aroundbooks

aroundbooks

31. mars 2009

Ord for dagen








Verbet lese tåler ikke imperativ. En motvilje som det deler med enkelte andre: verbet «elske» ... verbet «drømme» ...

Daniel Pennac: Som en roman. Om gleden ved å lese. Tano Aschehoug 1999. Oversatt av Inger Østenstad. Originaltittel: Comme un roman.

30. mars 2009

Proust som majones





Følgende notis fanget min interesse i siste nummer av Morgenbladet:

«Proust var best som majones
Marcel Proust sammenlignet sin enorme romansyklus På sporet av den tapte tid med et teleskop, en kirkegård og en gotisk katedral ved skiftende anledninger. Andre har referert til lappetepper eller romskip for å beskrive storheten i Prousts verk. Men i Dagens Nyheter forklarer Sara Danius hvorfor Roland Barthes' sammenligning med majones er den beste. Hovedpoenget er at de andre similiene henviser til rom, mens majones (som alle gode sauser) dypest sett handler om tid, som jo var Prousts hovedtema.
Artikkelen i DN er ganske underholdende og finnes HER.

Hverdagslykke







Jeg har en teori om at altfor mange mennesker mener at lykken befinner seg et annet sted eller en annen gang, for eksempel at alt var bedre før, eller at man ser frem til noe som befinner seg et sted i fremtiden. Nostalgi har jeg ikke særlig sans for, men å ha noe å se frem til kan være en god ting. Viktigst er imidlertid, etter min ringe mening, her og nå. Hva er livet? En eller annen filosof, og han er neppe den eneste, har sagt noe i retning av at livet er slik dine dager er. Hvis du vil vite hvordan livet ditt er, kan du med andre ord se på hvordan du tilbringer en dag. Eller rett og slett se deg rundt der du befinner deg akkurat nå. Der har du livet ditt. Og forhåpentligvis lykken. Hvis ikke burde du kanskje gjøre noe med det.

Å se er ofte nyttig, enten det er i konkret eller overført betydning. Ofte henger det to måtene å se på sammen, dvs at det å se konkret ofte fører til at man ser noe i den betydningen at man forstår noe, får større innsikt i noe.

Bildet som illustrerer dette innlegget, tok jeg ved middagsbordet i dag, og det forestiller tre væsker som jeg inntar så godt som daglig, nemlig vann, vin og olje (jeg drikker selvfølgelig te med melk hver dag også, men ikke til middag).

Vann, vin og olje har vært essensielle væsker for oss mennesker til alle tider, for å opprettholde livet, og til glede og nytelse. Og så syntes jeg ganske enkelt bare det var vakkert å se disse tre væskene på bordet foran meg, og derfor tok jeg bilde av det. Tulipanene kan stå som et symbol på enda en ting som er viktig for mennesker, nemlig skjønnhet. Jeg opplever det som lykke, kall det gjerne hverdagslykke, å bli glad av å se mitt eget middagsbord.

For å gjøre det hele perfekt, bør man sitte overfor en person man liker å se på, og som man liker å være sammen med, og hvis denne personen også kan lage mat, kan det nesten ikke bli bedre. Den rette musikken kan sette prikken over i-en, enten det er Norah Jones, Aage Kvalbein eller Chopins nokturner.

Det var ikke noe mer enn det egentlig. Livet er det som pågår akkurat nå. Og det varer ikke evig.

28. mars 2009

B-menneske-konspirasjonsteorien





Pussig by, Oslo. Mat kan du få hvor som helst når som helst, men prøv å få tak i noe som helst annet før klokken ti en lørdag formiddag, for eksempel bare noe så prosaisk som en trykkblyant. Er det B-menneskene som styrer verden?

26. mars 2009

Vicky Cristina Barcelona fra et oversettersynspunkt






Det er en myte at filmteksting er dårlig. Det er riktig nok mye dårlig filmteksting, men det er mye god filmteksting også. Nylig så jeg Woody Allens siste på DVD, Vicky Cristina Barcelona. En aldeles nydelig film, selvsagt, men nå er jo jeg ganske forutinntatt når det gjelder Woody Allen. Noe som slo meg ved denne filmen, var god oversettelse. Her er etter min mening noen bra eksempler på at oversetteren har frigjort seg fra originalspråket og funnet gode norske ekvivalenter, notert i all hast:

I can't control myself - jeg har ikke helt styr på meg selv
it's just a surprise - det bare kommer så brått på
it was a mistake - det var ikke med vilje
more puzzling than ever - forvirret henne mer enn noen gang
clear my head - en liten tenkepause
I'm too scared - jeg tør ikke
never found out the real story - fikk aldri vite sannheten
a match made in heaven - som skapt for hverandre
you are so disapproving about me - du kritiserer alt ved meg

Dette illustrerer oversetterkunstens hovedprinsipp: ikke ord for ord, men mening for mening. Når man oversetter, sier man paradoksalt altså ofte det samme ved å si noe som rent semantisk er helt annerledes, men som innholdsmessig og betydningsmessig uttrykker det samme. "Som skapt for hverandre" er jo helt andre ord enn "a match made in heaven", men hvis man oversatte direkte, ville det lyde utrolig klosset på norsk, ja nærmest være uforståelig.

Helt perfekt er oversettelsen av Vicky Cristina Barcelona ikke. I en scene hvor Cristina skal ligge med den mannlige hovedpersonen, blir hun syk og må spy. Neste gang går det bedre - "this time Cristina kept her food down" sier fortellerstemmen. "Denne gangen holdt Cristina maten nede" sier oversetteren. Men her har vi et idiomatisk uttrykk på norsk som burde vært benyttet: "denne gangen klarte hun å beholde maten."

En annen pussig feil er når fortellerstemmen sier "Cristina, Juan Antonio and Maria Elena went riding in the country" og oversetteren sier "Cristina, Juan Antonio og Maria Elena dro ut og red". "Ride" kan bety så mangt på engelsk, og her ser man jo at personene sykler og ikke rir!

Dessverre rakk jeg ikke å notere meg navnet på oversetteren, som bortsett fra enkelte tabber har gjort en utmerket jobb.

25. mars 2009

Godlyd






Jeg nevnte Janosch i et innlegg nylig, og i bokbilaget i Dagsavisen i dag var det en helsides annonse for Lydbokforlaget. En av bøkene var Janoschs Med tigeren og bjørnen til Panama, lest av Hildegunn Riise. Og oversatt av Halldis Moren Vesaas. Jeg ble litt sjokka da en kommentator (som tydeligvis er bibliotekar) til innlegget mitt om Janosch sa at mange foreldre valgte bort disse bøkene på biblioteket fordi de var på nynorsk. Synd for dem, for her går forfatter, oversetter og oppleser opp i en høyere enhet. Lydboka passer fra 2 år står det - det høres litt tidlig ut for meg, men jeg ville uansett ikke nølt med å kjøpe den hvis jeg hadde småbarn.

Janosch forteller for øvrig i den selvbiografiske voksenromanen Gastmahl auf Gomera at han hadde noe sånt som utrolige 70 bøker bak seg da han omsider slo igjennom med Oh, wie schön ist Panama i 1978 og endelig kunne leve av bøkene - "ab da konnte ich von den Büchern leben, ohne Nebenarbeiten annehmen zu müssen, dies war etwa mein siebzigstes Buchwerk".




Nå er det ikke bare dristig, men rent ut dumdristig å nevne seg selv i samme innlegg som Janosch, men jeg fikk en hyggelig pakke fra Lydbokforlaget forleden dag med frieksemplarer av min egen første lydbok, Spøkelsesboka. Den passer fra 8 år og oppover, og inneholder seks tradisjonelle spøkelseshistorier (bearbeidet av meg) og to egenskrevne.

21. mars 2009

Årets første hagedag







Jeg har aldri hatt noe spesielt forhold til våren, men nå begynner jeg å nyte den allerede fra dagene begynner å bli merkbart lengre i slutten av januar. Denne uken har jeg nytt intens sol og takdrypp i naturskjønn ensomhet i det lille røde huset i skogen, og i dag var det tid for den første hagedagen her hjemme i det store røde huset i byen. Lunsjen ble inntatt i sola på uterommet, og det slo meg plutselig hvor malplassert snøfreseren var der den sto, med løkplantene på vei opp i bedet ved siden av. Det er jo ikke mer enn en uke eller to siden den sto i snøen! Nå er den på plass i boden, jeg har raket løv og feid noen steinheller og vært rundt i hagen og beskjært både det ene og det andre med motorsaga. Akkurat nå er det en lett absurd blanding av bart og snødekt, av hvitt og grønt. Mange planter ser ut til å ha fått hard medfart av snømengdene, men vi får nå se etter hvert. Og nå er det mye å se frem til.

Ti ting du absolutt ikke trenger å vite om litteratur










Leger er den yrkesgruppen som er best representert i Ibsens diktning.

Alle satellittene til planeten Uranus har navn etter rollefigurer hos Shakespeare.

Winston Churchill fikk nobelprisen i litteratur.

Barbara Cartland skrev 723 bøker.

Den amerikanske forfatteren Ernest Vincent Wright skrev i 1939 en roman på 50 000 ord som ikke inneholdt bokstaven e.

I Jane Austens romaner forekommer det til sammen bare 14 kyss, og fire av dem er på hånden.

Tolstoj hadde 13 barn.

George Bernard Shaw er den eneste nobelprisvinneren i litteratur som også har fått en Oscar.

Balzac drakk opptil 80 kopper kaffe per dag og døde av koffeinforgiftning.

William Somerset Maugham stammet.

19. mars 2009

Kvelder med Janosch






Da jeg sa at jeg ikke hadde med meg en eneste bok til det lille røde huset i skogen denne gangen, viste det seg at det ikke var helt riktig. Jeg hadde nemlig puttet en bok i PC-bagen i all hast da jeg dro, Janoschs roman Gastmahl auf Gomera. Noen har kanskje kjennskap til denne lille kanariøya, det har ikke jeg, for jeg tør ikke fly. Janosch er selvfølgelig mest kjent for barnebøkene sine om bjørnen og tigeren, reiseeselet Mallorca, doktor Brusefrosk og en lang rekke andre, herlig oversatt av Halldis Moren Vesaas så vidt jeg husker, og ikke mindre herlig formidlet i animert form på TV av Hildegunn Riise. Gastmahl auf Gomera fikk jeg i fjor av en ung mann i min umiddelbare nærhet som jeg leste Janosch for og så Janosch sammen med på TV da han var barn, og som ga meg denne boken etter å ha tilbrakt sist sommer på Gomera med å passe hus for venner.

Gastmahl auf Gomera er en sjangerblanding, en selvbiografisk roman om en viss Janosch som bor på Gomera og som får besøk av den polske journalisten Skral som vil skrive en biografi om ham. Janoschs kanskje mest personlige bok ifølge baksideteksten, "der Roman seines Lebens".
Jeg har begynt på denne boken før, uten at den tente meg. Når jeg nå ikke hadde andre bøker for hånden, begynte jeg på den igjen, og nå klarer jeg ikke å legge den fra meg. For det første kjenner jeg igjen mye av beskrivelsene fra Gomera, for det andre, og ikke minst, er det et spennende møte med personen Janosch. Han skriver deilig kortfattet og konsist til tysker å være, og dessuten uttrykker han seg ganske poengtert, for ikke å si direkte aforistisk, noe som gleder en sitatjeger. "Den som vil kjenne en forfatter, må lese bøkene hans" for eksempel. Eller "Jeg tror ikke på det folk sier, jeg tror på det de gjør."

18. mars 2009

Leserapport

Lesingen går tregt for tiden. I praksis leser jeg knapt i de tre bøkene som står oppført i leselisten til venstre. Krinsereglane kommer i hvert fall til å bli lest ferdig, jeg har sitert fra den i bloggen et par ganger, men den må leses i mindre porsjoner. Sammenlignet med Taxi for B.A. Beckström eller kunsten å danse på furu er den ganske stillestående og så utpenslet detaljert og omstendelig at lesingen noen ganger stopper helt opp. I Taxi for B.A. Beckström er det mer driv over fortellingen, det skyldes antagelig at den handler om en reise. Krinsereglane krinser rundt seg selv, rundt og rundt, enten det er på tunet eller i stua eller nede på brygga. God er den, bevares, den må være noe av det bedre som er skrevet om norsk bygdeliv, men altså nokså stillestående og tunglest, slik jeg opplever den.

I tillegg til de tre bøkene på leselista, som jeg stort sett ikke leser, med et unntak for Krinsereglane, som går veldig sakte, skummer jeg gjennom Balzacs Fra kurtisanenes liv, men for en gangs skyld fenger Balzac meg ikke, det blir så fryktelig omstendelig med alle disse som lurer hverandre hele tiden.

Nå sitter jeg i det lille røde huset i skogen og har ingenting å lese på, og jeg er litt ergerlig på meg selv for at jeg ikke tok med meg noe. Det slår meg også som litt pussig at jeg, som har et helt hus fullt av bøker hjemme, ikke har så mye som en bokhylle og knapt nok en eneste bok her i det lille røde huset i skogen! Det er jo helt sprøtt. En opplagt forsømmelse som må bøtes på. Jeg burde jo virkelig ha en bokhylle her med litt av hvert, som jeg kunne gå og finne lesestoff i når kvelden har senket seg og jeg er litt rastløs.

Det som er litt ille med hele situasjonen egentlig, er at det begynner å bli en stund siden jeg leste en bok med den helt store begeistring, sånn at jeg ikke klarte å legge den fra meg. Jeg lurer i fullt alvor på om det er en slags lese-bulimi, at det rett og slett er så mye å forholde seg til at det har inntruffet en mer eller mindre ubevisst lese-blokkering. Jeg savner i hvert fall den gode gamle begeistringen. Forhåpentligvis dukker den opp igjen. Kanskje dette er tiden for å begynne på et større leseprosjekt, som for eksempel Bibelen, som jeg nå har hatt planer om i flere år. Det ville i hvert fall gi lesingen en struktur, om ikke annet. Eller kanskje jeg går svanger med et nytt skriveprosjekt, kanskje underbevisstheten prøver å fortelle meg at det er tid for å skrive og ikke lese? Hm, ja, det var en tanke.

17. mars 2009

Akkurat nå





Sånn er utsikten fra det lille røde huset i skogen akkurat nå. Dette lyset, denne himmelen, akkurat dette "snøflekkete" landskapet er så typisk mars. Akkompagnert av et lint vindsus i skogen som bildet ikke kan formidle. Og lukten av barskog og porøs vårsnø (som jeg må bakse meg frem i, for veien er ikke brøytet i vinter). Når jeg sitter på trappa, er det som å ta påsken på forskudd, og inne må jeg ta ned persiennene for å holde sola ute så jeg klarer å se dataskjermen.

15. mars 2009

X-ord





Som tidligere meddelt her i bloggen, leser jeg ikke tabloidaviser. Da mener jeg aviser med tabloid innhold, især tabloide forsider, ikke aviser med tabloid format, for det har jo nesten alle norske aviser. Hver lørdag gjøres det imidlertid et unntak, for da kjøpes det to stk Dagbladet her i huset. Grunnen er at vi vil ha hver vår magasinkryssord, som vi bruker ganske mye tid og krefter på hver helg. Og så konkurrerer vi litt om å bli først ferdig, og driver kanskje litt byttehandel med løsningsord etter hvert. Søndag kveld blir løsningene sammenlignet og om nødvendig justert, og så renskrives de, puttes i hver sin konvolutt og sendes inn.

På bildet ser vi en typisk scene fra kjøkkenbordet en søndag ettermiddag, for eksempel i dag. Magasinkryssordene er ferdig løst og renskrives, samtidig er jeg også kryssordforfatter selv, så når jeg likevel er i kryssordmodus, hender det at jeg også jobber på en av mine egne (nei da, jeg stjeler ikke fra Rolf Hansen. Derimot hadde jeg en hyggelig prat med ham og fikk noen tips da jeg selv begynte som kryssordforfatter. Og i likhet med ham, håndskriver/tegner jeg originalen, på et ferdig trykt rutemønster).

Det viktigste oppslagsmediet er selvsagt nettet - mini-PC-ene er perfekte til bruk på kjøkkenbordet (jeg har tilgang til en lang rekke ordbøker og Store Norske på nett). Men det kan også hende at jeg går i hylla og konsulterer papirutgaven av Store Norske, eller Gyldendals Konversasjonsleksikon fra 1935, eller ærverdige gamle Salmonsen fra 1924. Det hender at de gamle er eldst.

14. mars 2009

Dag Solstads storhet





Dag Solstads storhet har vært flittig debattert i det siste. Mange mener i det hele tatt mye om Solstad. Jeg klarer ikke helt å følge med, og mye av det blir så teoretisk at jeg ikke engang skjønner det. At Solstad er en stor forfatter i betydningen en sentral og viktig forfatter i norsk litteratur i vår tid, kan det etter min mening ikke herske tvil om. Men hvorfor? Jeg synes forfatteren av DETTE innlegget i Morgenbladet skjærer gjennom det intellektuelle pisspreiket rundt Solstad og gir et konkret og godt svar på spørsmålet.

11. mars 2009

Ord for dagen







"Enten så går det, eller så går det over."

Trygve Slagsvold Vedum (1978--), norsk politiker (SP)
Gjengitt i Dagsavisen lørdag 7. mars.

10. mars 2009

"En gang må vel jeg også mislykkes totalt"




«Hva kan jeg si om det å skrive? At jeg stadig drømmer om å skrive en roman? Hvorfor det? Fordi jeg liker prosessen det er å skrive en roman, slik som jeg skriver dem. Sant å si lengter jeg etter å skrive en ny roman. Derfor kommer jeg nok til å prøve meg på en til. Hva er prisen for det? Den kan bli høy. Altfor høy. Men jo høyere jo bedre. En gang må vel jeg også mislykkes totalt.»

Fra "7 forsøk", opprinnelig trykket i Skrift, Forlaget Oktober 1995.
Her hentet fra Artikler 1993-2004, Forlaget Oktober 2004.

Mer hund






Bare som et apropos til turrapporten to innlegg nedenfor, og kommentarene om hund, bringer jeg DENNE lenken til et innlegg jeg hadde for litt over et år siden, om diverse forfatteres forhold til hunder og katter.

Bildet viser meg selv og de to hundene vi har for tiden, på trappen til det lille røde huset i skogen. I armkroken har jeg Billie, en såkalt "vestlandsk gårdshund", det vil si en blandingshund av særdeles uklart opphav, resultatet av et meget promiskuøst hundemiljø på Voss.

Nederst Joy, en renraset border collie som vi har i langvarig pensjon, men som for tiden er bortlånt til en tredje part.

Hun har et poeng









Forfatteren Solveig Aareskjold har et debattinnlegg i Aftenposten i dag som lyder slik:

«Ingunn Økland har sikkert rett i at det ikkje er vond vilje blant kritikarane som gjer at bøker skrivne av menn oppnår meir heider enn bøker skrivne av kvinner. Men kritikarane er som andre menneske prega av det miljøet dei lever i, og let seg imponera på same vis som dei let seg styra av mannlege leiarar.

Fordi kvinner blir rekna som svakare og dummare enn menn, finst det ein lang tradisjon for at kvinnelege forfattarar gir ut bøkene sine under mannleg psevdonym. Eit ferskt og verdsberømt døme på det er J.K. Rowling, forfattaran bak den største litterære suksessen i nyare tid, bøkene om hekselærlingen Harry Potter. Rowling visste heilt frå starten at dersom det sto eit kvinnenavn på omslaget, ville ho støyta frå seg dei mannlege lesarane. For å vera på den sikre sida, plasserte ho ein gut i hovudrolla, trass i at hekseyrket i hovudsak har vore utøvd av kvinner.»

Som sagt - jeg mener helt opplagt at hun har et poeng. For øvrig mener jeg at jeg kom denne debatten litt i forkjøpet med DETTE innlegget.

Som et apropos så jeg i Dagsavisen i dag at en mannlig forfatter, Bjørn Sortland, har fått prisen for beste barne- og ungdomsbok med Alle har eit sultent hjerte. Det kan selvfølgelig være fordi den varbest - både mannlige og kvinnelige forfattere skriver selvsagt gode og dårlige bøker, det er heller ikke dét som er poenget. Men jeg tror som Aareskjold at menn gjør større nummer av seg og blir gjort større nummer av - fordi de er menn, roper høyere, geberder seg mer. Akkurat som de gjør i klasserommet, i yrkeslivet og i ganske mange andre sammenhenger. Derfor mener jeg det er bra at det kommer bøker som Brit Bildøens Litterær salong, hvor hun trekker frem ti viktige kvinnelige forfattere fra vår tid. Den gleder jeg meg til å lese.

9. mars 2009

Turrapport i vårløsinga






Fire sølete hundelabber på vei hjem.
Jeg er glad jeg bare har én hund for tiden (border collien er bortlånt).
I dag var det forresten både isglatt og vått der vi gikk. Men vi klarte å holde oss på beina.


For meg er alt vær turvær, uansett. Takket være de to lange, intensive hundeturene jeg går hver dag året rundt, kjenner jeg årstidenes vekslinger på kroppen, bokstavelig talt, enten snøfokket pisker meg i ansiktet eller sola skinner. Eller vinteren og våren går i basketak med hverandre, som nå. Senhøstes og til langt ut i januar går vi i mørke både morgen og kveld, men nå er det fullt dagslys, i hvert fall om morgenen, selv når vi er ute før klokken åtte. Den snørike vinteren har gjort skogen utilgjengelig, men vi går ut på landsbygda, på stille små veier og gangveier, som regel på et sted som kalles Prærien, et vidstrakt område med flate jorder. Det typiske marsværet den siste uken har bydd på nye utfordringer i form av ankeldypt snøslaps og til dels store vannansamlinger. Det gjør turene ganske strabasiøse, men også til desto bedre trim. Forsvarets standard marsjstøvel, som jeg vanligvis bruker, rekker ikke å tørke mellom turene, så jeg må ty til gummistøvlene.
Nå har vi kommet hjem etter morgenens tur; jeg har vært i dusjen og har satt meg til skrivebordet for å ta fatt på dagens oversetterkvote (minimum ti sider) og Billie har tatt fatt på formiddagens laaange siesta. Om to--tre timer går jeg ned på kjøkkenet for å spise lunsj (som blant annet består av dagens største og som regel eneste kopp te med melk). Da hopper Billie ned fra sofaen, strekker seg godt og kommer luntende ut på kjøkkenet, for hun har relativt god erfaring med at når menneskene lager mat, vanker det gjerne en godbit på den firbente også. Deretter går Billie løs på ettermiddagens laaange siesta, og jeg på ettermiddagens laaange arbeidsøkt, før middag ved sekstiden og laaang kveldstur etterpå.

6. mars 2009

Ånden i trappen




L'esprit d'escalier, direkte oversatt «ånden i trappen», er betegnelsen på et fenomen de fleste kjenner, nemlig at man får ånden over seg litt for sent - for eksempel at man først på vei ned trappen for å gå hjem (derav uttrykket) kommer på det kjappe svaret eller den rammende bemerkningen man burde ha kommet med.

Et tungt og tilsynelatende permanent tilfelle av arten blir beskrevet i Edmund Austigards Krinsereglane:

«Og ikkje var eg kvikk i kommentaren heller. Alle visste jo det. Eg greidde meg best når eg fekk svare for meg ein dag eller to etter at eg burde ha svart. Opp til ei veke kunne det gå før eg kom på det kvikke og kjekke svaret eg skulle ha levert. Kanskje opptil eit halvt år. Men då altså berre med meg sjølv som tilhøyrar.»

5. mars 2009

Mer om noveller

Aftenpostens kulturbilag har en liten sak om novellen i dag også - novellen blir i det hele tatt debattert om dagen, selv da jeg slo på NRK P2 i bilen i dag, var det om novellen, men jeg fikk dessverre ikke hørt innslaget.

"Leserne har også skylden", er overskriften i Aftenposten i dag. "Det er ikke bare forlagene som har skylden for novellens svake posisjon. - Leserne har stivnet i sitt lesemønster, sier Marit Grøtta.

I gårsdagens Aftenposten gikk forfatter Vidar Kvalshaug ut og kritiserte forlagene for ikke å satse på noveller. Litteraturviter Marit Grøtta er enig i at forlagene har en del av skylden for novellens svake posisjon, men hun mener også leserne har ansvar for utviklingen.
- Jeg tror mange lesere har stivnet i sitt lesemønster. Romanen har lært oss en måte å lese på, men den fungerer ikke nødvendigvis for noveller, dikt og korttekster, sier postdoktoren, som har sitt virke ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo.

Ifølge Grøtta representerer novellen og andre korte genrer en utfordring for leseren.
- De korte tekstene kan ha en fascinasjonskraft, de kan begeistre og få leseren til å tenke: "Hva skjedde her?" Men avbruddet som novellene fører med seg, gjør at man blir overlatt til seg selv. Leseren må fortsette bearbeidingen etter lesningen er slutt. Man får ikke den innlevelsen som med den lange teksten, sier postdoktoren, som i vår er bokaktuell med Litterære bagateller. En introduksjon til litteraturens korttekster.
- Hadde novellen en større posisjon før?
- Nei, det tror jeg ikke, det er heller romanen som er skrudd opp enn novellen som er skrudd ned, sier Grøtta.

Kollega og professor Hans H. Skei mener på sin side at novellens glansdager er forbi.
- Novellen har i dag dårligere vilkår enn før. Det må nesten være bok for at novellene skal komme ut. Forfattere har ikke mange andre muligheter til å få trykket novellene sine i dag, sier Skei."

Han svarer altså bekreftende på min antagelse i innlegget nedenfor, om at novellen hadde en sterkere posisjon før, og jeg tror han har rett når han antyder at det var flere muligheter for å få publisert enkeltstående noveller før, for eksempel i tidsskrifter som Magasinet for alle. Jeg tror i det hele tatt at novellen hadde sin glanstid på hele 1900-tallet, men at den har tapt for andre litterære uttrykksformer, særlig romanen, slik grafikken innen billedkunsten, som også sto sterkt i forrige århundre, har tapt for andre kunstneriske uttrykksformer, for eksempel fotobasert kunst, installasjoner, video etc.

Men selv om Grøtta etter min mening er litt historieløs på dette punktet, synes jeg hun har et morsomt poeng i dette med at novellen overlater leseren til seg selv, at man som leser av en novelle liksom blir sittende igjen litt tafatt fordi alt skjedde så fort og brått, i motsetning til når man leser en roman, hvor man så å si blir fulgt hele veien hjem.

4. mars 2009

Et par påminnelser, og litt om noveller





En bekjent spurte i går om jeg hadde lest siste nummer av Vinduet, det vil si nr. 4/2008, som visstnok har mye stoff om oversettelse. Det har jeg ikke, men jeg merket meg det jo da det kom, og hadde tenkt å lese det, men så gikk det i glemmeboken. Nå må jeg se å få tak i det.

Ingvild Rishøis debut-novellesamling La stå som kom i 2007 hadde jeg også tenkt å se nærmere på, men også den har gått i glemmeboken. Den minnet til gjengjeld Aftenpostens kulturbilag meg på i dag - de har et stort oppslag om «Litteraturens stebarn», det vil si novellen. Novellesamlinger selger visst ikke lenger.

Overraskende nok selges det omtrent dobbelt så mange diktsamlinger som novellesamlinger i Norge. Hvem skulle trodd det? Romaner, romaner, romaner er det forlagene vil ha nå, ifølge forfatteren Vidar Kvalshaug. Fortsatt er det visst ikke uvanlig at man debuterer med noveller, for så å gå over til romaner (Ari Behn nevnes som et typisk eksempel). Men deretter regnes novellesamlinger som mer eller mindre uinteressante «mellombøker». Hvis man da ikke har gjort novellen til sitt spesialfelt, får vi tro, som Askildsen og Herbjørnsrud.

Det nevnes ikke i artikkelen, men min tanke er at novellen hadde da en mye høyere status før? Har det ikke skjedd en forandring her? Jeg tenker for eksempel på Gyldendals store, fine serie med noveller. En annen ting som artikkelen ikke nevner, men som jeg mener burde være interessant i denne forbindelse, er at det vel er mye mer sjangerblanding i dag enn det var før, sånn at det i noen tilfeller kan være vanskelig å trekke klare grenser mellom hva som er det ene og hva som er det andre. Horace Engdahl skal visstnok ha sagt noe i retning av at sjangerinndelingen er noe bibliotekarer har funnet på for å ha et system å plassere bøkene etter.

Selv leser jeg gjerne noveller, Grace Paley for eksempel, selv om leselistene mine så vidt jeg kan se ikke inneholder et eneste eksempel på denne sjangeren. Men det er fordi jeg sjelden leser en novellesamling fra perm til perm. I Naja Marie Aidts novellesamling Bavian, som hun fikk Nordisk Råds litteraturpris for i fjor, har jeg for eksempel bare lest én novelle hittil. Hun uttrykte for øvrig stor glede over å få prisen nettopp for en novellesamling, og håpet at det ville få flere til å lese noveller, som hun selv synes er et fantastisk format å lese bøker i.
Og ikke skjønner jeg hvorfor denne sjangeren skal være så ute akkurat nå.

3. mars 2009

Deppa











I took on my depression like it was the fight of my life, which, of course, it was. I became a student of my own depressed experience, trying to unthread its causes. What was the root of all this despair? Was it psychological? (Mom and Dad's fault?) Was it just temporal, a «bad time» in my life? (When the divorce ends, will the depression end with it?) Was it genetic? (Melancholy, called by many names, has run through my family for generations, along with its sad bride, Alcoholism.) Was it cultural? (Is this just the fallout of a post-feminist American career girl trying to find balance in an increasingly stressful and alienating urban world?) Was it astrological? (Am I so sad because I'm a thin-skinned Cancer whose major signs are all ruled by unstable Gemini?) Was it artistic? (Don't creative people always suffer from depression because we're so supersensitive and special?) Was it evolutionary? (Do I carry in me the residual panic that comes after millennia of my species' attempting to survive a brutal world?) Was it karmic? (Are all these spasms of grief just the consequences of bad behavior in previous lifetimes, the last obstacles before liberation?) Was it hormonal? Dietary? Philosophical? Seasonal? Environmental? Was I tapping into a universal yearning for God? Did I have chemical imbalance? Or did I just need to get laid?

Fra Elizabeth Gilbert: Eat Pray Love

1. mars 2009

Dumt









Forfatteren Tore Renberg er i helgens utgave av Klassekampen tilgodesett med bortimot fem helsider (!) der han får utbasunere seg om sin avskjed med modernismen på ”det kalde 90-tallet”. Renbergs store skurk er litteraturprofessor Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen, som skal ha forkynt at ”litteratur er ikke kommunikasjon”. En påstand Linneberg imøtegår ved å påpeke at det var filosofer, kunstnere og kunstteoretikere som Jurij Lotman og Umberto Eco som hevdet dette synet, og at poenget var at kunst var en negasjon av den kommunikasjonen man for eksempel møter i media. Teoretikerne som snakket om dette ønsket altså å redusere overflødigheten, støyen, i kommunikasjonen, ifølge Linneberg. Og det kan han ikke tenke seg at Renberg er så uenig i; at Renberg rett og slett har misforstått.
Linneberg sier at den episke romanen også sto sterkt i den perioden det er snakk om (eks. Lars Saabye Christensen), og at det alltid er blitt undervist i klassikerne.

Deretter fortsetter Renberg sitt ”oppgjør med modernismen” i form av en tre siders artikkel om Balzac der han hevder at han takket være Balzac, Lagerlöf og Laxness har gjenoppdaget ”festen” i litteraturen. (Underforstått var det med andre ord ingen ”fest” i modernismen ifølge Renberg.)

Renbergs "oppgjør med modernismen" er noe av det tåpeligste jeg har lest på lenge. Som Linneberg påpeker, finnes det selvsagt mange typer litteratur samtidig.
Renberg opererer etter min mening med kunstige og konstruerte perioder, typisk for den ulykksalige hangen til polarisering som preger en viss type norsk debattnivå. Ting er enten det ene eller det andre – det går ikke an å ha to tanker i hodet samtidig, enda vanskeligere er det å strekke seg så langt som til et helhetlig bilde.

Jeg har aldri lest noe av Tore Renberg, og sannsynligheten taler for at jeg heller aldri kommer til å gjøre det. Derimot leser jeg med stor glede Balzac, som alltid har befunnet seg i mitt litterære verdensbilde. I motsetning til Renberg trenger jeg derfor ikke å ”gjenoppdage” Balzac ut fra en eller annen programmatisk oppfatning av hva litteratur er eller ikke er, enn si foreta fordummende periodiske oppstykninger av den.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...