aroundbooks

aroundbooks

30. juni 2008

Åpne sluser




Nå roter jeg litt med kronologien her, men ved lunsjtid i dag var det et veritabelt skybrudd over Stockholm. Svenskene spiser jo gjerne lunsj ute, eller kjøper hentemat, så det var fullt av folk i gatene på vei til eller fra en kafé i lunsjpausen. Selv var jeg så forutseende at jeg hadde tatt med meg paraply.

På noble trakter




I kveld hadde Stockholm Stad invitert alle deltagerne på WALTIC 2008 til middagsbuffet i Blå salen i Stadshuset (Stockholms rådhus), der nobelprisen deles ut. Ordføreren i Stockholm ønsket alle velkommen til hovedstaden i Skandinavia ...

Alt i alt har jeg i dag snakket med forfatter- og oversetterkolleger fra Tyskland, Østerrike, Argentina, Italia, Ungarn, Romania, Litauen, Sverige, England, India - og Norge. Og vært på seminar hvor jeg hørte på oversettere fra Sverige, Tyrkia, Mongolia og Iran.

WALTIC 2008 i dag





Henning Mankell talte på åpningen av konferansen i dag (i går var det velkomstseremoni, i dag begynte selve programmet). Mankell snakket om noe denne konferansen er veldig fokusert på, nemlig analfabetisme. En milliard mennesker i verden kan ikke lese og skrive (av disse er to tredeler kvinner), og noe sånt som åtti millioner barn (hvis jeg oppfattet det riktig), får ikke skolegang. Når man ikke kan lese og skrive, er man avskåret fra svært mye informasjon som vi tar for gitt, og som er viktig for å leve et fullverdig liv. Jeg synes det er bra at konferansen har et så internasjonalt tilsnitt som den har, og ikke minst at den er så opptatt både av analfabetisme og trusler mot skrivende mennesker. Flere forfattere som var invitert til konferansen er blitt arrestert eller tør ikke reise. Det setter unektelig litteratur i et litt annet perspektiv enn vi er vant til.

29. juni 2008

Stockholmsrapport







Bak denne bygårdsfasaden ved Kungsträdgården midt i Stockholm skjuler det seg en stor katolsk kirke i et meget moderne arkitektonisk formspråk, med tegl, tre og betong som dominerende materialer.



Jeg våknet til kirkeklokker i Stockholm i dag, en av de vakreste lydene jeg vet om. De var riktig nok ikke katolske, men kom fra den nærliggende Johanneskyrkan.
Etter frokost gikk jeg ned til Kungsträdgården og feiret høymessen i Sankta Eugenia kyrka, som er katolsk sognekirke for det meste av Stockholm sentrum pluss vestlige og nordlige forsteder. Et av de nydeligste kirkerommene jeg vet om.

Etterpå gikk jeg ut til Moderna Museet på Skeppsholmen og spiste lunsj og så på kunst. Bildet er tatt fra kafeen på Moderne Museet. Stockholm har noe storlagent over seg mot sjøsiden. Den er etter min mening den eneste av de skandinaviske hovedstedene som forholder seg til sjøen på en estetisk og arkitektonisk vellykket måte.

Innom NK på hjemveien - det var åpent på søndag og fullt av folk fordi det var sommersalg.





Deretter offisiell åpning av Waltic 2008-konferansen, med taler og underholdning. Jeg vet ikke hvor mange som var til stede, men den store salen i Folkets Hus var i hvert fall nesten full. Svært mange nasjonaliteter er representert. Det er første gang jeg er på et sånt arrangement, og det var litt rart å være i et så stort fellesskap av skrivende mennesker. Forholdene er svært ulike (å skrive kan dessverre være farlig i deler av verden) men ulikhetene til tross er vi alle beskjeftiget med å skrive og/eller oversette.

Det er nesten ingen nordmenn med, bortsett fra ledelsen i Norsk Oversetterforening og forfatterforeningen. Og så jeg, da. Kanskje det er noen flere også, som jeg ikke kjenner. Henning Mankell var der i egen høye person, han har bidratt økonomisk for at forfattere/oversettere fra fattige land skal kunne delta. Nettsiden til WALTIC 2008 finner du HER.

I morgen begynner selve programmet, og i morgen kveld har Stockholm Stad invitert til middag i Stadshuset, i selvsamme lokale hvor nobelprisen utdeles. Det er garantert det nærmeste jeg kommer nobelprisen, så jeg gleder meg.








Hm, det burde jo vært te med melk ...










Middag på en uterestaurant i Drottninggatan i kveld, der Strindberg-sitatene skinner i de siste restene av dagslyset.

28. juni 2008

Leserapport

Jeg er ferdig med den mest intense Bastian-lesingen, så jeg kan gå over til lystlesing igjen. Egentlig hadde jeg jo planer om å lese Bibelen i sommer, men jeg var ikke i Bibel-modus akkurat nå. Ingen av de andre bøkene på lista fristet heller. Så tok jeg en streif i bokhyllene for å finne noe, og endte opp med Kafka på stranden av Haruki Murakami. Jeg har lest en bok av ham før, men husker ikke hvilken. Kafka på stranden gjorde ikke noe umiddelbart inntrykk, så jeg tenkte at den gidder jeg ikke å lese. Kvelden etter lå den fortsatt på nattbordet, og jeg leste noen sider igjen. Dette gjentok seg enda flere kvelder, og nå har jeg tatt konsekvensen av det, så nå leser jeg den. Jeg kan ikke si det er en bok som gjør meg vilt begeistret, men det må jo likevel være noe der som gjør at jeg fortsetter å lese den. Én ting er at den virker veldig godt oversatt. For meg minner Murakami litt om Pamuk. Begge er "storytellers", og de forteller bra. Samtidig er jeg litt ambivalent i forhold til begge. Noen ganger kverner de litt på tomgang, liksom, men så glimter de til innimellom.

I Stockholm





Her bor jeg akkurat nå, på Art Hotel i Stockholm. Hotellet for "konstnärer, artister och kulturarbetare". Bare et uanselig lite skilt på porten (usynlig på bildet) forteller at dette er et hotell. I morgen åpner forfatter- og oversetterkongressen Waltic 2008, arrangert av den svenske forfatterforeningen.

27. juni 2008

Apropos slow reading





"Jeg går inn på lesesalen igjen, og leser videre i Valmuer. Jeg er ingen hurtig leser. Jeg liker å dvele ved hver setning og ta meg tid til å nyte skrivemåten. Hvis jeg ikke kan glede meg over den, slutter jeg å lese."

Fra Haruki Murakami: Kafka på stranden
Oversatt av Ika Kaminka (som i parentes bemerket er formann i Norsk Oversetterforening)

24. juni 2008

Rapport fra Larvik

Dette innlegget skrives på en PC på biblioteket i Larvik, hvor jeg er innom en tur før jeg skal på møte i Bastian-komiteen hos en kollega her i byen. Dessuten har jeg slått to fluer i en smekk og har bilen på service litt lenger oppi gata.
Larvik har et aldeles praktfullt bibliotek. Nytt (relativt) og trivelig. Men hva med Larvik og litteraturen? Kommer det noen berømte forfattere fra Larvik?HER kan du finne en artikkel om kjente Larviks-folk, men som du ser, er det få kjente forfattere som er født og oppvokst her. Gunnar Reiss-Andersen var herfra, et stort navn i norsk lyrikk, og så bodde det jo diverse storheter i Stavern (Wildenvey, Jonas Lie), som nå er innlemmet i Larvik kommune, men den mest kjente i vår tid må vel være Ingvar Ambjørnsen. Som det fremgår av artikkelen, har ikke Larvik hedret denne forfatteren hverken med et gatenavn eller noe annet.
Bildet må visst vente til jeg er hjemme på egen PC.

23. juni 2008

Das Volk der Dichter und Denker





Tilfeldigvis har jeg de siste dagene hatt innlegg om to av superstjernene i norsk litteratur, nobelprisvinnerne Hamsun og Undset. Steile motparter i synet på Hitlers Tyskland. Tyskland var det første store utland hvor Hamsun slo igjennom, med den avgjørende økonomiske betydningen det hadde, og Hamsun kvitterte med blind lojalitet livet ut. Undset ikke bare gjennomskuet Hitler, hun så også på Tyskland med sitt meget katolske blikk: Tyskerne var det folket som splittet Kirken med sin lutherske protestantisme:

«Romerkirken har da iallfald form, den virker ikke irriterende på ens intelligens, som disse diverse ’protestantiske’ sekter. Heldt ut av Romerkirkens form virker hele kristendommen på mig som en mislykket, sprukken omelet som ligger og skvalper utover på et sølet fat. Ja, det har vi også tyskerne at takke for. De - tyskerne - er unektelig uovertreffelige når det gjelder at ta moderne videnskap og teknikk i barbariets tjeneste, der er geni i deres krigsmateriell fra kjukke Bertha til miltbranntablettene - men ’das Volk der Dichter und Denker’ digter og tenker efter min mening forbandet dårlig.»

22. juni 2008

Peoner ...






Hvert år må jeg ha inn minst en bukett peoner fra hagen. Peoner er en av yndlingsblomstene mine, en utrolig sensuell blomst i mine øyne. I en bok jeg har om den slags, fant jeg ut at peoner er omtalt i Shakespeares Stormen (The Tempest). I fjerde akt sier Iris til Ceres: «Thy banks with pioned [peonied] and twilled [lilied] brims/Which spongy April at thy hest betrims/To make cold nymphs chaste crowns.»

Så fant jeg frem André Bjerkes norske gjendiktning for å sitere derfra:
«... med elvebredders liljeblomsterskrud/som våt april vil flette på ditt bud/til nymfers jomfrukranser ...»
Han har rett og slett fjernet peonene! Makan. Det er til å bli direkte melankolsk av, men heldigvis mener Keats at peoner er et glimrende middel mot melankoli:

«But when the melancholy fit shall fall
Sudden from heaven, like a weeping cloud
That fosters the droop-headed flowers all,
And hides the green hill in April shroud;
Then glut thy sorrow on a morning rose
Or on the wealth of globed peonies.»
(John Keats: Ode to Melancholy)

Bjerkebæk - i bøkenes verden






For noen uker siden var det et foredrag i Katolsk Forum i menigheten vår om Sigrid Undset og hennes forhold til bøker, det vil si hva hun selv leste og samlet på. Foredragsholderen presenterte også boken Bjerkebæk - i bøkenes verden, som han selv har vært en av bidragsyterne til, og som ble utgitt i forbindelse med åpningen av Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk for publikum. Nå har jeg anskaffet meg boken, som ifølge forordet gir et innblikk i Bjerkebæk og den omfattende boksamlingen på rundt 10 000 bind som Sigrid Undset samlet rundt seg. «Rommene på Bjerkebæk er fylt av bøker. Bøkene ga dikteren og stridsmennesket Sigrid Undset innsikt som hun trengte i sitt forfatterskap. Derfor er bøkene en viktig del av hennes liv.» Enda en lesende forfatter; det er nærmest en selvfølge at lesing og skriving går hånd i hånd. Boka inneholder en lang rekke essays som illustrerer ulike sider ved Undsets liv og forhold til bøker, og den er i stort format, med praktfull design og full av illustrasjoner. Et must for alle Undset-elskere.

21. juni 2008

Hamsun og Tyskland



Da Hamsun vendte hjem fra det siste Amerika-oppholdet, var han frustrert og svært kritisk til Amerika. Han ble også negativt innstilt til Storbritannia på grunn av imperialismen og ikke minst boerkrigen. Derimot fikk Hamsun tidlig et positivt forhold til Tyskland. Jørgen Haugan skriver i Solgudens fall (se også innlegget nedenfor):

«I Paris ble Hamsun presentert for den danske maleren Willy Gretor, som brakte ham i kontakt med den tyske playboyen og millionæren Albert Langen fra München. Han hadde kunstneriske ambisjoner og ville arbeide med litteratur. Albert Langen falt for Hamsun og ble en av hans største mesener. Sammen med Gretor opprettet han Albert Langen, Buch und Kunst Verlag, først og fremst for å kunne utgi Hamsuns Mysterier.
Senere ble Albert Langen gift med en datter av Bjørnstjerne Bjørnson, hvilket ytterligere forsterket den norsk-tyske kulturaksen. Albert Langen fikk det samme patriarkalske mesenforholdet til Hamsun som Frederik Hegel [dir. for danske Gyldendal] hadde hatt til blant andre Henrik Ibsen. Ikke bare oppnådde Hamsun nærmest ubegrenset kreditt hos sin tyske forlegger, hans bøker var samtidig sikret et europeisk marked. De tyske royalty-inntektene ble grunnlaget for Hamsuns økonomi. Selv etter Albert Langens død i 1909 fortsatte Hamsuns hjertelige forhold til forlaget. Som en av få nordiske forfattere oppnådde han å komme ut i Samlede verker (14 bind) på tysk i 1928.
Det er Hamsuns tyske forlag som direkte understøtter ham under skapelsen av Pan - og de bøkene som fulgte. Hamsuns europeiske berømmelse er følgelig grunnlagt i Tyskland, noe Hamsun aldri glemte.»

Neppe en fullstendig og dyptloddende forklaring på Hamsuns nazisme, men viktige momenter.

Hamsun og Dostojevskij









Da jeg leste Sult og Raskolnikov tidligere i år, ble jeg slått av likhetene, likheter som ikke kunne være tilfeldige. Som for eksempel disse:



«Det var i begynnelsen av juli og ualminnelig varmt i været. Utpå ettermiddagen forlot en ung mann sin hybel i en av de store leiegårdene i S-gaten og gikk langsomt og nølende nedover gaten mot K-broen.
Han hadde heldigvis unngått å møte vertinnen i trappen. Hans hybel lå helt oppe under taket av et høyt femetasjes hus og lignet mer et skap enn et værelse. Vertinnen, som han leide dette kottet med pensjon av, bodde i etasjen under i en egen leilighet. Hver gang han skulle ned på gaten, måtte han forbi kjøkkendøren hennes, som nesten alltid sto på vid vegg. Og hver gang den unge mannen gikk forbi den, hadde han en pinlig følelse av angst som han skammet seg over og som fikk ham til å rynke pannen. Han skyldte vertinnen en masse penger og var redd for å møte henne.»
(Raskolnikov)

«Jeg gled meget stille nedover trapperne for ikke å vække min værtindes opmærksomhet; det var gåt et par dager siden min husleie forfaldt og jeg hadde ikke noget å betale med nu mere.»
(Sult)



«Han var så dårlig kledd at selv mange som var vant til den slags, ville ha skammet seg over å vise seg på gaten i dagslys med slike filler på kroppen.»
(Raskolnikov)

«Det værste av alt var at mine klær var begyndt å bli så dårlige at jeg ikke længer kunde fremstille mig til en plass som et skikkelig menneske.»
(Sult)



«Men i det samme ble han seg bevisst at hans tanker begynte å gå i surr for ham og at han var meget svak: han hadde nesten ikke smakt en matbit på to døgn.»
(Raskolnikov)

«Jeg fandt mig en bænk for mig selv og begyndte å gnage grådig av min niste. Det gjorde mig godt; det var længe siden jeg hadde fåt et så rundelig måltid og jeg følte litt efter litt den samme mætte ro i mig som en føler efter en lang gråt.»
(Sult)



Dette gjorde meg nysgjerrig, så jeg begynte å sjekke litt rundt Hamsun og Dostojevskij. Kolloens Hamsun-biografi var til ingen hjelp, trolig fordi dette er en person-biografi og ikke en forfatter-biografi. Derimot fant jeg en bok som heter Solgudens fall. Knut Hamsun - en litterær biografi, av Jørgen Haugan, norsklektor på universitetet i København, hvis jeg ikke tar feil. Hans bok kom visstnok ut samme år som første bind i Kolloens biografi, men kom helt i skyggen av denne.En omtale av Jørgen Haugans Solgudens fall finner du HER

Mens Kolloen bare nevner i en bisetning av Hamsun ble kjent med Dostojevskij i Amerika, er Haugan atskillig mer spesifikk og forteller at dette skjedde under Hamsuns andre Amerika-opphold, og at det var den svenske journalisten Victor Nilsson, en sentral kontakt for Hamsun i denne perioden, også med tanke på den betydningen Strindberg skulle få for Hamsun, som introduserte ham for Dostojevskij.

At Hamsun ble påvirket av Dostojevskij, finnes det mange belegg for. Med novellen Hazard ble Hamsun sågar beskyldt for direkte plagiat av Dostojevskijs Spilleren. Hovedpersonen i Sult har etter min (og sikkert andres) mening klare likheter med Raskolnikov.

18. juni 2008

Nordisk språkpolitikk




I 2007 vedtok utdanningsministrene i de nordiske landene en felles språkdeklarasjon om nordisk språkpolitikk. Nå finnes den på norsk. Deklarasjonen tar blant annet sikte på å styrke nabospråkundervisningen i skolen og gjøre de nordiske språkene synlige i offentligheten, for eksempel i TV og film. Det tas også til orde for å utvikle flere internordiske ordbøker, både elektroniske og papirbaserte. Mer informasjon hos Språkrådet HER (Pdf-fil, norsk versjon s. 61). Ganske interessant lesning, ikke bare når det gjelder språkpolitikk, men også mye realkunnskap om Norden og nordiske språk.

Passe tempo






Når jeg ser på en del andre bokblogger rundt omkring, virker det som om noen lider av en slags lese-bulimi. Enkelte opererer med et antall leste bøker i løpet av en viss periode som jeg ikke engang skjønner er praktisk mulig, hvis disse bloggerne da ikke har all sin tid til rådighet for å lese, noe få eller ingen trolig har. Kvantitet må være et mål i seg selv for disse leserne, og/eller de lar seg stresse av all den litteraturen som finnes der ute, som de bare må ha med seg.
Selv slo jeg i mars i år, i DISSE innleggene, til orde for et slow reading-prinsipp (som det viste seg at jeg ikke var alene om å finne på), og det har jeg fulgt siden. At det er enormt mange flere bøker i verden enn jeg kan rekke å lese, stresser ikke meg. Jeg lar meg heller ikke affisere av vår tids intense markedsføring av bøker. Jeg forbeholder meg retten til suverent å avgjøre hva jeg skal eller må lese. Som det fremgår av listen over bøker jeg har lest i 2008 (til venstre), har jeg lest i gjennomsnitt ca. to bøker i måneden. Det er et passe tempo for meg, og det har gitt seg selv. I perioder leser jeg ganske intenst, i andre perioder får jeg knapt lest i det hele tatt, alt avhengig av arbeidsmengde og hva jeg ellers har å bruke tiden på. Med lesing mener jeg i dette tilfellet det jeg kaller «lystlesing». Jeg leser selvfølgelig en del i forbindelse med jobben som forfatter og oversetter også, men det er noe annet. Men alt i alt: Å lese er en form for lykke.

15. juni 2008

Dagens Danmark







Oppholdet på herregården nærmer seg slutten, i morgen kobler jeg inn cruise control-en og følger ledestjernen hjemover. Jeg nådde målet, nemlig å komme gjennom oversettelsen av den danske boka jeg holder på med. En dansk kollega har hjulpet meg å oppklare noen spesielt vanskelige punkter, og generelt har oppholdet som vanlig øket min innsikt i og kunnskap om dansk språk, kultur og litteratur.

I går kjøpte jeg en bok av en dansk oversetter som heter Anne Marie Bjerg, som blant annet har oversatt Susan Sontag, Erica Jong, Virginia Woolf, James Joyce, Selma Lagerlöf og Kerstin Ekman. En erfaren oversetter, med andre ord. Boka heter På dansk ved ... Et essay om litterær oversættelse, og er hennes personlige beretning om livet som oversetter. «Å omplante en tekst fra et språk til et annet er en umulighet som det er oversetterens oppgave at overvinne», sier hun blant annet. (Sitatene fra Bjergs bok oversatt av meg.)

Og så sier hun noe om forholdet mellom svensk og dansk som like gjerne kunne sies om forholdet mellom dansk og norsk:
«Er det ikke lett å oversette mellom to så nære språk som svensk og dansk? Ordene betyr jo stort sett det samme, ikke sant? Etter å ha oversatt fra svensk i mange år, er jeg blitt mer og mer overbevist om at de to språkene er mer forskjellige enn de er like, uansett den felles opprinnelsen. Etymologisk er de to språkene like, men semantisk er de høyst forskjellige. Årsaken er innlysende: størrelsesmessig, historisk, politisk, geografisk, økonomisk, sosialt, kulturelt er de to verdenene, de to virkelighetene som de to språkene både avspeiler og skaper, meget forskjellige. Ofte betyr de samme ordene ikke det samme. Det kan være nyanseforskjeller, eller ordene kan bety noe helt annet.»

Hva assosierer nordmenn flest med ordet «dansk»? Sommerferie, strender, øl, København, Tivoli ... i de fleste tilfeller antagelig noe positivt og lyst. Ja, «dejlige Danmark» er et begrep, men som jeg tidligere har nevnt, har det også en bakside som blant annet kommer til uttrykk i at danskene har Nordens laveste levealder. Dessuten er visst «dejlige Danmark» ikke så forlokkende lenger, for turistantallet synker.

La meg avslutte dette innlegget med et lite dikt uten tittel:

dansk

danks

dnaks

dnask

Fra Maja Lee Langvad: Find Holger Danske, 2006

Denne boka (som i parentes bemerket antagelig delvis er skrevet her på herregården) er et «diktprosajournalkonsept» som handler om hva det vil si å være dansk i dagens Danmark. Det kan virke som et tøysedikt, men ved å leke med klangen av ordet «dansk», problematiserer hun også innholdet i det, slik jeg oppfatter det. Langvads utgangspunkt er at hun er adoptert fra Korea, men hva "dansk" vil si, opptar flere enn henne. På DENNE siden oppfordrer Politiken leserne til å gi et mer nyansert portrett av "familien Danmark", og Information inviterer til kronikkonkurranse under tittelen "Mit Danmark" med følgende tekst:

"Kære læser
Det virker som om Danmark er af lave. Vi er i krig i Irak, og en dansk ambassade har netop været udsat for terrorangreb. Vi diskuterer forbud af tørklæder og burkaer. Kvindehandlen florerer, mens de pædofile boltrer sig på nettet. Et stort antal børn er på lykkepiller, og en del hel kan hverken læse eller skrive. Samtidig er vi verdens lykkeligste folk. Alle de politiske fløje hævder at have patent på fortællingen om Danmark, men har de det rigtige billede af Danmark? Har du det som sangerinden Natasja, der vil 'have Danmark tilbage'? Hvilket Danmark drømmer du egentlig om?"

Begrepet "dansk" rommer med andre ord så mangt.

14. juni 2008

Ord for dagen




«Bøker ender med å bli en del av en selv, så når man kaster
bøker, kaster man litt av seg selv.»

Bo Bjørnvig i Weekendavisen 13.--19. juni 2008.
Oversatt fra dansk av T.M.

Enda en av de store ukjente










Juan Goytisolo, en av Spanias største forfattere i dag




I en artikkel i forbindelse med den nylig avholdte litteraturfestivalen i København, ble dette spørsmålet stilt: «Hvor lite må en bok selge for å bli betegnet som god?» Med andre ord den gamle problematikken om kvalitet versus kvantitet. Men trenger det nødvendigvis å være noen motsetning? I litteraturen kan både god kvalitet og dårlig kvalitet selge henholdsvis godt og dårlig.

Den spanske kritikeren Antonio Muñoz Molina skriver i et essay i El País om målestokken for to av Spanias store forfattere: «I Carlos Ruiz Zafóns tilfelle er det ugjendrivelige beviset på hans talent, at hele verden leser ham. I Juan Goytisolos tilfelle er beviset at nesten ingen leser ham.»

Goytisolo, tenkte jeg da jeg leste dette - ham har jeg aldri hørt om. Enda en av disse store ukjente rundt omkring, kanskje et spennende bekjentskap. Av nysgjerrighet sjekket jeg om han var oversatt til norsk, og det var han faktisk. Romanene Unge mordere og Sorg i paradis kom på norsk i 1960, den først morsomt nok oversatt av Karna Dannevig, som også hadde oversatt Witold Gombrowiczs Ferdydurke som jeg leste for ikke lenge siden.

En dag jeg er innom biblioteket, hører jeg nok om de har Goytisolo. Som jeg altså aldri har hørt om før, til tross for at han er en av Spanias største forfattere.

13. juni 2008

Nostalgi ...






Endelig et spill som for meg som er gammel nok til å huske DETTE, men ikke skyld på meg hvis du blir hekta ...

12. juni 2008

Bøker fra gulv til tak ...



"Mitt (vårt) bibliotek er dekket av bøker fra gulv til tak, og det er høyt under taket. Bøkene står tett i tett i sine hyller, ja så tett at det hender at når jeg skal sette en bok inn igjen på plassen sin etter endt bruk, så må jeg bruke ganske lang tid før jeg får presset den inn igjen, noe som den boka, og de to på sidene av den, ikke har godt av, ja det hender jeg må gi det opp, og erstatte den boka jeg nettopp har lest, med en annen og tynnere, men i den samme kategori og med forfatternavn på den samme bokstav. Den nye tar jeg fra vinduskarmene, eller et bord, og idet siste også fra en stol som midlertidig er tatt i bruk som oppstablingsplass for bøker."

Dag Solstad om biblioteket sitt, i DETTE innlegget i Flimrebloggen. Opprinnelig hentet fra Solstads artikkel om ytringsfrihet i siste nummer av Samtiden, hvis jeg har forstått det riktig. Bildet er fra mitt eget bibliotek.

"En lille sur og usympatisk mand"








Dipsolitteraten gjengir i DETTE innlegget et sitat av den danske forfatteren Johannes V. Jensen, om livet og litteraturen, som bloggeren kaller vrøvl. Det kan vi godt være enige om. Jeg har flere ganger gitt uttrykk for her i min egen blogg at livet og litteraturen etter min mening ikke er motsetninger, men beriker hverandre gjensidig. Jo mer man lever, jo større glede har man av litteraturen, og jo større forutsetninger har man for virkelig å oppleve den. Og omvendt. Jeg vil vel gå så langt som til å si at de menneskene som får mest ut av litteraturen og opplever den mest intenst, er også dem som har størst utbytte av livet og er mest til stede i det. Selvfølgelig kan man bruke lesing som virkelighetsflukt, men hva så, det er svært menneskelig å ha behov for å flykte fra virkeligheten av og til, og lesing er neppe den verste måten å gjøre det på.

Nå er det tilfeldigvis sånn at Johannes V. Jensen kanskje er den danske forfatteren jeg setter høyest, ved siden av H.C. Andersen og Karen Blixen. Det skyldes ikke minst at jeg har bodd i Jylland, ikke så langt fra Johannes V. Jensens fødeby, og i det landskapet hvor mye av handlingen i den av bøkene hans som er mest kjent i Norge, Kongens fall, utspiller seg.

Senest for snart fjorten dager siden, på vei hit til herregården, var jeg faktisk innom Farsø i Vest-Himmerland, litt sør for Aalborg, en søvnig liten dansk by midt i bondelandet, hvor Johannes V. Jensen ble født som sønn av den lokale dyrlegen i 1873. Jeg ville se det lille museet som er opprettet til minne om byens store sønn (nobelprisen 1944), men det var stengt på grunn av utvidelse og ombygging, og åpner i ny skikkelse i september. Derimot fikk jeg se minnestuen etter hans - i hvert fall i Danmark - nesten like berømte søster, Thit Jensen, også hun kjent forfatter, og samfunnsdebattant. Videoen jeg så der, handlet selvfølgelig litt om broren også. De to hadde først et usedvanlig nært forhold til søsken å være, begge ville bli forfattere, mens i sitt voksne liv ble de bitre fiender.

Johannes V. Jensen var neppe noe sjarmtroll, han hadde tydeligvis en viss evne til å legge seg ut med folk. En kjent tildragelse i dansk litteraturhistorie er for eksempel hans «bølleoverfald» på Herman Bang, i en kronikk med tittelen «Samfundet og Sædelighedsforbryderen» i Politiken 30. november 1906, hvor den homoseksuelle Bang ble æresskjelt på det groveste: «En meget kendt forfatter, der i øvrigt for uden at være abnorm [dvs. homoseksuell] ogsaa har vist Talent, er naaet til i disse sidste Dage at staa frem og snakke om Landets Forsvar. Staklen, der næppe nogensinde har haft et Vaaben i sin Haand, lider formodentlig i Øjeblikket af platonisk Kærlighed til en Løjtnant.»

Kronikken bidro sterkt til ettertidens bilde av forfatterpersonen Johannes V. Jensen som en sur liten usympatisk mann. Bang dro i landflyktighet til Berlin (nærmest en symbolsk forløper til hans ensomme død i en togkupé under en opplesningsturne i USA). Jensen ble utstøtt av det gode selskap, men «skrev seg tilbake» og endte altså opp som Danmarks kanskje eneste verdige nobelprisvinner i litteratur.

Det skal sies til Jensens forsvar at han i det lange løp ikke var særlig stolt av angrepet på Bang, og at han en gang prøvde å oppsøke Bang i Berlin, men Bang nektet å åpne. Jensen skrev da et slags unnskyldende brev, men Bang nekter i sitt svarbrev fortsatt å ha noe med Jensen å gjøre. Fornuft versus følsomhet. Bang var dypt såret.

Som forfatter kan man absolutt ikke kalle Johannes V. Jensen ufølsom. Men kan man likevel si at han var ufølsom som person? Det er fortsatt bildet av den lille pertentlige, tilknappede, sure mannen med runde briller som råder, det bildet Jensen svært bevisst valgte å fremstille av seg selv. Johannes V. Jensen var nemlig nærmest sykelig opptatt av å skille mellom privatmennesket og forfatteren. For eksempel skriver han til kollegaen Jeppe Aakjær (han med "Jeg er havren") i forbindelse med dennes erindringer: «Jeg vil bede dig, hvis du i Fortsættelsen af dine Erindringer komme til hvad Berøring vi har haft med hinanden, om at indskrænke dig til de Indtryk du har haft af mit Forfatterskab: Oplysninger om min Person eller om min Familje vilde jeg tage dig ilde op.»

Heller ikke forleggeren Ernst Boisen i Gyldendal går fri: «Der var en Ting til jeg skulde henstille til Dem, og der er om De kunde tjene mig i at oversende mig eller i min Nærværelse tilintetgøre de Breve, jeg gennem Aarene har sendt til Dem.»

Kontrasten mellom forfatteren som person og verket han skaper, er et interessant felt. Vi kjenner det jo her hjemme også, fra Hamsun, og fra tallrike andre eksempler i litteraturen.

Men siden Jensen nå var dansk, så la meg avslutte med denne skildringen av hans eget land, en skildring som alle som elsker Danmark - og som har opplevd det til alle årstider - kjenner seg igjen i:

«Det er i al Evighed sandt, at Danmark ligger mellem de to blaa Have, grønt om Sommeren, rustent om Høsten og hvidt under Vinterhimlen. De danske Strande viser sig vidunderligt vinkende, Agrene derinde runder sig fortroligt, de klædes med Korn og fælder Kornet igjen. Solen staar i Vifter over Bakkerne ved Limfjorden, hvor Vestenvinden blæser hjemligt; Dagens Veksel i Danmark er altid forskellig og altid den samme. De smaa Fjorde og Bifjorde gentager Danmark hundrede Gange, Øresund er som en Port ind til det endelige Land. Her rinder Aaerne ud mod Havet, Skovene gror i Havets Nærhed, du ser en Maage, du øjner en sættende Hare i Heden, Sol og Sorgfrihed, det er Danmark.»

Dette innlegget er delvis basert på en artikkel i Bogens Verden, tidsskrift for kultur og litteratur, nr. 3-2007, «Kære Hr. Herman Bang», av Peter Q. Rannes.

11. juni 2008

En munter danske









Humor har alltid spilt en stor rolle for meg, gjerne sprø og absurd, og det er neppe tilfeldig at det er nettopp humor som er hovedsaken i barnebøkene jeg lager.
Hvis jeg skulle nevne én humorist som har betydd og betyr mye for meg, må det være danske Storm P., verdensberømt i hele Danmark og litt mer, multikunstner og «merkevarebygger» før sistnevnte begrep ble oppfunnet, og i manges øyne selve innbegrepet av alt som er dansk. Et Danmark som riktig nok dessverre knapt finnes lenger i virkeligheten, men det er en annen sak.

Som forfatter er Storm P. alt fra samfunnskritisk og skarpt ironisk til direkte absurd, men alltid morsom. Han hadde sans for de små i samfunnet, hans kunstneriske univers er tett befolket med fylliker og lasaroner, samt ikke å forglemme «den lille mann».

Skildringen av hr. Bule, som jeg gjengir to utsnitt fra under, er både tragisk og komisk - og realistisk. Og det siste avsnittet rommer også en god porsjon dansk livsvisdom - på godt og vondt. Danskene står vel for oss som livskunstnere, men jeg bare nevner at de har Nordens suverent laveste levealder.

«Bogholder Bule var en lille, graa Mand - han virkede saa uanselig, at man i Graavejr knapt lagde Mærke til ham - noget han vidste, og det ærgrede ham.
Hver Morgen gjorde han Oprør, men paa Vejen til Kontoret faldt han i regelen til Ro.
Han havde to Veje at gaa - den ene til Kontoret, og den anden fra Kontoret, begge - som bekendt - lige lange.»

«I sin Tid havde han gjort Gymnastikk hver Morgen, indtil han en Dag, midt i en vanskelig og anstrengende Øvelse sagde til sig selv - Mon dette her har været Meningen fra Begyndelsen? - Saa opgav han resolut Gymnastiken - for Resten ærgrede det ham ogsaa, at tykke Møller paa Kontoret altid var saa glad og smilende - han, der aldrig rørte en Finger for at faa Motion.»

Storm P.: Den udvikler sig, 1933.

10. juni 2008

Hitling





Vet du hva det vil si å "hitle" en debatt? La deg opplyse HER, hos Virrvarr.

Ord for dagen




- Tragedien regnes for større kunst end komikken.
- Ja - er det ikke komisk.

Storm P. Humoren får siste ord, og det er neppe tilfeldig at "komikkens" forsvarer av utseende minner sterkt om forfatteren og tegneren selv. En god Storm P.-ressurs finnes HER.

9. juni 2008

Formuleringskunst

I et innlegg 4. juni, J.M. Coetzees Elizabeth Costello, sa jeg blant annet: «Jeg har i det hele tatt merket at jeg har en svakhet for forfattere som skriver flytende og ujålete, dvs. uten noe «kunstnerisk» språk, men med det jeg kaller en slags musikalitet i språket, det vil si at det ikke er noe som skurrer, det bare flyter, du blir sugd inn i teksten og merker knapt at du leser.»

Coetzee er altså en slik forfatter i mine øyne. Torgrim Eggen er et godt norsk eksempel. For den saks skyld også Vigdis Hjorth. Plain storytelling. Plain da ikke i negativ betydning, men i den betydning at forfatterne ikke benytter seg av det jeg vil kalle et kunstspråk. (Jeg vet ikke om det er en fagterm eller ikke, men de fleste vil formodentlig skjønne hva jeg mener.)

Det betyr ikke at kunstspråk ikke funker, og det betyr heller ikke at det jeg kaller plain storytelling nødvendigvis funker. Jeg tror med andre ord ikke at det ene nødvendigvis er enklere enn det andre, eller at det ikke ligger hardt arbeid bak begge deler - når det funker.

Når plain storytelling ikke funker, blir man ikke grepet av historien, eller tror ikke på den, og når kunstspråk ikke funker, blir det bare tilgjort og kunstlet.
Forfatterne jeg har nevnt over, er eksempler på plain storytelling fra min egen leseerfaring, som jeg synes funker over all måte.

Et eksempel på kunstspråk som funker, er Aasne Linnestås. Linnestå formidler historier, men samtidig blir språket en egen dimensjon i seg selv, som noen ganger virker som om det befinner seg parallelt med eller et annet sted enn fortellingen, slik at man får to opplevelser i en. Det høres kanskje forvirrende ut, men i praksis går det opp i en høyere enhet. Jeg kan ikke forklare det bedre. Linnestås språk gir en nesten sensuell leseropplevelse. Noen eksempler fra Stanisław :

Døgnet har siktepunkter, det handler om å forgreine seg, danne flerstemte anledninger med seg selv og utvalgte

... alt som ikke skal sies sies ikke, det finnes en sår stripe fred et sted

De [...] forundres over nye oppdagelser, som; den samme gleden over en kopp te.

(Hun var viltvoksende. Kyss. Fest. Forsvinninger)




"Skal man gi drikkepenger på et avholdshotell?"

Storm P. (Robert Storm Petersen) i Den udvikler sig, Kbhvn. 1933
(Oversatt av T.M.)

7. juni 2008

Mer om lydbøker

Lydbøker er visstnok veldig i skuddet her i Danmark nå. Sist torsdag hadde Information et stort bokbilag med en artikkel om fenomenet. Der fremkommer det en tanke som jeg synes er interessant, nemlig at lydboken er en slags tilbakevending til fortellingens muntlige opphav. Før trykkekunsten besto jo litteraturen først og fremst av muntlige fortellinger. Her er et utdrag fra artikkelen, raskt oversatt til norsk av meg:

«Den tyske forfatteren Alfred Döblin skriver i 1929 i essayet Litteratur og radio at det akustiske medium er det egentlige grunnlaget for all litteratur. Siden oppfinnelsen av trykkpressen hadde litteraturen ifølge Döblin vært stum, mens med radioens inntog i den kulturelle offentligheten i 1920-årene fikk litteraturen med ett slag sin muntlighet tilbake. Noe lignende kan man snakke om i dag, da den digitaliserte litterære lyden som møter oss i lydboken og som podcast ikke bare inneholder et fremmedgjørende element, men også fremhever litteraturens auditive kvaliteter, dens rytme, intonasjon, dialekter osv.»

Ja, på godt og vondt, som jeg tidligere har vært inne på, alt etter hvordan man er fornøyd med den som leser.

6. juni 2008

Lytteratur






Her i Danmark kaller man lydbøker for "lytteratur". Morsomt ord.

På liv og død

To sitater fra bøkene jeg har lest/leser akkurat nå, som jeg synes henger sammen:

«Å eksistere er ikke nok i seg selv, ureflektert, passivt, negativt, det er nødvendig å manifestere ens eksistens klarere, mot en bakgrunn av mulig død og tilstedeværende intethet.»
Witkacy, gjengitt i Aasne Linnestås Stanisław

«For til syvende og sist betyr ikke det å være levende noe annet enn dette: å kunne dø.»
J.M. Coetzee: Elizabeth Costello

Witkacys utsagn om en «mulig død» skal vel forstås sånn at døden alltid eksisterer som en mulighet så lenge vi lever, for sikker er den jo. For øvrig finnes det vel ingen bedre illustrasjon av Heraklits filosofi om at ting bare eksisterer i form av sin egen motsetning, enn nettopp vissheten om at livet hele tiden står i kontrast til døden? Eller sagt på en annen måte: Hva ville livet vært uten døden?

5. juni 2008

Oi







Coetzee er ikke snau. Kapittel 7 i Elizabeth Costello heter Eros og handler om sex mellom guder og mennesker. Det begynner med at hun forteller om poeten Robert Duncan, som hun bare har møtt en gang, uten at det ble noe, tydeligvis. Men: «Hun var tiltrukket av Duncan, med sin strengt romerske profil; hun ville ikke hatt noe imot et eventyr med ham, ville ikke engang, med den innstillingen hun hadde da, hatt noe imot å få et kjærlighetsbarn med ham, som en av disse dødelige kvinnene i mytologien som ble besvangret i forbifarten av en gud og satt igjen med ansvaret for et halvgudelig avkom.»

Eller helgudelig, kan vi kanskje si, i hvert fall i Marias tilfelle. For Maria kommer vi til, bare vent. Elizabeth Costello forlater nemlig snart den menneskelige sfære og begir seg fabulerende over til den gud-menneskelige sfære, etter å ha blitt minnet om Duncan fordi hun i en bok sendt henne av en amerikansk venn nettopp er kommet over enda en versjon av historien om Eros og Psyke, av Susan Mitchell, som hun ikke har lest før.

«Hvorfor denne interessen for Psyke blant amerikanske lyrikere? spør hun seg selv. Finner de noe amerikansk i henne, denne jenta som ikke er fornøyd med ekstasene gjesten i hennes seng gir henne natt etter natt, men må tenne en lampe, brette mørket tilbake, stirre på ham naken? Ser de noe av seg selv i hennes rastløshet, hennes hang til alltid å forlange mer?
Heller ikke er hun uten nysgjerrighet med hensyn til den kjønnslige omgangen mellom guder og dødelige, skjønt hun har aldri skrevet om det, ikke engang i sin bok om Marion Bloom og hennes gudehjemsøkte mann, Leopold. Det som fascinerer henne, er ikke så mye metafysikken som mekanikken, det praktiske aspektet ved samkvem over en værenskløft. Ille nok at en fullvoksen svanehann skal dytte føtter med svømmehud inn i baken på en mens han får viljen sin, eller en okse på et tonn lene seg mot en med all sin stønnende vekt; men når guden ikke tar bryet med å forvandle seg, og forblir i sin fryktinngytende skikkelse, hvordan tilpasser menneskekroppen seg dette jordskjelvet av begjær?
Det skal sies til Susan Mitchells forsvar at hun ikke viker tilbake for slike spørsmål. I diktet hennes ligger Eros, som for anledningen later til å ha gitt seg selv menneskestørrelse, på ryggen i sengen, med vingene hengende ned til siden og (formodentlig) jenta oppå seg. Gudesæd flommer åpenbart i strie strømmer (dette må også Maria fra Nasaret ha erfart da hun våknet av drømmen, ennå en smule skjelven, med helligåndfrø rennende nedover lårene). Når Psykes elsker kommer, blir vingene hans dyvåte; eller kanskje vingene drypper sæd, kanskje de selv blir organer for fullbyrdelse. Når han og hun får orgasme samtidig, eksploderer han som (Mitchells ord, mer eller mindre) en fugl skutt i flukten. (Hva med jenta, har hun lyst til å spørre poeten -- hvis du kan si hvordan det var for ham, hvorfor ikke fortelle oss hvordan det var for henne?)»

Vi har så vidt vært inne på Maria, men Coetzee er ikke ferdig med henne:

«Når man ser bort fra apokryfene, har hele den kristne mytologien bare én tilsvarende hendelse, og det i den mer alminnelige formen, hvor den mannlige guden -- temmelig upersonlig, temmelig fjernt, må det sies -- besvangrer den dødelige kvinnen. Magnifica Dominum anima mea, skal Maria ha sagt etterpå, kanskje en forvanskning av Magnam me facit Dominus. Det er omtrent alt hun sier i evangeliene, denne jomfruen uten sidestykke, som om det som hendte henne, hadde gjort henne stum for resten av livet. Ingen rundt henne er så skamløse at de spør: Hvordan var det, hvordan føltes det, hvordan holdt du det ut? Men spørsmålet må ha meldt seg, for venninnene i Nasaret, for eksempel. Hvordan holdt hun det ut? må de ha hvisket seg imellom. Det må ha vært som å bli pult av en hval. Det må ha vært som å bli pult av Leviatan, og rødmet når de sa ordet, disse barbente barna av Juda stamme, akkurat som hun, Elizabeth Costello, også nesten griper seg i å rødme da hun setter det på papiret. Grovt nok blant Marias landsmenn; direkte uanstendig hos noen som er to årtusener eldre og klokere.»

Hvordan hun holdt det ut? Orgasmen bør jo ha vært guddommelig, mener nå jeg, uten snev av blasfemi. Den eneste andre forfatteren jeg har vært borti, som har tatt for seg akkurat dette temaet (Gud som besvangrer Maria) er José Saramago i Jesusevangeliet, en aldeles praktfull bok. Men den har jeg ikke her nå, så jeg kan ikke sjekke akkurat hvordan han skildrer det. Det slår meg imidlertid at dette må være et lite behandlet tema i kunsten i det hele tatt. Ekstase og religion er riktig nok ingen sjelden kombinasjon, og ofte er det vel atskillig erotikk i denne ekstasen, men Maria og Gud? Også p-ordet, da gitt.

4. juni 2008

Skien ...





Jeg har alltid betraktet nabobyen min, Skien, som noe bortimot verdens kjedeligste, og kanskje også styggeste (Telemarks svar på Drammen, hvis du skjønner hva jeg mener), men etter å ha sett DENNE bloggen er jeg ikke lenger helt sikker. (Til orientering skal det opplyses at jeg selv både er blitt konfirmert og har gått på skole i Skien, fordi jeg under oppveksten tilfeldigvis bodde rett på feil side av bygrensa. Jeg har faktisk gått på samme skole som både Ibsen og Quisling ...)

Elizabeth Costello








I et innlegg 26. mai med tittelen «Eggende lesning» (fordi det kom til å handle om Torgrim Eggens Hermanas), beklaget jeg over at jeg fikk lest lite. Jeg skrev blant annet: I innlegget under gjør jeg rede for lesesituasjonen for tiden. Den er ikke optimal, og langt fra tilfredsstillende. "Lengelsen etter bøkene" var arbeidstittelen på dette innlegget, men den ble på en måte litt misvisende. Jeg er omgitt av bøker nær sagt fra gulv til tak, jeg jobber med bøker og lever med bøker. Jeg burde heller kalt det lengselen etter lesingen, lengselen etter å synke ned (på en sofa) og synke inn (i en bok). Lengselen etter å ha tid til å lese, uforstyrret, over lengre tid. Kanskje jeg har det? Kanskje jeg kan utnytte tiden bedre?

Kanskje jeg kunne utnytte tiden bedre, ja. Det viste det seg at jeg kunne. Ikke før hadde jeg innsett problemet og vurdert det seriøst, så fant jeg tid til å lese ut Hermanas ganske raskt. Jeg fant i det hele tatt ut at visst har jeg tid til å lese, bare jeg er flink nok til å utnytte de anledningene som byr seg.

Etter Hermanas skulle jeg ta meg en liten pause mens jeg er på arbeidsopphold i Danmark, tenkte jeg. Her må jeg for det første jobbe ganske hardt, for det andre må jeg lese på oppdrag som medlem av Bastian-komiteen for barne- og ungdomslitteratur. Men jeg kunne ikke dy meg for å ta med et par bøker, nærmere bestemt J.M. Coetzees Elizabeth Costello (en omtale i Dagbladet finner du HER) og Aasne Linnestås Stanisław. En omtale av den finner du HER. Hvordan jeg fikk Linnestås bok, kan du lese om i innlegget under.

Coetzees bok har jeg hatt liggende en stund - jeg sørger alltid for å ha en del uleste bøker liggende, for innimellom trenger man plutselig noe nytt. Som nå, når jeg skulle reise til Danmark. Coetzees bok er rar - den er essayistikk i fiksjonsform, ved at den fiktive hovedpersonen (den australske forfatteren Elizabeth Costello, først og fremst kjent for romanen Huset i Eccles Street, med Nora Bloom som hovedperson, fremfører en rekke meninger og synspunkter som foredragsholder, for eksempel om vår behandling av dyr (som Costello sammenligner med Holocaust). Et annet spørsmål som drøftes, er om en forfatter selv blir skadet ved å gå inn i det ondes problem (eksemplifisert ved Costellos angrep på en virkelig bok om avstraffelsen av de medvirkende i Stauffenbergs attentat mot Hitler).

Jeg vet ikke om jeg liker denne boka. Enkelte partier, som det om dyr og Holocaust, må jeg innrømme at jeg skumleste litt fordi jeg syntes det ble kjedelig intellektuell kverning. Samtidig er det partier som er veldig fengslende, og det er noe med Coetzees uttrykksmåte som jeg liker - blant annet uttrykker han seg ofte svært siterbart. Jeg har i det hele tatt merket at jeg har en svakhet for forfattere som skriver flytende og ujålete, dvs. uten noe «kunstnerisk» språk, men med det jeg kaller en slags musikalitet i språket, det vil si at det ikke er noe som skurrer, det bare flyter, du blir sugd inn i teksten og merker knapt at du leser.

Et eksempel på Coetzees «siterbarhet» er dette, som Costello sier om filmatisering av bøker:

«Filmen er et forenklende medium. Det ligger i sakens natur; man kan like godt forsone seg med det. Den arbeider med brede
strøk.»

En som kommer med motargumenter mot Costellos forsvar for dyr (Costello er vegetarianer), og som reagerer både på sammenligningen mellom vår tids dyreslakting og Holocaust, og også på Costellos vegetarianisme, sier:

«Vegetarianismens forbud mot kjøtt er bare en ekstrem form for matforbud, og matforbud er en rask, enkel måte en elitegruppe kan definere seg selv på. Andre menneskers matvaner er urene, vi kan ikke spise eller drikke med dem.»

Boka er utmerket oversatt av Mona Lange.

3. juni 2008

Bøker som kommer








Jeg har tidligere vært inne på at bøker kommer til meg. Faller meg i hånden (nesten bokstavelig talt) når jeg står foran egne bokhyller eller på biblioteket, eller dukker opp på andre tilfeldige (eller ikke tilfeldige) måter, enten fysisk eller ved at jeg blir oppmerksom på dem. Forleden dag dumpet Aasne Linnestås Stanisław opp i posten, helt uventet, fra en som nok regnet med at jeg ville bli glad for den. Og det ble jeg. Takk!

Selv om Aasne Linnestå er en av mine favoritter blant norske samtidsforfattere, er det paradoksalt nok den første av bøkene hennes jeg eier, de to jeg har lest, har jeg lånt på biblioteket. Det skal jeg nok snart rette på. Det har for øvrig gått opp for meg at jeg ikke har lest debutboken til Linnestå, diktsamlingen Små, hellige løgner. Det skal jeg nok også snart få rettet på.

Jeg har bare så vidt begynt å bla i Stanisław. Jeg har sett denne tittelen i oversikter over Linnestås produksjon, men trodd at det dreide seg om dramatikk fordi bokas undertittel er «en forestilling». Men det er det ikke, det er en tekstmosaikk, som handler om og rundt den polske multikunstneren Stanisław Ignacy Witkiewicz (1885--1939), med kunstnernavnet Witkacy, som skapte det absurde teater tyve år før Beckett, Ionesco og Genet.

Som sagt har jeg bare begynt å bla i denne boka, men nok til å glede meg vilt både til Linnestås tekster og møtet med Witkacy.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...