Pliktlesing

Da jeg var på årsmøtet i Norsk Oversetterforening tidligere denne måneden, nevnte jeg at det var fordi jeg skulle bli innvalgt i en komité. Jeg er ellers ikke noe møte- og foreningsmenneske, men siden vi er en liten forening, syntes jeg at jeg måtte si ja når jeg ble spurt.
Komiteen er Bastian-komiteen for barne- og ungdomslitteratur. Bastian er oversetterforeningens egen oversetterpris, og arbeidet i komiteen består i å vurdere de påmeldte bøkene (eller for den saks skyld andre b&u-bøker utkommet i 2007/alternativt oversettere som i lengre tid har gjort seg bemerket på dette feltet) for å finne ut om noen av dem er verd en oversetterpris. I sommer må jeg med andre ord lese av plikt (men for betaling!). Forhåpentligvis får jeg tid til å dyrke min egen lesing ved siden av.

Katolsk i hodet

Jeg luftet for en tid siden spørsmålet om jeg skulle skille det katolske stoffet i denne bloggen ut i en egen blogg. Nå var det riktig nok mange som syntes at denne bloggen var ok som den var, med et visst innslag av temaer som ikke direkte har med bøker å gjøre, som for eksempel det katolske. Men jeg har likevel opprettet en blogg til, Katolsk i hodet, som du finner HER, og som nå så vidt er i gang. Dette er en blogg for spesielt interesserte - misjonerende i den forstand at den gjerne kan bidra til å synliggjøre troen og Kirken, men først og fremst skrevet av en katolikk for katolikker. Lesere av aroundbooks får selv finne ut om de har noe utbytte av å besøke den. Når jeg skiller ut det katolske temaet i en egen blogg, er det ikke bare fordi jeg synes det er uvedkommende i en blogg med bøker og lesing som hovedtema, men også fordi jeg ikke vil bli oppfattet som misjonerende. Jeg har selv alltid avskydd å bli utsatt for andres om enn velmente forsøk på å få meg til å tro noe bestemt, og jeg har full tillit til at andre mennesker selv klarer å finne ut hva de tror og ikke tror, helt uten min hjelp. Samtidig har jeg et personlig behov for å gå mer inn i det katolske, og det føler jeg meg selvfølgelig fri til å gjøre i en blogg med tydelig katolsk merkelapp.

"Katolsk i hodet" kommer sannsynligvis til å bli besøkt av en del ikke-katolikker, formodentlig også en del ikke-troende, dels som en "smitteeffekt" fra denne bloggen. Av erfaring vet jeg at den katolske kirke interesserer mange, på ulike nivåer - fra fascinasjon og nysgjerrighet til "skap-katolisisme", dvs. mennesker som kanskje kunne tenke seg å bli katolikk.

Det merkelige er at fascinasjonen for kristendommen i katolsk drakt ikke minst er påtagelig i ikke-religiøse kretser, for eksempel som et stadig tilbakevendende tema i Klassekampen, som jo også har en katolsk prest (dominikanerpater Arnfinn Haram) som fast bidragsyter.

Som katolikk har jeg også erfart at det å nevne, om så bare lett henslengt i en bisetning, at man er katolikk, fungerer som et utmerket "conversation piece". Det ville neppe vakt den samme interesse om jeg hadde sagt at jeg var frelsessoldat (hvis jeg var det). Hva kommer dette av? Jeg tror svaret dels er at katolsk kristendom er en vesentlig del av vår historie og vår identitet, og at referansene (kunst, film, bøker, medier etc) er så mange. Dessuten tror jeg det har noe å gjøre med at den katolske kirke representerer en fast norm i en normoppløst og relativistisk tid. Å bli katolikk er ikke gjort med et pennestrøk på et byråkratisk, statskirkelig prestekontor, det er en langvarig prosess som innebærer både en avklart tro og et forpliktende valg, og det tror jeg både provoserer og fascinerer.

Og dermed var det farvel til det katolske i denne bloggen.

Mellom glede og gru

Så er jeg ferdig med Raskolnikov, bedre kjent som Forbrytelse og straff. En av Dostojevskijs betydeligste romaner, og det jeg kaller et leseprosjekt. At jeg kjøpte min Lanterne-utgave i 1971, og først har fått lest den nå, er et kuriosum og egentlig uinteressant. Mange blogglesere har selvfølgelig lest denne boka, men som en kanonisk bok hører den nok også til dem som enda flere kjenner til, men ikke har lest. Tittelen Forbrytelse og straff røper tematikken i boka. Det er historien om en uhyrlig forbrytelse, først og fremst en studie i menneskesinnets irrganger (dvs gjerningsmannens).

Opprinnelig skulle boka handle om drukkenskap og sosial elendighet i St. Petersburgs leiegårdstristesse, og det gjør den i høy grad også. Pluss at vi har en kjærlighetshistorie eller to, den ene helt essensiell for bokens kjerne, den andre litt mer perifer. Som alle store forfattere, ser Dostojevskij menneskene. Og dem er det mange av, som i russiske romaner flest. Men i denne boken ikke flere enn at leseren beholder oversikten. Skildringen er som et digert, naturalistisk maleri i brungylne farger av et gatebilde i St. Petersburg, med et mylder av figurer - hovedpersonene i forgrunnen, og små og store bipersoner som fortaper seg innover i bildet. Det er så man kan lukte fattigdommen i fattigslige kamre og leiligheter, og høre ramlingen av vognhjul og klapringen av hover.

Det var om denne boka Nils Kjær sa: «... man leser og leser uten avlatelse, blendet, overveldet, i en rus og en feber av spent forundring, og i et utydelig villrede mellem glede og gru, en tilstand av svimmelhet som over en avgrunn.»

Og idet man lukker boka, savner man allerede menneskene og miljøet. Har du opplevd det noen gang, som leser? Å føle tap når boka er slutt, når du må si farvel til de menneskene hvis liv du formelig er blitt en del av, eller snarere omvendt - at de er blitt en del av deg?
Sånn omtrent føler jeg det etter å ha lest Raskolnikov.

En norsk Wikipedia-artikkel om boka finner du HER.

True love

En følelse som han lenge ikke hadde kjent, bølget gjennom hans sjel; en dyp bevegelse grep ham. Han gjorde ikke motstand - to tårer sprang fram av øynene og ble hengende i øyenvippene.
«Du vil altså ikke forlate meg, Sonja?» sa han og så med et svakt håp på henne.
«Nei, nei. Aldri - hvor du så går hen!» ropte Sonja - «jeg vil følge deg, følge deg overalt!»

Fjodor Dostojevskij: Raskolnikov

For eller imot semikolon?

Semikolon kan vekke sterke følelser. Les mer hos Dagbladet HER.
Selv er jeg en stor tilhenger av semikolon, aksenttegn og alt mulig annet som gjør språket tydeligere og mer nyansert. I DETTE innlegget fra denne bloggens aller første tid, kan du se hva Beckett mente om semikolon.

Hva er god blogging?

Virrvarrs regler for god blogging finner du HER.

Personlig eller privat?

Personlig eller privat? Mer om blogging fra min danske kollega Bente Hoffmann HER.

Les!

Åtte av ti som har born, les for dei. Det syner den store bokbransjegranskinga som Synovate gjorde for Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen i februar i år. Dei med høg utdanning og inntekt over 500 000 kroner les langt meir enn dei med lågare utdanning og lågare familieinntekt. Åtti prosent av dei som har born over ti år kan hugse at dei las dagleg, eller minst to-tre dagar i veka for borna.

Sjølv høyrer eg til dei som las dagleg for begge borna mine, og eg kjem sjølv frå ein heim utan tv, men med høgtlesing for heile familien. Dét er nemleg også ein god idé, ikkje berre å lese for borna.

Nokon trur at det å lese for borna fyrst og fremst handlar om underhaldning. Det gjer det òg - underhaldning, kos og samvær. Men umedvete handlar det også om noko heilt anna og mykje meir. Born som vert lesne for, tilegnar seg språkleg kompetanse, intellektuell modnad og kunnskapar. Fremjer konsentrasjon og læreevne gjer det òg. Det einaste negative høgtlesing for born kan medføra, er at den lesande forelderen sovnar, og kanskje ungen med. Eg trur mange foreldre kjenner seg att i det. Men å lese for borna treng ikkje vere noko ein gjer berre på sengekanten, sjølv om det er den ideelle måten å avrunda dagen på.

Blogging - en narsisistisk egotripp?

Min danske kollega Bente Hoffman drøfter hva blogging er, HER.

Ord for dagen

"Litteraturens väsen är heraklitisk. Man läser aldrig samma bok två gånger."

Horace Engdahl: Meteorer


Heraklit var som kjent filosofen som sa at man ikke kan stige ned i samme elv to ganger, han som mente at alt flyter, at alt er i stadig forandring (panta rhei) og at ting bare eksisterer i form av sin motsetning.

Etter at spectatia (se blogglisten) nevnte Engdahls aforismesamling for en god stund siden, har jeg brukt mye tid på å prøve å få tak i den. Sist jeg var i Norlis hovedbutikk, lyktes det (de har jo et veldig godt utvalg av svensk og dansk litteratur). Like etter meldte jeg meg på en stor forfatter- og oversetterkonferanse i Stockholm til sommeren, WALTIC 2008, og hvem skal være en av foreleserne der? Jo, Horace Engdahl. Håper jeg får anledning til å hilse på ham in persona. Jeg skal i hvert fall spise middag i samme sal hvor nobelmiddagen foregår!

Hver dag en bokdag

Det er visstnok verdens bokdag i dag. Jeg har ikke noe forhold til den. For meg er hver dag en bokdag, året rundt.

Men i dagens anledning bringer Aftenposten DENNE hyllesten til romanen. Mange bokbloggere og ivrige lesere vil kjenne seg igjen i den. For når vi snakker om å lese, er det jo underforstått at det er romanen vi snakker om.

Jeg har flere ganger nylig referert til en artikkel i Klassekampen sist helg, der Tor Eystein Øverås skriver om romanen med utgangspunkt i den britiske kritikeren James Woods bok How Fiction Works. Som min egen lille hyllest til romanen gjengir jeg begynnelsen og slutten på denne artikkelen:

«Georg Johannesen sa mange dumme ting. Som for eksempel dette om at romaner ikke er noe for voksne mennesker, at romaner er noe man vokser fra. Jo, jo. Først er det morsomt, neste gang er det litt mindre morsomt, til slutt er det som å høre en sliten performanceartist atter en gang dra onelinerne fra sitt velbrukte repertoar. Georg Johannesen var selv en passe interessant romanforfatter. Det er mange romanforfattere som har bidratt mer til verdens romankunst enn Johannesen har.
[…]
How Fiction Works er en bok til oss alle: forfattere, kritikere, den alminnelige (men interesserte!) leser. Den kan lære oss å skrive bedre, ved å velge bedre, men ikke minst kan den lære oss å lese bedre, mer oppmerksomt, mistenksomt, kritisk, og ikke minst pragmatisk. All litteratur skal ikke ’forstås’ [takk for den, Øverås!] Heller skal det lille som er bra reddes fra alt som er dårlig. Likevel: Vi kan være oss å være både på parti med forfatteren og mot ham. Vi leser en roman og lærer lovene for romanuniverset forfatteren selv har etablert. Så skjønner vi at han trår feil. Vi til og med kjenner gleden ved å ta ham på fersk gjerning - var han bare lat, og trodde at han skulle slippe unna med det? Så snur det igjen: Vi forstår at selv om det vi leser fra et romanteknisk synspunkt er langt ute og sykler, så er det fantastiske setninger vi leser, tanker som åpner, observasjoner som er slående formidlet med uventede ordvalg.
Kanonisk litteratur er som kjent sjelden ’feilfri’.»

Ord for dagen

"Han er nok en klok mann, men for å handle klokt er ikke klokskap tilstrekkelig."

Fjodor Dostojevskij: Raskolnikov (Forbrytelse og straff)
Det er Raskolnikov som sier dette om søsterens frier, Pjotr Petrovitsj, som han dypt forakter.

Nynorskdebatten

Brynjulf Jung Tjønns hjemmeside finner du HER.

Måter å bli kjent med seg selv på

Bare en liten personlig kommentar til Åse Klevelands utsagn om at "lesning er en måte å lære å kjenne seg selv på":

Å blogge er i grunnen også en interessant måte å lære seg selv å kjenne på. Og sin egen lesing, dersom man blogger om det. Jeg har i hvert fall aldri lest med så stort utbytte og så stor oppmerksomhet som etter at jeg begynte å blogge om det.


Illustrasjon: eget foto ("fotografikk", ikke manipulert)

Nynorskdebatten

«I fjor gjekk eg ut i et essay i Syn og Segn, samt kronikkar i ei rekke aviser, der eg hevda nynorsk er for krøkkete til å vere ein god reiskap i det daglege. Eksempelvis er nokre –elseord forbode, medan andre er lov. Det er, som Jung Tjønn påpeikar, ikke lett å vite fram og bak på nynorsk skriftspråk. Når ein då sit på ein travel nyhetsdesk i ei avis med tidleg deadline, vert nynorsken kort sagt ein ubrukeleg reiskap. Ein har ikkje tid til å sitte og vrengje og vri hovud og ordlister i jakt på kva som er lov og ikkje lov, stavingar og så bortetter.»

Anne Viken, journalist, skribent og blogger, i et innlegg i nynorsk debatten i Aftenposten, i dag.
Bloggen hennes er HER.

Et litt sent ord for dagen

«Lesning er en måte å lære å kjenne seg selv på.»

Åse Kleveland i spalten «Bokettersynet» i Dagblad-Magasinet 5. april 2008.

Kjærlighet og bøker

Some years ago, I was awakened early one morning by a phone call from a friend. She had just broken up with a boyfriend she still loved and was desperate to justify her decision. “Can you believe it!” she shouted into the phone. “He hadn’t even heard of Pushkin!”

Les mer HER.

Realisme

«Ellers er det lite som får opp turtallet hans like sterkt som når han får gå i rette med alle som lettvint avfeier ‘realismen’ som et utbrukt skjema for romansjablonger, ja til og med er dumme nok til å avskrive realismen som en tilbakelagt ‘epoke’. Om det er noe romanforfattere konstant baler og strever med, så er det jo det virkelige, ‘the real’. Jeg henger meg på: Det beste innenfor realismen var selvfølgelig også en realisme! Hva er vel Ulysses av James Joyce annet enn realisme på et mye høyere nivå enn hva Dickens i Bleak House eller Balzac i Tapte illusjoner noen gang presterte! Dette er ankeret i mine egne funderinger over romanformen: Viljen til realisme, viljen til å skrive fram det som er, men som ennå ikke har fått språk. Viljen til å bryte ut av formmessig døde kokongskall for å klare å uttrykke og gi ny form til den virkeligheten som ofte overses fordi det som har vært hele tiden resirkuleres og romanformateres til det gjenkjennelige.»

Tor Eystein Øverås i Klassekampen denne helgen, i artikkelen «Bare et påfunn» som tar utgangspunkt i den britiske kritikeren James Woods bok How Fiction Works.

Kunst vs. filosofi

Jeg er ferdig med Ferdydurke. Samtidig har jeg skaffet meg mitt eget eksemplar, en Lanterne-utgave (pocket) fra 1975, som kom i posten fra Bokloftet antikvariat i går. Baksideteksten lyder:

«Ferdydurke, som ble den store polske forfatterens gjennombruddsroman, utkom første gang i 1937 i Polen. Etter krigen ble den satt på indeks, og ikke sendt ut igjen før i 1957, da Gombrowicz hadde levd i eksil i 18 år.
Gombrowicz har selv betegnet denne surrealistiske, satirisk-groteske romanen som en anti-utviklingsroman, og har dermed bevisst stilt seg i opposisjon til en solid tradisjon i europeisk romankunst. Den anti-utvikling som beskrives i boken øker i takt med den voksende bevissthet om hva omverdenen og «de andre» venter seg av hver enkelt av oss. Ferdydurke regnes som Gombrowicz’ betydeligste bok, og den har plasert seg trygt som hovedverk i verdenslitteraturen, som opptakt til absurdismen, både i moderne dramatikk, prosa og poesi.»

Som nevnt i et tidligere innlegg, hadde jeg tenkt å skumme fort gjennom denne boka, nærmest bare for å ha lest den. Men det var ikke en bok som bare lot seg skumme gjennom. Den var en stor leseopplevelse, samtidig som jeg mer enn noen gang ikke klarte å nøye meg med bare å oppleve boka, noe som jo ellers er mitt hovedprinsipp når jeg leser, ganske enkelt fordi jeg ikke har litteraturvitenskapelige kunnskaper som gjør det mulig for meg å foreta noen dyptpløyende analyse. I noen tilfeller prøver jeg å skaffe meg litt bakgrunnskunnskap for å øke opplevelsen, som da jeg leste Ulysses. Dette behovet meldte seg raskt også under lesingen av Ferdydurke, blant annet kjøpte jeg, antikvarisk, et nummer av Vinduet fra 1968 med et intervju hvor Gombrowicz intervjuer seg selv, og en artikkel om Gombrowicz av Dag Solstad: «Nødvendigheten av å leve inautentisk.» Rent umiddelbart skjønte jeg ikke stort av hverken intervjuet eller artikkelen, men så prøvde jeg å lese Solstads artikkel en gang til, og da ga den noe mer mening.

Solstad innleder med å si at han vil forsøke å uttrykke hva det er ved G.s rike forfatterskap som har hatt betydning for ham personlig, og hvorfor. «Dermed vil vesentlige sider av hans egenart ikke bli berørt, eller bare bli streifet perifert, slik som f.eks. hans umoden-modenhets-problematikk, som han, etter hva jeg har lest, selv regner som noe av det viktigste han har beskjeftiget seg med.»

Og denne problematikken er jo ganske fremtredende i Ferdydurke.

Men Solstad fortsetter: «Til tross for at Gombrowicz selv, noe kokett, regner seg som kunstner og følgelig filosofisk dilettant, og til tross for at for eksempel Ferdydurke er «et sirkus og ikke filosofi», er det umulig å skrive meningsfullt om ham uten å ta utgangspunkt i et begrep: det begrep som betinger hans særegne måte å se menneskene på, og som hele hans diktning er et storstilt forsøk på å utlede konsekvensene av. Dette begrep er Form. […] Som man ser er det ikke Formen sett isolert som interesserer, men et menneskes kamp mot den. Men hva er Form? Noe unøyaktig kan vi oversette det med ord som struktur, mønster, rolle, situasjon. En mer dekkende definisjon er kanskje denne: Form er alt det som menneskene manifesterer seg gjennom; handlinger, ansiktsuttrykk, språk, institusjoner, bevegelser, kropp, idéer m.m. Formen varierer for hver situasjon et menneske opptrer i, og et uunngåelig spørsmål blir da: Hva er det som betinger et menneskes form (rolle, måte å være på) i en gitt situasjon? Det er situasjonen selv, slik den foreligger og som våre manifestasjoner er et svar på, og denne situasjonen er bestemt av andre. All den stund Formen blir noe mennesket tar på seg for å møte utfordringen fra noe som er der fra før, bestemt av andre, blir mennesket aldri identisk med seg selv. Og dette – at vi aldri er identisk med oss selv – er ikke utelukkende et beskrivende utsagn, det er også fra Gombrowicz’ side et verdiutsagn. Det betyr at vi ikke skal identifisere oss med vår form, våre manifestasjoner, våre idéer, våre måte å være på. Det betyr at de som virkelig identifiserer seg fullt ut med det de gjør, lever et liv uten innsikt og følgelig også et løgnaktiv liv. Vår eneste mulighet til å leve et etter omstendighetene menneskeverdig liv ligger i å opprettholde en distanse til den måten vi opptrer på.»

Så langt Solstad. Gjør dette meg noe klokere? Gjør dette at jeg forstår bedre det jeg har lest, når jeg nå har lest Ferdydurke? Gjør det opplevelsen av Ferdydurke større? Til en viss grad, ja. Jeg må i hvert fall innrømme at jeg synes at denne svært teoretiske utlegningen til Solstad er interessant.

Men egentlig skriver jeg nå om noe helt annet, nemlig om min måte å lese en hvilken som helst bok på; det vil si «opplevelsesmåten» i motsetning til «analysemåten». Min grunnleggende holdning til all kunst, er å oppleve, ikke «forstå» og analysere. I tilfellet Gombrowicz har jeg i så måte støtte hos forfatteren selv; han regner seg nemlig som kunstner og karakteriserer Ferdydurke som «et sirkus og ikke filosofi». Også Joyce har sagt noe lignende om Ulysses; at det er en bok som skal oppleves. Og jeg har forutsetninger for å oppleve, men ikke for å analysere.

Det er min overbevisning at enhver forfatter, enhver kunstner, skaper et kunstverk for at det skal oppleves. Hvis det er snakk om det jeg kaller ekte kunst, er en eventuell idé bak kunstverket fullstendig underordnet den kreative prosessen, ideelt sett i den grad at den er ubevisst. Kunstnere og teoretikere (som litteraturvitere og kunsthistorikere) befinner seg derfor egentlig i to forskjellige verdener og forstår hverandre i en viss forstand ikke. En virkelig kunstner er komplett likeglad med hva forståsegpåerne mener om verket, og forståsegpåerne er, til tross for at de kan analysere et verk til minste detalj, ute av stand til å ha en virkelig personlig opplevelse av verket. Det tør de nemlig ikke, for det å ha en personlig opplevelse av et kunstverk (for eksempel en bok), innebærer risikoen for å bli personlig berørt på en måte som kan oppleves som direkte følelsesmessig truende og i sin ytterste konsekvens forandre hele ens liv.

Med sin teoretiske, akademiske distanse slipper en litteraturviter eller kunsthistoriker dette. Det som ytre sett fortoner seg som innsikt, er i virkeligheten en mur, et forsvar mot den virkelige innsikt som innebærer risikoen for personlig følelsesmessig berøring (og belastning).

Har jeg beveget meg bort fra Gombrowicz og Ferdydurke nå, eller er det en sammenheng? Jeg vet ikke. Akkurat som lesingen, tar også tenkingen sine egne veier av og til. Og i likhet med Gombrowicz er også jeg kunstner og følgelig en filosofisk dilettant. Uten sammenligning for øvrig.

Ord for dagen

«En reise kan føre deg til et sted som ikke finnes på noe kart.»

Replikk i filmen Cold Fever

Var nylig innom den lokale filialen av Platekompaniet og fant denne filmen fra 1996 til en pris som gjorde at jeg spanderte på meg et gjensyn. Den var enda bedre enn jeg husket den. Og ganske sær. Den er i en serie som heter «Silver Screen Selection», som består av «kunstneriske» filmer fra land man vanligvis ikke ser filmer fra. Jeg har sett en del av dem, og hittil ikke blitt skuffet. Denne er en islandsk film som handler om en japaner som av familiære grunner foretar en reise til Island.

Hva det er med Dag Solstad

«Noen forfattere har skikkelsesskapende evner, andre har det ikke. Dag Solstad, for eksempel, skriver om menn som ligner hverandre til forveksling, under nye navn og i nye forkledninger. Han er en forfatter med klare begrensninger, men dette har han skjønt, og derfor får han så mye ut av det lille han kan. Det er dette som skiller Solstad fra mange av hans kolleger, som rastløse og energiske farer gjennom landskapet, plukker noe opp og slipper det igjen. Solstad plukker ikke opp så mye, men når han først har plukket opp et eller annet, så slipper han det ikke før han har brukt det for alt det er verdt. Han går skoene helt ut, sliter buksa til det er hull på knærne, bærer frakkene til de er like skjeve som ryggen hans.»

Tor Eystein Overås i artikkelen «Bare et påfunn» i Klassekampen i dag. En svært lesverdig artikkel, for øvrig, om den profilerte britiske kritikeren James Woods bok How Fiction Works.

Nynorsken i våre hjerter

Brynjulf Jung Tjønn får flere tilsvar i Aftenposten i dag, på sitt bebudede farvel til nynorsken (se DETTE innlegget). Det ene er fra oversetteren Jan Wesenberg som har et like anstrengt forhold til bokmålets mange valgmuligheter som Tjønn har til nynorskens, og som ikke er fremmed for en faneflukt i motsatt retning av den Tjønn vil foreta. «... la gå at eg ikkje har allverdas rutine på nynorsk, men det er i alle fall råd å skrive nynorsk konsekvent, om ein vil. Medan bokmålet liknar på ei såpeglatt sklie der ein får lyst til å huke seg ned, eller kjennest som ein konstant paranoia om korkje å vere for overdressa eller underdressa i samanhengen og i høve til bakgrunnen, har nynorsken i alle fall ein nøytralitet og stilistisk diskresjon i grammatikken,» skriv Wesenberg, som passande nok gjeng over til nynorsk i innlegget sitt, for å illustrera kva han meiner.
Sjølv kjenner eg meg godt igjen i Wesenbergs hjartesukk over dei mange valmoglegheitene ein har på bokmål: «Skal jeg la et a-partisipp gløtte frem i dag, eller skal jeg ikle dem alle trygge et-burkaer?» Eller skal eg seie «fram» eller «frem», vil eg leggje til for eigen del.

Olav H. Harrestad tillegger i sitt innlegg Jung vikarierende motiver, slik jeg også gjorde, eller i hvert fall antydet, i mitt blogginnlegg. Om enn ikke økonomiske i dette tilfellet, i hvert fall ikke direkte: «Ein som skal opp og fram i Oslo, går ikkje over til byens rotfaste språk. I hovedstaden kuttar ein røter. På same vis er det med nynorsken, han vert ein hemsko i hovudstaden for andre enn dei som arbeider innafor nynorskinstitusjonane. At eit språk må vera lett og ha minst mogleg av bøyingar osb. for å vera liv lage, er ein illusjon. Eit slikt argument held korkje for franskmenn eller russarar, ikke tyskarer eller svenskar heller for den saka si skuld.»

Nå blir det spennende å se hva Jung svarer.

Ord for dagen

"Det finnes ikke noe levende språk som er 'slitt' eller 'uttømt', som er uten kraft til å skape: Det finnes bare kraftløse forfattere, forfattere som fortviler over språket fordi deres døde tanke ikke finner annet enn døde former."

Claude Simon

Byråkratisk nytale.

Det er ikke bare Brynjulf Jung Tjønn som er språkfrustrert (se innlegget "Farvel til nynorsken?" litt nedenfor). Elin Ørjasæter har DETTE hjertesukket over byråkratisk nytale.

Trist kollega

Jeg syntes nok min kollega Tom Lotherington virket litt trist under middagen etter årsmøtet i Norsk Oversetterforening på lørdag, og HER er forklaringen. Men han skriver jo jævlig godt, da.

Bøker nok?

Bøker nok? For en fryktelig tanke. (Beklager et litt dårlig bilde fra kontoret mitt.)

For en tid siden var jeg innom den lokale bokhandel, eller rettere sagt den av dem som liksom er den eldste og ledende i den lille byen jeg bor i. Den har aldri inspirert meg, og siden kjøp av nye bøker for meg stort sett foregår i Norlis hovedkvarter i Universitetsgaten, er det sjelden jeg besøker den lokale Ark-butikken. Men forleden tok jeg som sagt en tur innom, vel mest for å se om det skulle være noen nedsatte rester etter mammuten jeg ikke kunne si nei til. Det var det ikke. I denne bokhandelen er det en kjeller hvor det blant mye rot også er en del nedsatte bøker, og jeg gikk ned og kikket, men uten å finne noe der heller. På vei opp trappen igjen, ble jeg slått av følgende tanke: Kanskje jeg har bøker nok! Men jeg slo den raskt fra meg som absurditeten den var. Bøker nok? Aldri.

Jeg har aldri kjøpt bøker for volumets skyld, men i tidligere år var det jo så mye jeg ikke hadde, og innkjøpene kunne bære preg av det. Fortsatt har jeg selvfølgelig ikke bøker nok, men jeg kjøper mer bevisst enn før, det gjelder både innkjøp av nye bøker og utvidelser av den bestanden jeg har fra før. Etter Oslo-turen nylig, redegjorde jeg for hvilke nye bøker jeg kjøpte på Norli (se et par innlegg nedenfor). Som vanlig var jeg også innom Oslo Nye Antikvariat, bare en snartur for å se om han hadde Ferdydurke. Det hadde han ikke, dvs. han hadde den på dansk, og jeg kjøpte den, for det er alltid interessant å sammenligne skandinaviske oversettelser.

I går tok jeg meg en tur på nettet for å finne Ferdydurke der, og fant den hos Bokloftet på Løten. Under denne letingen fant jeg et gammelt nummer av Vinduet hos Nynorsk Antikvariat i Tvedestrand, og bestilte det også fordi det sto en del av Gombrowicz der, blant annet en artikkel av eller intervju med Dag Solstad om hans forhold til Ferdydurke (jfr. en kommentator her i bloggen som gjorde meg oppmerksom på denne bokens betydning for Solstad).
Samme dag poppet det inn en nyhetskatalog fra Wangsmos Antikvariat i Trondheim, og derfra bestilte jeg Bøgernes verden av den danske forfatteren Martin A. Hansen og Jean-Paul Sartre: Hva er litteratur? Jeg liker bøker om bøker, som noen kanskje har oppdaget.

Jeg prøver å holde litt igjen på bokkjøpene, men når det er noe jeg trenger (da tenker jeg mest på fagbøker, som ordbøker etc) eller blir nysgjerrig på eller rett og slett bare får lyst til å lese, så er det som regel ikke så langt fra tanke til handling.

Regnskapsføreren min gjorde meg nylig oppmerksom på, i forbindelse med arbeidet med årets selvangivelse, at jeg hadde kjøpt bøker for over tyve tusen i fjor bare med kort. I tillegg kommer kontantkjøp. En bok her og en bok der ... det virker liksom ikke så mye der og da, men når man ser de store summene svart på hvitt ...
Men bøker nok? Ha, ha!

Ting du ikke visste om te

Les dagens Virrvarr HER.

Farvel til nynorsken?

"Farvel til nynorsken" er tittelen på Aftenpostens kronikk i dag (Kulturdelen, side 4). Det er forfatter og journalist Brynjulf Jung Tjønn som er frustrert over nynorskens utvikling. "Eg veit snart ikkje bak og fram eller opp og ned på nynorsken. Eg forstår meg ikkje lenger på han [...] For det meste er jo lov i nynorsken i dag!"
Akkurat dette har jeg også stusset over, nå i min nyvakte nynorskinteresse. Jeg har bare skummet denne kronikken foreløpig, men skal lese den grundig i lunsjen. Den burde interessere alle som er opptatt av nynorsken i dag.

Ord for dagen

Det finns fyra alternativ:

1. Man har något att säga och säger det.
2. Man har något att säga men säger något annat.
3. Man har inget att säga och tiger.
4. Man har inget att säga men låter ändå orden flöda.

Litteraturen, i egentlig mening, är alternativ 2. Många böcker tillkommer under alternativ 4, inte minst sedan författandet ble ett yrke. Alternativ 1 förordas av Schopenhauer. Alternativ 3 är oantastligt men mycket ovanligt.

Horace Engdahl: Meteorer

På DENNE bloggen fant jeg følgende om Horace Engdahl:
"Nu har alla nobelpris delats ut och såklart måste man uppmärksamma allas vår Horace Engdahl för att han, år efter år, basunerar ut vem som har vunnit i litteratur.
Horace är Den svenske Akademiens ständige sekreterare sedan 1999. Han började plugga litteraturvetenskap under 60-talet, sin fil.kand tog han 1970. Allt vid Stockholms universitet där han senare doktorerade och fick en fil.dr 1987. Han har fru och en son på 26. Annars så måste han vara en av världens tråkigaste människor att googla på. Det enda man får fram är att han, faktiskt, inte har läst Da Vinci-koden och att han enligt någon krönikör på Aftonbladet tydligen är görsmart. Visst tycker vi väl ändå alla om Horace."

“The real problem is people who don’t believe in anything greater than themselves.”

Anne Rice skriver nå om Jesus. Les mer HER i The New York Times.

Dagens innkjøp

Endelig fikk jeg tak i Horace Engdahls aforismesamling Meteorer.
Eit lite døme: "Den som tiger samtycker inte, han söker efter ett större nej än det som finns i språket."



Bokinnkjøp hos Norli hører med når jeg er i hovedstaden. Norli, fordi det er min yndlingsbokhandel, og fordi det er stedet for det såkalte kontantsalget, hvor vi som er i bokbransjen handler nye bøker med rabatt. Noen frynsegoder skal jo vi også ha. I dag kjøpte jeg:

1) Horace Engdahl: Meteorer
Aforismer av den kjente sekretæren i Svenska Akademin. Tror det var Spectatia som gjorde meg oppmerksom på den i sin tid. Har prøvd å få tak i den lenge, men nå hadde Norli heldigvis fått ny forsyning.

2) Anna Gavalda: Saman er ein mindre aleine
Har hørt så mye om denne at jeg hadde bestemt meg for å se nærmere på den. Men jeg hadde ikke før kommet hjem, før en annen kastet seg over den og begynte å lese.

3) Anna Gavalda: Eg vil at nokon skal vente på meg
Har jeg tatt én bok av Gavalda, kan jeg like godt ta en til, tenkte jeg.

4) Nynorskordboka. 4. utgåva. Syntes jeg måtte ha denne, nå som jeg har fått et forhold til nynorsk. Prisebelønt er den også, og stor og tykk. (F.eks. har jeg ved hjelp av denne ordboka funnet ut at det kan hete både «aleine» og «åleine» på nynorsk, jfr. tittelen på Gavaldas bok.)

5) Hélène Cixous: Gull - breva frå fra min. Ble nysgjerrig på denne etter en god anmeldelse i Morgenbladet.

6) Gunnhild Øyehaug: Knutar. Så den anbefalt et sted, husker ikke hvor. Men den passer inn i utforskingen min av norsk samtidslitteratur, og så er den på nynorsk.

7) Ord och motsatsord. En svensk antonymordbok. «Vidgar och utmanar ditt ordförråd.» Antonymer er ord med motsatt betydning. En slik ordbok finnes ikke på norsk. Av og til har man faktisk behov for å vite hva som er det motsatte av noe.

8) Norsk-dansk, dansk-norsk. Gyldendals Røde Ordbøger. Liten, tykk lommeordbok, med bl.a. «guide til det norske sprog». Jeg kjøpte den fordi det er den eneste dansk-norske ordboka som finnes. Oppslagsverk får en oversetter aldri nok av.

En litt sen helgerapport

Jeg skulle ha blogget under hovedstadsoppholdet, men PC-en klarte ikke å få kontakt med det trådløse nettet på Katarinahjemmet. Et eller annet med IP-adressen. Nå har jeg lært hvordan jeg skal reparere det en annen gang.

Katarinahjemmet og oversetterforeningen harmonerer på mange måter. Begge steder summer det i fremmede tungemål. På Katarinahjemmet spiste jeg frokost sammen med bl.a. to spanske prester (nobody expects the spanish inquisition ...) og i oversetterforeningen skjer det rett som det er at noen av mine ærede kolleger snakker sammen på f.eks. italiensk eller russisk for moro skyld. Eller konverserer gjester fra utenlandske oversetterforeninger, på dette årsmøtet nærmere bestemt Georgia.

Dessuten svever Sigrid Undsets ånd til en viss grad over Katarinahjemmet, og i trappen opp til rådssalen i Forfatternes Hus i Rådhusgata 7, der Norsk Oversetterforening holder til sammen med en rekke andre litterære organisasjoner, bl.a. Den norske Forfatterforening, møter jeg henne igjen, for der henger det kjente maleriet av Eivind Engebretsen som forestiller et møte i Det litterære råd i Den norske forfatterforening en gang i begynnelsen av 1930-årene, hvor Sigrid Undset figurerer som eneste kvinne rundt bordet.

Etter festmiddagen på lørdag vandret mange i retning av Operaen for å bivåne det storslåtte fyrverkeriet, mens noen av oss nøyde oss med å se det fra vinduene. Jeg har aldri sett så store sammenstimlinger utenfor utestedene i sentrum som da jeg vandret hjem lørdag natt. Folk overalt. Trivelig. Det samme kan man ikke si om været i hovedstaden denne helgen.

Mrs Dalloway i kloster

Ved hjelp av de ca 150 hestekreftene jeg disponerer, har jeg latt meg frakte til hovedstaden langs en vårgrå og kveldsstille E18, og er nå på plass i klosterherberget, hvor jeg ble ønsket blidt og gjenkjennende velkommen av vakthavende nonne. Jeg har jo bodd her noen ganger etter hvert, og de vet at jeg tilhører folden.

Mitt hovedstadsopphold er denne gang, som så ofte ellers, i embets medfør, jeg skal nemlig på årsmøte i Norsk Oversetterforening i morgen, lørdag, med påfølgende middag om kvelden. Jeg er så absolutt ikke noe foreningsmenneske og hører til dem som skyr alle former for verv, ikke fordi jeg er arbeidssky, men fordi jeg ikke passer til denslags, men da jeg ble spurt om å sitte i en komité, syntes jeg ikke jeg kunne svare nei, siden vi er en såpass liten forening at man føler en viss forpliktelse til i hvert fall å bidra litt. Og når dette årsmøtet først skal velge meg inn i en komité, så syntes jeg også at jeg kanskje burde være til stede på det. Så derfor er jeg her, og sitter nå og blogger i min lille celle, etter en kort vindusshopping i Bogstadveien. Jeg må jo ut og gå, enten jeg er her eller der.

Forrige gang jeg var her fant jeg Graham Greenes essays i bokhylla ute på gangen, og hadde tenkt å lese videre i den under dette oppholdet, men så var den borte vekk. Dårlig gjort. Hva er det for slags mennesker som rapper bøker i et kloster? I stedet fant jeg Mrs Dalloway på engelsk, i paperbackserien Oxford World’s Classics. Jeg vil lese mer engelsk litteratur på originalspråket, har jeg funnet ut. Foreløpig har jeg ikke kommet lenger enn til innledningen, men der har jeg fått vite at Virginia Woolf begynte å lese Proust våren 1922 (og fortsatte med det i flere år), og at hun, fordi hun leste ham på fransk, trodde at det fremmede språket beskyttet henne mot å bli altfor påvirket av ham i sin egen skriving. ”All the same, there is a Proustian glimmer about Mrs Dalloway.”

Man får også vite at hun mislikte bøkene til Joyce, særlig Ulysses, formodentlig, skjønt hun fant det siste kapitlet ”immortal”. Kanskje hun bare var sur fordi Joyce kom henne i forkjøpet med å la boken foregå i løpet av én dag i juni, noe både Ulysses og Mrs Dalloway gjør. Også på andre måter er det vel mer enn sannsynlig at Woolf lærte et og annet triks av Joyce, ikke minst ”in giving expression to the flow of her thoughts”.

Nå tar jeg med meg Mrs Dalloway til sengs.

Ord for dagen

"Jeg hadde alle forutsetninger for å være lykkelig, bortsett fra lykken."

Fernando Pessoa: Stoikeren
Portrettet av Pessoa er street art fra Lisboa, fotografert av Børge Skråmestø

Eller man kan se sånn på det:

" ...og jeg tenker på meg selv, at jeg er heldig på et vis, med alle mine feil og mangler, jeg er heldig fordi jeg er meg, for at jeg overhodet kan skrive ned alt det idiotiske som flimrer forbi."
Fra The Boring Store. Hele innlegget finner du HER.

Ny blogg?

Jeg lurer på om jeg skal opprette en blogg til. Som om det ikke er nok arbeid med én, men poenget er: Dette skal være en blogg om bøker og lesing. Mine bøker og min lesing. Med «mine bøker» mener jeg dem jeg har i bokhylla, ikke dem jeg lager selv. Men jeg synes det er relevant at jeg skriver litt om jobben min som forfatter og oversetter også.
Noen ganger synes jeg at jeg går litt for mye utenom denne bloggens egentlige tematikk. Morgenturene mine med bikkjene kan ikke kalles så veldig relevante, for eksempel, og så er det dette med det katolske som jeg er veldig usikker på. Jeg tror at jeg i begynnelsen bare kom inn på det katolske i forbindelse med bøker og filmer, og sånn sett var det jo relevant. Men jeg kjenner at jeg har lyst til å skrive mer om dette, og derfor tenker jeg på å opprette en katolsk blogg, sånn at jeg kan skille det ene fra det andre. Med andre ord: 1) Mindre personlig/privat stoff i aroundbooks, og mer om bøker. 2) En egen blogg for den katolske sfæren i livet mitt.
Er det noen som har noen synspunkter på det?

Å nei, please ...

Jeg holder på å oversette to små bøker for barn, i en serie om forskjellige religioner. Jeg skal oversette bøkene om kristendommen og jødedommen. Originalene er på engelsk, og som så ofte i slike tilfeller er de preget av en annen kirkelig virkelighet enn vår. Det gjør at oversetteren til en viss grad må tilpasse teksten. Når teksten i tillegg inneholder faktiske feil, blir det enda mer jobb på oversetteren.

Slike faktiske feil er for eksempel når forfatteren skriver: «Roman Catholics believe that these [brødet og vinen] become the actual body and blood of Christ.» Dette utsagnet er riktignok ikke feil i seg selv, men slik det står, kan det se ut som om denne reelle forvandlingen bare skjer i den katolske kirke. Forvandlingen er imidlertid like reell f.eks. også i statskirken, som jo har aktualitet for norske forhold. Uenigheten ligger i varigheten av forvandlingen. I protestantismen regner man brødet og vinen som forvandlet så lenge nattverden pågår, mens den katolske kirke anser forvandlingen som permanent. I katolske kirkerom oppbevares brød som er til overs etter nattverden, i et spesielt skap som kalles tabernakelet (ved alteret, markert med en rød lampe). Det vil si at Kristus alltid er konkret til stede i en katolsk kirke. Det er denne tilstedeværelsen vi katolikker kneler for.

Et annet sted sier forfatteren om konfirmasjonen: «In Protestant and Catholic churches the confirmation is usually carried out by a bishop who lays hands on the person’s head to signify that Christ’s living spirit is being passed on. They then become full members of the church and may receive Holy Communion.» Jeg vet ikke hvordan det er hos protestantene, men for den katolske kirkes vedkommende er dette feil. Katolske barn mottar kommunionen (nattverden) første gang i niårsalderen ved en egen kirkelig begivenhet som kalles førstekommunion, og som ligner litt på konfirmasjonen ved at det foregår undervisning forut for den.

Ja, ja, dette var for så vidt digresjoner. Det jeg egentlig skulle frem til, var at jeg i forbindelse med denne oversettelsen har vært nødt til å lese en del i Bibelen. Jeg må innrømme at det er lenge siden sist jeg gjorde det. Problemet, sett med mine øyne som leser, var at tekstene både i Det gamle og Det nye testamente plutselig sto for meg med en helt annen klarhet enn tidligere. Det har jeg opplevd flere ganger i det siste, for eksempel både med Raskolnikov og Sult. Er det jeg som er sent utviklet, eller hva? Eller er det bare sånn at man opplever litteratur forskjellig i forskjellige faser av livet?

Men altså -- jeg fikk lyst til rett og slett å lese Bibelen. Gjerne hele, for den saks skyld (det har jeg aldri gjort før). Og det er dette leseprosjektet jeg sier «Å nei, please ...» til, for det må jo være ti ganger mer omfattende enn å lese Ulysses, for eksempel. Dessuten er jeg jo ikke ferdig med Raskolnikov og Hermanas ennå, fordi jeg er blitt hengende fast i Ferdydurke.

Så mye å lese, så lite tid ... et hjertesukk jeg ikke pleier å komme med, men nå ... Og så Bibelen, av alle ting. Og siden jeg jo er en troende katolikk, må jeg nødvendigvis lure på om denne lese-inspirasjonen kommer fra veldig høyt hold, så mitt «Å nei, please ...» er egentlig en bønn om å få slippe å gi meg i kast med dette lese-prosjektet. Men skal jeg være en god troende, må jeg jo la meg inspirere av ham som godtok Faderens vilje fremfor sin egen, den gangen han ba i Getsemane-hagen. Uten sammenligning for øvrig. Du tror jeg fleiper nå, ikke sant? Men jeg gjør ikke det.

Et illustrerende innlegg

De to siste innleggene mine har vært uten illustrasjon. Det er tilfeldig, eller kanskje ikke. Til lørdagsrapporten hadde jeg egentlig tatt bilde av vaskebøtta, men rakk ikke å legge det inn på PC-en.

Men tilfeldig? Kanskje ikke, jfr. hva jeg tidligere har sagt om tilfeldigheter. Jeg kjenner nemlig at DETTE innlegget på Flimre-bloggen satte i gang en prosess hos meg. Jeg har aldri oppfattet Ainas blogg som kjedelig, og jeg leser ikke blogginnlegg, hverken der eller andre steder, først og fremst på grunn av illustrasjonene. Og siden jeg nå tror på dette med synkronitet - en annen blogg jeg ganske nylig oppdaget, er dominikanerpater Arnfinn Harams personlige blogg. Den er uten illustrasjoner, og en av de personlige bloggene jeg leser flittigst. En av grunnene til at jeg leser denne, er selvfølgelig at jeg selv er katolikk og dessuten «utlært» nettopp hos dominikanerne i Neuberggaten. Men Harams blogg er også god og velskrevet, og når han tar oss med på togturene sine mellom Oslo og Roma, er det nesten som å være der selv. Men den er altså uten bilder, denne bloggen.

The Boring Store er en annen blogg jeg ble oppmerksom på i dag faktisk. Den har illustrasjoner, riktignok, men teksten dominerer så absolutt, og den hører også til de ekstremt velskrevne. Er det ikke deilig med bloggere som virkelig kan skrive? Det synes jeg. Og det er mange som kan det, for all del.

Men tilbake til illustrasjonene. Jeg har alltid tenkt at alle innlegg må bloggen min må ha en illustrasjon. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg har lyst til å eksperimentere litt med å ikke ha det. Og kanskje jobbe mer med ordene.

Lørdagsrapport.

Det er lørdag, og lørdag bruker jeg blant annet til å gjøre rent i huset. Bare for ordens skyld: Når jeg gjør rent i huset, så hjelper jeg ikke til hjemme. Når jeg gjør rent i huset, så er det nettopp dét jeg gjør - jeg gjør rent i mitt eget hus. Bare så det er sagt. Jeg synes nemlig det er svært diskriminerende når man snakker om menn som «hjelper til hjemme». Som om det ikke er deres hjem, liksom. At det kanskje er menn som ikke ser det sånn, er ikke mitt problem.

Men tilbake til rengjøringen. Det er deilig når det er rent i huset, men man kan jo spørre seg om vitsen, for det går ikke mange månedene før det er like støvete og møkkete igjen. Det var ment som en morsomhet, og den er ikke suget av eget bryst; jeg tror det var den amerikanske komikeren Joan Rivers som egentlig sa det. Eller noe lignende. Den britiske forfatteren Quentin Crisp, som var homo lenge før det ble moderne og en sitatsprøyte av de store, fant rett og slett ut at husarbeid var helt bortkastet, for etter en stund (etter hans mening ca 4 år) blir det ikke mer skittent.
Den enkleste formen for husarbeid er som kjent å feie over rommet med et blikk, men det blir det jo ikke rent av. De fleste foretrekker å ligge oppå en sofa fremfor å støvsuge under og rundt den, men som britiske Shirley Conran sier, må man være effektiv for å kunne være lat. Eller sagt på en annen måte: Først yte, og så nyte. Ingenting er som å legge seg på sofaen etter en god rengjøring.

Dottie Archibald, hvem nå det måtte være, sikkert en amerikansk komiker det også, blir ofte sitert for å ha sagt at hun og hennes mann har funnet et glimrende system når det gjelder husarbeid, nemlig at ingen av dem gjør det. De mener kanskje at det er bedre med litt støv i krokene enn et rent helvete. Men det er jo tydelig at hun har lest Folk og røvere i Kardemomme by: «Ingen av dem likte å rydde opp, og ingen av dem gjorde det. Ingen av dem likte å vaske opp, og ingen av dem gjorde det heller» som Thorbjørn Egner sier om røverne.

Jeg har også strøket tøy i dag, det er faktisk noe jeg liker å gjøre. Jeg vil jo nødig havne i samme situasjon som den amerikanske komikeren Phyllis Diller, som påsto at hun var atten år på etterskudd med strykingen. At det ofte kan føles sånn for noen og enhver, er en annen sak. Det var for øvrig Diller som også sa: «Man dør ikke av husarbeid, men hvorfor ta sjansen?»

Når det gjelder tilstanden i huset sånn generelt, omtaler John Irving et hus på følgende måte i Garps bok: «Huset så aldri uryddig ut, og det var aldri skittent, men den huslige orden var preget av et visst hastverk.» Det er det sikkert noen som kjenner seg igjen i. Den amerikanske humoristen (det er mange av dem) Erma Bombeck sa: «Mitt prinsipp når det gjelder husarbeid, er at hvis det ikke formerer seg, lukter, tar fyr eller sperrer for kjøleskapsdøra, så bare la det være.» Og A.A. Milne, han med Ole Brumm, du vet, hevdet at en av fordelene med å ha det rotete, var at man stadig gjorde spennende oppdagelser.

Én ting er i hvert fall sikkert, og det er det jeg som sier, at hvis du er hysterisk opptatt av at det er veldig pent og rent hele tiden, så må du ikke ha hund. Og i hvert fall ikke to. Og i hvert fall ikke i vårløsningen, eller når det regner.

Men nok om det. Nå skal jeg lage pizza.

The greatest unknown writer of our time.

Jeg leser som sagt Ferdydurke av Witold Gombrowicz, omtalt i svenske Wikipedia som «et av de største navnene innen absurd litteratur og teater». Og en annen kilde omtaler romanen Ferdydurke som et mesterverk innen modernistisk litteratur. Hittil har jeg ikke sett noe negativt om Gombrowicz. Til gjengjeld har jeg nesten ikke sett noe om ham i det hele tatt.

Hvorfor leser jeg ham? Fordi en venninne leste Ferdydurke, og anbefalte ham. I virkeligheten ble denne polske leseutflukten varslet allerede flere uker tidligere, da anne w spurte om polsk litteratur i en kommentar til et innlegg i bloggen min. Da ble det lagt en kime i underbevisstheten min, som reagerte da min venninne nevnte Gombrowicz og Ferdydurke. Vi snakker vel nå egentlig om dette med ikke-tilfeldigheter igjen, synkronitet. Men jeg skal ikke ta opp akkurat det til debatt nå. Jeg var helt sikker på at jeg hadde Ferdydurke, og ble derfor veldig overrasket da jeg gikk til hylla for øst-europeisk litteratur (de skjønnlitterære bøkene mine er inndelt etter språkområder og/eller land) og oppdaget at jeg ikke hadde den likevel. Men jeg hadde to andre bøker av Gombrowicz; Pornografia (i engelsk oversettelse) og Kosmos (på norsk). Sistnevnte har jeg skrevet navnetrekk og årstall i, og kan således se at jeg kjøpte den i 1971.

Da var jeg enogtyve år. Jeg har aldri lest noen av disse bøkene, men de har fulgt meg i alle år, og Gombrowicz har vært et navn jeg har nikket gjenkjennende til i over tredve år. Dette er et fenomen jeg har opplevd mange ganger - å kjøpe en bok, ev. samle på en forfatter, for først å ta boka eller bøkene fram og lese dem mange år senere. Det er en mening med det, som er skjult for meg. Jeg må bare vente til øyeblikket kommer. Om det tar én dag, to måneder, halvannet år eller tredve år spiller for så vidt ingen rolle. Alt har sin tid. Nå har Gombrowicz sin, for meg.

Da det til min store overraskelse viste seg at jeg likevel ikke hadde Ferdydurke, gikk jeg på biblioteket og lånte den. Tanken var å skumme raskt gjennom den, etter avstikkeren til Hamsuns Sult, før jeg vendte tilbake til bøkene jeg «egentlig» leser for tiden, nemlig Raskolnikov og Hermanas.

Men jeg klarer ikke å skumme raskt gjennom Ferdydurke, for jeg blir mer og mer fengslet av den. Jeg skjønner den ikke, og det egger meg. Men nå er jeg omsider i ferd med å komme dit jeg vil, nemlig at jeg driter i alt jeg ikke skjønner, og bare går inn i den og opplever den. Dermed klarer jeg ikke å skumlese, for det er så mye å stanse opp ved. Så jeg kommer til å bli værende i Ferdydurke en stund.

Jeg har ikke så mye litteraturhistorie og bøker om litteraturvitenskap, altfor lite, egentlig, men jeg tok en liten runde i egne hyller i dag for å se om jeg kunne finne noe om Gombrowicz. Det var merkelig lite. Så godt som ingenting. Uten på Pornografia er det gjengitt et sitat fra L’Express i Paris: «The greatest unkonown writer of our time». Og i baksideteksten: «From 1939 he lived, virtually unknown, in Argentina for twenty-five years ...»

På norsk foreligger også en bok av Gombrowicz som heter Forførelsen. Om den ble det, ifølge innbretten i «Kosmos», sagt i en anmeldelse i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen): «Gombrowicz poserer og provoserer, selvopptatt og arrogant inntil det uutholdelige, hører han til de forfattere man fanges inn av, til de farlige diktere som påvirker ens holdning overfor tilværelsen.»

Samtidig slår det meg, mens jeg skriver dette, at jeg hos Gombrowicz gjenkjenner enkelte toner og klanger hos Magda Szabó, hvis roman Døren jeg leste i fjor. Eller rent kronologisk må det kanskje være Gombrowicz jeg fant gjenklang av hos Szabó. Det er toner og klanger som er spesifikke for øst-europeisk litteratur. Man kan jo ofte høre på musikk hvor den kommer fra, og det kan man i litteraturen også, slår det meg. Tenk på latin-amerikansk litteratur, på spansk og portugisisk litteratur, på amerikansk litteratur. Afrikansk litteratur. Alle med sine særegne klanger og undertoner.

En kommentator til mitt første innlegg om Gombrowicz og Ferdydurke sier at han ofte har hørt Dag Solstad omtale denne boken som sin favorittbok. Det gjør den jo ikke mindre interessant.

Som jeg skulle sagt det selv.

"Raddisane er ikkje åleine heime lenger, så dei kan ikkje lenger spele yndlingsmusikken sin med fullt slagverk utan at nokon reagerer. Neste gong ein raddis drar dei gamle og einsidige historiene om inkvisisjonen eller om kyrkja si brenning av ”millionar” hekser, så skrik eg. Neste gong eg høyrer omkvedet om ”makta i Vatikanet”, så skrik eg igjen. Neste gong nokon hissar seg opp over religionen som hovudårsak til krig og konfliktar og død og forderving, skal eg minne om Sovjet-tida og om Aust-Europa under kommunismen, eller om verdskrigane, om Hiroshima og Nagasaki, om Mao og Pol Pot, om Napoleon, Bismarck og fleire andre – og alt som har vore utført i namnet åt sekulariteten, nasjonalismen, antiklerikalismen eller ateismen. Det meste berre for kort tid sidan, historisk sett."

Fra dominikanerpater Arnfinn Harams kronikk i Klassekampen i dag. Du finner også denne teksten på bloggen hans, HER.

"Menneskets element er den evige umodenhet."

Akkurat nå leser jeg romanen Ferdydurke av Witold Gombrowicz, og jeg må innrømme at jeg ikke skjønner noe som helst. Jeg vet at jeg har sagt her i bloggen at jeg er mer opptatt av å oppleve litteraturen enn av å forstå den, men når jeg ikke engang vet hva jeg opplever, så blir jo det hele litt absurd. Dermed er jeg kanskje inne på noe likevel, for ifølge svenske Wikipedia regnes Gombrowicz som et av de største navnene innen absurd litteratur og teater. Dessuten er boken «a masterpiece of European modernism» ifølge DENNE artikkelen i engelske Wikipedia.

I Verdens litteraturhistorie (Bokklubben Nye Bøker) leser jeg: «En av dem som søkte å bryte vei for en avantgardisme i polsk litteratur var Stanislaw Witkiewicz [...] En av dem som kunne bygge videre på Witkiewicz’ eksperimenter var Witold Gombrowicz (1904-69). I den originale, surrealistiske og satirisk-groteske Ferdydurke (1937) opplever hovedpersonen seg selv bokstavelig talt snart som voksen, snart som skolegutt. I denne kampen mellom modenhet og umodenhet skildres menneskers streben etter identitet: lengsel mot en form, en ferdig, avsluttet voksenverden og behovet for å gjøre opprør mot disse fastlagte mønstrene.»

Ja vel, så er jeg kanskje litt klokere? Og leser videre.

Om å dra i nødbremsen.

For en oversetter kan det være vanskelig å ikke se verden med oversetterblikk. Et av oppslagene på Dagbladets nettavis i dag er om komikeren Jerry Seinfeld som kom opp i en dramatisk situasjon da bremsene på bilen hans sviktet. Det kan du lese om HER. Nå står det at «Seinfeld ble tvunget til å dra i håndbrekket», men opprinnelig sto det at han måtte «dra i nødbremsen». Hallo, tenkte jeg. En bil med nødbrems? Dette substantivet forbindes med tog i Norge, ikke med biler. Derimot kan man nødbremse med håndbrekket. Og det var selvsagt det Seinfeld gjorde. Eller prøvde på, rettere sagt. Amerikanske medier sier at Seinfeld «tried the emergency brake, to no avail».
«Emergency brake» på engelsk, i forbindelse med bil, kan ikke bli noe annet enn det som på norsk kalles «håndbrems» eller «håndbrekk». Og det skal sies til Dagbladets forsvar at de ganske raskt fikk rettet opp denne tabben, kanskje varslet av en irritert leser.
Om man bruker «emergency brake» eller «parking brake» på engelsk, avhenger av situasjonen: «The terms parking brake and emergency brake are used interchangeably in the automotive world to refer to a purely mechanical brake system which can be actuated in the event of hydraulic failure, or used to secure a car when the motor is off and the car is parked. The term used depends on the scenario. In an emergency situation, the emergency or e-brake can be used to stop a car safely. In daily use, the parking brake is used as a safety measure to prevent runaways.» (definisjonen er sakset fra wisegeek.com).

Tanken i norske aviser later til å være at oversette, pytt-pytt, det kan da enhver journalist gjøre. Resultatene ser vi daglig, som over, når "emergency brake" blir til "nødbrems" i en sammenheng hvor det slett ikke er dét, eller som når "construction worker" blir til "konstruksjonsarbeider".

Da jeg var på oversetterkurs i København i februar, var en av foreleserne en avisoversetter, ansatt i den danske storavisen Politiken. Der er det profesjonelle oversettere på vakt døgnet rundt, som sørger for at oversettelsene får den faglige kvaliteten de bør ha. Det kan leserne av Dagbladets nettavis bare drømme om.

Virkelighetens Kardemomme.

HER, på Torgrim Eggens blogg, kan du lese om den virkelige Kardemomme by.

Bokhyller ikke harry likevel.

Gunn-Helen Øye: Det var ikke det jeg mente.

For en tid siden hadde jeg DETTE innlegget i forbindelse med en artikkel i kulturdelen i Aftenposten, hvor trendanalytiker Gunn-Helen Øye ble sitert for å ha sagt at bokhyller og det å fylle stua si med bøker, er harry.
I Aftenposten i går hadde Gunn-Helen Øye følgende innlegg:

«Bokhyller er ikke harry.
For å si det i klartekst: Bokhyller er ikke harry - ei heller i furu!
Jeg ble intervjuet i forbindelse med en artikkel i Aftenposten om pocketbøkenes plass i dagens moderne samfunn. Satt på buss på vei ned til Napoli i Italia. Forklaringen min ble nok for lang og kronglete - og nok for akademisk. Det jeg prøvde å si var: Å kjøpe bøker metervis ved hjelp av en interiørkonsulent for å fylle opp bokhyllen i stuen din - i et forsøk på klasseklatring, kan oppfattes som ikke helt «stuerent». Jeg brukte ordet harry - i mangel av et mer passende akademisk ord.
Og hos meg selv; bokhyllen min fylles opp kontinuerlig med bøker - og den står i stuen!»

Ok. Jeg trekker tilbake alt jeg har sagt og tenkt om Gunn-Helen Øye. Men hun kan godt bruke ordet «harry» om det fenomenet hun beskriver ovenfor. Det gjør i hvert fall jeg. Og jeg har det fra en antikvarbokhandlers egen munn at slikt forekommer - at folk, eller interiørkonsulentene deres, kjøper så og så mange hyllemeter med bøker. For det er jo harry, ikke sant?

Langtidsholdbar grubling.

Jeg må innrømme at setningen fra i går fortsatt romsterer i hjernen. For å ta en rask oppsummering:

Originalen lød: -- I think there might be some UHT in the cupboard ...

Min første versjon lød: Jeg tror det er noe langtidsholdbar melk i skapet ...

Inspirert av kommentatoren sif ble det forandret til:
Jeg mener det skal være noe langstidsholdbar melk i skapet ...»

Men så mente skårungen at det ikke svinger av den, og vil ha vikingmelk i stedet. Jeg skjønner hva han mener med at setningen ikke svinger. Én ting er at norske lesere flest ikke engang vil vite hva det er, i motsetning til engelske lesere av originalen, som formodentlig i større grad vil vite hva UHT er. UHT er en kjapp forkortelse, mens «langtidsholdbar melk» er langt og tungt. «Vikingmelk» vil jeg ikke bruke, hverken som merkenavn eller eponym. Da heller «boksmelk», eventuelt. Men så har Tine altså noe som heter «kaffemelk», og jeg innbiller meg at det er litt mer gangbart enn «langtidsholdbar melk». Altså: «Jeg mener det skal være noe kaffemelk i skapet ...» Er det bedre? Sier «kaffemelk» oss noe mer enn «langtidsholdbar melk», eller er det bare noe jeg innbiller meg?

Når oversettere skal finne ut hva som er såkalt «usus», altså i hvilken grad ord og uttrykk rent faktisk brukes, søker vi gjerne på Google. Søk på «langtidsholdbar melk» gir 46 treff, «kaffemelk» gir 323 treff, og «vikingmelk» gir 1020 treff. Og vikingmelk skrives ofte med liten v, ev. i anførselstegn, noe som bekrefter at det brukes som et eponym (fellesnavn avledet av et egennavn), altså som en generell betegnelse på i dette tilfellet kondensert melk. Mitt problem er likevel at jeg ikke synes jeg kan la en dame i England snakke om «vikingmelk». Og at det tross alt ikke er kondensert melk det er snakk om.

Jeg grubler videre.

Nytt opplag.

Det beste en forfatter kan høre, er ordene «den er antatt». Det nest beste en forfatter kan høre, er ordene «nytt opplag». I går fikk jeg beskjed om at Barnas store humorbok, som ble utgitt i fjor, nå kommer i nytt opplag.
Forleden dag fant jeg DENNE anmeldelsen på en side som heter barnebokkritikk. Det er ikke hver dag bøkene mine får en seriøs anmeldelse, så denne ble jeg veldig glad for å se. Anmelderen er bibliotekar. (Men skal jeg bli smigret eller flau over å bli omtalt som "en av norsk bokbransjes aller mest maurflittige doldiser"? Jeg klarer ikke helt å bestemme meg ...)

På samme side fant jeg også DENNE anmeldelsen av en bok som heter Hva sier du, Oskar? Verdenslitteratur fortalt for barn. Jeg har den danske originalen og ville veldig gjerne oversette den i sin tid, men forlaget jeg foreslo den for, var ikke interessert. Det gleder meg å se at den nå er kommet på norsk. Også voksne kan ha utbytte av denne boken.

Morgentur.

Jammen klarte jeg å få meg selv med på bildet fra morgenturen i dag. Jeg husket til og med å smile. Joy og Billie liker ikke at jeg stopper opp. De er vant til høyt tempo. Siden lyset har vendt tilbake til verden, blir morgenturen tidligere og tidligere. Ingen andre er ute og går tur på denne tiden, men vi treffer en masse mennesker som skal på jobb og skole (turen går gjennom den lokale campus, dvs høyskoleområdet, hvor det også er videregående skoler, ungdomsskole, idrettsanlegg etc). Jeg skal for så vidt også på jobb, men hjemme hos meg selv.








Og her har jeg kommet meg på jobb. Hva skal jeg gjøre i dag? De neste oversetterjobbene mine er to faktahefter for barn om henholdsvis kristendom og jødedom, altså sakprosa til en forandring. Ellers oversetter jeg stort sett bare skjønnlitteratur nå for tiden. Om jeg kommer i gang med de nye jobbene i dag, er imidlertid usikkert. Først skal jeg skrive en søknad til den danske Kulturstyrelsen om støtte til et arbeidsopphold i Danmark i juni. Søknader er noe herk, jeg hater å skrive søknader, men det gir faktisk relativt god avkastning, så det er ikke til å komme utenom for en kunstner.