aroundbooks

aroundbooks

31. mars 2008

Svar på dagens oversetterøvelse.

Enda en gang takk for alle kommentarene, som faktisk gjør disse oversetterøvelsene mer interessante og lærerike (også for meg!) enn jeg hadde trodd på forhånd.

Jeg må innrømme at jeg ikke visste hva UHT var. Ut fra sammenhengen kan man gjette seg til at det er en form for langtidsholdbar melk, men en oversetter må vite, ikke gjette.

Siden UHT er et såkalt akronym, gikk jeg til DENNE akronymsiden på nettet (ordbøker er av en eller annen grunn elendige på akronymer Jeg gikk som en selvfølge ut fra at Cappelens Engelsk-Norsk ikke hadde UHT, og det stemte. Derimot tok jeg ikke bryet med å sjekke min store røde engelsk-danske ordbok, og det burde jeg ha gjort, for den har jammen oppslagsordet «UHT milk - langtidsholdbar mælk». Det er ikke første gang jeg opplever at den danske ordboken er bedre enn den norske, det er derfor jeg har dem begge. Ideelt sett burde jeg også ha en stor engelsk-svensk).

Søket på aconymfinder ga en rekke treff, hvorav det første var Ultra High Temperature. Jeg klikket på UHT til venstre for dette, og klikket deretter på Wikipedia-lenken på siden jeg da kom til. Der fikk jeg vite at The most common UHT product is milk. Ved å søke på Ultra High Temperature på Google og velge norske sider, fikk jeg vite at dette kalles ultrapasteurisert på norsk. Så gikk jeg på www.tine.no og søkte på ultrapasteurisert og fant tre produkter, TineMelk Hel Langtidsholdbar, TineMelk Lett Langtidsholdbar og Tine Kaffemelk. Ingen av disse produktene var kjent for meg. Jeg går ut fra (men jeg vet ikke sikkert) at ultrapasteuriserte produkter er vanligere i andre land enn i Norge. HER kan du lese et blogginnlegg, med påfølgende kommentarer/diskusjon om dette. Av denne bloggen får man riktignok inntrykk av at UTH-behandlede produkter ikke finnes i Norge. Er det noe jeg ikke har skjønt?

Vel. UHT dreier seg altså om langtidsholdbar melk, og det er et produkt som finnes i norske butikker. Jeg går også ut fra at det er mer kjent i England, men det er jeg ikke sikker på. Hva gjør jeg som oversetter? Jeg lar personen si: «Jeg tror det kanskje er noe langtidsholdbar melk i skapet ...»

En kommentator foreslo Vikingmelk, som er kondensert melk, condensed milk på engelsk. Det er ikke det samme som UTH-behandlet melk så vidt jeg vet, dessuten kan jeg ikke bruke merkenavnet «Vikingmelk» i en oversettelse fra engelsk, siden jeg går ut fra at kondensert melk i engelske butikker har andre merkenavn. Forslaget er likevel ikke så dumt, for man kunne tenke seg at «boksmelk» kunne være et brukbart valg, men jeg har som sagt valgt å kalle det langtidsholdbar melk.

«Jeg tror det er noe langtidsholdbar melk i skapet» bør være en god ekvivalens til originalens «I think there might be some UHT in the cupboard».

Sif (som studerer engelsk i England, så vidt jeg skjønner) har imidlertid et forslag som jeg med kollega Kolstads ord vil kalle en idiomatisk perle: «Jeg mener at det skal være noe langtidsholdbar melk i skapet.» Den noterer jeg meg og gleder meg til å tilføre manus når jeg skal rette det opp etter manusvasken. Og så får jeg prøve å la være å ergre meg over at jeg ikke fant på den selv.

Ny oversetterøvelse.






Skal vi ta en ny liten oversetterøvelse? I den engelske krimen jeg skal levere i dag, forekommer replikken nedenfor. Kontekst: To personer sitter på den enes kjøkken, og gjesten finner ut at det ikke er noe melk i kjøleskapet. Da sier kjøkkenets innehaver:

-- I think there might be some UHT in the cupboard ...

Vel bekomme.

Morgenrapport.



Snøen som kom i påsken, har gjort det vanlige morgentur-terrenget utilgjengelig, så nå går vi morgentur der vi ellers bare går kveldstur, nemlig på jordene like utenfor byen. Fordelen er at vi kan gå helt hjemmefra og slipper å kjøre bil opp i skogen. Dette jordbrukslandskapet er veldig flatt og minner litt om Danmark, ikke minst når det er rått i luften. De siste dagene har vi flere ganger gått i øsende regn, både morgen og kveld, men i dag var det opphold. Nå ser jeg veldig frem til å komme ut i skogen igjen og opp på toppene våre, og ikke minst til at det skal tørke opp og bli skikkelig vårlig - åtte sølete hundelabber som tråkker ut og inn er ikke helt ideelt.

Joy til venstre og Billie til høyre. Billie er nå litt over et år gammel.

Nå er jeg kommet hjem og sitter ved skrivebordet og skal foreta den siste finpussen på oversettelsen av den engelske krimen. Alltid litt nervepirrende å levere noe. Tenk om det er noen tabber jeg har oversett? Det er det manusvaskerens jobb å finne ut av.

Portrett av Billie.

30. mars 2008

29. mars 2008

Svensken, dansken og nordmannen.



Alle forfattere kjenner den særegne gleden ved å holde en ny bok i hånden for første gang. Hittil har den eksistert som idé, som prosjekt, som en fil på datamaskinen, som korrektur, som ombrukket korrektur med illustrasjoner, som en tittel i forlagets utgivelsesplan, men det er først når man kan ta og kjenne og lukte på den, at den virkelig eksisterer som bok.
Her er mitt nyeste opus, Svensken, dansken og nordmannen, utgitt på Gyldendal og i Bokklubben Barn. Jeg driver med det jeg kan best, nemlig "litterært bearbeidet tradisjonslitteratur for barn". En sjanger og en betegnelse jeg tror jeg har funnet opp selv, og som jeg har hatt rimelig bra suksess med. Dette er så vidt jeg vet første gang svensken, dansken og nordmannen kommer i bokform. Illustrert av Per Dybvig, som illustrerer de fleste av bøkene mine.

Dette er vel den 12. utgivelsen min på Gyldendal Barn & Ungdom. Da har jeg ikke regnet med opptrykk og nyutgivelser av allerede utgitte bøker.

28. mars 2008

Mer om heialedelse.





Oversettelse engasjerer tydeligvis. Igjen takk for kommentarer. La meg bare si at dette ikke er noen konkurranse, og at ingen trenger å ha noen prestasjonsangst for å komme med feil svar. Når det gjelder oversettelse, er det sjelden en fasit, og det er de mange kommentarene med sine ulike løsningsforslag som gjør disse oversetterprøvene morsomme og skaper debatt.

Når det gjelder cheerleader, er det som sagt ordet leader som skaper problemer. Jeg er enig med spectatia i at «medlem av heiagjengen» blir tungt og litterært, så «heiajente» eller «duskedame» bør være det naturlig valget på norsk. Det er lenge siden jeg har vært borte i dette selv nå, og jeg husker ikke hva jeg valgte i sin tid, men hvis jeg kom over dette ordet igjen, ville jeg nok valgt «heiajente».

Bloom spør om det nå er så sikkert om Kolstad har rett. Jeg har gjengitt Kolstads argumentering, og den er i hvert fall krystallklar. Og etter min mening har han rett. Når det er sagt, vil jeg også si at det ikke er alt jeg er enig med kollega Kolstad i. Det gjelder f.eks. «donut», som etter Kolstads kategoriske mening er det samme som «smultring»:

«Å kalle bakverk for donuts i Norge - og i verste fall hevde at dette er noe annet enn smultringer - er bare utslag av manglende språkkunnskaper, og bør ikke følges opp i profesjonelle oversettelser.»

Sier han. Og det tillater jeg meg altså å være uenig i. At det er store likheter mellom form og innhold i disse bakverkene, er greit nok. Kulturelt sett er det imidlertid snakk om to meget forskjellige bakverk. Delvis også rent konkret, ved at donuts kommer med forskjellige former for glasur som smultringer ikke har. Men jeg skal ikke gå nærmere inn på det her nå.

Et annet punkt jeg er uenig med Kolstad på, er «clear one’s throat», som etter Kolstads (og andre oversetteres mening) må hete «kremte» på norsk. Hva er galt med å renske halsen? spør jeg da. Er det virkelig en anglisisme? Ikke etter min mening. Man rensker da halsen på norsk?

Spørsmålet blir også reist om det er noen vits i å oversette cheerleader i det hele tatt. Da er vi inne på en spesiell problematikk, nemlig bruk av engelske ord i norsk. Et passende apropos til dette er et innlegg i Språknytt, meldingsbladet til Språkrådet, som jeg fikk i dag. En liten blekke man kan abonnere på helt gratis, og som inneholder mye interessant språkstoff. Tekstene finnes også på Språkrådets hjemmeside, men jeg synes det er morsomt å få dette lille bladet i posten. I siste nummer står det om en undersøkelse som ble lagt frem på Språkrådets konferanse Språkdagen 2007, en undersøkelse hvor et representativt utvalg ble spurt om sine holdninger til bruk av engelsk i norsk dagligtale. Til sammen 86 prosent støtter det generelle synspunktet at «det er viktig å være bevisst sitt eget språk og bruke norske ord og uttrykk». Om lag like mange stiller seg bak at «det er viktig å beskytte det norske språket».

Men undersøkelsen avdekker samtidig at til sammen 50 prosent er «enige» eller «helt enige» i påstanden «det er ofte enklere å bruke engelske ord og uttrykk». 37 prosent sier seg «enige» eller «helt enige» i at «om 50 år snakker de fleste engelsk».
Resultatene viser at det er stor oppslutning om å bruke en rekke engelske ord som erstatning for norske. Nærmere fire av ti liker at «printe» brukes i stedet for «skrive ut». En tredel liker at «image» brukes i stedet for «omdømme», «teambuilding» i stedet for «lagbygging» og «spam» i stedet for «søppelpost».
Selv hører jeg nok til dem som har to tanker i hodet samtidig - jeg mener det er uhyre viktig å verne om norsk (i begge målformer) som det meget rike språket det er. Samtidig ser jeg det ikke som noen katastrofe at vi importerer ord i sammenhenger hvor det er naturlig. Vi har alltid tatt fremmede ord inn i språket. Tenk på ord som «nikkers», «gir» og lignende. Ofte kommer nye ord med ny teknologi.

Selv forandret jeg nylig ordet «deadline» til «tidsfrist» i oversettelsen av en engelsk krim jeg straks skal levere. Og jeg har også vært påpasselig med å bruke «beklager» eller «unnskyld» fremfor «sorry», selv om jeg ofte bruker «sorry» når jeg selv snakker.
I en oversettelse fra engelsk kan det være nødvendig å være ekstra obs på ikke å bruke engelske lånord, akkurat som det i oversettelser fra dansk kan være lurt ikke å bruke altfor utpregede riksmålsformer, ellers kan det - i begge tilfeller - virke som om oversetteren ikke har klart å løsrive seg tilstrekkelig fra utgangsteksten.

27. mars 2008

Heia, heia ...





Ja, skal vi se litt på cheerleader? Jeg mener ordet, selvfølgelig ... La oss se hva min kollega Henning Kolstad sier i sin bok om fallgrub(leri)er i det engelske språket - dette er nemlig en av dem:

«Cheerleader skal ikke oversetter med «leder for heiagjeng». Alle medlemmene av en slik kvinnelig heiagjeng er cheerleaders, og normalt har ikke gruppen noen markert leder i det hele tatt. Elementet leader går på at heiagjengen leder resten av publikum. I’m a cheerleader skal oversettes med «jeg er med i heiagjengen» eller «jeg er heiajente»; ordet «leder» har ingenting i den norske gjengivelsen å gjøre. Dette er en feil som begås oftere enn den unngås.»

Det siste har Kolstad unektelig rett i. Hvem av oss har ikke gjort denne feilen? Jeg har i hvert fall. Og så vanlig er den, at selv ordbøkene bommer her. Både Cappelens store engelsk-norsk ordbok og den store engelsk-danske ordboken jeg bruker (Gyldendals røde ordbøger) opererer med «leder for heiagjeng». Kunnskapsforlagets blå engelsk-norske ordbok skal du derimot ikke forakte, spectatia, for den har helt riktig betydning.

Det er altså ordet «leder» som er problemet her. En cheerleader er et hvilket som helst medlem av heiagjengen og er som sådan med og leder heiingen, dvs. publikums heiing, hun leder ikke heiagjengen.

Kolstad nevner ikke «duskedame», som jeg synes er et morsomt uttrykk, og at det har fått gjennomslag på norsk er jo tydelig, siden selv Språkrådet anbefaler det. Problemet med dette ordet, etter min mening, er at det ikke er noe «lyd» i det. Men gymnastikken eller bevegelsene eller hva man skal kalle det, med duskene som rekvisitter, er kanskje like viktig som ropingen. «Duskeleder» kan det derimot ikke hete, jfr. det som nettopp er sagt om order «leder» i denne forbindelse, for her er det hverken snakk om å være leder for «duskedamene» eller å lede noen «dusking» blant publikum, for publikum «dusker» jo ikke (så vidt jeg vet, da. Jeg hater og avskyr alt som har med sport og idrett å gjøre, og har knapt overvært et idrettsarrangement i hele mitt liv).

Igjen takk til alle som deltok. Det kommer flere oversetternøtter etter hvert.

Ny test.





Skal vi ta en ny liten oversetterprøve? Bare ett ord denne gangen: cheerleader. Hvordan vil du oversette det til norsk?

26. mars 2008

Svar på oversettereksempelet.

Jeg ba om forslag til hvordan denne setningen kunne oversettes:

«She’d have to ask Sheila if there was anyone else who could come and be with her -»

og forskjellige forslag kom inn, som man kan se av kommentarene (innlegget under). Takk til alle som bidro!
Først kan vi jo se på hvordan setningen kommer til å lyde i min oversettelse:

«Hun fikk høre med Sheila om det var noen andre som kunne komme og være hos henne -»

Dette er enkelt og idiomatisk godt norsk, og en god, rytmisk setning, etter min mening.

Den engelske setningen er enkel, og ingen har problemer med å forstå betydningen. Likevel ser vi at den gir rom for ganske forskjellige løsninger. Noen av disse inneholder formelle feil som feil tid av verbet, og/eller de fjerner seg for langt fra originalen.
Hvis vi ser på min løsning, kan man spørre om «hun fikk» er en god nok oversettelse av «she’d have to», eller om det her burde vært «var nødt til» eller «måtte», som bharfot foreslår. Men etter min mening er «hun fikk» en god nok overføring av den «nødvendigheten» som ligger i «she’d have to».

Ordet «ask» er det interessante her, og årsaken til at jeg valgte akkurat denne setningen (så fikk du svar på det, spectatia). Jeg har oversatt «ask» med «høre med». Denne betydningen finner man ikke i Cappelens Store Engelsk-Norsk ordbok, og alle som bidro med løsningsforslag valgte den første og beste betydningen av «ask», nemlig «spørre».

Når jeg oversetter fra engelsk, har jeg, i tillegg til ordbøkene (jeg bruker hovedsakelig Cappelens store, pluss en tilsvarende dansk), en liten bok som heter Fallgrublerier. Unngå fellene i det engelske språket av oversetterkollega og engelskfilolog Henning Kolstad.
Hans lille artikkel om «ask» lyder som følger:

«Ask i betydningen «spørre» gir ofte mulighet til å myke opp norsken med det meget dynamiske uttrykket «høre med». I have no idea where it is - ask Frank. «Jeg aner ikke hvor den er - hør med Frank.» Hvis man setter inn slike idiomatiske perler der man kan, er det mindre fare for at teksten får et oversatt preg.»

Og det er det jeg altså har gjort. Hensikten med dette var bare å gi en liten demonstrasjon av hvordan oversettere jobber, og hvor utrolig mange detaljer, i form av bevisste valg, en profesjonell oversettelse består av.

PS Når det gjelder «ask», minner Kolstad også om at det betyr «be» like ofte som det betyr «spørre». Dette er elementært, men glemmes utrolig ofte.

Prøv deg.





I en oversettelse jeg straks skal levere (Thousand Lies av den engelske krimforfatteren Laura Wilson, hjemmesiden hennes finner du HER) forekommer følgende setning:

"She'd have to ask Sheila if there was anyone else who could come and be with her --"

Forslag til oversettelse mottas. En løsrevet setning - vi oversettere er jo alltid så opptatt av kontekst, at god oversettelse betinger oversikt og sammenheng. Kontekst er egentlig ikke nødvendig her, men jeg kan jo forklare bakgrunnen: Sheila er en person i krise, psykisk ubalanse, som ikke bør være alene, og jeg-personen, som er den som er sammen med henne i denne situasjonen, er nødt til å dra en tur hjem til seg selv for å hente noe. Derfor må hun finne en annen som kan være hos Sheila. Men som sagt - dette er kunnskap man ikke trenger for å komme med løsningsforslag til hvordan denne setningen kan oversettes

Lesingens irrganger.






Jeg har tidligere vært inne på at lesingen av og til tar sine egne veier. Det er ikke bare jeg som bestemmer over den, den bestemmer også over meg. «Sideveiene» kan skyldes impulsivitet, assosiasjoner, tilfeldige innfall, en bok jeg finner i egne hyller, noe jeg leser om i en annen blogg, eller at en bok jeg leser, direkte eller indirekte fører til lesing av en annen. Det er litt spennende, selv om jeg av og til blir litt oppgitt.
Jeg har nå en stund lest Raskolnikov (Forbrytelse og straff) av Dostojevskij, og Hermanas av Torgrim Eggen. En god kombinasjon, viste det seg. Av en eller annen grunn sto disse bøkene godt til hverandre, kanskje fordi de var så ulike. Jeg leste Raskolnikov først på kvelden, og så gjerne Hermanas på sengen. Det var deilig å komme fra Raskolnikovs syke sinn og kummerlige losjier til Cubas sol, varme og elskende unge mennesker (men jeg vet at denne boka også snart kommer til å bli ganske jævlig).
Men så var det altså at Raskolnikov minnet så veldig om Hamsun, eller omvendt, særlig hovedpersonen og stemningen i Sult. Det kunne ikke være tilfeldig, og det er det da heller ikke, viste det seg. Men det førte for det første til at jeg også begynte å lese Sult, som jeg aldri har lest ordentlig, tror jeg, i hvert fall er det så lenge siden at jeg har glemt det. Det førte også til diverse lesemessige avstikkere til Hamsun-litteraturen, for å finne ut av Hamsuns forhold til Dostojevskij. Mer om det senere, la meg bare nå nevne noe jeg ikke visste, nemlig at den unge Hamsun hadde tre store litterære forbilder: Strindberg, Dostojevskij og Nietzsche.
Midt oppi alt dette fortalte en venninne av meg at hun nå leste Ferdydurke av Gombrowicz, en bok hun sterke anbefalte. Så jeg gikk i hylla for å finne den, jeg var sikker på at jeg hadde den, men det hadde jeg ikke, så jeg måtte låne den på biblioteket, og nå leser jeg den også.
Det blir litt mye på en gang, det gjør det. En viss prioritering må til, og den er sånn at jeg nå prioriterer Sult, for å bli ferdig med den, deretter kommer jeg til å lese ferdig Ferdydurke, som bør være relativt rask å komme igjennom, og så vender jeg tilbake til Raskolnikov og Hermanas igjen.

23. mars 2008

Det er noe med Virginia ...







"Jeg våkner ikke opp om morgenen og har en Flaubert-dag, men det hender stadig vekk at jeg ikke kan gå ut av sengen fordi Marcel Proust har tatt bolig på soverommet mitt og foreslår te og madeleinekake, eller at Virginia Woolf følger meg ut og gir meg lyst til å kjøpe blomstene selv, eller arrangere selskap, for den saks skyld."

Virrvarr i dag. Hele innlegget finner du HER.

22. mars 2008

Barn og bøker.







"Hør på denne, da ...."
To unge mennesker morer seg over undertegnedes Barnas store gåtebok.


Det slår sjelden feil - i forbindelse med jul og påske blir Aftenpostens barnebokanmeldere Kaja Korsvold og Hilde Bjørhovde tildelt en helside hvor de skal vise oss hvor seriøst de tar barnelitteraturen. Seriøse barnebøker er etter deres mening veldig kunstneriske, veldig pedagogiske og skal helst handle om noe veldig alvorlig. Ingenting er mer alvorlig enn døden, og det er nettopp bøker om døden, for barn, det handler om på s. 12 i kulturdelen av Aftenposten i dag. Det er formelig så man fornemmer mellom linjene hvor fornøyde de to anmelderne er med seg selv fordi de tar for seg bøker med dette temaet, og hvor overbevist de føler seg om sin egen seriøsitet. «Bra tenåringsbok om det å dø,» sier Kaja Korsvold om en av bøkene. Sikkert.

Jeg sier ikke at barn ikke har behov for bøker med alvorlige temaer, men bak Korsvold og Bjørhovdes programmatiske helsider med anmeldelser av «riktig» barnelitteratur, ligger et moralsk-pedagogisk syn på barn og lesing som jeg ikke liker. De tror de tar barn alvorlig, men etter min mening er det de voksne skaperne og formidlerne av denne litteraturen de tar alvorlig, og ikke barna. God barnelitteratur er først og fremst god litteratur. All god litteratur handler om det å være menneske. Brødrene Løvehjerte handler blant annet om døden, men jeg har aldri mistenkt Astrid Lindgren for å ha noen pedagogiske baktanker med det hun skriver. Jeg tror heller ikke at noe barn på eget initiativ ville kjøpt en bok om døden hvis det skulle ha noe å lese på.

Mener jeg da at litteraturen ikke skal være oppdragende? Ja, det mener jeg faktisk. Litteratur skal være litteratur.
En gang jobbet jeg litt deltid i en bokhandel som var en av de første i Norge med egen barnebokhandel. Det lå litt i tiden i syttiårene. Personene bak denne barnebokhandelen hadde de beste hensikter. De visste mye om barn og litteratur og tok barn fryktelig alvorlig - på samme misforståtte måte som Aftenpostens barnebokanmeldere tar barn og barnebøker alvorlig. I denne barnebokhandelen var populær barnelitteratur som Bobsey-barna, Hardy-guttene og Frøken Detektiv, bannlyst fordi de ikke var «riktige». Det var ikke det barn skulle lese, ifølge bokhandelens eiere, som dermed gjorde seg til moralister som ville diktere andre å lese det de mente var «høyverdig» og pedagogisk riktig. Jeg husker alle de skuffede kundene som forlot denne bokhandelen uten den Hardy-guttboka eller Frøken Detektiv-boka som de hadde gledet seg til å komme hjem til barna med. Og jeg husker at jeg selv tenkte at dette er jo riv rav ruskende galt.

Et virkelig kjærlighetsforhold til litteraturen kan barn bare få når litteraturen får være et fristed, en anarkistisk sone hvor lysten alene får være det avgjørende. Det voksne kan gjøre, er å introdusere barna for bøkene, vekke nysgjerrigheten og lysten på litteraturen, ikke minst gjennom høytlesing. Men høytlesingen må skje på barnets premisser, hvis det er noe et barn ikke gidder å høre, må det få slippe. Da må man finne noe annet, noe barnet har lyst til å høre. Hvis det er Frøken Detektiv, bør det være helt greit. Selv leste jeg Hardy-guttene til det tøt ut av ørene på meg. Det ga meg ikke dårlig litterær smak, tvert imot, det ga meg en leselyst, en glede over bøker og litteratur, som har preget hele mitt liv. Jeg leste mye annet også, poenget er at jeg fikk lese det jeg selv ville, følge min egen litterære nysgjerrighet, gå på mine egne oppdagelsesferder i bøkenes verden.

Mange voksne, som tror at de forstår seg på barn, gjør det i virkeligheten ikke. De tar ikke barn alvorlig som selvstendige individer. De har, i all sin pedagogiske og moralske velmenthet, rett og slett ikke respekt for barns integritet, hverken når det gjelder lesing eller på andre områder. De tror at barn må lese det og det, de tror at barn må spise det og det, de tror at barn må være sånn og sånn. På denne måten legger de en effektiv demper på livsgleden og kreativiteten - og ikke minst på gleden over litteraturen. Den beste måten å ta barns lesing alvorlig på, er å la dem lese det de vil, ikke det vi vil. Den beste måten å ta barn alvorlig på, er i det hele tatt å la dem være det de vil være, og ikke det vi vil de skal være.

Noe av det som provoserer meg ved Korsvold og Bjørhovdes i egne øyne høyverdige og fryktelig seriøse holdning til barnelitteratur, er at de - så vidt jeg vet - aldri har anmeldt noen av mine bøker. Det hører faktisk til sjeldenhetene at jeg får en seriøs anmeldelse. Hvorfor? Fordi jeg arbeider med humor, endatil i form av tradisjonslitteratur som vitser, gåter, spøkelseshistorier etc. Og noe så foraktelig som vitsebøker for barn kan jo ikke en seriøs barnebokanmelder befatte seg med. Det hjelper ikke engang at ganske mange av bøkene mine har vært henholdsvis hoved- og ekstrabøker i Norges største og mest seriøse bokklubb for barn. Humor er farlig, for humoren er anarkistisk og ubekvem. Hvis den da ikke bare er tøys og tull. Akkurat dét er den faktisk ikke, men svært få barnebokanmeldere, og neppe Korsvold og Bjørhovde, har kunnskaper om hva tradisjonshumor for barn er, hvilke funksjoner den har og hva slags utbytte den gir leserne.

Barn i det vi kaller «slukealder» elsker underholdningslitteratur. Jeg har allerede i dette innlegget nevnt typiske underholdningsserier for barn som Frøken Detektiv, Bobsey-barna og Hardy-guttene. Seiglivede saker som har frydet generasjon etter generasjon.
For en del år siden kom det en ny generasjon med slike serier, jeg tenker da særlig på Grøsserne og Animorphs, begge fra det velrenommerte amerikanske forlaget Scholastic. Jeg oversatte de tyve første Grøsserne til norsk, og har oversatt hele Animorphs-serien på hele ca. 60 bøker med stort og smått.
De norske oversettelsene av Animorphs-serien kom i tidsrommet 1998-2003 hvis jeg ikke husker feil.

For ikke lenge siden fikk jeg noen hyggelige kommentarer her i bloggen fra en ung dame som heter Eva: «Husker du meg forresten? Jeg sendte brev til deg da jeg var liten, fordi jeg likte Animorphs-bøkene så godt. Og så fikk jeg være med i din ekslusive bokklubb :) Jeg var en av de små jentene :) Nå har jeg blitt stor og studerer litteraturvitenskap.»
(Den eksklusive bokklubben hun refererer til, besto i at jeg sendte frieksemplarer av mine egne bøker og av oversettelser til i første rekke barn av venner og kjente, og noen andre. Helt gratis. Men etter hver ble portoutgiftene for store.)


Gyldendal satset stort på Animorphs, blant annet ved å opprette en gjestebok på nettet. Etter hvert fikk denne gjesteboka form av et diskusjonsforum og sosialt nett-møtested for Animorphs-leserne. En del rølpete innlegg (jfr. dagens debat om nettdebatter) gjorde det nødvendig med voksen tilstedeværelse, og siden ingen i forlaget hadde tid, påtok jeg meg frivillig oppgaven som gjestebokas moderator. Det var ikke uten baktanker, om enn høyst aktverdige sådanne - for meg som oversetter var jo dette en unik mulighet til å ha direkte kontakt med leserne. De som begynte å lese Animorphs var typisk i 12-13-årsalderen, og ivrige lesere. Det slo meg fort at dette var svært ressurssterke unge mennesker, med en betydelig litterær og intellektuell modenhet, som kommenterte oversettelsene, hjalp meg med faktaopplysninger og kom med kvalifiserte tilbakemeldinger når jeg «prøvekjørte» løsningsforslag i gjesteboka. Det overrasker meg derfor ikke at Eva, en gang «en av de små jentene», nå studerer litteraturhistorie. En annen har debutert som forfatter på Gyldendal, hvor vi nå møtes som kollegaer. Sånt er jo forferdelig morsomt, og det illustrerer veldig godt det jeg har vært inne på tidligere i dette innlegget, nemlig at barn må få lese det de selv vil. Ja, nettopp i denne alderen, i slukealderen, er det kanskje av avgjørende betydning for deres forhold til bøker og litteratur senere i livet at de får lese serier som voksne kanskje rynker på nesen av. Nå skal det sies at selv om Animorphs kan karakteriseres som en underholdningsserie for barn, ligger den kvalitetsmessig en del hakk over både Hardy-guttene og Frøken Detektiv. Karakterene er mer nyanserte, det litterære nivået er høyere, for å nevne noe.
Det var mitt bestemte inntrykk at disse ivrige leserne av underholdningsserien Animorphs var barn som i stor grad selv fikk bestemme hva de ville lese, ja, som i det hele tatt ble tatt alvorlig, på den rette måten. De ga som sagt inntrykk av betydelig litterær og intellektuell modenhet, og jeg vil tro at et overveiende flertall av dem nå er ressurssterke unge mennesker i ferd med en eller annen form for høyere utdannelse. Gleden ved litteraturen har de helt sikket i behold, jfr. litteraturstudenten Eva, og den like unge forfatterdebutanten som jeg nevnte.

21. mars 2008

Bilde fra et kjøkken.





Siden jeg likevel er i ferd med å vise bilder fra kjøkkenet (jfr. tekoppene, innlegget under), kan jeg jo ta med en detalj til. Dette bildet viser for det første at kjøkkenet her i huset ikke har vært pusset opp på flere tiår og ikke bærer preg av noen eksklusiv innredning. (Min hustru og jeg mener bestemt at vi oppfant begrepet "shabby chic" lenge før noen hadde hørt om det.) Bildet viser også de tre viktige næringsmidlene rødvin, te og olivenolje. All kunst på kjøkkenet har mat-relaterte motiver. På bildet ses en akvarell av Kråkerøy-kunstneren Inger Johanne Nygren, som maler nitid naturalistiske bilder av blant annet bestikk.

PS Til orientering har jeg nå byttet ut bildene i dette og innlegget under, fordi jeg syntes opptakene var for dårlige. Motivene er de samme. Jeg har også korrigert den skrivefeilen i dette innlegget som Børge kommenterer.

Keemum ... uuumh ...





Noen av tekoppene mine. Før samlet jeg på alt mulig, men jeg prøver nå å innskrenke meg til blå-hvitt. Til venstre en kopp fra Rörstrands Ostindia-serie øverst, og en fra Villeroy & Bochs "Botanica" nederst. Til høyre øverst en Villeroy & Boch "Casa look", og under den en "Geranium" fra Spode Blue Room Collection. I bakgrunnen skimtes et antikt "Spis pent av osten"-fat til venstre og til høyre en gammel Spode-tallerken.


En svensk bok- og teblogger har prøvesmakt keemum, en av yndlingsteene mine. Innlegget finner du HER. Keemun er en tradisjonell svart te fra Kina, som egner seg godt til å blandes med melk. Minner en del om assam, som kanskje er "melketeen" fremfor noen, men keemum har mindre garvesyre.

Litt om nynorsk.

Nynorsk har lenge vært et tema i denne bloggen, men særlig etter at jeg ble "bloggleser" for Samlaget og for alvor fikk sansen for nynorsk. Jeg har kanskje hatt en vag forestilling om at nynorsk litteratur bare kommer ut på Samlaget, men oppdager av og til i anmeldelser at bøker også kommer på nynorsk på andre forlag. Sist i en anmeldelse i påskenummeret av Morgenbladet, av Hélène Cixous' Gull - breva frå far min. En bok jeg fikk lyst til å lese.
Helt uproblematisk er nynorsk tydeligvis ikke for ikke-nynorskforlag, som man kan se av DETTE innlegget på Flimre-bloggen. At andre norske forlag enn Samlaget utgir norskskrevet skjønnlitteratur på nynorsk, er kanskje ikke så rart, men hvorfor velger f.eks. et forlag som Gyldendal å oversette fransk litteratur til nynorsk? Er det noen forpliktelser ute og går her, akkurat som man i NRK vel må ha så og så mange prosent nynorsk, eller er det en bevisst politikk fra forlagets side, eller bare et tilfeldig valg, eller hva?

20. mars 2008

Utrendy trendforsker.




Utsnitt av stua mi, med skreddersydde (dvs snekkerbygde) bokhyller fra gulv til tak.


Aftenposten hadde fredag 14. mars, det skulle vel bli for en uke siden, en artikkel i kulturdelen med overskriften «Pocketbøker er blitt stuerent». Og det er jo lett å konstatere når man er i bokhandelen, at pocketbøker er in. Det har med en ny holdning til bøker å gjøre, skal vi tro forståsegpåerne som uttaler seg i artikkelen. En trendanalytiker, Gunn Helen Øye, sier at «de unge i dag er mer opptatt av hva som står i boken, ikke hvordan den er innbundet». Boken er blitt forbruksvare, ifølge henne, og så sier hun: «Jeg synes faktisk det er litt harry å fylle en stue med metervis av bøker. [...] Men dette er selvsagt generasjonsavhengig, de gamle gjemmer ofte på sine bøker helt til de dør.» Dette er noe av det dummeste jeg har lest om bøker på lenge. Som om det skulle være noen motsetning mellom å være opptatt av hva som står i boken, og hvordan den er innbundet, eller å samle på den (om jeg kjøper pocket eller innbundet, går stort sett ut på ett). Dessuten er det ikke noe som "selvsagt er generasjonsavhengig". En seriøs forsker burde ikke operere med "selvsagte" sammenhenger.
Ifølge Øye må jeg være noe av det mest utrendy som finnes. Jeg har nettopp ominnredet stua mi med skreddersydde bokhyller, og ja - jeg har så absolutt tenkt å spare på bøkene mine til jeg dør, og jeg har rundt 7000 av dem (omtrentlig antall). Men blant disse 7000 bøkene er det faktisk mange pocketbøker, for jeg har kjøpt pocketbøker siden pocketbøkene kom, og det var antagelig da Øye gikk i barnehagen. Pocketbøker er nemlig ikke av ny dato, Fakkel og Lanterne het de første seriene, og de kom i syttiårene. Dette vet tydeligvis ikke Gunn Helen Øye. Hun vet heller ikke hva et bibliotek er, og hvordan det fungerer. Og da snakker jeg ikke om et folkebibliotek (som også er en utmerket ting), men om et privat bibliotek. Jeg vet det er noen som synes det er pretensiøst å kalle boksamlingen sin for et bibliotek, men jeg gjør det, og jeg har ikke det minste ønske om å være pretensiøs. Jeg har ikke noe ønske om å «vise frem» bøkene mine heller. Jeg har samlet på bøker hele livet fordi de alltid har gitt meg stor glede. Som forfatter og oversetter, og nå også som blogger, er biblioteket mitt også et arbeidsverktøy for meg, som jeg ikke kunne eller ville vært foruten. Dette skjønner ikke folk som Gunn Helen Øye. Sorry, Gunn Helen Øye, men et interiør som det du ser bilde av her, har vært trendy siden boktrykkerkunsten ble oppfunnet, og det kommer det til å fortsette å være. Man det må man kanskje være trendanalytiker for ikke å forstå.

Ord for dagen.





"Påsken er en fantastisk anledning til ikke å gå på ski. "

Dagfinn Nordbø (1957--), norsk humorist og tekstforfatter

19. mars 2008

Til minne om Geirr Tveitt - akkurat i dag.



Det er Geirr Tveitt-jubileum i år, dobbeltjubileum sammen med Olav H. Hauge, sågar. To fine representanter for norsk kultur, og for vestlandskulturen - rotnorske kunstnere av verdensformat. Og nesten sambygdinger, i hvert fall fra samme side av Hardangerfjorden. HER finner du et innlegg jeg hadde på denne dagen i fjor (dvs dagen før skjærtorsdag) om mitt noe spesielle møte med en av Norges største komponister.

Dagens turrapport.




Klokka er åtte, og bikkjene (i forgrunnen) og jeg er ute på vår daglige morgentur. En bister marssol skinner over landskapet, men det er et skarpt nordadrag i luften, og det lille snødrysset som har kommet det siste døgnet, viser at vinteren ikke helt har sluppet taket.

Først går vi gjennom et vakkert kulturlandskap, men målet for turen er toppen på åsen i bakgrunnen (325 moh), som jeg har skrevet om i flere tidligere innlegg. Belønningen for å slite seg opp dit, er en praktfull utsikt, helt til Skagerrak. Turen er vel 3,5 - 4 kilometer, og etterpå er det hjem til dusjen og skrivebordet.

18. mars 2008

God påske - snart.




Katolsk palmesøndagprosesjon, et eller annet sted i verden.



Sist søndag, palmesøndag, markerte innledningen til vår religions viktigste høytid, nemlig påsken. Da går katolikker over hele verden i prosesjon med palmegrener for å minnes Jesu inntog i Jerusalem. I såkalte katolske land er dette en naturlig del av kulturen, i vårt kalde, protestantiske og relativt kristenfremmede land er det litt sært. I vår lokale katolske menighet er vandringen ikke lang, bare rundt halve kvartalet, fra menighetshuset til kirken. «Hæ, skal vi gå i gata? Det er jo ikke syttende mai heller, da,» sa en ung jente bak meg i prosesjonen. Vi la beslag på halve veibanen i år, men det er jo ikke mye trafikk en søndag formiddag, og vi rakk ikke å vekke særlig oppmerksomhet, selv om prestene og ministrantene tok seg flott ut i sin henholdsvis røde og hvite skrud, og med store prosesjonskors smykket med palmegrener.
Jeg vet ikke om protestanter feirer påske, og hvordan de eventuelt gjør det, men for nordmenn flest er påsken antagelig bare en ferie. ”I påsken er det bare katolikker og herreløse hunder igjen i byen,» sa Sigrid Undset. Det var å sette det litt på spissen, for det er en myte at ”alle” drar på påskeferie. Åtti prosent er hjemme, leste jeg nylig. Men at vi katolikker feirer påsken som den religiøse høytid den er, er riktig nok. ”God påske,» sier man til hverandre i disse dager, men det gjør ikke vi katolikker, for uken vi er inne i nå - den stille uke (Holy Week på engelsk) - er ingen god uke for vår religions sentrale person. I denne uken blir han forrådt, tatt til fange, hundset og plaget, og dømt og henrettet for gudsbespottelse. En trist uke, med lange og tunge messer som dveler ved Jesu lidelseshistorie. I neste uke, derimot - den uken som begynner med påskenattsmessen og dens lystenning, og som i kirkeåret er den egentlige påskeuken - da ønsker vi hverandre god påske, for da har han flerret gravens mørke og vist seg som den han er.
Ideelt sett bør en god katolikk feire alle påskens messer, fordi de utgjør en helhet, men så flinke er mange av oss ikke i praksis. Ikke jeg, i hvert fall. Men kirkene er stapp fulle, selvsagt, det er våre kirker alltid.

Dostojevskij og Hamsun.









Eg les Raskolnikov (Forbrytelse og straff), og det slår meg kor merkeleg dette minnar om Hamsun. Eller omvendt, kan hende - kor merkeleg nokre av hovudpersonane til Hamsun - td Nagel i Mysterier og eg-personen i Sult - minnar om Raskolnikov. Det kan da ikkje væra tilfeldig? Og nei, i den nynorske Wikipedia-artikkelen om Dostojevskij les eg: "Dostojevskij har hatt stor påverknad på moderne forfattarar som Albert Camus, Franz Kafka og Gabriel García Márquez. I Noreg er spesielt Knut Hamsun kjend for å væra inspirert av den russiske forfattaren."
Dette er kan hende noko alle veit, men eg visste det ikkje. Men det er innlysande når ein les dei. Eg har jo Kolloens Hamsun-biografi, så eg får sjå etter om det står noko nærare om det, for dette vart eg nysgjerrig på.

PS: Dette innlegget ble skrevet på nynorsk. Jeg vet ikke hvorfor, det bare ble sånn. Men hvor vellykket var det?

16. mars 2008

Ord for dagen.




"En dag uten en tur i skogen er en forsømmelse, og en dag uten å lese en unnlatelse."

Peter Handke
gjengitt i Morten Claussen: Livet i Venedig. En litterær reise.

Selv praktiserer jeg faktisk begge deler - hver dag.

15. mars 2008

Litt teori på en lørdag.







«Vår eigen Dag Solstad, rett nok åtti- og nittitalets Dag Solstad, har, slik yngre forfattarar har gjort før han, påstått at ein romanforfattar i vår tid med alvorlege ambisjonar må skrive i forhold til den modernistiske romanen, forenklar ein grovt kan ein seie at ein må skrive enten i forhold til Joyce eller i forhold til Proust eller i forhold til begge to. Det siste meiner Solstad er umogeleg, etter hans meining lar ikkje dei to forfattarane seg sameine, så det får bli enten Joyce eller Proust. Eg er ikkje så sikker på det, blant anna har Joyce og Proust det felles, trass alt som skil, at dei i si romanskrift ikkje først og fremst tyr til sveipande forteljing, med det ytre sosiale rommet og historie som scene, slik det har vore vanleg i den realistiske romanen, dei utviklar derimot ei romanskrift som lar den einskildes medvit vere sjølve scenen for romanskrifta, det betyr sjølvsagt ikkje at det sosiale rommet og historia med eitt er borte, heller berre tatt opp i romanen på ein meir realistisk måte enn tidlegare. Sjølv om den modernistiske romanen gjerne blir forstått i motsetnad til den realistiske, er den likevel meir realistisk, ikkje mindre.
Eg trur faktisk ein kan påstå at romanen før og etter Joyce og Proust nesten er to ulike slag litteratur, og det hovudsakleg på grunn av utviklinga av den indre monologen, dei store og avgjerande nyvinningane er som kjent ofte enklare enn ein trur, korleis dette enn måtte vere så står i alle høve Joyce og Proust heilt sentralt i det som har utvikla seg til ein modernistisk romantradisjon, med namn som Faulkner og Claude Simon, Beckett og Thomas Bernhard.
At eg sjølv kan vere samd med Solstad i å velje Proust før Joyce er no så si sak, eg har nok sans for Joyce, men litteraturen hans kan òg irritere meg veldig, ofte verkar det som om han gjer ting vanskelege for at dei skal vere vanskelege og det er noko eg ikkje kan med, det er ei slags unødvendig tildekking, eit åtak på det uforståelege som er i all god litteratur, det er som om Joyce spelar på at litteratur har noko uforståeleg i seg og gjer den til ein slags kunnskapsleik ein i prinsippet kan finne svaret på. Det får no vere som det er.»


Jon Fosse i essayet "Litt om James Joyce" i Gnostiske essay
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende 1993

14. mars 2008

En bok som denne ...





«En bok som denne er ikke for gjennomlesning og høytlesning, men for å slå opp i, især under spaserturer og på reiser, man må kunne stikke hodet inn i den, og alltid kunne dra det ut igjen, uten å finne noe kjent rundt seg.»

Friedrich Nietzsche: Morgenrøde

Oversetterens hjemmeside finner du HER . Det er i denne boken at Nietzsche, kanskje som den første, tar til orde for langsom lesning: "Dette forordet kommer sent, men ikke for sent -- hva betyr i grunnen fem-seks år? en slik bok, et slikt problem har intet hastverk; dessuten er vi begge venner av lento, jeg like mye som min bok. Man har ikke forgjeves vært filolog, man er det kanskje fremdeles, det vil si en lærer av langsom lesning: - til syvende og sist skriver man også langsomt. Nå hører det ikke bare til mine vaner, men også til min smak - en ondskapsfull smak, kanskje? - ikke å skrive noe mer som ikke gjør alle slags mennesker som "har hastverk", fortvilet."

PS Lento er musikkuttrykket for langsomt.

En grusom nytelse.






«Forbrytelse og straff er en vakker bok. Jeg var helt ødelagt etter å ha lest den,» sier Børge Skråmestø i en kommentar til et av mine tidligere innlegg om Dostojevskijs Raskolnikov (Forbrytelse og straff), som jeg leser nå.

Og Virrvar sier:
«Jeg er så glad i Forbrytelse og Straff at jeg blir smårar i hodet. Jeg leste den på under et døgn og kom ut koffeinsjokket på andre siden og var sikker på at jeg bodde i Petersburg og nettopp hadde begått et mord.»

Og Nils Kjær sa det slik:
«... man leser og leser uten avlatelse, blendet, overveldet, i en rus og en feber av spent forundring og i et utydelig villrede mellem glede og gru, en tilstand av svimmelhet som over en avgrunn.»

Jeg kan skrive under på alt sammen. Å lese denne boken er en ... grusom nytelse.

12. mars 2008

Dagens bokkjøp.






Jo, jeg har fått med meg at det er mammut, men har liksom fortrengt det, både fordi jeg har det veldig hektisk jobbmessig akkurat nå, og fordi jeg av og til prøver å ta meg selv i nakken og si at nå må du ikke kjøpe så mange bøker.
Hittil har jeg derfor ikke så mye som sett på en mammutbok. Men som vi vet - når mammuten går mot slutten, går prisene ned også der, og i dag var det halv pris av mammutpris i bokhandelen på det lille lokale kjøpesenteret. Og da klarte jeg ikke å stå imot lenger. For seks bøker med fullpris på over 1600 kroner (før mammut), slapp jeg i dag unna med litt over 300 kroner. Bøkene var:

André Brink: Attråens rett
Hans Herbjørnsrud: Brønnene
Ivan Turgenjev: Et overflødig menneskes dagbok
Minette Walters: Djevelens fjær
Peter Høeg: Den stille piken
Hanne Ørstavik: Kallet - Romanen

11. mars 2008

Den polyfone roman.






" Bakhtin skriver om den polyfone romanen og Dostovjevski, og hvorfor polyfonien er et av de sterkeste kvalitetstegnene vi vet om. Har du ikke noe forhold til ordet «polyfon» utover at du forbinder det med ringetoner? La meg oppklare: Polyfoni betyr flere klanger på samme tid. Flere typer toner, flere typer melodier som klinger sammen. Polyfon litteratur er litteratur med mange likestilte, selvstendige stemmer. Som eksempel trekker Bakhtin frem Forbrytelse og straff.

I denne boken representerer alle personene ulike politiske og ideologiske syn, og istedenfor å la det ene vinne over de andre i diskusjonene, lever argumentene sitt eget liv i et broket lappeteppe der det ikke finnes én hovedstemme, én røst som overstyrer de andre. Dostovjevski personlig var en høyrevridd nasjonalist, men sosialister, ateister, anarkister, konservative, nihilister får alle sammen leve sitt eget liv i teksten hans. Han skrev anti-propaganda."

Virrvarr

Jeg ble en bokorm.


"At jeg greide meg skyldtes kanskje først og fremst skrivedrømmen og bøkene. Jeg ble en bokorm. Når jeg ikke leste, skrev jeg. Og når jeg verken leste eller skrev, var bøkene, tekstene og historiene ikke langt fra tankene likevel."




Hovedpersonen, poeten Raúl, i Torgrim Eggens Hermanas. Ifølge baksideteksten: "Hermanas (søstre) er en roman fra 1970-årenes Havana, Cuba. Den handler om poeten Raúl og hans forhold til tvillingsøstrene Juana og Miranda, og om hvordan kunsten, kjærligheten, frihetstrangen og den dogmatiske sosialismen braker sammen med et ødeleggende smell."

10. mars 2008

Dagens påminnelse.

But you will be lucky ...






"You will spend 70 days in a row with this man, and you will be charmed and offended and amazed and sometimes bored, but you will be lucky."

Sitatet er hentet fra DENNE artikkelen, som jeg tilfeldigvis kom over på nettet, om å lese Prousts På sporet av den tapte tid.

Da jeg leste Ulysses i fjor, omtalte jeg det som et leseprosjekt. Det ga meg lyst til å gi meg i kast med lignende leseprosjekter. I mellomtiden er det blitt mye norsk samtidslitteratur, men nå holder jeg altså på med Dostojevskijs Raskolnikov, som jeg også vil karakterisere som et leseprosjekt. Og en vakker dag (eller kanskje en helt ufyselig dag) skal jeg gå løs på Proust. Han står der i hylla og venter. Foreløpig har jeg bare tatt smakebiter. Men jeg gleder meg til å fortære Proust i sin helhet.

Ord for dagen.









"Det er ikke noe som er så kjedelig som å lese en bok man synes man må lese."


Janne Teller

8. mars 2008

Elendighet.






Nei, elendigheten ligger ikke i det faktum at jeg måtte bli det man med en pen omskrivning kan kalle «godt voksen» før jeg følte meg moden for Dostojevskij. Men nå leser jeg ham altså, og jeg tror ikke jeg kommer til å stoppe med Raskolnikov (Forbrytelse og straff). Det underlige er at teksten trer frem med en nærmest grafisk tydelighet som jeg knapt har opplevd maken til. Det er lenge siden en bok har gjort sånn inntrykk på meg. Det er så nydelig, så nydelig, selv om det er fælt. En av mange gripende scener i Raskolnikov, er der hvor han blir med alkoholikeren Marmeladov hjem, ganske tidlig i boken. Det er en beskrivelse av fattigdom, nød og elendighet som får selv Dickens til å blekne.

«De gikk fra gårdsplassen opp i fjerde etasje. Jo høyere de kom, desto mørkere ble trappen. Klokken var allerede bort imot elleve, og skjønt det i Petersburg på denne årstiden nesten ikke er noen virkelig natt, var det stummende mørkt øverst i trappen.
Ved enden av trappen, oppe under taket, stod en liten sotet dør åpen. En lysestump kastet et matt skjær over et fattig rom, som var omkring ti skritt langt; hele rommet kunne sees fra gangen. Alt der inne var slengt omkring hulter til bulter, overalt lå fillet barnetøy. Foran det bakerste hjørnet hang et hullet laken, bak dette stod formodentlig sengen. Alt som fantes i selve værelset var to stoler og en lemlestet divan med voksdukstrekk, og foran divanen et gammelt furutres kjøkkenbord uten noen pryd og uten duk. På kanten av bordet stod en nesten nedbrent lysestump i en blikkstake. Det var tydelig at Marmeladovs hadde værelset for seg selv, men at der var gjennomgang til andre rom. Døren inn til de andre værelsene eller avlukkene i Amalia Lippewechsels leilighet stod åpen. Der innefra lød støy og spetakkel. Det lot til at man spilte kort og drakk. Av og til hørtes rå uttrykk.
Raskolnikov skjønte straks at det var Katerina Ivanovna. Hun var en forferdelig mager kvinne, slank, temmelig høy og velbygd, ennå med vakkert, mørkeblondt hår, på kinnene brente virkelig røde flekker. Hun gikk fram og tilbake i sitt lille værelse med hendene presset mot brystet, og hennes åndedrett trengte fram over de tørre leppene i ujevne, tunge støt. Øynene lyste som i feber, men blikket var skarpt og ubevegelig. Dette opphissede tæringsansiktet gjorde et sykelig inntrykk i det siste skjæret fra det nedbrente talglyset. Hun forekom Raskolnikov å være rundt tredve år, og hun var i virkeligheten også meget yngre enn Marmeladov ... Hun hverken så eller hørte dem som trådte inn, men syntes å befinne seg i en slags bevisstløs tilstand. I værelset var det kvelende varmt, men vinduet var ikke åpnet; en ufyselig stank trengte inn fra trappeoppgangen, men døren til trappen var ikke lukket; også døren inn til leiligheten innenfor stod åpen, og skyer av tobakksrøyk veltet ut derfra. Den syke hostet, men lukket ikke døren. Det minste av barna, en seks år gammel pike, sov på gulvet i halvt sittende stilling, sammenkrøket med hodet mot divanen. En gutt, omkring et år eldre, satt skjelvende og gråtende i en krok - han hadde tydeligvis nylig fått bank. Den eldste piken på ni år var høy og tynn som en fyrstikk. Hun hadde ikke annet på seg enn en medtatt og fillet skjorte og en gammel kåpe over de nakne skuldrene. Kåpen var visst sydd til henne for to år siden, for nå rakk den henne ikke lenger enn til knærne. Hun forsøkte visst å berolige gutten, hvisket ham noe i øret og gjorde sitt beste for å hindre at han skulle begynne å gråte igjen. Samtidig fulgte hun moren med sine store, vidt oppspilte sorte øyne, som syntes enda større i det avmagrede og forskremte ansiktet. Marmeladov gikk ikke inn i værelset, men la seg på kne i døråpningen og skjøv Raskolnikov foran seg.»

Fjodor Dostojevskij: Raskolnikov. Kjempefakkel, Gyldendal 1967.
Oversatt av Ivar Digernes.

7. mars 2008

Da Nietzsche skrev.






"Den første mekaniske skrivemaskin ble funnet opp av den danske presten Hans Rasmus Johann Malling Hansen i 1867, og ble kalt Mallings Skrivekugle. Formålet med «skrivekuglen» var å gjøre det lettere for blinde og sterkt svaksynte å skrive. En av dem som kjøpte den kort etter at den var satt i produksjon, var Friedrich Nietzsche, som var plaget av dårlig syn. Noen har i ettertid gått så langt som til å hevde at skrivemaskinen umiddelbart påvirket stilen hans, og at Nietzsches knappe, aforismepregede «sene stil» var et direkte resultat av skriveteknologien. Selv skrev han i et brev fra 1882, lenge før han visnet mentalt og fysisk, at «skriveredskapene påvirker våre tanker»."

Fra Thomas Hylland Eriksen: Øyeblikkets tyranni


En norsk Wikipedia-artikkel om skrivemaskiner finner du HER .HER finner du en dansk Wikipedia om Malling-Hansen og skrivekulen hans, og sannelig om det ikke også finnes et "Malling-Hansen Society" med eget nettsted hvor det er en side nettopp om Nietzsche og skrivekulen, HER .

5. mars 2008

Hver gang du skal møte et nytt menneske ...








Av og til støter jeg på omtrent de samme tankene, men selvsagt uttrykt på forskjellig måte, hos to ulike forfattere. Som f.eks. hos Dostojevskij og Aasmund Brynildsen. Jeg klandrer deg ikke hvis du ikke vet hvem sistnevnte var - men du kan få vite det HER .

Faktisk var det en forbindelse mellom dem, i hvert fall én vei, og med at Brynildsen var russisk-spesialist og svært opptatt av Dostojevskij. Kanskje fellestrekkene i disse to utsagnene dermed ikke er tilfeldig?

«Hver gang du skal møte et nytt menneske forsøker du å danne dig et billede av den ukjente: Kun for på ny å konstatere at mennesket er en evig fornyelse.»
Aasmund Brynildsen: Der er en kilde - tanker og billeder. Aforismer, Dreyer 1945. Brynildsens debutbok, og også en slags debut for meg, i og med at det var den første boken jeg kjøpte antikvarisk da jeg som meget ung mann kom alene til hovedstaden. I Børsums antikvariat i Rådhuspassasjen, et nydelig antikvariat som dessverre ikke finnes lenger.

«Og dessuten - for å lære et menneske riktig å kjenne, må man ikke ta feil og gjøre seg opp en forutfattet mening som det senere er meget vanskelig å bli kvitt.»
Fjodor Dostojevskij: Raskolnikov (Forbrytelse og straff).

Raskolnikov.






Bare et lite apropos til at jeg leser Dostojevskijs Raskolnikov for tiden, bedre kjent som Forbrytelse og straff.
Det var egentlig Dipsolitteraten som fikk meg til å ta frem Dostojevskij, i forbindelse med en av quizene sine (med utdrag fra Kjellermennesket). Men sannelig om ikke Raskolnikov også har en gjesteopptreden i Beate Grimsruds Søvnens lekkasje, som jeg nettopp leste. Jeg har jo, som noen sikkert har fått med seg, et spesielt forhold til dette med tilfeldigheter (eller synkronitet), og dette er uansett et tilfelle av at det ikke bare er jeg som bestemmer over lesingen, men at det også er den som bestemmer over meg, for da jeg tok frem Dostojevskij i forbindelse med nevnte quiz, så jeg ham plutselig i et nytt lys som fortalte meg at nå var tiden inne for å lese ham. Da hadde allerede Grimsrud gitt meg et hint på forhånd.

«Gud så pinlig. De fattige har startet en innsamling til inntekt for meg. Rodja Raskolnikov, hans oppofrende søster Dunja, den stakkars lungesyke enken med det fine navnet Marmeladova og hennes stakkars stedatter Sonja er alle med i ledergruppen.
Det hele startet som en vanlig dag, bare litt bedre. Jeg hadde vært i byen. Jeg hadde gått mye og beveget kroppen. Jeg hadde drukket kaffe og jeg hadde selvfølgelig shoppet. Det var jo salg. Da jeg kom hjem fortsatte det å være bra en stund til. Jeg har lovet meg selv å kaste minst én jakke. Jeg hadde nemlig to nye med meg hjem. Men jeg fant ikke en eneste jakke som det var verd å kaste og den loppemarkedhaugen som jeg hadde bestemt meg for å lage forble tom. I stedet slengte jeg posene med innkjøpene fra salget inn under sengen. Så var det bra en stund til. Hadde det ikke vært for denne Raskolnikov. En morder faktisk.
Via naboen får jeg greie på at de har vært der og spurt etter meg. Hva vil det pakket? Naboen var tydelig oppskremt.»

Fra Beate Grimsrud: Søvnens lekkasje, kapitlet «De fattiges innsamling»


HER er en norsk Wikipedia-artikkel om Raskolnikov/Forbrytelse og straff.

4. mars 2008

Myteknusing.

DENNE bloggen kommer jeg garantert til å lese fremover.

Slow reading.




I innlegget nedenfor slo jeg til lyd for en ”slow reading”-bevegelse, en slags litterær pendant til ”slow food”-bevegelsen. Det var en god idé syntes jeg, så god faktisk, at da jeg hadde postet innlegget, slo det meg at det sikkert var noen som hadde tenkt på det før. En rask gugling viste at det stemte. Det var visstnok selveste Nietzsche som lanserte begrepet første gang, og det er massevis av ressurser om «slow reading» på nettet, bl.a. i DENNE Wikipedia-artikkelen og i DENNE bloggen. HER er en blogg om å gjøre ting langsomt i sin alminnelighet. Og HER kan du se en svensk bok om temaet.

3. mars 2008

Mer om Ole Robert Sunde.






Egentlig skulle jeg bare skrive en kommentar til kommentarene til innlegget under, om Ole Robert Sunde, men kommentaren ble så lang at jeg like gjerne gjør et innlegg av den i stedet.

Altså Sunde: Jeg vet jo at Sunde har ord på seg for å være sær og utilgjengelig, og det blir bekreftet i kommentarene til forrige innlegg. Grunnen til at jeg likevel har gitt meg i kast med ham, om enn "bare" essayene og ikke romanene hans, er for det første at jeg ser ham på alle Gyldendal-sammenkomster, at han jo er en betydelig størrelse i norsk samtidslitteratur (jfr. Gyldendal-prisen som han nylig fikk) og at jeg rett og slett er blitt nysgjerrig på ham. Dessuten tiltrekkes jeg av det sære. Det jeg lurer på når det gjelder Sunde, er om hans måte å uttrykke seg på er noe veldig tilgjort eller om det er naturlig for ham. Ikke fordi det er så veldig interessant, egentlig, for det slår meg mens jeg skriver at all kunstnerisk stil vel egentlig er en kombinasjon av de to. Men også at "tilgjort" kan oppfattes på to måter, en negativ og en positiv. Negativ når den er kunstlet og spekulativ, positiv når den er vokst frem som en naturlig ytringsform for det talentet som har skapt den.

Jeg vet ikke hva som er hva når det gjelder Sunde. Men det jeg vet, enten det er Sunde eller Joyce eller Bernhard eller andre som er gjerrige med tegnsettingen og med å dele teksten inn i perioder, er at det krever mye av en leser å trenge inn i tekstene deres. Vanligvis er vi jo vant til å lese i en jevn strøm, men med tekster som vi snakker om her, stopper det helt opp, og vi må finne en annen og uvant rytme i lesingen. Det kan føles som når man kjører sparkstøtting og det går fint unna, og så kommer man plutselig til et sted hvor det er strødd. Man må nærmest dechiffrere teksten, studere den ord for ord, for i det hele tatt å skjønne hva som står.

Noen ganger irriterer man seg bare og slutter å lese, men min erfaring er at slike tekster ofte kan gi mye, hvis man bare tar seg bryet med å gå inn i dem. Kanskje noen burde starte en "slow reading"-bevegelse, tilsvarende den italienske "slow food"-bevegelsen?
Nå begir jeg meg kanskje ut på tynn is, men er det muligens sånn at det litterære bloggmiljøet er litt opptatt av å få lest så mye som mulig så fort som mulig? Det slår meg i hvert fall når det gjelder en del av den norske samtidslitteraturen jeg stadig utforsker, at mange av bøkene er svært raske å komme igjennom.

Men unntakene finnes altså. Som Sunde.

Jeg leser Ole Robert Sunde.






Jeg leser i Ole Robert Sundes nye essaysamling Jeg er et vilt begrep, som jeg kjøpte ganske nylig. Jeg har aldri lest noe av ham før. Det er ikke lett. Essayet «Homer var stjerneforsker» begynner for eksempel slik:

«Når vi leser, skriver vi teksten på ny; når vi skriver, leser vi de objekter vi beskriver.»
[...]
«Dersom dette høres vagt ut, er det ikke helt uten hensikt.»

Det ovenstående er et sitat fra Erik Bjerck Hagens Litteratur og handling. Og så fortsetter Sunde selv:

«Vagt, hva er det som er vagt, jeg skal fortelle deg hva som er vagt, om du tenker, sånn helt uten videre, det kommer an på dine tanker og hva du leser, kan man lese uten å tenke, eller lese mens man tenker, og det kontrære, men vagheten, akkurat, om du tenker på Heraklit, er han vag, vag og dyp, og min vaghet, vaghet og usikkerhet, som leser, det også, vis-à-vis hans dyp, der til og med de lærde er forsiktige, når han i fragment 105 skriver «Homer var stjerneforsker», da inntrer den vagheten at jeg tenker, og ikke bare vaghet, men den frimodigheten, noen vil hevde frekkheten, at jeg ser bort fra den lærde kommentaren til fragment 105, på Mallarmé og hans forunderlige dikt, hvor syntaksen er opphevet til sprengt syntaks ... [osv.]

Lett er det ikke. Jeg leser samtidig i Kjærstads matrise, og han er like krystallklar som Sunde er ... jeg vet ikke om det er riktig å kalle ham uklar, jeg vet ikke hva jeg skal kalle ham, relativt utilgjengelig for meg, i hvert fall, men likevel ikke, når jeg bare anstrenger meg litt for å trenge inn i teksten. Som å lese Ulysses, på en måte. Ingenting kommer av seg selv. Men noe kommer, for den som gidder, ut av Sundes tekst. Og det er alltid like fascinerende med en forfatter som har sitt helt eget språk.

2. mars 2008

Ord for dagen.





"En romans mål: å bidra til vår kunnskap om menneskelige muligheter."

Jan Kjærstad: Kjærstads matrise

1. mars 2008

Gyldendal inviterer DEG.




Gyldendal arrangerer like godt sin egen litteraturfestival, nå som de har fått så fint hus. Les mer HER .

Ord for dagen.




"Jeg er forfatter. Det er ikke et yrke. Det er et liv."

Beate Grimsrud: Søvnens lekkasje

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...