De 10 siste CD-ene jeg har hørt på

Jeg bare elsker Natacha Atlas.


1. Orsa Spelmän: Orsa nästa! (svensk spillemannsmusikk på sitt beste)

2. Natacha Atlas: Ana Hina (Atlas’ nyeste og kanskje beste)

3. George Formby: Let George Do It (engelsk nostalgi 1932-1942)

4. Miles Davis: Sketches of Spain (som skapt for meditative sommerkvelder)

5. Blossom Dearie: Blossom Dearie (alltid verd et gjenhør)

6. Vibeke Saugestad: Thinkerbell (syngende oversetterkollega)

7. Miles Davis: Ballads and blues (mer Miles Davis)

8. Ane Brun: A Temporary Dive (må få meg mer av henne)

9. Boris Kovac & Ladaaba Orchestra: The Last Balkan Tango (herlig blanding av nytt og tradisjonelt, vilt og sentimentalt - ”an apocalyptic dance party”)

10. The Cracow Klezmer Band: De Profundis (i klezmer går sorg og glede hånd i hånd. ”Song opens a gate from the mind to the heart”.)

Things that go bump in the night

Dette gamle franske trykket fikk jeg av min hustru meget tidlig i vårt bekjentskap. Hun har heldigvis både humoristisk sans - og sans for meg.


Jeg bor i en stor gammel trevilla, og i et gammelt hus er det selvfølgelig lyder. En av de mest markante lydene her i huset, er et dunk eller smell som gjerne høres en stund etter midnatt. Det kan forekomme året rundt, ikke bare i mørke høstnetter, men like gjerne i lyse sommernetter, som nå. Alltid bare ett dunk - men som sagt ganske markant og tydelig. Det opptrer med ujevne mellomrom, i perioder flere netter etter hverandre, for så å bli borte i dager eller uker. Men så, plutselig en natt, kommer det igjen. Dunk.

Forklaringen er enkel og banal: Det er jeg som leser på senga, og som sovner fra boka og mister den på gulvet. Akkurat nå leser jeg en ganske tung bok. Dunk.

Hvem er hvem

Det lokale museum har i to sesonger nå hatt en utstilling om Vidkun Quisling. Meget omtalt da den åpnet i fjor, ikke minst før den åpnet. Quisling er med andre ord fortsatt en kontroversiell person, mer enn 60 år etter sin død. Skjønt det er kanskje ikke den riktige måten å si det på - om politikeren og «føreren» Quisling er det vel stort sett bare én mening, jfr. tittelen på Hans Fredrik Dahls biografi: En norsk tragedie, og et av Norges mest markante bidrag til det internasjonale vokabular: quisling som synonym for landsforræder. Det som først og fremst var kontroversielt med denne utstillingen, var om det i det hele tatt var riktig å lage en utstilling om Quisling. Mange besynderlige motargumenter ble ført til torgs før utstillingen åpnet, alle like tåpelige i mine øyne. Hvorfor i all verden skal man ikke kunne lage en utstilling om en av Norges mest sentrale historiske personer på 1900-tallet?

Dette innlegget kan passende illustreres med en bok, eller egentlig bare et lite hefte, som hører til noe av det mer spesielle i min boksamling. Hvem er Hvem i Jødeverden samt fortegnelse over fremmedes forretninger i Norge er tittelen. 2. utgave, utgitt av Nationalt Tidsskrift i Oslo 1932. I forordet heter det blant annet: «Det er beklagelig at det offentlige absolutt ingen registrering fører over jøder her i landet og således heller ikke kan føre kontroll med disse mennesker. Kun nogen få større skatteydere blir registrert fordi de ifølge disenterloven er fritatt for kirkeskatt, men selv disse for Oslos vedkommende 88 personer tør rette vedkommende ikke opgi navnene på. Dette er gildt for jødene, men skader andre folk med fremmedartede navn som av sakukyndige blir tatt for jøder. Denne publikasjon søker å bøte på dette, idet vi fra de tilgjengelige kilder har samlet en fortegnelse over jøder i Norge.»
Denne fortegnelsen kom nok godt med ti års tid senere.

Heftet fant jeg for mange år siden på det årlige bokmarkedet som Lions holder i Ullevål Hageby, og det har i dag en viss antikvarisk verdi. Men først og fremst har det sin verdi som historisk dokument.

Man blir jo litt nysgjerrig

En annonse i lokalpressen fanger blikket. "Halfdans bokhus, ca. 40 000 brukte bøker i mange kategorier, systematisert i hyller, til rimelige priser." I en nedlagt Coop-butikk i en avkrok av Telemark har noen altså funnet på å starte antikvariat, eller bruktbokbutikk. Nysgjerrigheten våknet, jeg må innrømme det, etter å se hva dette kan være for noe. Alene mengden tilsier at det må være mulighet for å gjøre noen funn. Vi får se. Jeg har ikke bestemt meg ennå.

Hvis jeg hadde lest dem ...

«Vi snakket en god stund om bøker blandt annet. Nu skjønner jeg mig ganske godt på bøker. Jeg har iallfall begynt på en god del, og har en viss teft med hensyn til hvorledes jeg vilde ha syntes de var, hvis jeg hadde lest dem.»

Gunnar Larsen: I sommer (Gyldendal 1932)
Lanterne-utgave 1969

Men de to låvene var jo fine ...

Denne helgen har det falt i min lodd å sitte vakt på en kunstutstilling. Jeg fusker jo litt i billedkunsten også, og hver sommer har kunstnergruppen jeg er med i, utstilling på et herværende museum der vi disponerer en stor, hvitkalket kjeller under hovedbygningen. Perfekt sval og avkjølt nå i sommervarmen. Det er ferietid, og været lokker tydeligvis folk vekk fra byen, for det var ikke mange mennesker der i går, og det kommer antagelig ikke flere i dag. Jeg har med meg PC-en og bruker tiden til å jobbe (oversette). Sommeren er alltid jobbetid for meg uansett, pga bøker som skal være ferdige til høsten.

Som vakt på en kunstutstilling kan man blant annet oppleve følgende: To damer stikker hodet inn.
-- Hva er’e for noe her ’a? sier den ene til den andre.
-- Her er’e visst sånn moderne kunst, her, svarer den andre.
Og så ut igjen.
God dag og adjø. To sekunder til kunsten.

I går fikk jeg også følgende kommentar fra en mannlig besøkende idet han la fra seg billedlisten og gikk igjen:
-- Dette var for moderne for meg, men de to låvene var jo fine.

Han kunne jo ikke vite at de to låvene var mine verk. En kompliment, siden mine to bilder var de eneste han likte på utstillingen? Jeg er ikke så sikker på det. Min første tanke var at disse motivene er jeg egentlig godt og grundig ferdig med. I tankene jobber jeg med helt andre ting enn dette.

Dagens lunsj

Dagens lunsj: en tallerken med tomater, serranoskinke, fetaost, oliven, bladpersille. Brød ved siden av, til å bryte, og en skål med olivenolje, drysset med litt grovt salt, til å dyppe brødet i. Og så te med melk ... svart kinesisk te fra den lille kaffe- og tebutikken omtrent rett overfor Deli de Luca i Bogstadveien.
Og så noen aviser, og utsikt over hagen.
De små gleder og nytelser er ofte de største, det er nå min mening.

Bøkene bestemmer

Jeg har flere ganger vært inne på dette at lesingen tar sine egne veier. Nylig skrev jeg også noe om av vi som lesere er fullstendig suverene, ja, diktatoriske, i vår omgang med litteraturen - vi er som de blodigste bødler med synsingene og vurderingene våre. Men selv er vi gjenstand for selve lesingens herjinger. Bøker stikker seg frem, faller plutselig i vår vei, bøker vi kanskje ikke knapt har hørt om og langt mindre planlagt å lese, en godt forberedt leseplan kan bli kullkastet på et øyeblikk fordi noe mer fristende melder seg, en klassiker vi lenge har gledet oss til, viser seg kanskje å være dørgende kjedelig, mens en bok vi blare atspredt blar i (og hadde tenkt å la det bli med det) plutselig fanger interessen i den grad at vi ikke har blikk for annet i flere uker fremover.

Da jeg nylig var ferdig med to kriminalromaner av Jørn Lier Horst, visste jeg ikke helt hva jeg skulle gå i gang med. Bibelen står på kjøreplanen, men det drøyer med å komme i gang. På nattbordet lå I den røde solens lys av Pål Gerhard Olsen. Jeg lovet ham på en Gyldendal-sammenkomst i fjor at jeg skulle kjøpe den (og som en naturlig konsekvens av det, også lese den), men heller ikke den har jeg klart å komme i gang med. Jeg begynte på den en gang, men den fenget ikke. Tykk er den også, rundt seks hundre sider.

Jeg leser Streker av Henri Michaux, en av bøkene jeg nylig fikk tilsendt fra Forlaget Gasspedal, men den består like mye av tegn som av tekst, og er mer en til-fra-bok. Nå skulle jeg gjerne hatt en bok å virkelig synke ned og inn i, tenkte jeg, og så begynte jeg å rote i bunkene på nattbordet, og der lå Pål Gerhard Olsens I den røde solens lys. Så begynte jeg på den en gang til, og så tenkte jeg: Hvem skriver sånn i dag? Dette er liksom så langt fra typisk norsk samtidslitteratur som det kan få blitt, både stilmessig og tematisk. Og geografisk. Og plutselig liker jeg både den litt tunge, men samtidig elegante episke skrivemåten, det totale fraværet av norsk granskog og gamle amazoner. Kapitlene her har overskrifter som «Ardennene, desember 1944», «East Suffolk, London, Gran Chaco 1935--1939» og «New York, Kansas, California, Nord-Atlanteren 1947--1951».

Og før jeg vet ordet av det, har jeg lest over hundre sider. «I spennet mellom slektskrøniken og kunstnerromanen utforsker denne fortellingen grenselandet mellom løgn og sannhet, kreativitet og seksualitet, nærhetsbehov og sykelighet, med stor litterær kraft» står et, blant annet, på baksideteksten (boka har for øvrig et jævlig omslag). Men ok, nå leser jeg I den røde solens lys av Pål Gerhard Olsen. Den forlangte å bli lest nå. Den mente at den var boka for meg akkurat nå. og jeg bøyer meg for det. Det passer forresten bra med at jeg kanskje treffer Olsen på Gyldendals sommerfest om en knapp måned.

Eller kanskje ...

Da en norsklærer i middelskolen satt bak katetret og spurte de forskjellige elevene om hva de «tenkte å bli» her i livet, da kom turen til meg også, og i likhet med de andre måtte jeg svare høyt.
«Forfatter.»
Svaret overrasket ikke bare meg selv, men også de andre, som begynte å le. Det hadde de god grunn til å gjøre. Jeg var lokalt berømt for mine «ikker» i morsmålet.
Læreren spurte: «Du har ikke lyst til å bli lokomotivfører, da?»
«Jo.»
Ny latter.

Odd Eidem i Con amore. Erindringshistorier. Cappelen 1983.

Biblioteket er løsningen

Etter at jeg kuttet ut Telenor Mobilt Kontor fordi det var for dyrt og dårlig, er jeg helt uten internettforbindelse i det lille røde huset i skogen. Da er biblioteket godt å ha. Det er jo (nesten) alltid et bibliotek i nærheten. Riktig nok får jeg ikke sjekket e-posten fordi fylkeskommunen ikke vil oppgi inn- og utgående server for e-post og jeg ikke husker passordet mitt til Telenor, men litt blogging ble det i hvert fall.

Ord med virkning

En ung mann erklærte at hans høyeste ønske var å bli en stor forfatter.
-- Jeg vil skrive noe som hele verden kommer til å lese, tekster som vil få folk til å reagere med følelse, tekster som vil få folk til å hyle, gråte og brøle i smerte og sinne!
Nå jobber han for Microsoft som feilmeldingsforfatter.

Huff

Så Silke i kveld, basert på Alessandro Bariccos roman med samme navn, en ukjent bok for meg, men visstnok en internasjonal suksess. Allerede de første replikkene, da innbyggerne i en fransk by en gang på 1800-tallet åpner munnen og snakket brautende amerikansk, fortalte meg at her var noe helt feil. Filmen var en katastrofe. Elendig spill, hvorfor Keira Knightley medvirker i denne, er en gåte. Spesielt den mannlige hovedrollen (spilt av Michael Pitt), er katastrofal, så lite overbevisende at det er pinlig. Alfred Molinas handelsmann er ikke stort bedre. Dårlig spill, dårlig fotografering, dårlig dramaturgi. Hele filmen har noe kunstig og villet over seg, noe tilgjort følsomt. Amerikansk møl fra ende til annen. Huff.

Om forlatelse

Hvis man hører til dem som synes at en lang, dvelende åpningssekvens fra et landlig engelsk gods en solfylt sommer i mellomkrigstiden er en god begynnelse på en film, er Om forlatelse midt i blinken. Interiører, personer og omgivelser imponerer som alltid i britiske filmer, men klassemotsetninger og erotiske spenninger bringer oss sakte men ubønnhørlig over fra idyll til drama. Siden jeg ikke har lest boka, kan jeg bare vurdere filmen som film og ikke som filmatisering, men for meg var dette en film som fengslet fra første til siste stund. Da var jeg nesten på gråten.

Filmen begynner med en meget ung forfatterspire som klimprer på en skrivemaskin og slutter med samme person som aldrende, tilbakeskuende forfatter. Det største dramaet hun skaper, er imidlertid alt annet enn fiktivt, men med hovedpersoner av kjøtt og blod, inkludert henne selv. Tragisk, gripende og vakkert.

Dette var den første av to filmer jeg skulle se basert på bøker. I kveld blir det Silke (se to innlegg nedenfor).

Litteraturens forfall ...

Elin Sjølie (Av en annen verden) omtaler i DETTE innlegget et fenomen som dessverre stadig forekommer i den norske forlagsbransjen, nemlig slurv og feil når det gjelder fakta.

Elins innlegg fikk meg til å tenke på en anmeldelse i Dagbladet nå på lørdag, av Bjørg Jønssons bok om ektemannen Odd Eidem (1913--1988), i sin tid en meget kjent aktør i norsk kulturliv som teateranmelder og forfatter med sin egen litterære sjanger, de såkalte «flaneriene». Om han fortjener en bok nå tyve år etter, er kanskje et spørsmål noen stiller seg, og om hans ettermæle er tjent med at det er Bjørg Jønsson som skriver den, er et enda større spørsmål. Jeg kan ikke vurdere boken siden jeg ikke har sett den selv, poenget i denne forbindelse er at Bjørg Jønsson, ifølge anmelderen, klarer å skrive en rekke forfatternavn feil: Olav Bull, Gunvor Hoffmo, Jens Bjørnebo, Vetle Lid-Larsen. Når dette gjøres av en som til stadighet beklager seg over forfallet i norsk åndsliv, ikke minst på litteraturens område, blir det bare for dumt. Dagbladets anmeldelse finner du HER.

Filmer som venter

Som tidligere meddelt her i bloggen, ser jeg ikke fjernsyn, men jeg bruker fjernsynet til å se film. Filmene leier jeg på nettet, fra Brafilm, eller Lovefilm som det heter nå.

Jeg stiller vel de samme kravene til filmer som til bøker, tror jeg; de må gi meg noe. Woody Allen er min absolutte favoritt, hans filmer kan jeg se om igjen og om igjen. Jeg har også en viss forkjærlighet om filmer som handler om forfattere, som for eksempel The Hours (Virginia Woolf) og Sylvia (Sylvia Plath). Og akkurat som jeg har en stor forkjærlighet for verdensmusikk, har jeg også en viss svakhet for film fra «rare land».

Nå har jeg to filmer liggende som venter på å bli sett, begge filmatiseringer av kjente romaner, henholdsvis Om forlatelse (Atonement) av Ian McEwan, og Silke av Alessandro Baricco. Ingen av disse har jeg lest. Den første har jeg lest om, men når det gjelder den andre, er jeg helt blank. At Keira Knightley spiller i begge, er en tilfeldighet, men det gjør ikke forventningene mindre.

Regn

Det regnet hele tiden mens jeg satt på uterommet og spiste lunsj i dag. Jevnt, susende sommerregn av den typen som lager så deilig lyd og så deilig luft at da jeg var ferdig med å spise, ble jeg bare sittende i en nesten meditativ tilstand mens jeg betraktet den store sommerfrodige, regnvåte hagen og lyttet til regnet. Det var så utrolig vakkert.








Også den japanske hagen får sin egen duft og sine egne lyder når det regner, ikke minst dammen.


Byer blir også vakre når det regner, ikke minst Oslo. Denne syrlige, litt svovelaktige duften som stiger opp fra støvtørre fortau og gater som blir dusjet med sommerregn, regndråpepreludiet mot løvverket i busker og trær på Frogner og Briskeby, mennesker som holder vesker eller aviser over hodet og løper i ly eller inn på trikken eller praier en drosje, det er som om regnet gir både naturen og menneskene liv.

Ikke kødd med Oslo

Spectatia gjenga nylig dette Knausgård-sitatet:

”Jeg lurte på om jeg kanskje skulle ta meg en tur ut og gå runt i Oslos gater en times tid. Men bare tanken fylte meg med ubehag. Jeg kjedet meg heller noen timer her enn å utsette meg for det. Oslo er en frastøtende by. Den vet at alle de som kommer dit er vant til bedre, derfor er Oslo aller mest vulgær og skitten i områdene rundt sine innfartsårer, flyplassen, busstasjonen, jernbanestasjonen. ”Her får du ta til takke med det du får”, sier Oslo, ”du fortjener ikke bedre”. Man hever at Oslo er vakker på grunn av beliggenheten. Men beliggenheten er det eneste kriteriet som ikke gjelder når man skal bedømme en by. Du må se på bygningene, du må se på strukturen. For alle bygninger har en gang blitt uttenkt og planlagt. De skjuler en bevissthet. Bygningene er byens tanker om seg selv. I Oslo ser man det med én gang: her finnes det ikke omsorg. Det finnes ikke omtanke. Oslo liker ikke seg selv, det er tydelig: i Oslo er bygningene tvangstanker.”

Og jeg la igjen følgende kommentar:

"Knausgård har ikke oppdaget Oslos sjel, og det er synd for ham. Det er så kjærkomment i Norge å rakke ned på Oslo, for nordmenn er ikke et urbant folk, og skjønner egentlig ikke hva en storby er og hvordan den fungerer. Selv har jeg opplevd Oslo fra første parkett som drosjeeier, og tro meg - det er en praktfull by, døgnet og året rundt."

Det var egentlig en artikkel i Aftenposten i dag som inspirerte meg til dette innlegget; "Hvitenskap", om en bok med 150 kjennetegn på hvithet, kjennetegn som atskillige min og andre generasjoner av nordmenn bør kjenne seg igjen i. For eksempel: "Bøker spiller en nesten like viktig rolle i den hvite kulturen som organisk mat - de er essensielle for å overleve." Men det var for så vidt en digresjon, det var følgende kjennetegn på hvithet som trigget dette innlegget: "Å like arkitekturen i byer du ikke bor i." Nettopp. Den norske Ola Dunk-mentaliteten kommer blant annet tydelig til uttrykk i nedrakkingen av Oslo. Det kommer også frem i kommentarene til Spectatias innlegg: de andre skandinaviske hovedstedene er selvsagt bedre.

Knausgård er ikke alene om ikke å klare å se Oslo.

PS: Artikkelen om hvithet finner du HER. Den er meget underholdende

Dagens post (nesten)

Hjerter i chili heter Como agua para chocolate på originalspråket, og er ifølge den norske baksideteksten "en hyllest til kjærligheten og til kokekunsten" Skjønt rekkefølgen er vel ofte omvendt? Jeg vil i hvert fall tro at personene på bildet har spist. Bilde fra filmen.


Jammen dukket det ikke opp noen uventede bøker i dag også, på posten, men ikke i posten. Tre bookcrossing-bøker lå på et bord i boksrommet og ble tatt med hjem. Det er min første praktiske erfaring med dette fenomenet. Hva bookcrossing er, forklarer Elin HER, og HER er hjemmesiden til bookcrossing.

Bøkene var Ulysses og Hjerter i chili. Førstnevnte har jeg selvsagt, så den får jeg legge fra meg igjen et sted så snart som mulig. Men Hjerter i chili har jeg bare sett som film, for lenge siden, så den har jeg tenkt å ta en titt på.

Dagens post

Postboksen er preget av sommertørke, men i dag bød den på flere hyggelige overraskelser av litterær art. En pakke med bøker fra gasspedal (HER), frieksemplarer jeg ikke har bedt om, men desto hyggeligere å få overraskende. Usedvanlig estetisk tiltalende bøker i et kvadratisk format. Bøkene er:

Michaux, Henri: STREKER
Tenningen, Sigurd: GÆA
Cartarescu, Mircea: EUROPA ER FORMET SOM HJERNEN MIN
Waterhouse, Peter: BLOMSTER

Jeg har lest om dette forlaget, som omtaler seg selv som et skandinavisk mikroforlag, og bibliotek gasspedal. Nå gleder jeg meg til å se nærmere på bøkene.

I postboksen lå også Vagant nr. 2/2008, forhåpentligvis like fullt av inspirerende lesning som forrige nummer.

Alt i alt en god postdag.

Litteraturens diktatorer

Av og til tenker jeg at det å lese, det er det nærmeste vi alminnelig dødelige kommer diktatorisk makt. Bare se på bokbloggene rundt omkring - vi er ganske kyniske. Vi elsker én bok, forguder én forfatter, rynker på nesen av andre, håner og forakter atter andre. En bok som ikke faller i smak? Vekk med den. Andre bøker bare må vi ha og tråler bokhandler og eventuelt antikvariater rundt etter dem. Vi kan lese fra perm til perm, vi kan lese et stykke og så ikke gidde mer, vi kan lese et stykke og legge boka vekk for kanskje å ta den frem igjen en annen gang, vi kan lese forlengs, baklengs, stykkevis og delt, bla litt og bli vilt forelsket, eller bla litt og slenge boka fra oss for ever.

I Skrivefest sier Tove Nilsen:
«Den som tar sjansen på å dikte, aksentuerer alles frykt for å bli avvist. Du viser frem de innerste tankene, bildene og drømmene dine, du komprimerer kunnskaper og erfaringer, det leste og det levde, du bruker de beste ordene du vet om, du sliper formen og løfter fram de fineste forestillingene du har - og så sier kanskje mottakeren nei takk.»

Mer om bøkene jeg lånte

Jo, det var disse bøkene jeg lånte på biblioteket forleden dag (se innlegget nedenfor).
Tove Nilsens Skrivefest har jeg hatt lyst til å se på lenge, jeg liker bøker om bøker og forfattere, ikke minst bøker hvor forfattere skriver om jobben sin og forholdet til bøker. Jeg har ikke noe forhold til Tove Nilsen, tror knapt jeg har lest noe av henne. En rask gjennombladring av Skrivefest var likevel så interessant at jeg blir nødt til å skrive et eget innlegg om Tove Nilsen.

E.C. Ciorans Sønderrevet ble jeg oppmerksom på i DETTE innlegget hos Cassandra Mortmain, og siden har den vaket i bevisstheten. Jeg har bare rukket å bla litt i den foreløpig.

Det samme gjelder Anne Holt, nemlig at jeg bare har rukket å bla litt i den. Førsteinntrykk: Myten om at Anne Holt skriver så dårlig, må være nettopp det; nemlig en myte.

Jørn Lier Horst var den egentlige grunnen til at jeg gikk på biblioteket. Jeg holder nemlig på å oversette en dansk kriminalroman, og følte behov for litt terminologi og miljøbeskrivelser. Jeg har truffet JLH så vidt hos Gyldendal, og bøkene hans har jo fått god omtale, dessuten er han selv kriminalpolitimann, så han burde vite hva han skriver om.

Litt kuriosa: Denne forfatteren er fra Larvik, hvor han så vidt jeg vet også bor og jobber. Han er gift med en dame fra min hjemby, Larviks naboby, og har tatt hennes etternavn (Horst). Hvorfor han har gjort det, vet ikke jeg, men svigerfaren, som altså også heter Horst, har vært en kjent kriminalpolitimann her i byen i mange år (nå pensjonert). Bor ikke langt fra meg, forresten.

Både John le Carré og Anne Holt lånte jeg av samme grunn som Horst, nemlig for å lese litt krim i forbindelse med min egen oversettervirksomhet.

Tilbake til Horst: Den ene av bøkene, Den eneste ene, leste jeg ut på én natt. Generelt må jeg si at jeg ikke liker krim, men en bok som man ikke legger fra seg før den er lest ut, må ha sine kvaliteter. Horst skriver selvsagt meget realistisk, må man kunne gå ut fra, siden han skriver om sitt eget yrke. Mange gode observasjoner av mennesker. Det virker på meg som om hovedpersonene i krim veldig ofte er litt halvgamle, frustrerte politimenn, men det er vel også realistisk, formodentlig. Det jeg savner med krim, og som gjør at jeg antagelig ikke liker denne sjangeren, er at jeg gjerne vil ha noe mer, la oss kalle det dybde eller et eller annet. Nå kan man jo på en måte si at krim er dyp litteratur, siden den handler om menneskesinnets mørkeste sider, men det blir ikke nødvendigvis stor litteratur av å skildre det på den måten krimforfattere gjør. For meg er krim først og fremst en slags underholdningslitteratur, og det er jo greit nok, men jeg leser ikke primært for å bli underholdt.

Nå vel, neste gang jeg treffer Horst, kan jeg i hvert fall si at jeg har lest to av bøkene hans, og jeg kommer til å ha en ting eller to jeg gjerne vil snakke med ham om. Jørn Lier Horsts blogg på Forfatterbloggen finner du HER.

På biblioteket om sommeren (et litt avbrutt innlegg)

Er det bare meg, eller er det noe spesielt med biblioteket om sommeren? Stemningen er annerledes, synes jeg, doven og avslappet på en god måte, som å komme inn i en kjølig oase der den lett støvtørre duften av bøker virker behageligere enn noen gang. Ved første øyekast ikke så mange mennesker, men bibliotekarene er der, hjelpsomme og effektive som alltid, og visst er det mennesker også, ivrige lesere som enten ikke er på ferie, eller som synes at ferien er en ypperlig lesetid, og barn som har funnet veien til biblioteket som en avveksling fra fornøyelsesparker og badeliv. Det lesende menneske - året rundt.

Jeg var på biblioteket i forgårs og lånte følgende:

Tove Nilsen: Skrivefest
E.M. Cioran: Sønderrevet
Anne Holt: Det som aldri skjer
Jørn Lier Horst: Felicia forsvant
Jørn Lier Horst: Den eneste ene
John le Carré: Nattportieren

I neste innlegg skal jeg kommentere hvorfor jeg lånte nettopp disse bøkene - jeg rekker det ikke nå, for duften av nystekt kyllingfilet siver opp fra uterommet, og da er heller ikke rødvinen langt unna - med andre ord, kveldens middag er umiddelbart forestående.

Ryska posten (eller verdien av å være nysgjerrig)

En oversetter kan aldri vite nok om språket og kulturen han oversetter fra. En hensikt med å delta på forfatter- og oversetterkongressen WALTIC 2008 i Stockholm nylig, var selvsagt å oppholde meg i det svenske språkområdet, være omgitt av svensk. Egentlig burde jeg være mye mer i Sverige enn jeg er, i praksis blir Sverige dessverre ofte bare en transportetappe mellom Norge og Danmark, og det lærer jeg ikke så veldig mye av, bortsett fra at jeg alltid hører på svensk radio i bilen.

Men nå var jeg altså i Stockholm flere dager i strekk, og som vanlig hadde jeg øyne og ører åpne. I gatebildet la jeg merke til noen biler med en logo hvor det sto «Ryska posten». Pussig, tenkte jeg, har det russiske postverket etablert seg i Sverige? Det virket ikke sannsynlig. En dag så jeg tre sykkelbud som sto på Stureplan og snakket sammen, og de hadde trøyer med den samme logoen. «Ryska posten» var tydeligvis et budfirma. Men hvorfor navnet?

Jeg ble så nysgjerrig at jeg gikk bort til dem og spurte (jeg er generelt veldig nysgjerrig av meg). Og de tre sykkelbudene var meddelsomheten selv: Firmaet hadde egentlig bare prøvd å finne et catchy navn, og «ryska posten» er en kjent svensk barnelek som går ut på at noen liksom kommer med post - les mer HER - så da passet det jo godt for et budfirma.

Etter en hyggelig prat med de tre sykkelbudene visste jeg dermed litt mer både om svensk (barne)kultur og om dagens stockholmske bybilde.

Sommerlig leserapport

«... hvilken leser hopper ikke over noen linjer? Er jeg kanskje ikke selv den aller største linje- og sidehopperen?»
Milan Kundera: Udødeligheten

Det er vel omtrent sånn jeg kan karakterisere min egen lesning akkurat nå: linje- og sidehopping. Det er slutt mellom meg og Murakami; Kafka på stranden kom lett og forsvant lett. Jeg begynte lesingen av denne boka med å bla litt tilfeldig, i korte perioder leste jeg relativt samlet og konsentrert, men så kom jeg til avsnittet om partering av katter, som jeg hoppet over, og så leste jeg litt her og der igjen, og så begynte hele boka å irritere meg - bare tittelen: Kafka på stranden - intellektuelt jåleri. Boka virket plutselig så tilgjort, så «funnet på», men på feil måte (all fiksjon er selvsagt «funnet på»).

Så har jeg bladd litt i Kunderas Udødeligheten, fordi den plutselig befant seg på et bord nær meg. Kundera har jeg stor sans for, og han er i det minste svært siterbar, men også her ble det bare bladring og hopping. Riktig nok med større utbytte enn hos Murakami, men ikke nok til at leselysten ble tent.

Nå må jeg Bastian-lese litt igjen, og så tror jeg at jeg begynner å bli moden for et mer substansielt verk igjen, noe jeg kan gå helt inn i og bli i en stund, bedrive slow reading i sommervarmen ... jeg tror det. Helt siden jeg i et innlegg nylig skrev at jeg ikke var i Bibel-modus, har jeg kjent at det med å lese Bibelen har jobbet litt i meg, så nå tror jeg at Bibel-modusen begynner å komme likevel. Som å lese Ulysses (jfr. fjorårets store leseprosjekt), bare enda sprøere ...

Noen ord for dagen

Never let your love life interfere with your appetite.


Siste dagen i Stockholm spiste jeg på en pizza- og pastarestaurant ved Humlegården som het Vapiano. Det er en kjede, hjemmesiden finner du HER.
Et trivelig og godt besøkt sted med et spesielt konsept. Den ene veggen var utsmykket med noe som illuderte en tavle full av tegninger og sitater. Av sitatene noterte jeg meg følgende (de svenske oversatt av meg):

Snakk med tomatplantene dine, men unngå fremmedord.

Livet er en kombinasjon av magi og pasta.

Just give me chocolate, and nobody gets hurt. (Illustrert med et portrett av Vito Corleone.)

Never let love interfere with your appetite.

Å skrive er å forandre

Alle forfattere har i hvert fall én ting felles; de skriver og skriver, stryker og stryker, forandrer og forandrer. Det gjorde også Selma Lagerlöf. Foto fra en utstilling i Kungliga Biblioteket.

Dagens WALTIC 2008

Den internasjonale forfatter- og oversetterkongressen WALTIC 2008, arrangert av den svenske forfatterforeningen, er over, og arrangørene var rørende enige om at det var en stor suksess. Det skal jeg ikke motsi dem i, men som jeg var inne på i gårsdagens innlegg, kunne jeg tenkt meg en mer faglig vinkling. Ikke fordi alt dette med ytringsfrihet, analfabetisme, rettigheter etc ikke er viktig, men det burde kanskje gått an å tenke to tanker samtidig i større grad.

I dag hørte jeg et kort foredrag av den britiske barnebokforfatteren Philip Pullman (seksten av hans bøker er oversatt til norsk, men jeg må innrømme at jeg personlig knapt har hørt om ham). Tittelen på innlegget hans var "The elementary particles of narrative" og tok utgangspunkt i tolkning av en del bilder fra klassisk kunst, altså mer kunsthistorie enn litterær teknikk, før han gikk over til å snakke om skriving og inspirasjon. Han sa blant annet følgende:

"Man blir ikke kunstner på noe felt hvis man ikke kan arbeide uten å være inspirert."

"Å være inspirert er å oppdage noe som allerede er der."


Og så fortalte Henning Mankell en historie igjen, om en kjent svensk profesjonell fotballspiller som skadet benet og ble liggende på sykehus (hadde inntrykk av at svenskene i forsamlingen skjønte hvem det var, men fotball og idrett er en totalt ukjent verden for meg). Men poenget er at denne fotballsparkeren på et tidspunkt ble interjuet av TV, og reporteren spurte hva han fikk tiden til å gå med. "Leser du, for eksempel?" spurte reporteren. Hvorpå fotballsparkeren spontant svarte: "Å nei, nei, jeg er ikke SÅ dårlig."

Henning Mankell sendte ham da en bok, som fotballspilleren leste, og ifølge Mankell leser han fortsatt. Det er altså håp for de fleste, skjønt Mankell mente vi hadde med to virkelig vanskelige tilfeller å gjøre når det gjaldt Paris Hilton og Victoria Beckham. Førstnevnte la engang fra seg en meny på en restaurant og utbrøt: "Jeg orker ikke all denne lesingen" og Victoria Beckham skal visstnok ha sagt at hun aldri har lest en bok.

Dette ble altså fortalt av et lesende og skrivende menneske til en forsamling av lesende og skrivende mennesker, og selvfølgelig lo vi godt av det, men ikke nedlatende tror jeg.

Til stede på avslutningssermonien var også Sveriges antagelig mest fremstående lyriker i dag, Tomas Tranströmer, i rullestol og uten taleevne, men hilst med stående applaus. Hans kone leste et av diktene hans, og en annen leste det i engelsk oversettelse.

Krig

Beviset på at jeg har betalt for hele dagen i dag, pluss et minutt i morgen!



Fra det øyeblikket man ankommer en storby med bil, er man i krig med denne byens parkeringsregime. Det er en tøff krig der motparten er fullstendig overlegen. Skal man overleve, er man først og fremst avhengig av gode etterretninger, dvs. man må sette seg inn i parkeringsbestemmelsene; sørge for å stå på riktig sted til riktig tid og betale det man skal.

Dette kan man kjøpe seg fri fra ved å velge parkeringshus. Parkeringshus er en frisone fra myndighetene. I et parkeringshus inngår man riktignok avtale med en privat, krigførende part - en lokal krigsherre, for å bruke et uttrykk fra mediene - men til gjengjeld blir man beskyttet mot vær og vind og mot styrkene fra parkeringsmyndighetene som streifer om i gatene. I et parkeringshus trenger man heller ikke drive etterretning, passe på tidspunkter etc; bilen står der den står så lenge man vil.

På gaten, derimot, er man ubeskyttet på alle måter. Men vær og vind er det minste problemet. Den store faren er regimet. Regimet bestemmer reglene og har midlene til å håndheve dem. Regimet gir blaffen i om du forstår disse reglene eller ikke, om du kommer langveis fra eller ikke. Disse reglene er absolutte, og du må pent følge dem. Noen regler er klart og tydelig skiltet, men ikke alle. Jeg må igjen understreke viktigheten av å gjøre et godt etterretningsarbeid. Det hadde ikke jeg gjort da jeg var i København i februar. Min feilparkering på Frederiksberg kan du se bilde av HER, og HER kan du se hvordan det endte.

Her i Stockholm var det ikke aktuelt med parkeringshus, siden det gikk an å parkere på gaten rett utenfor hotellet. Betaling fra 9-17 gjøres greit i kortautomat. Der tenkte jeg at bilen kunne stå hele tiden, men i går kom jeg tilfeldigvis til å overhøre at vertinnen/eieren av hotellet her snakket med en annen dame om parkering, og jeg ble så nysgjerrig at jeg blandet meg i samtalen. Det viste seg at det skulle være gatevask natt til i dag, så det var plutselig parkering forbudt. Dermed måtte jeg finne meg ny parkeringsplass - ved en tilfeldighet (?) hadde jeg ikke tatt min daglige rødvin i går, så jeg var kapabel til en liten kjøretur i nærområdet. Vertinnen viste meg på kartet hvordan jeg kunne kjøre for å finne en plass ikke altfor langt unna (det kryr av enveiskjøringer her), og jammen fant jeg meg ikke plass med en gang. I dag morges var jeg og hentet bilen igjen, så nå står den atter rett utenfor porten til hotellet (men jeg kan ikke se noe tegn til at gatene er blitt vasket, så jeg lurer på om det var noen som hadde misforstått noe).

Alt tyder nå på at jeg skal klare å unngå direkte angrep fra de stockholmske parkeringsmyndighetenes side. Jeg har sjekket skilter, jeg har snakket med folk med lokalkunnskap (for eksempel vet jeg hvor grensen går mellom gater med døgnavgift og gater med bare dagavgift), og jeg har vært pinlig nøye med tid og sted og betaling. I morgen ved nitiden forlater jeg Stockholm.

WALTIC 2008 i dag

Foredrag av Horace Engdahl i dag, sekretæren i Svenska Akademien (som deler ut nobelprisen) og kjent litterær personlighet i Sverige. Tittelen på foredraget var: ”The Nobel Prize: Dawn of a (new) canon?”
Interessant å høre om prisens skiftende skjebne i årenes løp, særlig hvordan synet på hva som er god litteratur, har endret seg. Ibsen ble for eksempel i sin tid betraktet som for negativ! Opprinnelig var det også Nobels vilje at prisen skulle gis til det beste litterære verket i foregående år, altså ikke for et forfatterskap, slik det senere er blitt.

Jeg snakket så vidt med Engdahl etterpå og fikk en hilsen i aforismesamlingen hans Meteorer, som jeg hadde tatt med meg ... ”med kollegial hälsning på tröskeln till världslitteraturen” (beklager at bildet er litt uskarpt).


Jeg har tidligere berømmet kongressen for det sterke internasjonale fokuset og fokuset på ytringsfrihet, analfabetisme etc., men jeg hørte Engdahl si til en annen at han personlig kanskje hadde ventet litt mer fokus på oversettelse som sådan, altså faglig stoff. Det er jeg enig i. Det er for lite av det.
Han sa også at når Svenska Akademien skal vurdere en forfatter på et ukjent språk, kan det godt hende at de i første omgang benytter seg av et tredjespråk. Dette med tredjespråk er mye diskutert blant oversettere, og jeg syntes det var veldig interessant å høre at SA benytter seg av dette. Tredjespråk vil si at man leser (eller oversetter fra) en oversettelse til et mer kjent språk, som engelsk, tysk eller fransk. Engdahl mener at Frankrike og Tyskland er best på oversettelse. I England og USA oversetter man for det første lite, og oversettelsene er ikke alltid gode.

The Value of Words

"The Value of Words" er mottoet for WALTIC 2008. Det er et motto med mange aspekter, jfr. hva jeg tidligere har sagt om analfabetisme og forfølgelse av skrivende mennesker. Men det handler også om det all litteratur dypest sett dreier seg om, nemlig om å fortelle historier. I den forbindelse må jeg bare nevne en liten ting som Henning Mankell fortalte i sitt innlegg i går. Han røpet at han var en lidenskapelig tyvlytter; han elsker å overhøre andres samtaler på gater og streder. I så måte er mobiltelefonen en stor gave, som han sa. I forrige uke hadde han tatt toget fra Göteborg til Stockholm, og foran ham satt en mann som snakket høyt i mobiltelefonen. Og som sa blant annet dette: "Nå har jeg nettopp kommet til København ..." Mankells første tanke var å rope høyt: "Ikke tro på ham! Ikke tro på ham!" men han gjorde det ikke.
Men der har vi en hel historie, ikke sant, i en tilfeldig overhørt replikk. Som Mankell sa: mannen snakket høyst sannsynlig med en dame. Man kunne skrive en hel bok bare ut fra en sånn replikk. Kanskje Mankell gjør det, men det sa han ingenting om.