Morgentur.

Jeg hadde kameraet med meg i dag. Jeg har alltid likt Frognerparken og Vigeland.




Jeg er i Oslo, og som vanlig har jeg gått i kloster. Det vil si at jeg bor på Katarinahjemmet på Majorstua. Siden jeg ikke har bikkjene mine og mitt vanlige turterreng, har jeg nettopp gått en morgentur i mer urbane omgivelser. Det vil si til Monolitten og litt rundt i strøket. Jeg kom til å tenke på forfatteren Helge Krog den gangen han skulle vitne i rettssaken mot Arnulf Øverland (blasfemisaken). Da Krog kom ut på gaten og fikk se alle menneskene som var på vei til jobb, utbrøt han: «Herregud, skal alle disse menneskene vitne?»
Jeg vet ikke om historien er apokryf eller ikke. Kanskje bare en kokettering med den delen av kunstnermyten som går ut på at kunstnere lever et bohemliv og sjelden står opp før utpå dagen en gang.
Det finnes sikkert kunstnere som har et sånn, men de kunstnerne jeg kjenner, og som lever av det, jobber hardt og mye, inkludert meg selv. Jeg blir aldri lei av å sitere den amerikanske forfatteren Peter De Vries, som sa: «Jeg skriver bare når jeg er inspirert, og jeg sørger for å være inspirert klokken ni hver morgen.»
Da jeg gikk morgenturen min i dag, nøt jeg å være frilanser, det å kunne disponere min egen tid. Jobben min er der pc-en min er, jeg har ikke noe fast arbeidssted, ingen faste tidspunkter eller sjefer å forholde meg til. Men for at det å disponere sin egen tid skal være et gode, må man kunne nettopp det - disponere den. Strukturere seg selv og sitt eget arbeid. Sånn sett var også jeg på vei til jobb da jeg vandret rundt i Frognerparken, men på en helt annen måte enn dem som hastet målbevisst forbi meg for å innfinne seg på en eller annen arbeidsplass til en fast tid, i en tilværelse som langt på vei bestemmes av andre enn dem selv. Jeg kan ikke la være å tenke at mennesker som sitter på et kontor, på en måte fortsetter å gå på skole hele livet. Den eneste forskjellen er at pulten er byttet ut med et skrivebord og læreren med en sjef. Ufriheten er vel langt på vei den samme? I bytte får de trygghet, først og fremst i form av lønn hver måned, med den forutsigbarheten det gir. Den tryggheten har ikke en frilanser eller en kunstner. Min eneste økonomiske trygghet ligger i at jeg får utgitt bøkene jeg lager, og at oversettelsene mine holder mål så jeg får flere oversettelser. (Sykelønns- og pensjonsordninger kan jeg se langt etter. Det må jeg eventuelt ordne med og betale for selv.) Akkurat nå vet jeg at jeg skal ha en utgivelse på Gyldendal Barn & Ungdom i 2008, som også blir hovedbok i Bokklubbens Barn, og at jeg har tre oversettelser i ordreboka. Det er ikke nok til å gi en brukbar inntekt neste år. I praksis pleier det å ordne seg, men jeg må leve med usikkerheten.
Men da jeg gikk morgenturen min i dag og så på alle menneskene som var på vei til jobb, var det friheten, gleden og fordelene ved å være frilanser jeg tenkte på. Jeg har det livet jeg selv har valgt. Har du?

God opptakt

Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu, kom på lørdag. Takk, Samlaget. Ifølge forlaget er det «er ei utrulig underhaldande og morosam innføring i den edle kunsten å danse på furu». Ja? Mer enn det, formodentlig. Baksideteksten lyder: «Det er jul. B.A. Beckström er 92, og drit seg ut i kassen på Rimi. Vel heime ringer telefonen for første gong på tre veker, og han legg merke til slitasje i furugolvet. Han bestemmer seg for å reise reisa han har utsett i femti år. Turen skal gå innom huset der hans store kjærleik budde - eller bur? Saman med taxi-Ali legg han ut på den store julereisa. Og bak dei ligg ribbeskodda over den nordiske furuskogen.»

Jeg bladde litt i boka med en gang, og likte ikke det jeg så. Noen merkelige, opphugne setninger. Men klok av erfaring (jfr. Hermanas) lot jeg meg ikke hemme av et overflatisk førsteinntrykk, og begynte å lese skikkelig i går kveld, og da likte jeg det jeg så. Jeg leste ferdig episoden i kassa på Rimi - den kunne vært en novelle for seg selv - og den var så morsom at jeg skoggerlo da jeg kom til poenget. Og jeg innbiller meg at jeg er relativt kresen når det gjelder litterær humor. Det nytter ikke at forlaget sier at boka er morsom hvis jeg ikke ler spontant. Men det gjorde jeg altså av denne. Det lover bra. Fortellerstilen til forfatteren voldte meg ingen problemer da jeg først kom i gang, og det pussige var at jeg ikke engang la merke til at jeg leste nynorsk. I motsetning til Aina (Flimre-bloggen) kan jeg ikke vurdere hva slags nynorsk det er - nynorsk kan jo være så mangt i våre dager etter hva jeg har skjønt. Og jeg har ikke vært noe glad i å lese det. Det kan forandre seg med denne boka. La meg bare si at jeg ikke har noe prinsipielt imot nynorsk, det er bare ikke mitt norsk. Men jeg jåler meg ikke med at jeg ikke skjønner det og sånne ting. På folkeskolen husker jeg at frøken en gang spurte om jeg hadde familie på landet - fordi jeg var så god til å lese nynorsk! Som voksen leser har jeg likevel ikke vært glad i det, men med denne boka går det altså veldig greit, og jeg tenker meg at det kanskje kan fjerne barrieren jeg har på dette området, sånn at jeg nå blir mer åpen for å lese nynorsk. Og det er vel ikke så verst at Austigard har klart det, etter bare noen få korte kapitler?
Nå gleder jeg meg til å gå videre med Beckström. En pussig gamling er han - for han er tross alt 92, og all humoren til tross må det jo nødvendigvis ligge et memento mori her som et aspekt ved denne teksten.

Hagen akkurat nå.

Det er så utvilsomt høst, men jeg synes høsten er en deilig tid og jobber i hagen til frosten kommer. Akkurat nå driver jeg litt steinlegging her og der, men det meste av arbeidet går ut på å fjerne løv, særlig fra den japanske delen av hagen. Et vanlig råd når man skal anlegge en dam i hagen, er å ikke legge den under eller i nærheten av løvfellende trær. Det rådet har jeg ikke fulgt, for løvtrærne som omgir denne delen av hagen, er også en viktig del av den - som bakteppe og som "overheng". Jeg har for lengst lært meg å gi blaffen i alle hageråd om hva man må og ikke må. Lenge trodde jeg for eksempel at jeg måtte ha pumpe og renseutstyr i dammen. Det står i alle bøker om temaet, og folk sa til meg at det var helt nødvendig. Siden jeg ikke er særlig teknisk av meg, bestemte jeg meg til slutt for å prøve uten pumpe og rensing, og det går aldeles utmerket. Dammer ute i naturen har ikke renseanlegg, har de vel? Men jeg fjerner løvet, for ellers råtner det i vannet, og det er ikke noe hyggelig når isen går om våren. Resten ordner naturen. Til neste år skal jeg prøve å sette ut fisk.

Samler og jeger.

Serien "Verdens hellige skrifter" fra De norske bokklubbene er et godt eksempel på min boklige samlervirksomhet. Tidligere når jeg har abonnert på serier fra bokklubben, har jeg alltid sagt opp abonnementet etter en tid fordi jeg syntes det ble for dyrt. Og angret hver gang. Denne gangen holder jeg ut, selv om serien er veldig lang. Siden den foreløpig siste boka jeg har fått, er New Age (hvor jeg i parentes bemerket selv er representert med et utdrag av min oversettelse av Den niende innsikt), må vel serien begynne å nærme seg slutten etter hvert .


En av grunnene Stefan Bollmann oppgir for at lesing gjør oss lykkelige (se innlegg 19. oktober), er "weil es uns wieder zu Jägern und Sammlern werden lässt" (fordi det lar oss få være jegere og samlere igjen). Kanskje kan man dele lesere inn i to kategorier: dem som mener at man må eie bøker, og dem som mener at man like gjerne kan låne dem på biblioteket. Jeg er tilbøyelig til å mene at er man virkelig interessert i å lese, er man også så interessert i bøkene i seg selv at man vil omgi seg med dem (forresten trenger det ikke nødvendigvis være noen motsetning. Jeg innbiller meg at folk som selv har mange bøker, også er flittige bibliotekbrukere. En helt annen ting: Er det en kjønnsforskjell ute og går her? Er menn ivrigere boksamlere enn kvinner?).
For meg er Bollmanns ord i hvert fall svært relevante - jeg har samlet på bøker hele livet. Å planlegge hvilke bøker jeg skal kjøpe, få pakker fra amazon i posten, jakte på en antikvarisk bok i lengre tid, gjøre uventede funn i antikvariater - alt dette er en form for lykke. Praktiske spørsmål som f.eks. bokhylleplass er helt irrelevant. Riktig nok kvitter jeg meg også med bøker etter hvert - hos meg er det snakk om sånne mengder at det har samlet seg en del slagg i årenes løp. Men å anskaffe bøker og foredle bestanden er forhåpentligvis noe jeg kommer til å drive med så lenge jeg lever.

That something itself.

Samuel Beckett er en av mine yndlingsforfattere, og jeg har nettopp tatt en liten lesemessig "avstikker" til hans Første kjærlighet. Som alltid er jeg ute etter å oppleve Beckett, ikke etter å forstå ham. Denne boken er for øvrig utstyrt med et meget godt etterord av Petter Aaslestad, som har mye interessant å si både om dette verket spesielt og om Beckett generelt.

Jeg har tidligere ymtet om at Solstad må ha lært av Beckett, og siden jeg jo nå samtidig holder på med Armand V., er det vanskelig å la være å sammenligne. Solstads setninger ligner til tider Becketts i den grad at likheten ikke kan være tilfeldig. Men likheten går etter min mening ikke lengre enn til en overflatisk likhet. Solstad har plukket opp litt av Becketts form, men innholdsmessig er det en himmelvid forskjell som i første rekke går på at Solstad alltid har noe han vil fortelle; mer eller mindre påtrengende budskap fra og om virkeligheten (sport, norsk historie, norsk politikk, det akademiske liv etc) mens Beckett utfolder seg inne i språket på en måte som Solstad bare sjelden kommer i nærheten av. Et kjent utsagn av Beckett om hans læremester James Joyce lyder: "His writing is not about something, it is that something itself." Det samme kan i enda større grad sies om Beckett selv.
Solstads diktning er i altfor stor grad "about something", mens Becketts storhet er "that something ifself".
Derfor irriterer Beckett meg aldri som leser, slik Solstad gjør (og som han gjorde i en lang passasje av Armand V. i går kveld).
Beckett er et landskap jeg aldri blir lei av å vandre i, et vakkert, stilrent landskap hvor underlige ting skjer, hvor humoren bobler som mørke kilder, hvor jeg alltid ser noe nytt, og hvor jeg - unnskyld at jeg sier det - slipper det norske, og dermed kommer bort og vekk fra alt, inn i den rene lesningens magi.

"Denne setningen har vart lenge nok."

«Er det for min skyld du er kommet? Ja, sa hun. Ja vel, her er jeg, sa jeg. Og jeg, var ikke jeg kommet for hennes skyld? Her er jeg, her er jeg, sa jeg til meg selv. Jeg satte meg ved siden av henne, men fór øyeblikkelig opp igjen, i ett sprang, som om jeg hadde brent meg. Jeg verket etter å gå min vei, å vite om det var slutt. Men før jeg gikk min vei, for å være på den sikre siden, spurte jeg om hun kunne synge en sang for meg. Jeg trodde først hun ville nekte, jeg mener rett og slett ikke synge, men nei, etter en stund begynte hun å synge, og sang en god stund, stadig den samme sangen tror jeg, uten å skifte stilling. Jeg kjente ikke sangen, jeg hadde aldri hørt den før og kommer aldri til å høre den igjen. Jeg husker bare at det var noe om sitrontrær, eller appelsintrær, for av alle de andre sangene jeg har hørt i mitt liv, og jeg har hørt en del, for det er så å si fysisk umulig å leve, slik jeg levde, med mindre man er døv, uten å høre sang, har jeg ikke bevart det minste, ikke ett ord, ikke én note, eller så få ord, så få noter, at hva, at ingenting, denne setningen har vart lenge nok.»

Samuel Beckett: Første kjærlighet. Oversatt av Morten Claussen.

Dette innlegget er inspirert av DETTE innlegget i Flimre-bloggen, om Solstad og de lange setningene hans. Beckett kan i hvert fall - i motsetning til Solstad? - konstatere at en setning har vart lenge nok.

Si meg hva slags bil ...

Rover 75 - bilen jeg ikke har, men som jeg kanskje burde hatt?

På et Gyldendal-treff tidligere i år, eller rettere sagt da noen av oss var samlet på Stopp pressen etterpå, spurte jeg Lars Mytting (han med Hestekrefter, les mer HER), om han kunne gjette hva slags bil jeg hadde. Det var første gang vi snakket sammen, så han hadde ikke så mye å basere seg på. Det første som falt ham inn, var Rover. Etter et par feilskjær siktet han seg ganske raskt inn på riktig svar, nemlig Mercedes (C-klasse stasjonsvogn).
Her om dagen traff jeg en mann fra nabolaget i butikken, en jeg kjenner nokså overfladisk, men som jeg gjerne veksler noen ord med når jeg treffer. (Det spiller en viss rolle at han selv har en Rover 75, så han har formodentlig en forkjærlighet for engelske biler.) Han kom bort til meg og bemerket at det hadde stått en splitter ny Jaguar på gårdsplassen min en dag. Den interesserte ham tydeligvis. «Jeg hadde fint besøk,» sa jeg spøkefullt. «Men bilen min er vel ikke så verst den heller?» tilføyde jeg.
Å nei, det var ingenting i veien med Mercedesen min. Så fortalte jeg om han som skulle gjette hva slags bil jeg hadde, og som hadde gjettet på Rover.
«Ja, vet du hva,» sa min samtalepartner da, «du ville absolutt kledd en sånn bil som jeg har.» Altså to personer som uavhengig av hverandre assosierte meg med det engelske bilmerket Rover. Hvilken konklusjon skal jeg trekke av dette? Gir jeg et veldig konservativt inntrykk? Sånn sett kan det vel være like konservativt å kjøre Mercedes (jeg kunne ikke drømme om å kjøpe BMW eller Audi, som er vulgære og aggressive i mine øyne ). Og riktignok er jeg sånn passe anglofil, som nordmenn flest, men min kulturelle orientering går vel så mye i retning av det tyske.

Dette innlegget er inspirert av DETTE innlegget hos Cassandra Mortmain.

To avtaler.

Jeg bestemmer selv hva jeg skal lese. Selvfølgelig gjør jeg det. Noen ganger riktignok etter anbefaling eller inspirasjon fra andre. Nå har jeg imidlertid gjort noe jeg tror jeg ikke har gjort før -- nemlig inngått avtale om å lese to bøker. Den ene avtalen er inngått med forfatteren, i dette tilfelle Torgrim Eggen, om å lese Hermanas og fortelle ham etterpå hva jeg mener om den. Den andre avtalen er med Det norske Samlaget om å lese Edmund Austigards siste bok og blogge om det. Jeg kommer selvfølgelig også til å blogge om Hermanas.
Avtalen med Eggen kom i stand på den måten at jeg mailet ham om mine erfaringer med hans forfatterskap (det som begynte med en nedsabling av Hermanas på grunnlag av et kort sitat, og som foreløpig har endt med en lovprisning av Hilal). Jeg fikk hyggelig svar tilbake, og nå har jeg altså lovet å lese Hermanas på skikkelig vis.
Avtalen med Samlaget kom på grunnlag av en mail fra markedsavdelingen deres. De hadde fått et tips om at jeg hadde lest Austigards første bok (Krinsereglane) og likt den, og derfor ville de gjerne sende meg den nyeste (Taxi for BA Beckström- eller kunsten å danse på furu). Jeg opplyste at tipset ikke medførte riktighet; jeg har ikke lest Austigard, men at jeg gjerne ville ha boken, og at jeg gikk ut fra at poenget var at jeg skulle blogge om den (som kjent er ingen lunsj gratis). Og det var det.
Og begge disse avtalene har jeg selvfølgelig tenkt å holde. Hermanas kommer visst i paperback i disse dager, men jeg skal snart til Oslo og kommer nok i første omgang til å se etter den innbundet i Oslo Nye Antikvariat.

Ett år med blogg.

Denne bloggen er ett år i dag, dvs. det er ett år siden jeg postet mitt første innlegg og begynte å bruke bloggen (den ble opprettet en tid før det). Jeg vet egentlig ikke om det hverken er noe å feire eller noe å nevne i det hele tatt, men en slags milepæl er det jo. Inntil jeg begynte å blogge, visste jeg knapt hva en blogg var, og i begynnelsen så jeg på det hele som et slags eksperiment.
Jeg tror fortsatt ikke jeg kan gi en god definisjon på hva en blogg er og hva det vil si å blogge, derimot er det bare å se i øynene at bloggen er blitt en del av livet, og at den gjør noe med meg. Den er en måte å publisere på, en måte å kommunisere på, en måte å bearbeide ting på. Ikke minst har den gjort at jeg leser på en annen måte enn før. Av og til sammenligner jeg den med den japanske hagen min, som jeg nedlegger ganske mye arbeid i, og som gir meg enormt mye tilbake som jeg heller ikke helt kan definere hva er.
Jeg har tatt mål av meg til å blogge hver dag og har stort sett klart å holde det. Jeg har i øyeblikket 60-70 lesere i døgnet, og det synes jeg er fantastisk, selv om jeg misunner dem som har ti ganger mer, f.eks. glamourbibliotekaren, en av de stiligste bloggene jeg vet om. Hvorfor er jeg så opptatt av besøkstall? Det er nok en videreføring av at jeg som forfatter er opptatt av opplags- og salgstall. Nå er det riktig nok ikke penger involvert i bloggen, men jeg skriver jo ikke bare for meg selv, men også for å oppleve det som som skjer når det jeg skriver, møter en leser (eller omvendt).

En dag i en forfatters/oversetters liv.

Ingen har foreløpig følt trang til å prøve å karakterisere meg på grunnlag av mitt musikkvalg. Jo, forresten: ”anonym” mener at jeg er ganske uforutsigbar. Vel, vel. Jeg vil nå redegjøre for en relativt representativ dag i en forfatter/oversetters liv, nærmere bestemt i mitt liv.
Jeg hadde som vanlig tatt mål av meg til å stå opp klokken syv (som klokkeradioen er innstilt på), men pussig nok ble jeg også i dag liggende til klokken åtte. La meg her innskyte at en forfatter/oversetter er et fritt menneske, som ikke henger i andre klokkestrenger enn sin egen. Følgelig kan jeg teoretisk sett ligge så lenge jeg vil, ja, hele dagen om så skal være. (Men sånn kan det jo ikke være, hvis man skal tjene til det daglige brød.)
Det er imidlertid et faktum at jeg i dag ble liggende til klokken åtte. Etter frokost med rask gjennombladring av dagens aviser (tre lokale pluss Aftenposten) var tiden inne for hundetur. Uken har vært atypisk på den måten at vi har hatt lånehunden Sascha i pensjon i fire dager, i tillegg til Joy, som er her på langvarig pensjon, i tillegg til vår egen Billie. Altså tre hunder, hvorav to (Sascha og Joy) ikke tåler trynet på hverandre.
Nå vel. Mens min hustru tok seg av Joy, dro Sascha, Billie og jeg til skogs og besteg en ås på ca. 325 meter. Nok til at blodpumpa fikk kjørt seg skikkelig. Hjem igjen til en dusj, og så parat ved skrivebordet, som i dag var byttet ut med spisebordet i stua, klokken elleve. Etter en halvtimes jobbing med en stor oversettelse som nå nærmer seg slutten, poppet det inn en mail fra forlaget (Gyldendal barn & ungdom) med omslaget til min neste bok (hovedbok i Bokklubbens Barn i mars). Etter å ha studert det, mailet jeg redaktøren og sa at det var ok. Innimellom mailet jeg en annen redaktør (i Gyldendal litteratur, avd. for oversatt skjønn) og forhørte meg litt om hvordan jeg rent teknisk skulle foreta korrekturen på en tidligere oversettelse (dvs. om hun ville ha tilbake papirmanuset fra korrekturleseren, med mine kommentarer, eller om jeg skulle gjøre rettelsene elektronisk).
Deretter forlot Sascha huset for å bli kjørt hjem til Sandefjord, og jeg kunne spise lunsj i ro og fred. Etter lunsj mer oversettelse, før jeg brukte resten av ettermiddagen på å gjøre ferdig og sende fra meg den tidligere nevnte korrekturen, bare avbrutt av et blogginnlegg (det med CD-ene). (Jeg har glemt å nevne at jeg også hadde en telefonkonferanse med børsmegleren min, fordi det var en blodrød dag på børsen i dag. Jeg har en god portefølje (og det samme kan sies om megleren), så jeg er ikke direkte nervøs i disse urolige børstider, men jeg tapte jo litt i dag, jeg gjorde det. Men ikke så mye at det går ut over nattesøvnen.)
Etter å ha sendt fra meg korrekturen, fortsatte jeg å oversette, avbrutt av en telefon fra en tredje redaktør i et helt annet forlag som hadde en ny oversettelse til meg. Heldigvis med gunstig tidsmargin (jeg har to andre oversettelser på arbeidsplanen fra før, i tillegg til den jeg holder på med). Den nye oversettelsen var attpåtil fra dansk, som jeg er spesielt ute etter. (Apropos dansk, så mailet jeg også min venninne hercomestrouble, som nå befinner seg på Det danske forfatter- og oversættercenter på herregården Hald i Viborg, hvor jeg også oppholder meg rett som det er, men ikke akkurat nå. Om to dager er det nøyaktig ett år siden hun lærte meg å blogge, mens vi begge var på Hald).
Litt avbrutt ble jeg også av en mail fra amazon.co.uk, som (på grunnlag av tidligere kjøp) gjorde meg oppmerksom på en sitatbok. Det medførte litt surfing frem og tilbake hos amazon.co.uk, og jeg skulle akkurat til å legge inn bestilling da jeg oppdaget at portoen var mer enn prisen på boka, så jeg bestemte meg for å kjøpe en bok eller to til, men klarte ikke å finne ut hvilke, så hele bestillingen ble utsatt. (Jeg handler fra amazon.co.uk og amazon.de flere ganger i måneden.)
Deretter mer oversettelse, etterfulgt av en hundetur med Joy og Billie i skumringen, og så hjem til en sen middag (grillstekt kyllingfilet med kikert-salat, og rødvin selvfølgelig). Og nå sitter jeg her og blogger igjen.
Resten av kvelden kommer jeg til å bruke enten til å jobbe (oversette), lese videre i Armand V, eller gå gjennom søndagsutgaven av den danske avisen Politiken, som jeg kjøper hver mandag i den lokale Narvesen-kiosken. Eller litt av alt.
Joy og Billie sover (litt slitne etter Sascha-besøket), varmepumpa suser stille, og alt er bra.

Dagens oppgave.

Dette er de ti siste CD-ene jeg har spilt (avbildet og nevnt i tilfeldig rekkefølge). Gi på bakgrunn av dette en personlig karakteristikk av undertegnede.


1. Laura Pausini: E ritorno da te. The Best of Laura Pausini.
2. Natacha Atlas: Diaspora.
3. Natacha Atlas: Ayeshteni.
4. Dag Arnesen/Terje Gewelt/Pål Thowsen: Norwegian Song.
5. Vibeke Saugestad/Jørn Christensen: Thinkerbell.
6. Anouar Brahem: Le pas du chat noir.
7. Blossom Dearie: Blossom Dearie.
8. Amsterdam Klezmer Band: Remixed.
9. Truls Mørk: Bach Cello Suites.
10. Bugge Wesseltoft: New Conception of Jazz. Film ing.

Capisce?

Jeg kunner bare ikke stå for
DENNE lille reklamesnutten, som jeg fant lenke til hos Spectatia.

Leserapport.

Jeg er ferdig med Hilal, og jeg vender tilbake til Armand V. I går leste jeg om Armand og hans inntreden i utenrikstjenesten. Jeg har, som tidligere nevnt, begynt å få sansen for Solstad. Setningene og fortellermåten hans irriterer ikke lenger, de fengsler. Noen ganger uttrykker han seg så underfundig at jeg har et bestemt inntrykk av at Solstad må ha det morsomt når han skriver. Jeg er riktig nok fortsatt litt usikker på om det jeg oppfatter som humor i teksten hans er utilsiktet eller tilsiktet, men jeg heller mest til det siste. Jeg håper det er sånn. Og tror det vel egentlig også. Jeg tror han sitter og humrer for seg selv.

Leselykke

Jeg har tidligere presentert den tyske forfatteren Stefan Bollmanns bok Frauen, die lesen, sind gefährlich, i DETTE innlegget. Bollmann har nylig kommet med en ny bok om å lese: Warum Lesen glücklich macht. Bemerk at han ikke spør om lesing gjør oss lykkelige; ved å formulere seg som han gjør, fastslår han det indirekte som et faktum. Jeg skal ikke bestride dette - ethvert lesende menneske vil formodentlig være enig i at lesing skaper en form for lykke. Hvis jeg forstår Bollmann rett, snakker vi primært om den lesingen de fleste av oss vel bedriver mest av, nemlig lesing for fornøyelsens skyld, i motsetning til den lesingen vi bedriver i studie- og yrkesmessig sammenheng. Det å lese for fornøyelsens skyld er en relativt ny idé som først oppsto på 1600-tallet, for deretter å bli mer utbredt i løpet av 1700-tallet. Nå har jeg ikke fått lest så mye i denne boken ennå, men med lesing «for fornøyelsens skyld» mener Bollmann neppe lesing utelukkende som tidtrøyte. Han snakker nok om det jeg vil kalle «den seriøse leser», altså en som, i likhet med den svenske filmregissøren Roy Andersson, leser for å erfare noe om hva det vil si å være menneske. Roy Andersson fortalte nylig i et intervju i Aftenposten hvordan han som 15-åring hadde enorme leseopplevelser, «jeg ble veldig fascinert av hvordan forfattere beskrev livet, skildret forståelse mellom mennesker, ord som beskriv det som er viktig, sant og gripende».
Finnes det noen bedre måte å utforske det menneskelige på, enn ved å lese? Jeg tror ikke det. Jo, ved å leve, vil noen kanskje innvende. Poenget er bare, etter min mening, at det ene ikke utelukker det andre, tvert imot, de to går opp i en slags høyere enhet. Å leve gir oss lyst på litteraturen, og litteraturen forsterker vår opplevelse av å leve.
Bollmann refererer for øvrig til en engelsk forfatter, Rumer Godden (et helt ukjent navn for meg), som sier noe i retning av at når vi lærer å lese, er uskyldens tid ugjenkallelig forbi. Ingenting vil lenger være enkelt og ukomplisert. Lesingen vil forandre alt.
Jeg tror faktisk at det med forandring er noe av kjernen ved å lese. Det er et stort paradoks at en så tilsynelatende passiv handling som å lese kan medføre så store forandringer i livet. Kanskje det rett og slett er en av de største motivasjonene for å lese; å utsette seg for den forandringen som lesingen kan innebære. Ligger det ikke alltid en viss risiko i å utsette seg for litteraturen, i å åpne en bok? Men det er en risiko vi opplever som frydefull og spennende i positiv forstand, omtrent som å kjøpe billett til en berg-og-dal-bane.
Jeg har nettopp opplevd det selv, ved å lese Torgrim Eggens Hilal, som jeg nå er ferdig med. Hilal var en fantastisk leseopplevelse fra begynnelse til slutt (eller, som leselama uttrykker det: "... intet mindre enn et eventyr. Et eksotisk les ...") Den forandret meg ved å gi meg et helt annet syn på Torgrim Eggen og forfatterskapet hans (klikk på temaet Torgrim Eggen under for å se utviklingen i mitt forhold til denne forfatteren). Den forandret meg også på mange andre måter, blant annet ved å utvide mine kunnskaper og gi meg et mer nyansert syn på innvandrere og islam, på en del av Norge jeg vet om, men likevel ikke vet noe om. Ironisk nok imponerte Eggen meg i Hilal også med sine beskrivelser av erotikk og seksualitet (jfr. det første innlegget mitt om T.E.)
Bollmann er også inne på dette med forandring, men litt upresist synes jeg: Lesen macht glücklich, weil es unser Bild von uns selbst verwandelt. (Å lese gjør oss lykkelige fordi det forandrer vårt bilde av oss selv.) Vårt bilde av oss selv? Hva mener han med det? Det forandrer jo oss på ordentlig, for pokker! Ikke bare "det bildet vi har av oss selv". Lesingen, bøkene, gjør noe med oss. Det er en forandring som gjør oss mer til den vi er. Derfor elsker vi bøkene, derfor elsker vi å lese.

PS: Også det å skrive forandrer oss, som du kan se av DETTE innlegget.

Ord for dagen.

"Hvis mulig, drikk rødvin til alle måltider bortsett fra frokost. "

Junior Soprano
Til bords med The Sopranos

Skog.

Hva har skjedd? Har jeg havnet under en stein i skogen? Blitt tatt av bjørn? Nei, men for det første var internettforbindelsen i skogen (med Telenor Mobilt Kontor) så usannsynlig treg at jeg hverken fikk blogget noe særlig eller lest andres blogger i særlig grad. Dessuten holder jeg på med en oversettelse som tar veldig mye tid. Det lille røde huset i skogen viste seg heldigvis å være et akkurat så godt sted å jobbe på som jeg hadde håpet. Total ro og uforstyrrethet. Ingenting annet å bruke tanker og tid på enn å fyre i ovnen, spise og gå turer i skogen. Så nå er huset "innbodd". (Et godt sted å lese også, forresten; jeg hadde med meg Hilal.)
I dag overrasket jeg meg selv med å ta en tur på Maxbo og se på vedkløvere og kappsager, ting jeg ellers ikke omgås til daglig, for å si det mildt. Med det lille røde huset i skogen følger det nemlig også ved. Uante mengder ved. Dels som jeg kan hente i skogen i form av avfall etter tømmerhogsten, dels som jeg kan hogge på egen eiendom (eller egen og egen, jeg bare leier stedet. Av fylkets rikeste mann, fikk jeg vite da avisene nylig hadde sin årlige grafsing i folks privatøkonomi. Men jeg bidrar gjerne til milliarden hans med min ringe skjerv.)
Jeg er ingen handyman, men jeg har faktisk en motorsag, som jeg riktig nok ikke har brukt på noen år, men som jeg utilsiktet forutseende hadde på service i vår (med tanke på å felle et epletre i hagen), så den er klar til bruk.

Her er ti boktitler med skog:

1. Sven Moren: Storskogen
2. Trygve Gulbranssen: Og bakom synger skogene
3. David Henry Thoreau: Livet i skogene
4. Ernest Hemingway: Over floden og inn i skogene
5. Inger Hagerup: Jeg gikk meg vill i skogene
6. Vestly, Anne-Cath.: Mormor og de åtte ungene i skogen
7. Beate Grimsrud: Hva er det som fins i skogen barn?
8. A.A. Milne: Tigergutt kommer til skogen
9. Vigdis Hjorth: Gjennom skogen
10. Laura Ingalls Wilder: Det vesle huset i skogen

Båten om kvelden.

Et vann i kveldingen, et sted i skogen. Ikke en lyd å høre, bare et svakt vindsus i trærne. Ved stranda ligger denne båten, mørkbeiset, halvfull av vann.

For noen uker siden gikk jeg langs det danske Vesterhavet med sin evige vind og bølgene som tordner skummende mot stranden, igjen og igjen, aldri hvilende. Det ga ro i sinnet.

Det stille vannet i skogen gir også ro i sinnet.

Den samme roen, merkelig nok.
Eller kanskje ikke det er så rart?

Siste frist.

Hva gjør alle kunstnere denne helgen? Jo, de sitter og svetter over stipendsøknaden(e), en årviss og viktig begivenhet. Søknadsfrist er til mandag, 15. oktober (poststemplet). De fleste gjør som da de skrev stil på skolen - venter til siste liten. For billedkunstnere er det et svare strev med dokumentasjon og greier, og de er så mange om beinet at utfallet er høyst uvisst. Jeg har aldri fått en øre i stipend som billedkunstner, så den søknaden står jeg over i år. Vi skjønnlitterære oversettere derimot (Norsk Oversetterforening), utgjør et ganske fåtallig og eksklusivt laug som stipendmessig har det ganske godt, i hvert fall i forhold til billedkunstnerne. I fjor fikk jeg stipend både fra Norsk Oversetterforening og fra Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening, men den siste har noen kriterier som gjør at det ikke er noe poeng for meg å søke i år igjen. Derimot har jeg sendt søknad til Norsk Oversetterforening som vanlig, og i år prøver jeg også Statens kunstnerstipender (som oversetter). Det har gitt uttelling før. Så er det bare å vente til beskjeden kommer utpå nyåret en gang. Er jeg blant de heldige i år? Får jeg det jeg har søkt om?

October - A good time to Read!

Enhver tid på året er selvsagt lesetid for den leseglade, men etter manges mening er høstkveldene lesetiden fremfor noen. Og siden oktobermørket nå ruger tett utenfor stuevinduet, bringer jeg her et passende bidrag fra min samling av litteraturrelaterte plakater og annen kunst, en nostalgisk amerikansk bibliotekplakat.

De dobbelt ufullendte.

I begynnelsen av måneden hadde jeg et innlegg om «de ufullendte» (du finner det HER), om Kafkas Prosessen, Joyces Ulysses, Musils Mannen uten egenskaper og Prousts På sporet av den tapte tid, verker med det fellestrekk at de på ulike vis ikke var helt og endelig avsluttet fra forfatterens hånd, og derfor stadig kommer i «korrigerte og oppdaterte» versjoner. En leser bemerket et annet fellestrekk ved disse verkene, nemlig at folk ofte begynner på dem uten å lese dem ferdig, slik at de blir dobbelt ufullendte. Jeg syntes dette poenget var så morsomt at det fortjente et eget innlegg.

Gratulerer, Doris Lessing!

Nobelprisen til Doris Lessing. En prisvinner etter mitt hjerte. Og flott at det ble en kvinne. Doris Lessing er eget oppslagsord i denne bloggen. Ikke fordi jeg har skrevet så mye om henne, men tross alt. En meget verdig nobelprisvinner etter min mening. Kritikk vil sikkert komme - om at hun er for gammel, at hun er fra Vesten, etc. Men hennes litterære format og hennes betydning er udiskutabel (dessuten dekker hun jo to kontinenter, med sin afrikanske bakgrunn), og like udiskutabel er hennes hengivenhet til forfatteryrket, hennes integritet og hennes mot. Og still going strong, alderen til tross. Hun kunne ha blitt en av Svenska Akademiens mange unnlatelsessynder, som for eksempel Astrid Lindgren. Det ble hun ikke. Skal man kritisere noe, måtte det være at prisen kommer lovlig sent. Jeg håper imidlertid at dagen i dag er en like stor gledens dag for Doris Lessing selv som for lesende mennesker verden over.

Jeg lar meg begeistre.

Det er visst et mønster akkurat nå dette, at jeg begynner å lese en bok nokså motstrebende, som Vigdis Hjorths Hjulskift, bare fordi den foregår på min trakter, som Torgrim Eggens Hilal, bare for å ha lest en bok av ham - og så tar lesingen sin egen vending, jeg blir begeistret, jeg leser som i en rus, og får et helt annet utbytte (både annerledes og bedre) av boken enn opprinnelig tenkt. Det er to ting med dette: For det første må jeg si at jeg åpent vedstår meg min forutinntatthet, men at jeg, til forsvar for meg selv, også må si at jeg er åpen for å la lesingen forandre meg, for å endre mening om en bok på et hvilket som helst punkt i lesingen når boken viser meg et annet ansikt enn det jeg trodde jeg skulle få se. Det andre er at det å lese i så måte er en fantastisk, grensesprengende opplevelse. Det forandrer meg, forandrer min opplevelse av meg selv og verden. Det kan være leserusen i seg selv, det kan være det at jeg lærer noe om verden og menneskene, at jeg får satt ord på egne tanker og erfaringer, eller whatever.
Så også med Solstads fotnote-roman om Armand V. Jeg hadde en lang leseøkt med denne i går kveld, og nok en gang lot jeg meg begeistre. For det første synes jeg nå at dette fotnote-grepet er direkte genialt, bare en stor forfatter kunne ha funnet på det, dessuten er jo hans beskrivelser f.eks. av studentmiljøet på Blindern og turene til OSI-hytta i Nordmarka aldeles glimrende. Ja, selv setningene og fortellermåten, som jeg før til dels synes har vært klossete, har nå vakt min begeistring. Og så var det en ting som slo meg da jeg leste i Armand V, og som virkelig gjorde inntrykk på meg: På sitt beste minner Solstad om Samuel Beckett (om Becketts Watt, for eksempel). Jeg vet ikke om Solstad har noe forhold til Beckett, om Beckett overhodet er en inspirasjonskilde for ham, men for meg er likheten tidvis så slående at jeg har vanskelig for å tro at det er tilfeldig. Et eksempel fra skildringen av stambordet på Frederikke:
«Det var også et langt sprang fra matematikken og den teoretiske fysikks himmelstormende formler til den måten disse studentene forholdt seg til det menneskelig fenomen på, som jo hadde utviklet disse matematiske tegn som nå gjorde det mulig å slynge menneskeskapte gjenstander ut i verdensrommet, og etter en plan. Man kan dessverre ikke komme bort fra at de hadde store vansker med å beskjeftige seg over lengre tid, og med en viss konsentrasjon, med menneskelige fenomener som kunst og litteratur, historie og psykologi. Det som ble sagt var stort sett alminneligheter. Ja, de satte pris på å fremføre godtkjøpsmeninger, for dem var det å ytre seg på en relevant og sunn måte. De hevdet at det var fornuftig som det var meningen at de skulle mene var fornuftig, de anså som morsomt det som det var meningen at de skulle anse som morsomt, og de lot seg virkelig opprøre over det det var meningen at de skulle la seg opprøre over, og denne indignasjon var til og med usvikelig ekte. Likeledes lot de seg røre av alle skjebner de leste om og som det var meningen at de skulle bli rørt av å lese om. Men det hendte rett som det var at det oppsto sterk uenighet rundt bordet når det menneskelige fenomen var temaet. Da var det to godtkjøpsmeninger som sto i mot hverandre, og ikke sjelden hendte det at en slik diskusjon utartet til den rene kverulanteri, for den ene ble så grepet av sin egen godtkjøpsmening at han gjorde alt for å spidde den andres godtkjøpsmening, som han til slutt fikk en slik forakt for at han kalte den umoralsk, eller logisk forkastelig.»
Dette er etter min mening utrolig bra, stilistisk, som menneskeskildring, i det hele tatt som litteratur.
Kanskje VGs anmelder hadde rett likevel, da han eller hun skrev om Armand V; at Solstad kanskje skriver bedre enn noen annen i landet. Jeg lar meg i hvert fall begeistre.

Leserapport.

Noen ganger tar lesingen sine egne veier. Da jeg skulle tilbringe en sen aftenstund på sofaen forleden kveld, fortrinnsvis i selskap med Torgrim Eggens Hilal, gikk jeg av en eller annen grunn bort til bokhylla og fant frem Dag Solstads Fotnoter om Armand V i stedet, og begynte å lese den. Jeg aner ikke hvorfor - det må skyldes en eller annen ubevisst impuls. Nei, ikke så ubevisst likevel, ved nærmere ettertanke. Det skyldes lesingen av Eivind Røssaaks Sic. Fra litteraturens randsone, som jeg har sitert fra her i bloggen ved flere anledninger, sist i et innlegg 1. oktober. Den inneholder nemlig et nesten hundre sider langt kapittel om nettopp fotnoter. Røssaak skriver blant annet:
«George Painter beklager fotnotenes eksistens i sin klassiske Proust-biografi fra 1959, fordi han deler som han sier, den brede lesers antipati for dette skyggeapparat. Fotnoter er ufolkelige, uskjønne; inntil nylig fantes de nesten ikke i litteraturen i det hele tatt. Men så kom fotnotetvangen ... Painter og mange andre er nemlig offer for det 20. århundres generelle mistenkeliggjøring av unoterte referanser. Fotnotens genealogi kan antydes: Pierre Bayles oppsummering av tidens tanker, Dictionnaire historique et critique fra 1695, kalles ofte «fotnoteverket som innledet opplysningstiden». [...] Den allmenne utbredelsen av fotnoter i Europa og verden for øvrig kommer senere og er antakelig en effekt av den mentalitetsendring som de store krigene (1914--18 og 1939--45) førte med seg. Ingen stolte på hverandre lenger. Kildene måtte gjøres verifiserbare.»
Hver gang jeg leser Solstad, tenker jeg at dette hadde ingen andre fått utgitt. Ikke særlig pent tenkt kanskje, og kanskje ikke riktig heller. «Fremdeles skriver Dag Solstad kanskje bedre enn noen annen i landet,» skrev VGs anmelder i forbindelse med Armand V. Da er det vel jeg som er på jordet? Det er i første rekke Solstads språk som provoserer meg, både setningsoppbygningen og den besynderlige blandingen av konservative og radikale former. Jeg synes han til dels uttrykker seg direkte klossete.
Og dette fotnote-grepet ... jeg vet ikke hva jeg skal mene om det. Akkurat nå vet jeg faktisk ikke om jeg skal fortsette å lese boka i det hele tatt, men jo, jeg skal vel det. I hvert fall fortsette --- så får vi se om den blir ferdig. Hilal er, på grunn av Solstad, blitt stilt litt i bero. Og som ikke det var nok, har jeg også begynt på Byatts Besettelse. Tre bøker på en gang - det går vel ikke? Jo, det tror jeg faktisk at det gjør.

Bedre som film.

"Filmen bedre enn boken" sier Aftenpostens anmelder Ingunn Økland i dag om NRKs filmatisering av Anne B. Ragdes bok Berlinerpoplene. Tanken går da straks til den franske filmregissøren Jean-Luc Godard, som har sagt at "det er bare dårlige bøker som kan bli gode filmer". Hans ord, ikke mine ...

Tiltrekkende kirke.

Såkalt radikale mennesker her i landet utviser ofte en besynderlig interesse for Den katolske kirke. Det er blant annet Klassekampen en god eksponent for. Som de materialister de er, kommer Klassekampens medarbeidere ikke nærmere Kirken enn å betrakte den som en fæl maktstruktur, en forlengelse av Romerriket og jeg vet ikke hva. Men det er selvsagt ikke å forvente at man i de kretser skal ha hverken innsikt i eller forståelse for Kirkens åndelige innhold; hva det rent faktisk er som har holdt denne organisasjonen gående i bortimot to tusen år. Og uten innsikt i og forståelse for Kirkens innhold, kan man dessverre heller ikke forstå dens ytre manifestasjoner.
Men det er norske intellektuelles dragning mot Den katolske kirke det dreier seg om i helgens utgave av Klassekampen. På forsiden kan man lese: «IQ-tekke. Intellektuelle strømmer til Den katolske kirke i Norge.» Og inne i avisen en stor, dobbeltsidig artikkel med overskriften: «Intellektuelle på kne for paven.» Det er 68-ernes barn som nå strømmer til Kirken, skal vi tro dominikanerpater Arnfinn Haram, som også opplyser at «det elgjakta er for austlendingen, er pavejakta for venstresida».
Flere kjente norske kulturpersonligheter blir intervjuet, og argumentene for Kirken er velkjente: Den katolske kirkes store dimensjoner både horisontalt og vertikalt, at den er internasjonal og universell, at den representerer en teologisk og filosofisk helhet, og at man møter den overalt i historien, kunsten, litteraturen og musikken. Og selvfølgelig at den taler med langt tydeligere stemme i moralske og trosmessige spørsmål enn det pater Haram kaller «Giske og Bekkemellems fåreflokk», dvs den norske statskirke, som med sitt besynderlige avhengighetsforhold til staten jo ikke er herre i eget hus, i motsetning til Den katolske kirke.
Forfatteren Arne Berggren er en av de intellektuelle som ifølge Klassekampen nå strømmer til Den katolske kirke. «Noen ser på dette bare som en periode i livet mitt, eller anser det for å være litt trendy for tiden,» sier han. Det første vil jo eventuelt vise seg. Når det gjelder det andre, er det neppe snakk om noen omfattende trend - innvandrere og barnedåp er større kilder til Kirkens vekst i Norge enn intellektuelle konvertitter, så de som er redde for «den katolske fare» (som man var i mellomkrigstiden) kan puste lettet ut.
Men interesserer Klassekampen gjør Kirken altså, stadig vekk. Pussig nok.

PS Jeg skal straks skrive et innlegg med tittelen "Katolisisme for dummies" beregnet på folk som aldri har vært i en katolsk messe før. I tilfelle noen skulle bli grepet av "trenden" ...

Bloggsperre?

Jeg har som mål å blogge hver dag. Det lykkes ikke alltid. Jeg fikk ikke blogget i går, og altså først veldig sent i dag. Noen ganger gjør bloggen motstand. Det går ikke på tid, ikke på stoff heller. Kanskje på struktur, eller inspirasjon, eller jeg vet ikke egentlig.
Kanskje det går litt på tid likevel. Litt, i hvert fall. Det tar jo tid å skrive blogginnlegg, særlig hvis man skal forfatte noe selv, ikke bare gjengi et sitat eller lignende. En periode hadde jeg et Storm P.-sitat hver dag, eller et ord for dagen, da er det jo ikke så vanskelig å blogge hver dag, men også den typen stoff må finnes, ordnes, illustreres og legges inn, og alt tar sin tid.
Og bloggingen bør være et overskuddsfenomen, ikke stress. Som så mye annet handler det også om prioritering. Akkurat nå kunne jeg faktisk heller tenkt meg å ligge og lese på sofaen, på den samme sofaen som jeg nå sitter og blogger på. Hvorfor valgte jeg da å blogge? Jeg kunne jo bare valgt å la bloggen være i dag også?
Det kommer kanskje av at jeg tross alt også har en viss pliktfølelse i forhold til bloggen, en følelse jeg riktignok helt og holdent kan takke (eller skylde) meg selv for, men likevel. Det var dette målet med å blogge hver dag ...

Vitsen med det hele.

Alltid hyggelig med gode anmeldelser, selvfølgelig. Som HER . En god anmeldelse også på den måten at anmelderen tydeligvis har skjønt hva jeg driver med; at jeg jobber seriøst med dette stoffet, og ikke bare rasker sammen vitser. Og i mars skal jeg ha min andre hovedbok i Bokklubbens Barn på under et år. Temaet er hemmelig foreløpig, for jeg er så redd for å bli kopiert. Det dreier seg om en vitseform som, så vidt jeg vet, ikke har vært i bokform før. Også den blir illustrert av Per Dybvig.

Ord for dagen.

"Høsten går over jorden og alt er for lengst for sent og for tidlig."

Erling Christie

Dette sitatet fant jeg på Ellens tråd i veven (trykk HER ), og det var så vakkert at jeg ville bringe det videre. Illustrasjonen er min egen.

Stol-etterlysning

Spectatia (se lenker) hadde nylig en henvisning til en reportasje i The Guardian om Writers' rooms, diverse kjente forfatteres arbeidsværelser. Hele reportasjen finner du HER . I en tidligere versjon av dette innlegget spurte jeg om noen visste hva denne stolen het, men den er nå identifisert, takket være DENNE bloggen.

Leserapport.

Jeg proklamerte nylig at jeg ville lese en bok av Torgrim Eggen, og nå er jeg i gang med Hilal. Av en eller annen grunn er det denne tittelen som har festet seg i min bevissthet, og forleden dag plukket jeg den med meg fra biblioteket. Jeg har allerede litt den samme følelsen som da jeg begynte å lese Hjorths Hjulskift. Den ville jeg opprinnelig lese primært fordi den foregår på mine hjemtrakter, men så ble jeg fullstendig oppslukt og hadde en praktfull leseopplevelse. Slik også med Eggen. Jeg ville bare lese en bok av Eggen for å ha gjort det. Punktum. Men så ble jeg fanget allerede fra første side. For et språk! For noen beskrivelser! Mennesker og miljøer blir så virkelige, så rikt og presist beskrevet, det er så jeg fornemmer lukter og lyder og opplever menneskene som virkelige. Og for et kunnskapsnivå denne forfatteren må ha. Jeg er imponert. Og leser oppslukt videre hver dag.

De ufullendte

"Spesielt fire bøker ble trukket frem i medienes søkelys som det 20. århundres viktigste romaner: Kafkas Prosessen, Prousts På sporet, Joyces Ulysses og Musils Mannen uten egenskaper. Men er disse tekstene egentlig romaner, "verk", i tradisjonell forstand? De har ett slående fellestrekk: de er ufullendte. Prosessen skulle brennes, fordi forfatteren ikke ville at den skulle komme ut, Proust (som fikk ferdigskrevet slutten, men ikke midten) og Musil (som aldri fikk skrevet slutten) brukte storparten av sine liv på å føye til stadig nye partier i manuskriptene, og Joyces Ulysses ble forbudt både i England og USA. På grunn av alle reisene og all sensuren mistet Joyce gradvis kontrollen over teksten. Fremdeles strides de lærde om hva som er en korrekt tekstutgave av Prosessen, På sporet av den tapte tid, Mannen uten egenskaper og Ulysses. For hvert tiår kommer de ut i nye utgaver som bærer betegnelsen "Korrigert og oppdatert versjon", og fotnotedelen blir tyngre og tyngre. Det er som om disse tekstene fremdeles skriver seg selv, men nå gjennom andre enn forfatteren."

Eivind Røssaak: Sic. Fra litteraturens randsone.