeg ikke,» svarte Vronskij distré, ved navnet Karenina fikk han en tåket forestilling om noe stivt og kjedelig.

To sentrale ting kommer nå til å skje ganske snart, så vidt jeg skjønner, nemlig at Vronskij og Anna møtes for første gang i boken, og så denne fatale ulykken de blir vitne til på stasjonen, som jeg vet er en berømt scene fra boken. Spenningen stiger.

Barnebøkene vi ikke har lyst til å se

HER finner du flere ...

Boklige nytelser

Disse bøkene kan nytes i én jafs:

Bildet er hentet fra DETTE bibliotekets FB-side.

Dagens Anna Karenina

Den irske skuespilleren Domhnall Gleeson som Levin i den nye filmatiseringen.






Under gårsdagens lesning i Anna Karenina dukket den andre av bokens hovedpersoner, Vronskij opp, dog også han foreløpig bare i form av omtale, men det er jo interessant å se hvordan han fra første stund presenteres som en trussel.
Det skjer under lunsjen som Oblonskij og Levin har sammen (se innlegget nedenfor). Oblonskij har som sagt gjennomskuet at Levin er forelsket i Kitty, og dette blir selvsagt samtaleemnet under måltidet.

Levin tømte glasset sitt, og begge ble sittende et øyeblikk uten å si noe. 
«Det er en ting til jeg må si deg. Du kjenner Vronskij?» spurte Stepan Arkadjitsj Levin. 
«Nei, ham kjenner jeg ikke. Hvorfor spør du?» 
«La oss få en flaske til,» sa Stepan Arkadjitsj henvendt til tataren, som fylte i glassene og svinset omkring dem - særlig når de ikke hadde bruk for ham. 
«Hvorfor burde jeg kjenne Vronskij?» 
«Du burde kjenne Vronskij fordi han er en av dine rivaler.»

En farlig rival, kan man få inntrykk av:

«Vronskij - det er en av sønnene til grev Kirill Ivanovitsj Vronskij og en av de aller fremste representanter for Petersburgs jeunesse dorée. Jeg ble kjent med ham da jeg tjenestegjorde i Tver og han kom til en sesjon. Han er styrtrik, vakker, har gode forbindelser, er fløyadjutant og på toppen av alt dette - en meget kjekk og grei mann. Men han er mer enn bare en kjekk mann. Senere har jeg lært ham å kjenne som både dannet og meget intelligent; han er en mann som vil nå langt.

Stepan Arkaditsj vet også å fortelle at Vronskij er opp over ørene forelsket i Kitty. Levin blir mørk og dyster da han hører dette, men Stepan Arkadjitsj beroliger ham: «Vent litt, vent litt, sa Stepan Arkadjitsj smilende og rørte ved Levins hånd. «Jeg har sagt deg hva jeg vet, og jeg gjentar at i denne vanskelige og delikate saken har du så vidt jeg kan se, alle sjanser. [...] Men jeg ville råde deg til å få saken avgjort så snart som mulig,» fortsatte Oblonskij og fylte glasset hans.

For øvrig er det et intervju med Keira Knightley i Aftenposten i dag, i forbindelse med hennes rolle som Anna Karenina. Filmen har allerede har hatt premiere i England, men kommer ikke til Norge før i februar.

Anna Karenina-føljetongen

Vel, jeg leser altså Anna Karenina. Det har ikke stoppet opp denne gangen (se innlegget nedenfor).

Som jeg tidligere har vært inne på når det gjelder bøker som kan karakteriseres som «leseprosjekter», synes jeg det kan være en fordel med litt bakgrunnskunnskaper, men ikke for mye. I min utgave av Anna Karenina (De norske Bokklubbene, 1996), er det et utmerket forord av oversetteren, Erik Egeberg (professor i russisk litteratur ved Universitetet i Tromsø).

Hovedpersonene i boken er selvsagt først og fremst Anna Karenina, «en gift kvinne som faller for en annen mann og som går til grunne på det forholdet», for å sitere forordet. Vi vet med andre ord hvordan det går. Nå er det imidlertid ikke sånn at hun hengir seg til ham med åpne armer. «Hun vet god forskjell på rett og galt, hun stritter imot, men lidenskapen griper henne med overveldende kraft og river henne med. Det er denne storhet både i person og pasjon som gir hennes skjebne tragisk rang og løfter den dit opp hvor bare Guds, ikke menneskers dom, gjelder.» Ikke småtteri, men så er vel dette også en av verdenslitteraturens store kjærlighetsaffærer.

Noe som ytterligere bidrar til bokens format, er at Annas og elskeren Vronskijs forhold konstrasteres mot et annet par, Kitty og Levin. Levin er bærer av mye av bokens idéinnhold, ganske enkelt fordi Tolstoj har gitt ham så mye av sitt eget - sine egne tanker, sin egen smak og ikke minst sin egen tvil. To og tredve år gammel har Levin ingen høy stilling og noen posisjon i det fine selskap, «han var bare en godseier som drev med avl av kyr, sneppejakt og husbyggeri» - i likhet med Tolstoj selv, kunne man vel kanskje si her.

Anna Karenina begynner, som tidligere nevnt (i innlegget nedenfor), med en av de mest kjente åpningssetninger i verdenslitteraturen og med den dystre stemningen hjemme hos familien Oblonskij etter at fruen har fått vite at ektemannen har stått i med den franske guvernanten. Byråsjef Stepan Arkadjitsj Oblonskij fungerer som eksposisjon i boken (er det ikke dèt det heter?), altså som forfatterens innføring i handling og personer. Hans søster, som snart skal komme på besøk (og visstnok bidra til å bedre forholdet mellom den bedratte hustru og ektemannen), er nemlig Anna Karenina. Hun er sågar hans yndlingssøster. Oblonskijs hustru er på sin side en eldre søster av den unge Kitty som Levin er så forelsket i.

Ifølge forordet finner også dette paret hverandre, «men ikke med lynets fart. Men så opplever de da også en kjærlighet som istedenfor å fortære og ødelegge gir varme og liv.» Levin er igjen en venn av Oblonskij. Nå er jeg kommet dit at Levin er ankommet Moskva fra sitt gods på landet, for å fri til Kitty. Men han er svært usikker på seg selv. Anna Karenina har foreløpig ikke dukket opp. Akkurat nå er Levin og Oblonskij ute på en restaurant og spiser lunsj. Levin nøler med å betro vennen hvorfor han er kommet, men Oblonskij har skjønt det. «Gjettet du det?» svarte Levin uten å ta øynene, hvor det glitret dypt inne, fra Stepan Arkaditsj. Når det gjelder dette forholdet vet jeg altså, igjen takket være forordet, at dette kommer til å gå bra. Hvordan det går med Oblonskij og hans kone vet jeg ikke, men det er jo mulig at den forsoningen Anne visstnok kommer til å bringe, gir varige resultater. Men som sagt - de egentlige hovedpersonene, Anna og Vronskij, har foreløpig ikke vist seg, men Anna er nevnt fordi hun snart skal komme på besøk til sin kjære bror og ulykkelige hustru. Men så er jeg da også bare et lite stykke uti første bok foreløpig.