Art Center Berlin im wunderschönen Monat Mai

Som billedkunstner er jeg med i en kunstnergruppe som skal ha utstilling i et stort galleri sentralt i Berlin i mai. Som de fleste vil vite, er Berlin en kunstmetropol i Europa, så det er selvsagt stort å få stille ut her. Forberedelsene pågår - finansiering via sponsorer, arbeid med katalog, etc. En nær venn av meg, som er doktor i kunsthistorie, skal skrive forord til katalogen, og utstillingen skal sannsynligvis åpnes av den norske ambassadøren. 

Som vanlig synes jeg at mine bilder ikke holder mål. Og hva skal jeg vise? Jeg har bestemt meg for å gå for svart-hvitt. Og hva kan vel da passe bedre enn dette bildet, som jeg tok i Berlin i september, og som kanskje kan være en kommentar til verdenssituasjonen akkurat nå. Eller til min egen, indre stemning. Jeg vet ikke. Noen som kan se hvor bildet er fra, forresten? Det er tatt på et meget kjent sted i Berlin, og jeg følte meg lettere kafkask da jeg tok det.

Men jeg ser frem til utstillingen, tross alt. Jeg skal bo i samme leilighet som sist da jeg var i Berlin, og i forbindelse med utstillingen skal jeg også lage en personlig katalog, som jeg så smått har begynt å arbeide med. 

Mesteren og Margarita

Dagsavisen har bra kulturstoff, i dag blant annet et intervju med Torhild Viken i De norske Bokklubbene, redaktøren bak serier som Verdens hellige skrifter og Århundrets Bibliotek. Sistnevnte serier avsluttes nå med bok nr. 110, som er Orhan Pamuks Svart bok. 1,4 millioner bøker i denne serien står nå i norske bokhyller, med det karakteristiske marmormotivet på omslaget, som symboliserer det evigvarende.

Torhild Vikens personlige favoritt er Mikhail Bulgakovs Mesteren og Margarita, som jeg nå fikk veldig lyst til å lese om igjen, så da tar jeg like godt et sitat fra den. Det støtter jo også oppunder min påstand om at all litteratur dypest sett handler om kjærlighet ...

«Følg meg, leser! Hvem har fortalt deg at det ikke finnes ekte, trofast, evig kjærlighet her i verden? Måtte en slik løgner få sin motbydelige tunge skåret av!
Følg meg, min leser, meg og bare meg, så skal jeg vise deg slik kjærlighet!»
Margarita i Mikhail Bulgakov: Mesteren og Margarita. Århundrets Bibliotek, De norske Bokklubbene 2000. Oversatt av Erik Egeberg.

Engelske uttaleøvelser

Våken? Fått myket opp tunga? Da er det bare å gå i gang:


Trinn 1: Begynnere

Tre hekser ser på tre Swatch-klokker. Hvilken heks ser på hvilken Swatch-klokke?

Three witches watch three Swatch watches. Which witch watches which Swatch watch?

Trinn 2: Viderekomne

Tre kjønnsopererte hekser ser på knappene på tre Swatch-klokker. Hvilken kjønnsoperert heks ser på hvilken Swatch-klokke-knapp?

Three switched witches watch three Swatch watch switches. Which switched witch watches which Swatch watch switch?

Trinn 3: Avansert

Tre sveitsiske hekse-tisper, som ønsker å være kjønnsopererte sveitsiske hekse-tisper, ønsker å se på sveitsiske Swatch- klokke-knapper. Hvilken sveitsisk hekse-tispe, som ønsker å være en kjønnsoperert sveitsisk hekse-tispe, ønsker å se på hvilken sveitsisk Swatch-klokke-knapp?

Three swiss witch-bitches, which wished to be switched swiss witch-bitches, wish to watch three swiss Swatch watch switches. Which swiss witch-bitch which wishes to be a switched swiss witch-bitch, wishes to watch which swiss Swatch watch switch?

Feste, skrifte

Jeg mottok nylig min tredje Flamme-singel, som var et festskrift til Gunnhild Øyehaug på 34-årsdagen. Flamme-singlene er beskjedne i omfang og raskt lest, og utgjør dermed et bra bidrag til listen over leste bøker. Det er nesten litt juks!

Jeg har ikke noe forhold til Gunnhild Øyehaug. Jeg har hennes Knutar, men har ikke lest den. Og jeg hører ikke til dem som har anskaffet Vente, blinke eller satt meg på liste på biblioteket, fordi jeg bare i svært liten grad lar min lesing påvirkes av hva som er populært og omtalt her og nå.

Men festskriftet var lesing god nok, med eller uten et forhold til skriftets objekt. Boken hadde bidrag av Olaug Nilssen, Johan Harstad, Tiril Broch Aakre, Kjersti Rorgemoen og R&B og B&R. Av disse må jeg innrømme at jeg bare kjenner til de to første fra før.

Om jeg er blitt noe klokere på Gunnhild Øyehaug etter lesingen av festskriftet, er tvilsomt. Jeg vet nå riktig nok at Olaug Nilssen betrakter henne som en bedre forfatter enn hun selv er, selv om Olaug Nilssen lenger har vært den best kjente unge kvinnelige norske forfatteren. Men det er kanskje i ferd med å forandre seg nå? Olaug Nilssen mener også at Gunnhild Øyehaug er bedre til å lage mat, gjøre husarbeid og kjøre bil enn hun selv er, ja, leseren må rett og slett konkludere med at Gunnhild Øyehaug, ut fra Olaug Nilssens egen sammenligning av de to, er bedre til det meste. Og siden Gunnhild Øyehaug også er den mest beskjedne av dem, vil hun neppe, etter Olaug Nilssens mening, ta til motmæle mot alle disse påstandene fra Olaug Nilssen.

Og dermed tror jeg at jeg forlater disse to damene for en stund, helt uten planer om å lese noe som helst av noen av dem, i hvert fall ikke med det første, neppe heller med det andre.

Noter fra lesingen:
1) Jeg merket jeg meg at Gunnhild Øyehaug er glad i den russiske forfatteren Daniil Kharms, som jeg ble oppmerksom på og anskaffet meg en bok av i fjor.

2) Jeg likte Kjersti Rorgemoens referanser til den vesle tigeren og den vesle bjørnen, som er kjære bekjentskaper fra den tiden da jeg leste for barna mine, og fra de animerte TV-episodene med Hildegun Riises praktfulle opplesning. Jeg blir i godt humør bare jeg tenker på den vesle tigeren og den vesle bjørnen.

3) Til Tiril Broch Aakre, som har et bidrag som heter «Lokføreren», kan jeg opplyse at det ikke finnes noe som heter sentralbanestasjonen i Oslo. Oslo Sentralstasjon er det derimot noe som heter. (Men TBA er ikke alene om å tro at det heter sentralbanestasjonen.)

4) Er det ikke litt pussig å hete Nilssen med to s-er?

Vinterkunst

I et innlegg 18. januar siterte jeg Nils Kjær, som klager over vinteren og snøen (les: sneen) som «maler ivei grovt impressionistisk og modellerer plumpe snetrold».
Jeg er ikke helt enig med ham i dette negative synet på snøens kunstneriske frembringelser. Her er to eksempler på at snøen kan skape både spennende grafikk og impresjonisme med estetisk verdi.





Det øverste bildet er fra gangveien utenfor huset mitt, og det nederste er fra hagen. Vinterkunst som dette er også øyeblikkets og forgjengelighetens kunst, som må nytes der og da. Eller foreviges fotografisk.

Matprat

Det er ikke det at jeg ikke har lagd pizza i dag, som vanlig på lørdager, men jeg har OGSÅ bakt sjokoladekake (dv. jeg bakte den i går kveld, men til i dag). Og den ble god. Det er en kake uten fyll, altså nærmest en stor formkake, men saftig og god, og med en tykk glasur av mørk sjokolade. Oppskriften på sjokoladekaken er hentet fra boken til høyre; Oplevelser for alle sanser. Opskriftsbog om maden, musikken og kunsten på Galleri Munken. Dette galleriet ligger i Løkken i Danmark, og er like mye en restaurant og et jazzkonsertsted som galleri. Boken har en innlagt CD som heter Den gode smag af jazz. Og er full av deilige oppskrifter. 

Boken til høyre, Sølvskjeen, vil jeg også bare benytte anledningen til å gjøre oppmerksom på med det samme, den omtales som den italienske "matbibelen" og er en av de beste kokebøkene jeg har vært borti. Nesten uten bilder, men med den ene gode oppskriften etter den andre. Boken kom på norsk i høst og dukket opp her i huset til jul, og har vært flittig i bruk allerede, faktisk med bare gode resultater. Det er så jeg gleder meg til morgendagens pastarett fra denne boken.

Når det gjelder min tradisjonelle lørdagspizza, har jeg de siste lørdagene eksperimentert med råvarer fra Peppes. I min lokale Meny-butikk er det nå et display med diverse Peppes Pizza-produkter; forskjellige meltyper, pizzasaus etc. Poenget for meg er ikke å prøve å etterligne Peppes pizza, men få en litt mer distinkt smak på min egen. Og det synes jeg at jeg oppnår med råvarene fra Peppes. Melet fra Peppes gir i hvert fall en pizzabunn med mer særpreg i smaken - kanskje det skyldes speltmelet - og pizzasausen, som jeg prøvde for første gang i dag, ga også et smaksmessig godt resultat sammen med mine egne ingredienser.

Det er av sine egne man skal ha det

«Eg veit at du ikkje likar at eg seier dette, men det er sant: du er rett og slett ein betre forfattar! Du ser lenger inn i dine karakterars personlege indre, du knar teksten betre, du let han heve lengre og du tek teksten ut av omnen når han er akkurat passe godt steikt!»

Olaug Nilssen til Gunnhild Øyehaug i Flamme-singel nr. 21: Feste, skrifte - til Gunnhild Øyehaug på 34-årsdagen.

Vår drøm om USA

Et lite apropos til de lesende presidentene (to innlegg nedenfor): Jeg har nylig begynt på et fire ukers gratis prøveabonnement på Dagsavisen. Som om jeg ikke har aviser nok, med tre lokalaviser, Aftenposten, Klassekampen og Morgenbladet, de to siste riktig nok bare ukentlig (lørdagsab. på KK). Men sist jeg var i Oslo og spiste lunsj på bokcafeen til Norli i Bogstadveien, bladde jeg i Dagsavisen som lå der, og ble behagelig overrasket. Nydelig design og godt innhold. Tabloid så absolutt bare i formatet. Uten å påberope meg den fulle og hele oversikt, kan det ikke være mange norske aviser i dag som har et så rent og tiltalende design, som foruten å gi et meget behagelig visuelt inntrykk også gjør at det som står i avisen, fremstår veldig klart og tydelig. Avisen virker kritisk og oppegående, med mye kulturstoff. I dag blant annet med en veldig interessant sak om Edvard Munch og Oslo kommune, av Stig Andersen, regissøren av dokumentarfilmen «Skrik og Madonna» som ble sendt nå sist lørdag, og som jeg så. Men det var særlig Stein Ørnhøis kommentar om presidentskiftet i USA som fanget min oppmerksomhet, og som utgjør det varslede aproposet. Du finner kommentaren hans HER.

Leserapport

Jeg er veldig fornøyd med at jeg har fått en aktiv begynnelse på leseåret 2009. I går avsluttet jeg Susan Sontags roman Mannen som elsket vulkaner. Skjønnlitteratur er ikke det Sontag er mest kjent for, men hun imponerer meg også på dette området.
«En roman som både utfordrer intellektuelt og behager estetisk. En roman om en svunnen tid, som insisterer på å være fra det tyvende århundre,» som det står på innbretten.

Romanen foregår på slutten av 1700-tallet og er basert på reelle personer og hendelser; den britiske ambassadøren i Napoli (Kongeriket De to Sicilier), Sir William Hamilton - skjønnånd og lidenskapelig samler - hans andre kone Emma og den engelske sjøkrigshelten Lord Nelson.
Om persongalleriet sier Sontag: «Min Il Cavaliere er Sir William Hamiltons dobbeltgjenger. I boken er han en oppdiktet person, på hvis vegne jeg har tatt meg de friheter som har passet hans natur, slik jeg har gjort det med de andre historiske personene som fremstår med sine virkelige navn. Jeg er takknemlig for de mange moderne historiske verk og biografier så vel som memoarer og brev fra denne perioden, som har gitt meg stimulans og informasjon.»

Litt morsomt for en norsk leser er at den norske diplomaten Fritz Wedel Jarlsbergs oldefar også var ambassadør i Napoli, og at hans bestefar var offiser der, slik det fremgår av DETTE tidligere innlegget.

Nå vel, Sontags roman er så visst ingen støvtørr historisk beretning. Hennes personskildringer er strålende, skarpe og tidløse, og hennes tanker rundt og synspunkter på for eksempel det å samle, kunne like gjerne vært en filosofisk avhandling. En praktfull, overveldende bok.

Samtidig leser jeg videre i Eat Pray Love, som jeg skrev om HER. Gilbert har nå lagt Italia bak seg og tatt opphold i en ashram i India for å finne seg selv, skjønt på jakt etter seg selv er hun jo hele tiden, men i India skal hun til kjernen. Jeg må innrømme at jeg holdt på å falle av lasset her, under Italia-oppholdet hadde hun blikket like mye rettet utover som innover, mens i India blir hun nokså navlebeskuende. Men samtidig skildrer hun det hele så godt, og ikke minst morsomt, at jeg har bestemt meg for å holde ut. Jeg må bare bruke litt tid på henne.

Etter Sontag var jeg klar for noe nytt. Hva skulle det være? Faktisk mens jeg satt og grublet litt over dette i formiddag, ploppet det inn en kommentar på DETTE tidligere innlegget, fra selveste Edmund Austigard. Det avgjorde saken - jeg fant straks frem hans debutroman Krinsereglane fra 2005, som jeg har hatt liggende ulest en stund, og leste de første sidene stående ved kjøkkenbenken mens jeg tinte en ciabatta til lunsj (det gjelder å utnytte ledige øyeblikk, ikke sant).

Lesende presidenter

Hvis noen fortalte meg at nylig avgåtte president Bush ikke leste bøker, ville jeg selvfølgelig ha trodd det. Det ville jo passe godt med det generelle inntrykket av ham, og hva skal man ellers tro om en mann som holder en bok opp ned? Men så viser det seg at Bush var litt av en lesehest, se bare HER. Som vi ser er til og med Albert Camus på listen (som ellers ikke er altfor sterkt preget av skjønnlitteratur), noe man kan lese mer om HER.







Noen leseliste for Barack Obama har jeg ikke sett, men den kommer vel. Inntil videre beroliges jeg imidlertid av et syn som det til venstre, av en mann som tydeligvis er innstilt på å utnytte ledige øyeblikk (selv som president kommer han formodentlig til å oppleve slike) til å lese.

En mer dyptgående artikkel om både Obamas og Bushs forhold til lesing, finnes HER, i The New York Times, som opplyst i en av kommentarene til dette innlegget.

Skriveplassen

Skriveplassen, ja. Jeg tror jeg bommet litt på oppgaven i forrige versjon. For stort utsnitt, og ingen grunn til at jeg og bikkjene skulle være med på bildet. Så på oppfordring fra Dipsolitteraten - her er min skriveplass, som også er min arbeidsplass (klikk på bildet for større versjon).

Antikvariatenes død

Aasmund Brynildsens debutbok - og mitt første antikvariske bokkjøp.




Blikket faller på en liten notis i Aftenposten i dag, om antikvariater som legger ned butikkene fordi salget flyttes til nettet. Det er formannen i Norsk Antikvarbokhandlerforening, Vidar Wangsmo, som påpeker denne utviklingen. Dagens boksamlere benytter seg av tilgangen på 1,5 millioner bøker hjemme på skjermen i stedet for å vandre rundt i antikvariater. Og trenden er internasjonal, bare les DENNE sørgmodige beretningen om et nydelig tysk antikvariat.

Selv har jeg handlet i antikvariater i hele mitt liv; det første jeg gjorde da jeg som ung mann ankom hovedstaden, var å gå i Børsums Antikvariat i Rådhuspassasjen, jeg husker fortsatt andektigheten jeg følte i dette sobre interiøret, med bokskatter fra gulv til tak, og boken jeg kjøpte, Aasmund Brynildsens debutbok Der er en kilde, har vært en kjær skatt i boksamlingen min hele tiden siden.

Inntil for bare et år eller to siden hadde jeg alltid med meg en liste når jeg dro til Oslo, og et besøk i Oslo Nye Antikvariat var fast post på programmet. Det er et antikvariat jeg har skrevet om i bloggen flere ganger, og som varmt kan anbefales.

Men jeg må innrømme at også mine innkjøp nå i stadig større grad foregår på nettet, og da er det, som nylig nevnt i et annet innlegg, gjerne Ruuds Antikvariat på Mysen som får ordren. Hvis Oslo Nye Antikvariat hadde vært på nett, ville jeg valgt det, men innehaveren der er innbitt motstander av data.

Det er lett å gripe til frasen om at dette er en trist utvikling, men man kan da sannelig også se det som et fremskritt å kunne ha tilgang til millioner av antikvariske bøker med noen tastetrykk. På den måten har jeg enkelt og ubesværet (dvs. uten tidkrevende anskaffelse og gransking av trykte kataloger og kanskje medhørende korrespondanse) kunnet kjøpe antikvariske bøker i Norge, Danmark, Sverige, England og USA. På nettet er det jo også mulig å se bøkene, over avstand.

Antikvariater som butikker kommer neppe til å forsvinne, bare bli færre. Det blir nok fortsatt mulighet til å vandre rundt og snuse. Og vi må heller ikke glemme den spennende oppdagerferden på loppemarkeder og i brukthandler.

Men netthandelen er et gode for bokelskere, ingen tvil om det. Enten det gjelder nye eller brukte bøker.

Quiz

Skal vi ta en aldri så liten situasjonsbetinget quiz? Jeg sier som Dipsolitteraten: Dette blir kanskje for enkelt. Men likevel. Hvem har skrevet:

«Ti allerede nu det lider med januar og sne har afløst sne i flere lag, og vinteren er ved velmagt og har sol og vind paa sin side, er det forbi med dens stemningsmagt. Den frembringer ikke god natur længer. Den ciselerer ikke, tegner ikke ... den maler ivei grovt impressionistisk og modellerer plumpe snetrold. Skal dette være en unggran eller en myretue? Gjenstanden er ubestemmelig. Her har været anvendt for meget sne. Det er publikumsnatur. Natur for skiløbere. Og hvor man gaar: den samme overlæsselse, den samme ensidighed, de samme runde hætter over tingene, den samme selvtilfredse udholdenhed i gjentagelse. Linjebrydningen, farvekrydsningen, de tusen luner af de levende, individualiseringen, den strømmende mangfoldighed af overraskelser ... alt er skrumpet bort under summarisk afrunding og udjævning, under hvid vat eller forenklet i braa, intetsigende kontraster ...»

Fra dagens post

To antikvariske bøker i posten i dag, Sartres Ordene og Arne Næss' Livsfilosofi. Den første har stått på anskaffelseslisten lenge, den andre skyldes selvfølgelig all omtalen av Næss i forbindelse med hans død nå nylig. Det gikk plutselig opp for meg at jeg aldri egentlig hadde lest noe av ham, og det eneste jeg har i hylla, så vidt jeg har oversikt over, er hans Filosofiens historie fra forberedende.

Begge disse bøkene ble kjøpt via antikvariat.net, fra Ruuds Antikvariat på Mysen. Dette er et antikvariat jeg gjerne vil anbefale. De har godt utvalg, humane priser, rask levering, og jeg har alltid vært fornøyd med det jeg har fått derfra. Når jeg søker på antikvariat.net og får treff på flere antikvariater, velger jeg alltid Ruuds på Mysen. Jeg husker ikke helt om det har noen forbindelse med Ruuds i Oslo, jeg hørte noe om det en gang, men husker ikke. Jeg var imidlertid ikke helt fornøyd en gang jeg bestilte fra Ruuds i Oslo. Andre antikvariater jeg har bestilt fra via antikvariat.net, er Wangsmo i Trondheim og Nynorsk Antikvariat i Tvedestrand, begge veldrevne og profesjonelle. Førstnevnte har sen levering (men til deres forsvar skal det sies at de gjør oppmerksom på leveringstiden på forhånd). Nynorsk Antikvariat er greit nok, men ikke av de billigste etter mitt inntrykk.

Jeg er med andre ord ikke i tvil - Ruuds på Mysen er min favoritt.

Listig

Susan Sontag skriver som sagt mye om samlere og om det å samle i sin roman Mannen som elsket vulkaner, som jeg leser nå. Jeg mener å ha registrert i bloggmiljøet en viss forkjærlighet for lister, og Sontag tar også for seg dette:

«Samlere er uforbederlige listemakere, og alle mennesker som liker å sette opp lister, er faktiske eller potensielle samlere.
[...]
Listen er i seg selv en samling, en sublimert samling. Man trenger ikke nødvendigvis å eie tingene selv. Å vite er å ha (heldig for dem som ikke har så mye å rutte med). Det er allerede en fordring, en måte å eie dem på, å tenke på dem i en slik form, i form av en liste: Det innebærer å sette pris på dem, rangere dem, si at de er verd å huske på eller ønske seg.

Det man liker: ens fem yndlingsblomster, kryddere, filmer, biler, dikt, hoteller, navn, hunder, oppfinnelser, romerske keisere, romaner, skuespillere, restauranter, malerier, edelstener, byer, venner, museer, tennisspillere ... bare fem. Eller ti ... eller tyve ... eller hundre. For midtveis gjennom hva det nå er for et tall man har bestemt seg for, så ønsker man alltid at man hadde et større tall å boltre seg i. Man har glemt at det var så mange ting man likte.

Hva man har gjort: alle man har gått til sengs med, alle stater man har vært i, land man har besøkt, hus eller leiligheter man har bodd i, skoler man har gått på, bilder man har eid, kjæledyr man har vært glad i, jobber man har hatt, Shakespeare-stykker man har sett ...

Hva verden har i seg: navnene på Mozarts sytten operaer eller kongene og dronningene av England eller hovedstedene i Amerikas femti stater ... Selv det å sette opp slike lister er et uttrykk for begjær: begjæret etter å vite, å se arrangert, å lære utenat.

Hva man faktisk eier: alle CD-ene, vinflaskene, førsteutgavene, de gamle fotografiene man har kjøpt på auksjon - slike lister gjør kanskje ikke mer ennå bekrefte det faktum at man har lyst til å tilegne seg ting, bortsett fra når det man har kjøpt, er i fare.»

Ord for dagen

"Det er ikke mulig å stole på en som går med solbriller inne."

Bård Torgersen: Kniv mot ord. Singel nr. 20 fra Flamme Forlag 2008.

Mer om å samle

Samle, ja (jfr. innlegget under). Jeg samler også på Woody Allens filmer. Jeg kan rett og slett ikke få nok Woody Allen. Nå er jeg særlig på jakt etter de tidlige Woody Allen-filmene. I fjor fikk jeg tak i Bananas fra 1971, og i dag har jeg bestilt Take the Money and Run fra 1969. Den gleder jeg meg veldig til å se igjen. Jeg vil ha filmene med norske undertekster, og derfor er de ikke så lette å få tak i. Jeg mangler fortsatt noen viktige filmer, som Stardust Memories , Deconstructing Harry og Hannah and her Sisters.









Scene fra Bananas.











Woody Allens foreldre. Scene fra Take the Money and Run.

Av en boksamlers bekjennelser

Her, i hylla for irsk litteratur, står den brukte og den innpakkede, nye utgaven av Becketts Watt, noveller, tekster side om side.


Hovedpersonen i Susan Sontags roman Mannen som elsket vulkaner, er en samler, og Sontag skriver mye om det å samle. Blant annet sier hun:

«De virkelig store samlingene er uhyre omfattende, ikke komplette. Ukomplett: motivert av ønsket om å bli komplett. Det finnes alltid én til. Og selv om du skulle ha alt - hva det nå måtte være - så ønsker du deg kanskje et bedre eksemplar (versjon, utgave) av det du har, eller, med masseproduserte ting (keramikk, bøker, kulturgjenstander), ganske enkelt én ekstra, i tilfelle den du eier blir mistet eller stjålet eller knust eller ødelagt. En sikkerhetskopi. En skyggesamling.»

Når det gjelder bøker må si at jeg har mer enn nok med å skaffe meg ett eksemplar, om jeg ikke skal ha et i reserve også. For noen bøkers vedkommende er jeg riktig nok på jakt etter et penere eksemplar, men i ett enkeltstående tilfelle har jeg faktisk en reservebok stående. Det gjelder Lanterne-utgaven av Becketts Watt, noveller, tekster som kom i 1976. Jeg skjønte fort at det var en bok jeg kom til å lese mye i, og svakheten med paperbacks med svart omslag er at særlig ryggen blir stygg og sprukken av lesing, dvs av at boken blir åpnet. Den svarte serie er et godt eksempel. Og det gjelder også nevnte bok av Beckett. Derfor anskaffet jeg meg et eksemplar til, som jeg pakket inn, og som jeg har hatt stående - innpakket - i hylla siden. Boka har aldri vært pakket opp. Dette er over tredve år siden, og limbåndet som holder gråpapiret sammen, har begynt å gå i oppløsning. Kanskje den ubrukte boka får antikvarisk verdi en gang? Jeg tror i hvert fall sikkert at den kommer til nytte og glede en gang. Selv kommer jeg nok til å klare meg bra med den slitte, velbrukte utgaven jeg har, for det er jo der jeg har alle understrekningene og andre kjære spor etter min egen lesing.

Men et lite anfall av samlegalskap var det, den gangen for over tredve år siden. Skjønt, som Sontag også sier: "En som nøler, som spør: Trenger jeg egentlig denne? Er denne virkelig nødvendig? er ingen samler. En samling er alltid mer enn nødvendig."

For øvrig samler jeg også på sitater ...

Fjesbok

For noen år siden sa jeg: Blogging? For noe tull. Hva er det som er så interessant med at folk legger ut navlebeskuende skravling om seg selv på nettet? (Jeg må bare beklage at jeg har det med å uttrykke meg litt for kategorisk og unyansert av og til.) Kort tid etter var jeg selv i gang med å blogge, og nå har jeg skrevet godt over tusen blogginnlegg hovedsakelig om min egen omgang med bøker og litteratur.
Senest i går var vi noen på kirkekaffen som diskuterte Facebook, og jeg sa kategorisk at det holder jeg meg langt unna, jeg har ikke tid til sånne motefenomener (jeg brukte vel kanskje ikke ordet "motefenomen" akkurat, men det var det jeg tenkte). Men så - allerede i går kveld var jeg på Facebook. Jeg har til og med venner, viser det seg. Og det høres jo tross alt ut som det har noe med bok å gjøre!
Og egentlig synes jeg også det er helt greit at det er jeg som bestemmer over prinsippene og ikke omvendt.

Et spørsmål

Jeg blar litt atspredt i lørdagens nummer av Klassekampen, og blikket faller på følgende billedtekst: "REFLEKSJON: Tor Ulven tok føre seg kva det var å være menneske i verda." Billedteksten står under et portrett av Ulven, i forbindelse med en anmeldelse av Janike Kampevold Larsens bok Å være vann i vannet, basert på hennes doktorgradsavhandling om Ulvens forfatterskap og med tittel fra et av Ulvens mest kjente dikt. Anmeldelsen er skrevet av Hadle Oftedal Andersen. Hvorfor kaller Klassekampen det en "anmeldelse" forresten, når den er på nynorsk? Det heter "melding" på nynorsk. Men Klassekampen synes kanskje det får være grenser for nynorsk? Men tilbake til poenget, til billedteksten: "Tor Ulven tok føre seg kva det var å være menneske i verda." Hva det var å være Tor Ulven i verden, da, tydeligvis, siden verbet er i fortid. Det hadde vel vært riktigere å si at han tok for seg hva det er å være menneske i verden, sånn rent generelt? Og nå kommer jeg omsider til poenget: Å utforske hva det er å være menneske i verden - er det ikke det omtrent all litteratur handler om?

Turrapport

Det er lenge siden jeg har hatt en turrapport nå. Det skyldes vel at turene, en om morgenen og en om kvelden, til forveksling er like. Rutinen og gjentagelsen er nesten et poeng i seg selv, og gjør turene til en blanding av mosjon og meditasjon. Jeg kjenner meg igjen i dette, som Susan Sontag sier i Mannen som elsket vulkaner:

"Poenget er å komme inn i en god rytme, å gå uten å tenke, nesten som i en dagdrøm. Å gå slik man puster. Å gjøre gåingen til det kroppen vil, det luften vil, det tiden vil."






Morgenturen i dag gikk til en ås på 275 meter. Her er vi på vei tilbake til bilen, og januarsola er på vei opp i kulda. Mine to trofaste turkamerater, Billie til venstre og Joy til høyre, har funnet noe interessant å snuse på.








Det skader ikke at det er pent der vi går. Jeg har forskjellige turområder jeg bruker, akkurat nå er det et vakkert kulturlandskap.

Oh my dog

Dikterens hjerte

«Sprattel-August», Strindberg som utklipps-sprellemann, kjøpt i Stockholm, antagelig på Strindbergmuseet, for mange år siden. Det er kanskje av respekt for dikteren at jeg aldri har montert den og hengt ham opp for å sprelle.



I DETTE innlegget i dag skriver Aina om sin egen bok:

«På den lokale filialen min skal boka mi no stå på hylla. Det gjorde ho ikkje då eg var der sist, for nokre dagar sidan. Eg sjekka. Eg gjer det ikkje ofte, ikkje kvar gong eg er innom. Men eg har gjort det to gongar.
Den første gongen stod ho utstilt med det fine omslaget sitt. Sist gong gjorde ho det ikkje.»

Det fikk meg til å tenke på Strindbergs beskrivelse av et bokhandlervindu i Sömngångarnätter på vakna dagar:

Där hänger på boklådsfönstret
en tunnklädd liten bok.
Det är et urtaget hjärta
som dinglar där på sin krok.

I Skriveboka sier Merete Morken Andersen:
«Det å slippe en tekst ut i verden minner ikke så rent lite om å være mor eller far. Man gjør sitt beste, jobben er omfattende og ofte slitsom, preget av rutiner og hverdag, men også av mirakler av nærhet, glede og mening. Den krever alt vi har, og vi har de vidunderligste planer for barnet. Og så sitter man der altså en julidag, i et vemodig øyeblikk av klarhet, og kikker ut av vinduet på barnet som leker med katten i hagen. Og man tenker: Slik ble hun altså. Hun har sitt eget liv nå. Det er tydelig hvor hun kommer fra. Men ungen likner visst mer på seg selv enn på meg.»

Store forventninger

(Klikk på bildet for å få det større.)

På loppemarked

Blåhvitt fat med ukjent datering, 47 cm langt, Villeroy & Boch, kjøpt på loppemarkedet på Strasse des 17. Juni i Berlin september 2008.

«Det er inngangen til et loppemarked. Koster ingenting. Gratis adgang. Ustelte mennesker. Utspekulerte, finner på gale streker. Hvorfor gå inn? Hva venter du å få se? Jeg ser hele tiden. Jeg undersøker hva som finnes i verden. Hva som er igjen. Hva som er kastet. Hva som ikke lenger faller i smak. Hva som måtte ofres. Hva ett menneske trodde kanskje kunne interessere et annet. Men det er tøv. Hvis det finnes der, her, har noen allerede gått igjennom det. Men det kan være noe verdifullt der. Ikke akkurat verdifullt. Men noe jeg ville ha lyst på. Ville ha lyst til å redde. Noe som taler til meg. Til lengslene mine. Taler til, taler om. Åh ...

Hvorfor gå inn? Har du så mye tid til overs? Du vil se. Du vil vandre rundt. Du vil glemme hva klokken er. Det tar alltid lengre tid enn du tror. Så kommer du for sent. Du vil bli sint på deg selv. Du vil få lyst til å bli værende. Du vil bli fristet. Du vil bli frastøtt. Tingene er skitne. Noen er ødelagte. Dårlig lappet sammen, kanskje ikke lappet i det hele tatt. De vil fortelle meg om lidenskaper, pasjoner jeg ikke behøver å vite om. Behøver. Å, nei. Ikke noe av dette behøver jeg. Noe vil jeg kjærtegne med blikket. Noe må jeg løfte opp, føle på. Mens jeg blir betraktet, på ekspertvis, av selgeren. Jeg er ingen tyv. Mest sannsynlig, jeg er ingen kjøper

Hvorfor gå inn? Bare for å leke. En gjenkjennelseslek. For å vite hva, og for å vite hvor mye det var, hvor mye det burde ha vært, hvor mye det kommer til å bli. Men kanskje ikke for å kjøpslå, prute, ikke for å bli eier av. Bare for å se. Bare for å vandre omkring. Jeg føler meg lett til sinns. Jeg tenker ikke på noe spesielt. [...]

Hvorfor gå inn? Er det nok allerede? Kanskje finner jeg ut at det ikke er her. Hva det enn er - ofte er jeg ikke sikker - kan jeg legge det tilbake på bordet. Et inderlig ønske viser veien. Jeg forteller meg selv det jeg gjerne vil høre. Jo, det er nok.
Jeg går inn.»

Susan Sontag: Mannen som elsket vulkaner. Roman, Cappelen 1993. Oversatt av Ingrid Haug.







Spareku i støpejern, ukjent datering, 21 cm høy, kjøpt på loppemarkedet på Strasse des 17. Juni i Berlin september 2008. (Kua har sprekk på ryggen, og juret kan tas av for tømming.)

Litt turistinformasjon: Strasse des 17. Juni er forlengelsen av Unter den Linden i retning Charlottenburg. Loppemarkedet ligger ved Tiergarten stasjon og er et av de eldste, største og mest etablerte i Berlin, med priser og vareutvalg deretter. Her må man være ganske bevisst og kunne prute for å gjøre gode kjøp. Går man over Charlottenburger Brücke, fortsetter markedet med en avdeling for kunst og kunsthåndverk (med mye nye ting av små produsenter; klær, hodeplagg etc) som er verd å ta en titt på.

Ord over bord

Dette innlegget er en reprise fra bloggens første tid, desember 2006. Jeg kunne gjort det til en quiz og spurt hvem som har skrevet det, siden jeg neppe har lesere som har hengt med helt siden den tid. Men jeg tilstår like godt med en gang at jeg har skrevet det selv. Hele historien er imidlertid inspirert av navnet på jeg-personen, og her kommer en quiz allikevel - for dette navnet forekommer i et meget kjent verk i verdenslitteraturen. Hvilket?







-- Unnskyld, men er det en ledig plass ved dette bordet? Tillater De at jeg slår meg ned? Godt. Det var virkelig en utsøkt vennlighet av dem, det er så overfylt her i aften. Er det sikkert at De ikke holder plassen av til noen? Udmerket. Jeg vil så nødig virke påtrengende. Det er simpelthen imot min natur. Men tilgi meg, jeg glemmer rent å presentere meg, mitt navn er baron Rudolph von Schwanzenbad-Hodenthaler, baron Rudolph blant venner.
Jeg kan ikke huske å ha sett Dem her før ... De hører formodentlig ikke til stamgjestene? Jeg kan forsikre Dem om at Zum Rathauskeller er et glimrende sted. Jeg kommer ofte hit, verten er en god venn av meg.
Nå, der har vi hovmesteren. Jeg føler trang til et glass god vin. Jeg vil som sagt nødig virke påtrengende, men jeg kan ikke unngå å legge merke til at De har en tom vinflaske stående. Kan jeg trekke ytterligere veksler på Deres vennlighet ved å be Dem om å dele en ny flaske med meg? Hva sier De? Nei, men kjære Dem! Helt og holdent på min regning, naturligvis. Det skulle da bare mangle. Da synes jeg vi skal ha en flaske av husets beste hvitvin, en Chateau du Meursault. Den står ikke på kartet, men jeg vet at de har den her. Hvitvin gir en ganske annen tankens klarhet enn rødvin, er De ikke enig?

-- Ser man det! Skål! Det var virkelig ytterst imøtekommende av Dem å ville dele denne utsøkte drikk med meg. Tilgi meg at jeg blir en smule personlig, men jeg kan ikke unngå å fascineres av Deres bleke og tankefulle ansikt ... Jeg håper De ikke finner det utilstedelig at jeg spør hva de beskjeftiger Dem med? Er De forfatter! Nei, nå har jeg aldri ... Men det ante meg, min herre, det ante meg. Tro meg når jeg røber hva jeg sa til meg selv idet jeg sto der borte ved søylen og speidet etter et ledig bord ... der sitter en åndens mann som man kan føre en givende passiar med, sa jeg til meg selv. Det kunne jeg lese på Deres vakkert hvelvede panne. Man kan nemlig alltid lese folks karakter på pannen, det lærte jeg av min mor. Og så viser det seg at De er forfatter! Det var virkelig morsomt. Jeg vil betro Dem at jeg følte behov for åndelig selskap i aften. Mitt nervesystem er sensibelt, tilgi meg at jeg blir så personlig, men det var virkelig befriende å treffe Dem ... som sagt, mine nerver kan være nokså labile, og det skjer ofte på denne tiden av døgnet at jeg føler meg litt tungsindig, ikke minst nå i den mørke årstid. Og De vet nok hva Predikeren sier: Gi vin til den som er bedrøvet i sjelen! Skål!
Tenke seg til at De virkelig er forfatter ... Tør jeg være så fri å spørre hva De har skrevet? Ja vel? Den har jeg dessverre ikke lest ... meg til forkleinelse, naturligvis. Og på et så udmerket forlag ... Men nå har jeg merket meg tittelen og ser frem til å stifte nærmere bekjentskap med Deres litterære verk. Hva sier De? Er De allerede i gang med neste bok! Slik skal det være, ung mann! La oss utbringe en skål for Deres videre karriere!

-- Men hør nå ... ja, jeg vet godt at jeg nå blir aldeles urimelig personlig og påtrengende -- De må virkelig ikke ta det ille opp -- men jeg simpelthen må betro dem at jeg selv ønsket å bli forfatter en gang. Jeg var ganske ung den gang, omtrent på Deres alder, og jeg følte at jeg hadde en åre. Ja, jeg gjorde virkelig det. De vil ikke tro hvordan alt kom til meg -- idéer, setninger, underlige innfall og løsrevne replikker -- jeg noterte som en gal. Jeg kjøpte bunkevis av disse nydelige små skinninnbundne notisbøkene fra Deutsche Papierhandlung i Köln -- De kjenner dem sikkert. Men det hendte selvfølgelig også at jeg ikke hadde noen notisbok for hånden og måtte notere på det som bød seg, små løse lapper, aksjebrev, baksiden av hotellregninger, servietter, innpakningspapir ... endog ... De vil ikke tro det ... endog på toalettpapir. Ubrukt, selvfølgelig. De aner ikke hva jeg har skrevet på toalettpapir i årenes løp. Men jeg spør Dem -- hva skal man gjøre? Hva skal man gjøre når man sitter der i et ytterst privat ærend, hensunket i tanker og inspirasjonen plutselig kommer over en? Minutter senere kan jo det hele være glemt. Jeg gjorde for øvrig den erfaring at hårdt toalettpapir langt er å foretrekke til å notere på, mens jeg når det gjelder toalettpapirets egentlig formål, foretrekker det myke. Men nok om det.
De vil ikke tro som jeg kunne uttrykke meg den gang. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg karakteriserer denne perioden som en eneste lang fest. En ordets fest! Men nå skal De høre -- da jeg på denne måten hadde notert som en gal i flere år, måtte jeg jo til slutt foreta meg noe med det. Jeg syntes rett og slett jeg hadde et ansvar for å la offentligheten få del i mitt verk. På dette tidspunkt hadde jeg fjorten pappkasser med notater -- min samlede litterære produksjon. Hvor mange tusen ord jeg hadde skrevet, er det ingen som vet. Tolv hundre notisbøker! Samt alle de løse lappene. Dem hadde jeg forresten buntet hardt sammen ved hjelp av en syltepresse og bundet hyssing rundt.
Så var øyeblikket inne, min unge mann -- jeg ville finne en forlegger! Jeg måtte leie flyttefolk for å få det hele med meg, og så dro jeg til et velrenommert forlag i München.

-- Nå har jeg den filosofi, min unge mann, at førsteinntrykket slett ikke er uten betydning når man skal fremstille seg i slike sammenhenger. Én ting er at man som den største selvfølge skal fremstå velsoignert og dannet, men jeg fant i tillegg på at siden dette så å si bokstavelig talt var min inntreden i det litterære liv, en inntreden jeg ikke et øyeblikk tvilte på ville få varig betydning for den tyske litteratur -- hvorfor skulle jeg tvile på det? -- så kom jeg på den etter min mening glimrende idé at jeg ville gjøre denne inntreden så effektfull som mulig, ja, rett og slett gi den en dramatisk schwung, om De forstår.
Jeg trådte derfor inn på forleggerens kontor, tett fulgt av flyttefolkene med pappkassene, slo ut med den høyre armen i en nøye gjennomtenkt, men ikke desto mindre dramatisk og festlig gest, og utbrøt: «Glem unge Werthers lidelser!»
Synes ikke De også at det var en festlig entré? «Glem unge Werthers lidelser!» ropte jeg av mine lungers fulle kraft. Ikke så å forstå at jeg tok mål av meg til å bli en ny Goethe, men jeg er av den formening at enhver tid har sitt geni, og jeg synes ikke man skal sette sitt lys under en skjeppe, nei, det synes jeg virkelig ikke.
Kan De forresten si meg hva en skjeppe er for noe, unge mann? Ikke det? Nei, det ante meg nok. Men fortvil ikke, som de gamle romere sa -- ja, hva sa ikke de gamle romere! -- men det er en annen historie. Jo, en skjeppe er et kar, forstår De, et stort målekar, og hvis man setter sitt lys under et stort kar, da ikke bare skjuler man lyset slik at en selv og andre ikke lenger har noen glede av det, men -- og merk Dem det, unge mann -- før eller siden slukner jo lyset helt. På grunn av oksygenmangelen, naturligvis, men det tar bort litt av poesien, synes jeg, å blande fysikk opp i denne ellers så gripende metafor. Men dette var en digresjon, en omvei. Beklager. Rent bortsett fra -- hvor nyttige kan ikke omveiene være, også i overført betydning. Nå vel. La oss vende tilbake til forleggerens kontor.
Vet De hva som skjedde? De vil ikke tro det -- det skjedde ingen ting. Forleggeren gløttet knapt opp, bare fortsatte å lese i noen tilfeldige papirer han satt med i hånden, flyttefolkene ble stående rådløse bak meg med pappkassene i hendene, og jeg selv -- ja, mitt muntre utrop og min dramatiske gest ble nærmest klippet av i løse luften. Det inntraff rett og slett den fullkomne, og for meg ytterst penible, stillhet.
Omsider la forleggeren papirene fra seg, tok brillene av nesen og spurte ganske tørt, som om ingenting skulle ha hendt: «Hva behager?»
Ja, det var nettopp det han sa. «Hva behager?» sa han. Og kan De gjette hva han deretter sa? Nei, det kan De selvfølgelig ikke, men nå skal jeg fortelle Dem det -- jo, han sa: «Sett pappeskene der borte. De skal få høre fra oss.»
Og deretter et kort adjø. Det var det hele.

-- Det ble ikke til noe. De har gjettet det allerede, ikke sant? Det ble ikke til noe. Men skulle kanskje tro det var en fordel å være baron -- et godt navn, forbindelser og så videre ... Overhodet ikke. Forleggeren trodde visst jeg skriblet litt i ny og ne for å få tiden til å gå. Han hadde ikke engang gjort seg den umaken å lese gjennom manuskriptet. Det ville da også ha vært litt av en jobb, jeg innrømmer det, men har man ikke krav på å bli tatt alvorlig? Skal det brukes mot en at man er baron?
Så kom da den sorgens dag da jeg måtte avhente mitt litterære verk og bringe det hjem igjen. Men tro endelig ikke at jeg ga meg uten sverdslag! -- Dette må det da kunne lages en bok av, sa jeg.
-- En bok? spurte forleggeren og stirret først på meg og så på de fjorten pappkassene -- det var bare én av dem som overhodet var åpnet.
-- En bok? gjentok han. -- Av det der?
Og så lo han, min gode mann. Han brast i en rasende og hemningsløs latter, han lo slik ingen forlegger har ledd hverken før eller siden i hele den tyske litteraturhistorie!

-- Skal vi drikke ut? Jeg er Dem evig takknemlig for at De ville høre på meg. Det aner virkelig ikke hvor givende det var å treffe Dem. Hold endelig frem som De stevner ... jeg vil tro De har alle muligheter. Tillat meg et profesjonelt lite råd: Bare hovedsetninger. Et umulig bud å holde, som alle bud, men likevel. Og glem nå ikke paraplyen, det er så utrolig fort gjort.

Ord for dagen

«Det finnes ingen regler for hva romaner bør handle om, romaner kan handle om hva som helst, en hvilken som helst følelse, en hvilken som helst tanke; alle hjernens og sjelens evner tas i bruk; det er ikke den fornemmelse som er uvesentlig. Og kunne vi forestille oss at romankunsten ble levende og stod midt iblant oss, så ville hun utvilsomt by oss å herje og herse med henne, foruten å elske og ære henne; for slik bevares hennes ungdom og sikres hennes suverenitet.»

Virgina Woolf i «Moderne litteratur» fra Indiskresjoner og andre essay, Pax Forlag 2002, oversatt av Merete Alfsen.

Leserapport 2008

Inspirert av blant andre Spectatia (HER), har jeg også utsatt min lesing i det foregående år for prosentregning. Jeg må bare beklage at jeg ikke kan fremstille det like imponerende med grafiske figurer.

Listen (som befinner seg til venstre i skjermbildet) består av 27 bøker. Jeg må tilføye at jeg har lest mer enn dette, men jeg har ikke tatt med bøker som bare er lest stykkevis og delt, så dette er den «offisielle» listen.

Av disse 27 bøkene er 18 norske. Jeg er usikker på hvilken nasjonalitet Grimsrud har, men i min liste regnes hun som norsk.

I alt lest: 27 bøker
Kvinnelige forfattere: 40 %
Mannlige forfattere: 60 %
Lyrikk: 3,7 %
Bøker på andre språk: 0 %
Oversatt litteratur: 33 %
Bøker av norske forfattere: 67 %

Tallene nedenfor er i forhold til bestanddelen norske bøker:
Kvinnelige forfattere: 61 %
Bøker på nynorsk: 11 %
Nålevende forfattere: 94 %
Lyrikk: 5,5 %

Forfattere som er representert med mer enn én bok: Aasne Linnestå (3), Jørn Lier Horst (2), Samuel Beckett (2), J.M. Coetzee (2).

Av disse tallene kan man blant annet slutte at jeg ikke leser litteratur på originalspråket, at jeg leser mye norsk litteratur, herav svært mye samtidslitteratur med overvekt av kvinnelige forfattere.

Jeg vil ikke skille mellom godt og dårlig; alle disse bøkene er på sin måte gode. Det gjelder også for eksempel Andreassen og Kriznik, men disse representerer en type norsk samtidslitteratur som foregår i et for lite rom for meg, og som gir meg lite utover de konkrete beskrivelsene, uansett hvor godt skrevet de er. Ørstavik og Linnestå, for eksempel, opplever jeg derimot som grenseoverskridende både når det gjelder indre og ytre rom, de utvider verden for meg som leser og gir meg lyst på mer.

På biltur med Hemingway og Scott Fitzgerald

Min gamle Fakkel-utgave av En varig fest bærer preg av å være lest og er utstyrt med både Post It-lapper og noe som kan se  ut som rødvinsflekker. Jeg kjøpte den det året den kom som Fakkel-bok, i 1971, og prisen var kr. 16,50 som man kan se.


Dette er en litt omarbeidet versjon av et innlegg jeg hadde 5. november 2006, i denne bloggens aller første tid. Jeg bringer det i reprise i  anledning Dipsolitteratens quiz i dag (HER). 

I ”En varig fest” (”A Moveable Feast”), norsk oversettelse ved Nils Lie, forteller Hemingway om en biltur fra Lyon til Paris sammen med Scott Fitzgerald. Først litt om boken: ”En varig fest” ble skrevet i Hemingways siste leveår og utkom i 1964, etter dikterens død, men det er den unge Hemingway boken handler om. Han forteller om sitt liv den gang han skrev sin gjennombruddsroman ”Og solen går sin gang”, og en rekke berømte personer passerer revy -- Gertrude Stein, Ezra Pund, James Joyce, T.S. Eliot, Scott Fitzgerald. Inntrykkene strømmer på fra disse gylne år da livet for de unge bohemer i Paris ofte var fattig, men allikevel en fest, ”en varig fest”. En dag-til-dag-skildring av en lykkelig tid. Opptakten til bilturen er slik:

”Han fortalte at han og Zelda, hans kone, hadde vært nødt til å etterlate den lille Renault-bilen sin i Lyon på grunn av dårlig vær, og han spurte om jeg ville ta toget med ham til Lyon for å hente bilen og kjøre den til Paris sammen med ham.”

Hemingway blir begeistret for planen, for som han sier:

”Jeg kom til å være sammen med en eldre og kjent forfatter, og på bilturen kunne vi snakke sammen og jeg kom sikkert til å lære meget som det ville være nyttig å vite.”

Helt etter planen går turen ikke, og det er ikke det forventede utbyttet han sikter til når han etterpå lett ironisk sier at ”på den turen skulle jeg lære mange nye ting”.
Det hele begynner bra, inntil Fitzgerald gir etter for hypokondrien. Da starter moroa -- eller tragedien. For leseren blir det en hysterisk morsom biltur, men for den uheldige passasjeren (Hemingway) var den neppe fullt så morsom mens den sto på.

"I garasjen hvor Scott hadde etterlatt bilen, ble jeg forbauset over å oppdage at den lille Renaulten ikke hadde noen kalesje. Kalesjen var blitt ødelagt da bilen ble losset i Marseilles, eller den var blitt ødelagt i Marseilles på en eller annen måte, og Zelda hadde forlangt den fjernet og ville ikke ha påsatt en ny. Hans kone kunne ikke fordra bilkalesjer, fortalte Scott, og i åpen bil hadde de kjørt til Lyon hvor de ble stanset av regnet. Ellers var bilen i bra stand, og Scott betalte regningen etter å ha kranglet om diverse poster for vask, smurning og påfylling av to liter olje. Mannen i garasjen forklarte meg at bilen trengte nye stempler og åpenbart var kjørt uten tilstrekkelig olje og vann. Han viste meg at den hadde gått varm og brent malingen av motoren. Han sa at hvis jeg kunne få overtalt Monsieur til å skifte stempler i Paris, ville bilen, som var en god liten bil, bli i stand til å yde hva den var laget til.
”Monsieur vil ikke la meg sett på ny kalesje.”
”Ikke det?”
”Man har et ansvar for en bil.”
”Det har man.”
”Har Messieurs ikke regnfrakker?”
”Nei,” sa jeg. ”Jeg visste ikke om dette med kalesjen.”
”Forsøk å få Monsieur til å være serieux,” sa han bønnfallende. ”I det minste med bilen.”
”Ah,” sa jeg.
Vi ble oppholdt av regn en times tid nord for Lyon.
Den dagen ble vi oppholdt av regn noe slikt som ti ganger. Det kom i skurer, og noen av dem varte lenger enn andre. Hadde vi hatt regntøy ville det vært bare moro å kjøre i dette vårregnet. Nå måtte vi søke ly under trær eller ty inn i kaféer langs veien. Vi spiste en fremragende lunsj fra hotellet i Lyon, en fortrinlig stekt kylling med trøfler, lekkert brød og en hvit Macon-vin, og Scott var henrykt når vi drakk den hvite Maconnais hver gang vi stanset. I Macon hadde jeg kjøpt fire flasker fortrefflig vin som jeg trakk opp etter hvert som vi trengte dem.
Jeg er ikke sikker på om Scott noensinne hadde drukket vin av flasken før, og han syntes det var spennende som om han var på eventyr i et slumkvarter, eller som en ung pike ville synes det var spennende å bade i sjøen første gang uten badedrakt. Men utpå ettermiddagen begynte han å bli engstelig for helsen. Han fortalte meg om to mennesker som nylig hadde dødd av lungeinflammasjon. Begge hadde dødd i Italia og det hadde gjort et dypt inntrykk på ham. "

Resten av bilturen er en tragikomisk beretning om hypokondri og alkoholisme. Men de kommer seg til Paris -- omsider.

Et nytt leseår

Jeg trodde jeg leste mye, helt til jeg fikk se DENNE listen (Elins) og DENNE (Ainas). Det er jo mer enn en bok i uka! Og dette er lesere som helt opplagt leser både godt og grundig. Ikke tror jeg de har noen baktanker om å briefe med det heller. De bare rett og slett leser så mye. Sånt imponerer meg.

Jeg har spurt meg selv om jeg har noen leseplaner for det nye året. Det har jeg egentlig ikke. Bibelen har stått på vent lenge, det er helt utrolig at et helt år er gått uten at jeg har fått begynt på den. Noe av tiden har gått med til å anskaffe bakgrunnslitteratur, men den har jeg fått for lengst, så nå har jeg ikke annen unnskyldning enn at jeg venter på det rette øyeblikket, hva nå det måtte være. Det må jeg kanskje bare skape selv og se å komme i gang. 

Ellers tenker jeg meg at jeg i stedet for å ha noen plan for lesingen skal lese mer etter innfallsmetoden. En annen idé kan være å lese mer for å lære, for eksempel bøker som Harold Blooms Vestens litterære kanon og Dietrich Schwanitz’ Dannelse, med andre ord bøker som kan gi meg mer kunnskap og oversikt. Jeg synes nemlig ofte at jeg vet så pinlig lite. Sånn kan det gå når ens akademiske karriere bare består av forberedende, riktig nok med forprøven i fonetikk og språkvitenskap i tillegg, men uansett ikke stort å skilte med. 

Én ting er sikkert - lese skal jeg. og jeg tror jeg skal skjele atskillig til dette rådet fra Merete Morken Andersen i Skriveboka, som jeg gjenga relativt nylig, men jeg gjentar det i sin helhet her:

"Du trenger ikke lese det alle andre leser
[...] Det er lett å få en følelse av at man har en slags forpliktelse til å lese de bøkene som "alle andre" leser og snakker om for øyeblikket, for å vise verden at man er oppdatert. Men dersom du er en virkelig skriver, er det slett ikke sikkert at du finner de bøkene som passer for deg i Bokklubben eller i avisenes anmeldelser av høstens bøker. Kanskje må du lete utenfor ditt eget land, utenfor din egen tid. Hvis du for et øyeblikk klarer å legge vekk tanken på at all litterær utvikling går som en rettlinjet pil i én retning, altså at litteraturen blir bedre og bedre, kan det være at de verdener og tanker som fins i eldre litteratur, fremstår i nytt lys.

Da er biblioteket bra å ha. Stol på tilfeldighetsprinsippet. Gå rundt mellom hyllene og kjenn etter hvilke bøker som fanger oppmerksomheten. Lån dem med hjem. Gi dem en sjanse, minst tjue sider, og vær villig til å komme boka i møte. Livet som skriver handler mye om å strekke seg, og bøker er som folk; noen må man bruke tid på å bli kjent med, men man får desto mer tilbake når vennskapet er etablert."

Dette stemmer bra med mine egne erfaringer. En ting er at det hører til elementær dannelse å ha et visst kjennskap til klassikerne. Men jeg har hatt mange store leseopplevelser fordi jeg ikke har latt lesingen min lede av bokklubbenes glorete kjendisreklamer og opphaussing av bestselgere. 

I Skriveboka skriver Merete Morken Andersen også: 
”Som student ved Skrivekunstakademiet i Hordaland og Forfatterstudiet i Bø, og som redaktør og skrivelærer, har jeg trålet mange hyllemetre med bøker om å skrive i årenes løp. Noen av dem er nyttige og har tips som jeg gjerne bringer videre, i så fall anbefaler jeg dem her i sluttnotene. Men de fleste lover mer enn de holder. Det er jo også et paradoks at ikke alle som har lest og fulgt rådene i en «Hvordan blir en vellykket romanforfatter på tre uker»-bok, får utgitt manuskriptene sine. Og at de som har skrevet dem, som regel ikke selv har frembrakt stor litteratur.»

Dette gjorde meg nysgjerrig på Merete Morken Andersen som forfatter, og jeg tok en titt i hylla for å se om jeg hadde noe av henne. Det hadde jeg - romanen Dronningen etter badet. (Jeg har visst Ibsen-håndboka hennes også, ved nærmere ettertanke, men det er jo ikke skjønnlitteratur.) Så begynte jeg å lese i den, og likte det jeg så (jfr. innlegget under). 

Dette illustrerer for så vidt også hennes poeng om at en ti eller tyve år gammel bok like gjerne kan være den riktige boka å lese, som alle de bøkene det snakkes og skrives om akkurat nå. Jeg tror vel også egentlig at jeg selv har vært inne på denne tanken tidligere her i bloggen. 

Når jeg sier at jeg måtte ta en titt i hylla for å se om jeg hadde noe av henne, høres det kanskje rart ut at jeg ikke vet hva jeg har i mine egne hyller. Men det vet jeg faktisk ikke, jeg har ikke fullstendig oversikt. Det har med mengden å gjøre. Nå i høst fant en person i min umiddelbare nærhet ut at det måtte være interessant å vite hvor mange bøker det egentlig var snakk om, og opptellingen resulterte i litt over syv tusen bind. Hvis jeg skal medregne «slagget» jeg har lagret på loftet, blir det cirka åtte tusen. Alt dette klarer jeg rett og slett ikke å ha fullstendig oversikt over i hodet, selv om jeg driver permanent «hyllepleie». Det er derfor ikke jåleri eller koketteri når jeg må lete i mine egne hyller, det er en konsekvens av mengden. La meg da tilføye at jeg har samlet bøker hele livet, men aldri med tanke på kvantitet. Men siden jeg har samlet bøker hele livet, lest og interessert meg for bøker hele livet, og de siste femten-tyve årene også levd av bøker, er det naturlig at det er blitt en del. Jeg har heller ikke hatt noen store oppbrudd i livet som har redusert boksamlingen. Den har fulgt meg overalt. Siste gang jeg flyttet sa jeg på fleip at i mitt neste liv skal jeg samle på frimerker. Nå skal jeg forhåpentligvis ikke flytte mer, og med noen hundre kvadratmeter til disposisjon er det gudskjelov plass til mange flere bøker.

Nå ser jeg frem til mange kommende lesegleder i 2009, enten de allerede befinner seg i egne hyller eller må tilføres. 

Ord for dagen

"I den første delen av skumringen, som ender når solen er fem grader under horisonten, kan man ved klarvær lese inne i et lyst værelse, til sist borte ved et vestvendt vindu. Slik kan man si at natten trekker den lesende i en langsom bevegelse mot restene av lys."

Merete Morken Andersen: Dronningen etter badet. Roman, Gyldendal 1996

Blogging er kultur

Jeg gjør oppmerksom på at denne bloggen er et kulturminne. Bare se HER!

Takk og farvel til Horace Engdahl

Morgenbladet skriver om Horace Engdahl i dag, Svenska Akademiens avtroppende sekretær og mannen som de siste ti årene hver høst har kunngjort hvem som skal få nobelprisen i litteratur. Morgenbladets korte og nokså intetsigende notis er basert på et intervju i Dagens Nyheter, som du finner HER. Her drysser han raust av personlige betraktninger over egen rolle, for å si det med Morgenbladet, som ellers er mest opptatt av hvor mobbet han er blitt for navnet sitt, Horace, et navn som fortsatt vekker en viss oppsikt.
Nå vil Horace konsentrere seg om sitt eget forfatterskap, og han lengter etter å kunne få være arrogant og sarkastisk. Det har Horace kanskje naturlig anlegg for, men mitt inntrykk av ham, basert på et kort møte under forfatter- og oversetterkongressen Waltic 2008 i Stockholm i sommer (hvor han holdt et foredrag), er at han både er en svært seriøs og en svært sympatisk person. Og det sier jeg ikke bare fordi han tok seg tid til å gi meg en veldig hyggelig dedikasjon i sin aforismesamling Meteorer, med kollegial hilsen.

Godt nyttår

Og hvis du lurer på hva jeg hørte på stereoanlegget bak meg mens jeg skrev dette innlegget, kan du høre et klipp HER.


Jeg innbiller meg at dette er en kveld da folk enten har det hysterisk morsomt eller er melankolske, skjønt de fleste har det kanskje et sted midt imellom. Selv feirer jeg nyttårsaften i fred og ro og har det helt utmerket. Nå har jeg nettopp vært ute og sett på fyrverkeriet og ikke minst en litt sær lokal tradisjon som består i at alle drosjene i byen kjører i kortesje og tuter og blinker, mens folk står langs ruta og vinker til dem. Falck kjører først, og før var politiet og brannvesenet også alltid med, men utrykningskjøretøyene har glimret med sitt fravær de siste årene.
Dette er den eneste dagen i året da jeg savner mitt gamle yrke som drosjeeier i hovedstaden, for på nyttårsaften kjørte jeg alltid selv - det var årets morsomste (og mest innbringende) natt.

Juleskildringer er det mange av i litteraturen, men færre nyttårsskildringer, tror jeg. Prøysen har en liten sak som heter «Nå er det over», som står i Jul med Prøysen som kom på Tiden i 1981. Jeg hadde den med i antologien Julehelg - Norsk jul i diktning og billedkunst, som jeg lagde i 1991.

«Nyttårskvellen skulle dom sitta oppe tel klokka vart tolv og sjå på fjernsyn, men så vart det no gæli med lydkvaliteten så dom la seg likeså godt og hørde itte en gang at det var fyrverkeri oppi Åsbygden.
Og nå er det over.
Det vart itte slik dom hadde tenkt.»

Det er ikke alt som blir som man hadde tenkt her i verden, kanskje særlig ikke høytider som jul og nyttår, som ofte er tynget av store forventninger, egne eller andres. Men overgangen til et nytt år føles som om å få utlevert blanke ark og fargestifter til, for å fortsette med Prøysen, sånn at man kan begynne på nytt og rette opp det som var feil i året som gikk. «I all begynnelse bor tryllemakter som verner oss og hjelper oss å leve,» som Herman Hesse sier i Glassperlespillet. Forandring og nye begynnelser er alltid mulig her i verden.

Jeg ønsker alle lesere av denne bloggen godt nyttår.