Coetzee er ikke snau. Kapittel 7 i
Elizabeth Costello heter Eros og handler om sex mellom guder og mennesker. Det begynner med at hun forteller om poeten Robert Duncan, som hun bare har møtt en gang, uten at det ble noe, tydeligvis. Men: «Hun var tiltrukket av Duncan, med sin strengt romerske profil; hun ville ikke hatt noe imot et eventyr med ham, ville ikke engang, med den innstillingen hun hadde da, hatt noe imot å få et kjærlighetsbarn med ham, som en av disse dødelige kvinnene i mytologien som ble besvangret i forbifarten av en gud og satt igjen med ansvaret for et halvgudelig avkom.»
Eller helgudelig, kan vi kanskje si, i hvert fall i Marias tilfelle. For Maria kommer vi til, bare vent. Elizabeth Costello forlater nemlig snart den menneskelige sfære og begir seg fabulerende over til den gud-menneskelige sfære, etter å ha blitt minnet om Duncan fordi hun i en bok sendt henne av en amerikansk venn nettopp er kommet over enda en versjon av historien om Eros og Psyke, av Susan Mitchell, som hun ikke har lest før.
«Hvorfor denne interessen for Psyke blant amerikanske lyrikere? spør hun seg selv. Finner de noe amerikansk i henne, denne jenta som ikke er fornøyd med ekstasene gjesten i hennes seng gir henne natt etter natt, men må tenne en lampe, brette mørket tilbake, stirre på ham naken? Ser de noe av seg selv i hennes rastløshet, hennes hang til alltid å forlange mer?
Heller ikke er hun uten nysgjerrighet med hensyn til den kjønnslige omgangen mellom guder og dødelige, skjønt hun har aldri skrevet om det, ikke engang i sin bok om Marion Bloom og hennes gudehjemsøkte mann, Leopold. Det som fascinerer henne, er ikke så mye metafysikken som mekanikken, det praktiske aspektet ved samkvem over en værenskløft. Ille nok at en fullvoksen svanehann skal dytte føtter med svømmehud inn i baken på en mens han får viljen sin, eller en okse på et tonn lene seg mot en med all sin stønnende vekt; men når guden ikke tar bryet med å forvandle seg, og forblir i sin fryktinngytende skikkelse, hvordan tilpasser menneskekroppen seg dette jordskjelvet av begjær?
Det skal sies til Susan Mitchells forsvar at hun ikke viker tilbake for slike spørsmål. I diktet hennes ligger Eros, som for anledningen later til å ha gitt seg selv menneskestørrelse, på ryggen i sengen, med vingene hengende ned til siden og (formodentlig) jenta oppå seg. Gudesæd flommer åpenbart i strie strømmer (dette må også Maria fra Nasaret ha erfart da hun våknet av drømmen, ennå en smule skjelven, med helligåndfrø rennende nedover lårene). Når Psykes elsker kommer, blir vingene hans dyvåte; eller kanskje vingene drypper sæd, kanskje de selv blir organer for fullbyrdelse. Når han og hun får orgasme samtidig, eksploderer han som (Mitchells ord, mer eller mindre) en fugl skutt i flukten. (Hva med jenta, har hun lyst til å spørre poeten -- hvis du kan si hvordan det var for ham, hvorfor ikke fortelle oss hvordan det var for henne?)»
Vi har så vidt vært inne på Maria, men Coetzee er ikke ferdig med henne:
«Når man ser bort fra apokryfene, har hele den kristne mytologien bare én tilsvarende hendelse, og det i den mer alminnelige formen, hvor den mannlige guden -- temmelig upersonlig, temmelig fjernt, må det sies -- besvangrer den dødelige kvinnen.
Magnifica Dominum anima mea, skal Maria ha sagt etterpå, kanskje en forvanskning av
Magnam me facit Dominus. Det er omtrent alt hun sier i evangeliene, denne jomfruen uten sidestykke, som om det som hendte henne, hadde gjort henne stum for resten av livet. Ingen rundt henne er så skamløse at de spør:
Hvordan var det, hvordan føltes det, hvordan holdt du det ut? Men spørsmålet må ha meldt seg, for venninnene i Nasaret, for eksempel. Hvordan holdt hun det ut? må de ha hvisket seg imellom.
Det må ha vært som å bli pult av en hval. Det må ha vært som å bli pult av Leviatan, og rødmet når de sa ordet, disse barbente barna av Juda stamme, akkurat som hun, Elizabeth Costello, også nesten griper seg i å rødme da hun setter det på papiret. Grovt nok blant Marias landsmenn; direkte uanstendig hos noen som er to årtusener eldre og klokere.»
Hvordan hun holdt det ut? Orgasmen bør jo ha vært guddommelig, mener nå jeg, uten snev av blasfemi. Den eneste andre forfatteren jeg har vært borti, som har tatt for seg akkurat dette temaet (Gud som besvangrer Maria) er José Saramago i
Jesusevangeliet, en aldeles praktfull bok. Men den har jeg ikke her nå, så jeg kan ikke sjekke akkurat hvordan han skildrer det. Det slår meg imidlertid at dette må være et lite behandlet tema i kunsten i det hele tatt. Ekstase og religion er riktig nok ingen sjelden kombinasjon, og ofte er det vel atskillig erotikk i denne ekstasen, men Maria og Gud? Også p-ordet, da gitt.
