aroundbooks

aroundbooks

31. mars 2007

Korreksjon.

I et innlegg 22. mars skrev jeg at Frankrike hadde 12 millioner innbyggere og likevel bare litt flere litterære debutanter årlig enn Norge. En våken leser gjorde oppmerksom på at Frankrike har i overkant av 60 millioner innbyggere. Jeg sa jeg skulle prøve å finne kilden, og det gjorde jeg under lørdagsrengjøringen i dag, da jeg ryddet i avisbunkene. Kilden var Dagens Næringsliv 17./18. mars, magasindelen. Nå viste det seg, mot min formodning, at det var jeg som hadde lest for fort og derfor skrevet galt. Det står nemlig: Selv om Frankrike har 12 ganger så mange innbyggere som Norge, har de bare litt flere litterære debutanter hvert år." Og 12 x 5, det blir 60, det. Men desto mer bemerkelsesverdig blir den relative forskjellen i antall litterære debutanter. Og spørsmålet som naturlig melder seg, blir jo ikke mindre interessant av det: Er denne forskjellen et bevis på at det utgis for mye i Norge, eller på at det er altfor høy terskel for å bli utgitt i Frankrike?

Hvorfor skriver du?


Varför skriver du?
«Det finns ingen klok eller rationell anledning. Jag läser Virginia Woolfs Ett eget rum just nu, och där betonar hon att folk skriver på eget uppdrag. Ingen ber om de där texterna. De flesta vill inte ha dem. Få är intresserade av att betala för dem. Men man skriver ändå, eftersom man brukar skriva, och man kan inte räkna med att det blir något. Inte att det blir klart. Inte att det blir antaget. Inte att det säljs. Det handlar om att våga det fria fallet som... är att leva.»
(Bare en liten oversetterbemerkning: "Inte att det blir klart" betyr "Ikke at det blir ferdig".)

Interessant om skriveprosessen i dette intervjuet med den svenske forfatteren Sigrid Combüchen. Hele intervjuet kan du lese her, og Dagbladets anmeldelse av hennes bok Livsklättraren: en bok om Knut Hamsun, kan du lese her.

Noe av det jeg merker meg i dette intervjuet, er at her har vi enda en forfatter som har Virginia Woolf som inspirasjonskilde og forbilde. Det er en del av dem, og jeg tror det særlig gjelder kvinnelige forfattere. Det minner meg også om at Virginia Woolf er en av de forfatterne jeg aldri har lest ordentlig.

30. mars 2007

Men Pessoa var ikke død ...


Eller jo, det er han selvfølgelig. Men jeg sa i går at jeg hadde gjort meg ferdig med Pessoa for denne gang, men hva sender ikke NRK P2 (radioen min er selvfølgelig fast innstilt på denne kanalen) idet jeg nettopp er ferdig med dagens lunsj:

13.03 Min ønskedikter: Fernando Pessoa
Bjørn Vang presenterer Fernando Pessoa.
Blir også sendt søndag kl. 07.03.

Nå synes jeg riktignok ikke at dette var noen god presentasjon av Pessoa, egentlig. Det skyldes kanskje at sitatene fra Pessoa etter min mening ble lest av en litt for umoden og ung kvinnestemme med for mye livlighet i uttrykket og en tone som i hvert fall ikke lot meg ane Pessoa - men programmet handlet like mye om Bjørn Vang selv, som debuterer som forfatter på et forlag i Portugal med boken «Den fremmede i Alfama», med noen praktfulle skildringer av mennesker og miljøer i Lisboa (les mer her).

"Jeg elsker å bla like høyt som å lese ..."


«Jeg er mer en som blar enn leser, må De vite, og jeg elsker å bla like høyt som å lese, i mitt liv har jeg bladd millioner ganger mer enn jeg har lest, men jeg har alltid hatt minst like stor glede og virkelig åndslyst av å bla som av å lese. Det er jo når alt kommer til alt bedre bare å lese tre sider av en firehundresiders bok tusen ganger grundigere enn den normale leser, som leser alt, men ikke en eneste side grundig, sa han. Det er bedre å lese tolv linjer i en bok med høyeste intensitet og altså trenge fullt og helt inn i disse linjene, kan man si, enn å lese hele boken som den normale leser, som når han er ferdig kjenner den boken han har lest, like dårlig som en flypassasjer kjenner det landskapet han har fløyet over. Han oppfatter jo ikke engang konturene. Slik leser folk i dag alt i en fei, de leser alt og husker ikke noe. Jeg går inn i en bok og slår meg ned der, med hud og hår, må De forestille Dem, slår meg ned på en side eller to av et filosofisk verk, som om jeg var i ferd med å gå inn i et landskap, en natur, en statsdannelse, en jorddetalj, om De vil, for fullt og helt og ikke bare med halv kraft og halvt hjerte å trenge inn i denne jorddetalj, for å utforske den og når den er utforsket, å slutte meg til helheten med all den grundighet jeg har til rådighet. Den som leser alt, har ikke forstått noen ting, sa han. Det er ikke nødvendig å lese hele Goethe, hele Kant, heller ikke nødvendig å lese hele Shakespeare; et par sider Werther, et par sider Wahlverwandschaften og vi vet mer om disse to bøkene enn om vi hadde lest dem fra begynnelse til slutt, noe som iallfall hadde fratatt oss det meste av fornøyelsen. Men til en så drastisk selvpålagt begrensning trengs det så mye mot og åndskraft at det sjelden lar seg oppdrive og selv får vi bare sjelden til noe slikt; det lesende menneske er som en kjøtteter, på motbydeligste måte fråtsende, akkurat som kjøtteteren ødelegger mave og helse totalt, ødelegger det lesende menneske hode og hele sin åndelige eksistens. Selv en filosofisk avhandling forstår vi bedre når vi ikke sluker hele i en eneste jafs, men bare plukker ut en detalj, som, om vi er heldige, kan sette oss på sporet av helheten. Den høyeste lyst er det jo fragmentene som gir oss, akkurat som vi også føler den høyeste lyst i livet når vi betrakter dette liv som fragment, og hvor forferdelig er ikke i grunnen helheten og det ferdige og fullkomne for oss. Først når vi har den lykke å gjøre noe helt, noe ferdig, ja noe fullendt til fragment, når vi leser et slikt fragment, har vi en høy, ja under visse omstendigheter den høyeste nytelse.»

Thomas Bernhard: Gamle mestere
Oversatt av Sverre Dahl

Jeg kjenner meg litt igjen i dette. I å bla, mener jeg. Lese stykkevis og delt. Greit nok til sitt bruk. Og antagelig mye vanligere enn vi tror - og vil innrømme. Jeg vet derimot ikke om jeg er enig med Bernhards romanperson i at det rett og slett er den idelle måten å lese på.


29. mars 2007

Forfattere anbefaler poesi.

Den nettsiden som du finner her var bare altfor god til at jeg kunne beholde den for meg selv. En skattkiste for lyrikkelskere.

"Poesien er absolutt og relativ og ennå ikkje definert. Den kan syne seg for dei som ikkje trur den finst, og den kan forsvinne når den blir framsynt av dei truande. Poesien er ei side ved livet til det levande mennesket, men i motsetnad til oss mennesket kan poesien leve vidare sjølv om den blir partert, dissekert eller obdusert."

Einar Økland

"Kanskje er poesien og litteraturen en vakker sommerfugl som hviler på mitt hode ..."








Jeg må gjøre meg ferdig med Pessoa for denne gang - men det er ikke lett. Dette er et innlegg i serien «Kjærligheten i litteraturen», skrevet av en som sa om seg selv: «Elsket eller begjært er jeg aldri blitt.» (Stoikeren). Kjærligheten til et blekkhus ... tja, for en bokholder og forfatter ... Og hva kan vel bedre illustrere dette lille utdraget enn Niclas Gulbrandsens «Bokholder med sommerfugl» (et grafisk verk jeg har gleden av å ha på min egen vegg) ... det er nemlig alt annet enn tilfeldig at bokholderen som sitter der ved pulten sin og fører sine bøker har Pessoas trekk ... som han selv sier i Uroens bok: «Det er kanskje mitt lodd å være bokholderassistent til evig tid, og kanskje er poesien og litteraturen en vakker sommerfugl som hviler på mitt hode og gjør meg latterlig; jo vakrere den er; desto latterligere er jeg.»

«Og slik andre går hjem, går jeg til dette huset som ikke er mitt, det store kontoret i Rua dos Douradores. Jeg barrikaderer meg bak mitt store skrivebord som bak et bolverk mot livet. Jeg føler ømhet - ømhet inntil tårer - for disse bøkene der jeg fører andre menneskers regnskaper, for det gamle blekkhuset jeg bruker, for Sergios krumbøyde rygg der han sitter like bortenfor meg og skriver følgebrev. Jeg elsker alt dette, kanskje fordi jeg ikke har noe annet å elske - eller kanskje fordi ingenting er verdt å elske, og hvis vi allikevel føler trang til å dele vår kjærlighet, kan vi like gjerne gi den til et lite blekkhus som til stjernenes grenseløse likegyldighet.»

Fernando Pessoa: Uroens bok
Oversatt av Christian Rugstad

28. mars 2007

Mer Portugal.


Børge Skråmestø (se innleggene nedenfor) har et innlegg på bloggen sin (trykk her) om fado (urban, melankolsk portugisisk folkemusikk) i forbindelse med den kjente portugisiske fadosangerinnen Christina Brancos konsert i Oslo nylig. «Når nabokona vår tar helgerengjøringen, åpner hun vinduene og setter på - på full guffe! - det vi mistenker er hennes eneste CD; en med The Best Of Amália Rodrigues, portugisernes største fadostjerne gjennom tidene. Nabokona hulke-synger med, for full hals, der hun skrubber steintrappa opp til leiligheten sin og sprayer veggene med kakkerlakk-gass.»
Vel, jeg har faktisk denne CD-en, og Amália Rodrigues vakre stemme akkompagnerer meg ofte under arbeidet (men i motsetning til Skråmestøs nabo har jeg, heldigvis kanskje, hverken språklige eller kulturelle forutsetninger for å hulkesynge med). Christina Branco står på listen over CD-er jeg skal anskaffe. Hun regnes vel av mange som Rodrigues’ arvtager, men provoserer også, fordi hun etter mange fado-affecionados mening er litt for moderne og utradisjonell til tider (ifølge NRK P2s Kulturnytt). Mariza, som Skråmestø også nevner, er derimot ikke min kopp te. Kald stemme, synes jeg.
Nå vel. Som en godt timet kommentar til Portugal-temaet i bloggen disse dager, bringer Aftenposten i dag et annonsebilag nettopp om Portugal. Et typisk turistprodukt, men de har da fått med seg Café A Brasileira i Largo do Chiado, Pessoas yndlingskafé i 1920- og 30-årene (og kaféen hvor Skråmestø sendte sin blogg-kommentar fra). Om Pessoa kan vi videre lese: «Gå gjennom Rua do Ouro, gullbeslagernes gate, hvor Fernando Pessoa bodde. Den strekker seg fra Rossio-plassen og ned mot havna, parallelt med den travlge gågata Rua Augusta med all den vakre mosaikken. I Pessoas hus i Rua do Ouro ligger også en restaurant med 1700-tallsatmosfære. Her kan du oppleve Pessoas beskrivelse av anonymiteten, flyktigheten, luktene, lydene og alt det knapt sansbare som gir en by liv.
Mer litteratur? Gå til Livraria Bertrand, en vidunderlig bokhandel i brun mahogni, fra 1722, i Bairro Alto-området. Av samtidsforfattere, se etter disse: António Lobo Antunes, Sophia Mello Breyner Andersen og José Saramago, Nobelprisvinner, 1998.» (Saramago er i parentes bemerket eget oppslagsord i denne bloggen. Jeg siterte flittig fra hans Jesusevangeliet i advent i fjor.) Det bør for øvrig nevnes at artikkelen "Lisboa for livskunstnere" i dagens Portugal-bilag i Aftenposten, som det ovenstående er hentet fra, er skrevet av billedkunstneren Maria Hjelmeland.
Dette ble mye Portugal, et land jeg egentlig ikke har noe forhold til, men likevel. Som en kuriositet kan jeg forresten nevne at jeg for noen måneder siden fikk en bok i posten, nettopp fra Lisboa. En tysk antologi med spøkelseshistorier fra verdenslitteraturen, av alle ting. Avsender var min venninne Susana, tidligere portugisisk turistsjef i Skandinavia, nå pensjonist og bosatt i København. Hun var hjemme i Lisboa for å rydde opp i dødsboet etter sin mor, og sendte altså meg denne boken som takk for at hun hadde fått en av mine bøker, en samling spøkelseshistorier for barn. Det er nesten så jeg må ha Susanas kikert-salat til middag i dag. Og kanskje en portugisk rødvin, for en gangs skyld?

27. mars 2007

Takk for kommentaren.


Fin kommentar til innlegget under. Fialho, den av de tre forfatterne Pesso nevner som jeg ikke fant ut av, er altså José Valentim Fialho de Almeida (1857-1911), portugisisk novelleforfatter og essayist. Og opplysningen kommer fra en norsk skribent, Børge Skråmestø, som kommenterer bloggen min fra en av Pessoas egne kaféer i Lisboa! Morsomt. Skråmestøs hjemmeside finner du her, og bloggen hans finner du her.

Forfatteren og ordene.


«Jeg elsker ord. Eller rettere sagt; jeg elsker å orde. Ordene er for meg kropper man kan ta og føle på, synlige sirener, sanselighet i kjøtt og blod. Kanskje skyldes det at jeg er blottet for interesse for den virkelige sanseligheten, i tanke som i drøm. Mitt begjær har forvandlet seg til det i meg som skaper verbale rytmer og som oppfatter andres. Når de er gode, gyser jeg. En hvilken som helst side av Fialho, en hvilken som helst side av Chateaubriand får blodet til å syde i alle mine årer, og en ubegripelig nytelse raser gjennom min tause, skjelvende kropp. Selv en hvilken som helst side av Vieira kan med sin kjølige og plettfrie syntaktiske ingeniørkunst få meg til å skjelve og vaie som en gren i vinden, hensatt i den døde gjenstands passive delirium.»

Fernando Pessoa: Uroens bok
Oversatt av Christian Rugstad.
Pessoa refererer her til tre andre forfattere. Hvem Fialho er, har jeg ikke klart å finne ut. Vieira går jeg ut fra er den portugisiske jesuittpateren og forfatteren António Vieira fra 1600-tallet, han som filmen The Mission antagelig er bygd på. Ham kan du lese om her. Chateaubriand er selvfølgelig den franske forfatteren, ham kan du lese om her, (Det var han som oppfant uttrykket "saken er biff" ... nei, jeg bare kødder. Men det er riktig nok at en type biff, chateaubriand, er oppkalt etter ham.)
.

26. mars 2007

Litterær faktafeil.

En oppmerksom leser har gjort oppmerksom på en faktafeil i mitt litterære faktum for 22. mars. Det bor selvfølgelig ikke 12 millioner mennesker i Frankrike, men i overkant av 60. Denne leser har for øvrig sin egen blogg, som er vel verd en titt. Du finner den her. Jeg prøver å finne kilden til denne feilen, jeg er nemlig sikker på at det er kilden som har oppgitt feil tall, og ikke jeg som har sitert feil. Spørsmålet om det er marginalt færre litterære debutanter i Frankrike enn i Norge hvert år er ikke mindre interessant etter dette.

Mandag morra blues (litterær versjon)


«Mitt liv er meningsløst som en offentlig klokke som er gått i stå.»
Fernando Pessoa: Uroens bok

«Er fullstendig tom og sanseløs, trikken som kjører forbi er mer livlig til sinns.»
Franz Kafka: Dagbøker i utvalg


For ordens skyld: Selv har jeg det aldeles utmerket.

25. mars 2007

Ikke av ånd alene.


Mer litterært i helgens aviser: Dagens Næringsliv har et stort portrettintervju med forfatterforeningens formann Anne Oterholm. Givende lesing både om Anne Oterholm spesielt og om det å være skjønnlitterær norsk forfatter i dag generelt. Anbefales.

Bøker til glede og besvær.


Det handler en del om lesing i gårsdagens nummer av Dagbladets Magasinet. Først er det en artikkel i serien «Bokettersynet», hvor Magasinet saumfarer kjentfolks bokhyller. Denne gang gjelder det Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes. Som eksempel på hva hun aldri kom igjennom, nevner hun Ulysses av James Joyce. Folk som har fulgt med på denne bloggen en stund, vil huske at jeg en gang hadde til hensikt å lese nettopp Ulysses. Heldigvis har ingen spurt meg hvordan det har gått. Jeg kom riktignok i gang, men det stoppet opp etter kapittel 2. Nå har jeg riktignok lest så mye i Ulysses at jeg har godt kjennskap til den, men det bør være mulig å lese den fra perm til perm, og jeg skal gjøre det. En gang. I motsetning til Cathrine Sandnes er jeg nemlig svært fascinert av Joyce, så jeg har nok et bedre utgangspunkt.
Ellers er det jo alltid interessant å lese hva slags forhold folk som har et forhold til bøker har til bøkene sine, hva de liker og hva de ikke liker. Vi mennesker er nok like forskjellige på dette området som på så mange andre.



Den andre saken i Magasinet som handler om bøker, er spalten «Verdt å vite» av Mensa-medlemmet Anne Lene Johnsen. Folk som vil vite hva jeg mener om navlebeskuerforeningen Mensa, kan lese blogginnlegget du finner ved å trykke her. Anne Lene Johnsen tar denne uken for seg en kanadisk undersøkelse om lesevaner, som konkluderer med at folk som leser skjønnlitteratur og forellende fiksjon skårer høyere på tester om empati og sosial teft enn dem som stort sett bare leser fagstoff og annen virkelighetsforklarende ikke-fiksjon. Eller som Johnsen så vakkert uttrykker det: «Selv om du for øvrig har et aktivt sosialt liv, vil skjønnlitteratur perfeksjonere din relasjonskompetanse.» Det er nesten så jeg er nødt til å gjenta det: «Skjønnlitteratur vil perfeksjonere din relasjonskompetanse.» (Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at floskler av denne typen later til å være en av Johnsens spesialiteter. Det er ikke bare-bare å være intelligent ...)
Men spøk og ironi til side: Poenget med den kanadiske undersøkelsen er altså at ved å lese fortellinger, som jo nesten alle handler om medmenneskelige forhold eller utvikling i en eller annen form, så får vi en form for kunnskap og erfaring som gjør oss mer forståelsesfulle og tolerante overfor andre mennesker. Og man trenger ikke nødvendigvis lese Tolstoj, får vi vite, også påskelette pocketbøker og korte ukebladromanser gir denne effekten.
Et spørsmål som stilles i artikkelen, og som de kanadiske forskerne formodentlig også har stilt seg, er om mennesker som gjerne leser skjønnlitteratur allerede i utgangspunktet er mer empatiske enn andre, eller om det er motsatt, at vi ved å lese fiksjon tar med oss tips og lærdom fra det vi leser over i den virkelige verden.
Jeg skal ikke trekke noen bombastiske konklusjoner. Les selv.

Ord for dagen.


«Det er mye nerver involvert i dette yrket. Den tilstanden man trenger for å skrive, er en tilstand andre mennesker betaler mange penger for å komme seg ut av.»

Shirley Hazzard (som du kan få vite mer om her).

24. mars 2007

The mystery of love.



Love is one of those countries perpetually stuck in the third world. A republic subject to dictatorships and financial crack ups and revolutions and droughts and epidemics. A kingdom where sooner or later there’s an earthquake, where someone will always come walking out of the blazing ruins unable to understand what’s happened - wondering Why me? [...]
Love as a scientific property and an element we could alchemically distil would be a much more powerful weapon than any splitting of atoms. The mystery of love, revealed and synthesizable, would turn our planet into an even more terrible place than it is, because it would put love on the same level as the brutal, simple, functional logic of hate. The mystery of what ultimately brings a couple together - taking into account the scientific advances closing in on the genome that relegate us to the almost extraterrestrial loneliness of our body in a dead universe, refused an invitation to the big invisible party that everything would seem to indicate we don’t’ deserve - is the only mystery we have left, a mystery that, once solved, will bring us face to face with a reality where literature, film, art, music - and love, of course - will no longer be necessary or make sense.

Rodrigo Fresán: Kensington Gardens
Oversatt av Natasha Wimmer

Boka handler forøvrig om J.M. Barrie (han med Peter Pan) og forholdet hans til familien Llewelyn Davies (det var sønnene i denne familien som inspirerte ham til historien om Peter Pan, og han traff dem første gang på en spasertur i Kensington Gardens, derav bokens tittel). "A complex, gripping narrative about lost childhoods, phantom parents, and the resulting tragic adult lives." En god artikkel om J.M. Barrie finner du
her, skrevet av ingen ringere enn A.S. Byatt.
Fresán er så ukjent i Norge at det ikke kommer et eneste treff når man gugler på ham, til tross for at han, ifølge en anmelder i den britiske avisen The Guardian "must be reckoned among the most notable of young Latin American writers".) Her er en kort Wikipedia-artikkel på engelsk. Spanskkyndige vil nok finne mer stoff på nettet om denne argentinske forfatteren, nå bosatt i Spania.

Jeg har som kjent en teori om at all litteratur handler om kjærlighet. Kanskje all kunst gjør det, slik Fresán indikerer. Eller for å gjøre et tankeeksperiment: Hva ville bli tilbake hvis vi fjernet kjærligheten som tema fra litteraturen og kunsten forøvrig?

Hva lesing gjør med oss.


Sakset fra siste nummer av Morgenbladet:

NRKs Henry Notaker spurte i et interjvu Bloom hvorvidt gode bøker gjør oss til bedre samfunnsborgere, og Bloom gikk - i den grad hans korpus tillot det - i spinn.
Svaret var dramatisk og utagerende, men kan oppsummeres i et skarpt «tvert imot». God lesning gjør oss til alt annet enn nyttige brikker i samfunnsmaskineriet, men til kritiske, skeptiske og innsiktsfulle individer, mener Bloom.

Harold Bloom, amerikansk litteraturprofessor og kritiker. Utga i 1994 Vestens litterære kanon, dvs. en oversikt over hvilke forfattere og litterære verker Bloom mener er de viktigste i Vestens kultur. Wikipedia.no har en artikkel om Bloom som du finner her.

23. mars 2007

Liste: Bynavn i tittelen










1. Lawrence Durrell: Alexandria-kvartetten
2. Alfred Döblin: Berlin Alexanderplatz
3. Graham Greene: Vår mann i Havana
4. Henning Mankell: Hundene i Riga
5. Ian McEwan: Amsterdam
6. Thomas Mann: Døden i Venedig
7. Tove Nilsen: Etter Kairo
8. Selma Lagerlöf: Jerusalem
9. Paul Auster: Timbuktu
10. Finn Carling: Skumring i Praha
11. Åge Rønning: Fortsettelse i Hamburg
12. Alberto Moravia: Reisen til Roma
13. Olav Angell: Oslo i demring
14. James Joyce: Dublinere
15. Louis Bromfield: Natt i Bombay


Jeg har lovet flere lister. Her er 15 titler med bynavn i tittelen. Kriteriet for å komme på listene er at det skal være skjønnlitteratur, dvs. roman (ev. samletittel), novellesamling (ev. kjent, frittstående novelle), lyrikksamling eller dramatisk verk, barnebok eller voksenbok. Forfatteren kan være kjent eller ukjent, norsk eller utenlandsk, avdød eller nålevende.

Read the books...


Formen er nostalgisk, med budskapet alltid like aktuelt. En oppfordring fra amerikanske bibliotekmyndigheter til å bruke måneden mars til å lese i. Det finnes en slik plakat for hver måned, og jeg har fire av dem i min plakatsamling, som for det meste består av forfatterportretter, men også andre relevante motiver, som dette. Det er ikke så mye igjen av mars nå, men all tid er lesetid.

22. mars 2007

"Jeg har været min mann utro."


Bare et lite apropos: Sigrid Undset debuterte på denne datoen for hundre år siden, med samtidsromanen Fru Marta Oulie som starter med en av de mest kjente åpningssetningene i norsk litteratur: «Jeg har været min mann utro.» Dristig i 1907.

Skulle du ha behov for å oppdatere deg på forfatteren, nobelprisvinneren og katolikken Sigrid Undset, finner du den norske Wikipedia-artikkkelen her.

Litterære fakta.


Frankrike har 12 millioner innbyggere, men likevel bare ubetydelig flere litterære debutanter hvert år enn Norge.

(Så kan man spørre: Er slik statistikk et bevis på at det utgis for mange bøker i Norge, eller er det et bevis på det motsatte - at terskelen for å bli utgitt er altfor høy i Frankrike?)

Det kultiverte dyret.




Jeg tror jeg er en lite trendy leser. Blant annet leser jeg ikke krim, i hvert fall svært lite, og jeg begriper ikke hvorfor krim og annen spenningslitteratur er så populært. Som litteratur betraktet, det vil si som språklig kunst, synes jeg krim er kjedelig og stillestående.

I siste nummer av Kapital er det et intervju med spenningsforfatteren Tom Kristensen. Han blir blant annet spurt hvorfor nåtidens nordmenn foretrekker å lese om drap, terror og svindel når de skal hygge seg.
Tom Kristensen svarer:
«Jeg har en personlig teori om hvorfor det er slik. Vi mennesker har et tynt skall på utsiden som vi kaller sivilisasjon. Lite skal til for at skallet brytes. Da er vi de villdyrene vi engang var. Å lese spenningsbøker handler om å kjenne på den andre siden av deg selv, som alle bærer på. Jeg tror at drap er noe av det eneste som alle kan begå. Tenk på hva som skjedde i Jugoslavia. Det er nesten et naboland.»

Teorien om at vi er en primitiv dyrerase under et tynt ferniss av kultur, er hverken ny eller revolusjonerende. For eksempel kan den observeres i trafikken hver dag, når folk står på hornet og viser knyttneven eller fingeren. Det er i prinsippet det samme som å slå hverandre i hodet med klubbe. Kanskje er det også riktig at vi alle kan være mordere, gitt de rette omstendighetene. Og kanskje har Kristensen rett i at vi leser spenningsbøker fordi det er en ufarlig måte å omgås villdyret i oss selv på.

Men all god litteratur er en utforskning av hva det vil si å være menneske, og selv om krim- og spenningssjangeren handler om dramatiske former for menneskelig atferd, opplever jeg den likevel som overflatisk, triviell og begrenset, ja, som kunst betraktet nærmest som reaksjonær. Underholdende, ja vel, og det er greit nok, men min hensikt med å lese er faktisk ikke å bli underholdt. For meg er lesing en form for erfaring.
En virkelig dyptloddende og mangefasettert (ja, grenseløs) utforskning av mennesket og tilværelsen krever ganske andre litterære virkemidler og tematiske arenaer enn det vi finner i krimlitteraturens statiske form og mangel på språklig eksperimentering og uttrykksmessige grenseoverskridelser. En bok som Becketts Watt er og blir noe av det mest spennende jeg har lest, mens en krimbok kan få meg til å gjespe.

Nå polariserer jeg riktignok litt. Litteraturen er et mangfold, og også som lesere er vi mennesker høyst forskjellige av smak og legning. Det som er intetsigende for én, kan være en stor leseopplevelse for en annen. Mange har det sikkert som jeg, at de leser mye forskjellig. Også jeg har i perioder lest mye krim.
Poenget er at jeg synes krim nå er blitt så overfokusert og altfor dominerende i det litterære landskap i forhold til hva jeg mener den fortjener. Akkurat nå er jeg selv i en fase hvor jeg synes at litteraturen har så mye annet spennende å by på at jeg paradoksalt nok ikke gidder å bruke tid på krim og såkalt spenningslitteratur.

21. mars 2007

Til bibliotekets pris.


«Jeg bestemmer meg for å fordrive tiden på et bibliotek til det blir kveld. Jeg har allerede skaffet meg oversikt over alle bibliotekene i Takamatsu og omegn. Helt siden jeg var liten har jeg sittet i lesesalen på biblioteket for å få tida til å gå. Unger som ikke har lyst til å dra hjem, har ikke så mange steder å gjøre av seg. Ikke slipper de inn på kafé, og ikke på kino. Da er det bare biblioteket igjen. Det er gratis, og ingen mukker selv om en unge kommer alene. Du kan ganske enkelt sette deg på en stol og lese det du har lyst til.»

Fra Haruki Murakami: Kafka på stranden.
Oversatt av Ika Kaminka, MNO

Noen må sette språket høyest.


«Det har lenge vært en sannhet at leseren er hellig, men det behøver ikke utgjøre kjernen av det man egentlig arbeider for som forfatter. Skriving kan også være en slags forskning hvor man bare tar hensyn til sjanger, språk og materialet man jobber med. Hvis litteraturen skal komme videre, må noen være så fandenivoldske og arrogante at de setter språket høyest. [...] Man vet at selv om det finnes en leser, så er det leseren som må følge forfatteren og ikke omvendt.»
Tomas Espedal i et intervju i Morgenbladet 16.-22. mars 2007.

Ifølge Espedal er det først og fremst små forlag, tidsskrifter, nettsteder og miljøer som skjønner denne tankegangen. I tråd med dette har han selv nylig skrevet en roman som ifølge målsetningen skulle være så kort som mulig. Romanen, som kommer på undergrunnsforlaget H-Press, er på tolv sider og går etter hvert i oppløsning. Dette er visuelt markert ved at teksten stadig blir tynnere utover i boken og bokstavene spredt utover sidene til det er helt tomt.

Er det dette den franske litteraturteoretikeren Maurice Blanchot mener med «litteraturens forsvinning»? når han sier at «litteraturen går mot seg sjølv, mot sitt vesen som er forsvinning»? Her er jeg på litt tynn is, siden litteraturvitenskap ikke er mitt fag, men jeg tenkte straks på Espedal da jeg leste om Blanchot.

Hjemmesiden til H-Press finner du her.

En innføring i Blanchot finner du her.

20. mars 2007

Dagens navn: Henrik Ibsen









Den kjente skiensmannen Henrik Ibsen,

her portrettert av porsgrunnskunstneren Nina Resch.

Kommer jeg utenom? Kan jeg bare late som ingenting? Nei. Ibsen ble født i dag. I Skien. Eller i «nordbygda», som vi kan finne på å si her i Porsgrunn, når vi skal være morsomme. Porsgrunn og Skien er et av disse byparene i Norge som på grunn av sin nære geografiske beliggenhet (én mil fra sentrum til sentrum) er dømt til et liv i evig konflikt og konkurranse. Men det er for så vidt ikke poenget. Det er et ubestridelig faktum at Skien er og blir fødebyen til en av verdens største dramatikere. Men hva har det gjort Skien til? Ingenting. Byen er en soleklar favoritt til tittelen «Norges kjedeligste by», blant annet er den blottet for ethvert tilløp til urbant kaféliv. Tross enkelte krampaktige forsøk fra byens side, som å kalle kulturhuset for Ibsenhuset og teateret for Teater Ibsen, har Ibsen absolutt ikke kunnet redde den. Naturlig nok, etter som han selv må ha hatet sin fødeby. Han flyttet i hvert fall hjemmefra som femten-sekstenåring og vendte visstnok tilbake bare én gang i hele resten av sitt liv, og da bare på en liten snartur. Det sier jo sitt.
Skien er definitivt ikke Norges svar på Stratford-on-Avon. For sikkerhets skyld har Skien kommune nettopp sagt nei til enda en statue av Ibsen, også den en såkalt «frakkemann», dvs. helfigur med frakk. De har nemlig en lignende statue fra før, som står i en park midt i byen. Den gamle statuen er utformet slik at når man ser den fra den ene siden, ser det ut som om Ibsen står med tissen ute. I virkeligheten er det hånden hans, men som sagt - fra en viss vinkel ser hånden ut som noe helt annet. Morsomt, ikke sant? Det har i hvert fall skolebarn i Skien syntes i generasjoner. Tipper at Vigdis Hjorth også har vært og sett den, hun har jo funnet seg en bilselger fra Skien, og har med «Hjulskift» gjort sitt til for å gjøre Telemarks hovedstad mer synlig i norsk litteratur.
Ellers må jeg si det om Ibsen at jeg aldri har fått taket på ham. For det første er jeg ingen teatergjenger, og dramatikk er jo ikke det man helst setter seg ned og leser. Jeg føler at alt som har med Ibsen å gjøre blir så forpliktende og intellektuelt og støvtørt, noe man liksom må kunne og mene noe om som god nordmann. Men Ibsen har ikke noe poesi i seg, som Shakespeare, og han har ikke den samme galskapen i seg som Strindberg. Og hvor det ble av Nora, interesserer meg overhodet ikke. For å være helt ærlig forbinder jeg Nora mest med syltetøy. («Noras hjemmelagede bringebærsyltetøy» er faktisk innmari godt. Det minner meg på at jeg må få beskåret og bundet opp mine egne bringebær skikkelig i år. Ingenting er som egen avl, tross alt. Men ikke et ord om Ibsens røde ripsbusker og andre buskvekster i denne sammenheng.)
Nei, skal vi konkludere med at dette var et forfatterportrett som sporet litt av? Eller som kanskje aldri kom seg på sporet i det hele tatt? Sorry, Henrik. Men gratulerer med dagen, uansett.

Et tidligere innlegg i bloggen, om James Joyce og Skien (!) - og Henrik Ibsen - finner du her.
Hvis du vil gå mer seriøst til verks, ser den norske Wikipedia-artikkelen om Ibsen god ut. Den finner du her.

19. mars 2007

Litterære fakta.


Den franske litteraturkritikeren Roland Barthes ble kjørt ned og drept i Paris en dag da han var på vei hjem og gikk lesende over et fotgjengerfelt på grønn mann.

Om Roland Barthes på Wikipedia kan du lese her.

18. mars 2007

Forfatteren og ordene.









«Kvart menneske er ei øy, som kjent. Så må det bruer til. Uendeleg mange slags bruer. Naturleg nok har vi lært den bygningskunsten grundig.
Det finst finare bruer enn ord over til andre, men berre i den rette, sjeldne stund. Den lydlause stund når alt står stille for ikkje å gå i stykke, medan den minste rørsle er ei gåve på same tid - då er ord ubrukelege. Eller når ein fingertupp langs ein arm er som springande bruer av gull.
Likevel: tusen gonger oftare er ordet bru.
Eit under av ei bru.
Aldri kan ein halde opp å hylle den som laga det skrivne ord. Boka, bladet, brevet. Frå øya si har nokon skrivi eitkvart, det slår bru til neste øy, og atter frå øy til øy. Det kjem sendande, og ligg der som ein død ting - men mennesket har lært å tyde det, under eit menneskeauga får det liv, og meir enn liv, kan røre og opprøre og skape om. Det kan stige opp av papiret som lyn og eksplosjonar, som svarte sørgje-fuglar og som blømande kirsebærtre.
Av og til skulle vi tenke over kor merkeleg det er.»

17. mars 2007

Litteratur og kjærlighet.











Jeg følger opp min store litteraturteoretiske teori :-), nemlig at all litteratur i bunn og grunn handler om kjærlighet, med ti sitater fra litteraturen som alle inneholder ordet kjærlighet. Jeg har også likegodt opprettet et nytt tema; litteratur og kjærlighet. Her er 10 sitater fra litteraturen som alle inneholder ordet kjærlighet og handler om kjærlighet.



Den første kjærlighet er den beste kjærlighet.
William Somerset Maugham: Livets lenker

... den interessanteste og mest tilgivelige menneskelige svakhet -- kjærligheten.
Charles Dickens: Pickwickklubben

Kjærlighet -- det er nu også et emne!
Amalie Skram: Constance Ring

Kjærlighet er en felles opplevelse mellom to mennesker, men det at det er en felles opplevelse, innebærer ikke at opplevelsen er den samme for begge.
Carson McCullers: Balladen om den bedrøvelige kafé

Drømmer, sukk og tårer er den arme kjærlighetens følgesvenner.
William Shakespeare: En midtsommernattsdrøm

Ja, jeg har altså skrevet et kjærlighetsbrev til Dem. Å Gud, hva er det jeg har gjort?
Fjodor Dostojevskij: Brødrene Karamasov

Intet er mer som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.
Rudolf Nilsen: På gjensyn

Vet dere hva dere snakker om? Kjærlighet, ja. Ord kjent for alle mennesker.
James Joyce: Ulysses, kap. 9

Kjærligheten er en ensom ting.
Agnar Mykle: Sangen om den røde rubin

Kjærligheten er jo et lotteri, vil man vinne, må man iallfall spille.
Alexander Kielland: ”Slaget ved Waterloo”, Noveletter


Et lite PS om illustrasjonen, som er et av mine egne fotografier fra begynnelsen av 1970-tallet, her avfotografert gjennom glass, med tilsvarende kvalitet. Noen vil kanskje gjenkjenne motivet fra Vigeland-museet. Jeg regner med at de fleste lesere av denne bloggen knapt var påtenkt tidlig på 1970-tallet, og at de færreste uansett er interessert i fotohistorie. Men i tilfelle det skulle være noen, kan jeg opplyse at dette bildet er tatt med en film (det fantes selvfølgelig ikke noe som het "digitalt" den gangen) som het GAF 500. Den var på det tidspunktet verdens raskeste positive fargefilm, dvs. diasfilm, med sin hastighet på ISO 500. Kodaks raskeste diasfilm på denne tiden, High Speed Ektachrome, hadde ISO 180. GAF 500 hadde meget store og tydelige korn som ga en nærmest pointillistisk effekt, samt at den hadde et tydelig rødskjær (den avbildede skulpturen er i virkeligheten helt hvit). Dette ga en kunstnerisk effekt som gjorde GAF-filmen svært populær hos mange. Den kom også i en versjon på ISO 200, som hadde et gulskjær, og som selvfølgelig var tilsvarende finkornet. Dessverre forsvant GAF-filmen senere på 1970-tallet. Kameraet er en klassiker; en Nikon F med photomic. I dag fotograferer jeg med en Nikon D80. Mellom disse kameraene ligger det et kvantesprang i fotografisk utvikling, men fotoopplevelsen er den samme. Og det er fortsatt mennesket bak kameraet som lager bildene.

For å si det med Dickens ...


"Det var en av den typen marsdager når solen skinner varmt og vinden blåser kaldt, når det er sommer i sollyset og vinter i skyggen."


Charles Dickens: Store forventninger, kap. 54
Oversatt av Ragnhild Eikli

16. mars 2007

Dagens navn: Sully Prudhomme


Hæ? Hvem da? Kanskje den største ikke-kjendisen i litteraturhistorien. Kjent bare for én ting: At han var førstemann som fikk nobelprisen i litteratur. «René François Armand Prudhomme med forfatternavnet Sully Prudhomme hadde et stort ry som dikter bak seg da han fikk nobelprisen, og siden har mosen grodd tett over det meste han har skrevet. Navnet hans mangler i mange ettbindsleksika og i mange litteraturhistoriske håndbøker. Uten nobelprisen ville denne dikteren ha vært helt glemt utenfor hjemlandet.» (Helmer Lång i boken Nobelprisen i litteratur 1901-1985. Den norske Bokklubben 1986, oversatt av Eiliv Eide.)
Trivelig attest å få. Han deler skjebne med en rekke andre nulliteter i nobelprissammenheng, som tyskeren Rudolf Eucken («den største fadese i prisens historie»), amerikaneren Pearl Buck («en middelmådighet»), svensken Erik Axel Karlfeldt («hvem er herr Karlfeldt?»), dansken Karl Gjellerup («noen stor dikter ble han aldri») og enda flere som du hverken har hørt om eller har lyst til å høre om, langt mindre lese. Vår egen Bjørnstjerne Bjørnson kan for så vidt gjerne inkluderes i denne mistrøstige oppramsingen - han ruvet voldsomt på hjemmebane, men har som kjent ikke gitt noe varig bidrag til verdenslitteraturen. Det er og blir en skamplett på nobelprisens historie at ikke Strindberg eller Ibsen fikk den i stedet.
Men tilbake til dagens navn - Sully Prudhomme, som dette innlegget egentlig skulle handle om. Eller nei, forresten. Jeg tror ikke vi sier mer om ham.

Ack Värmeland du sköna.


"Jeg slutter aldri å fascineres av at nærmeste nobelpristager i litteratur bodde under 10 mil fra hjembygda mi. Det er håp for alle. "

Levi Henriksen på harrytur i Värmland (han elsker lukten av brukte bildeler om morgenen). Selma Lagerlöf var den første kvinnen som fikk nobelprisen i litteratur, og regnes som en verdig mottager. I hvert fall hadde hun, som kvinnelig forfatter, ingen jevnbyrdig konkurrent i sin samtid. Hun er også blant de yngre mottagerne av prisen (51). Det samme var vår egen Sigrid Undset (også betraktet som en verdig prismottager) med sine 46 år.

Levi Henriksens blogg finner du
her. Det må være en av Norges beste forfatterblogger.
Om Levi Henriksen på norske Wikipedia kan du lese her.

15. mars 2007

Handler all litteratur om kjærlighet?










1. Hanne Ørstavik: Kjærlighet
2. Marcel Proust: Swanns kjærlighet
3. Gabriel Garciá Márquez: Kjærlighet i koleraens tid
4. Samuel Beckett: Første kjærlighet
5. Doris Lessing: Kjærlighetens teater
6. Jan Kjærstad: Tegn til kjærlighet
7. Vetle Lid Larssen: Kjærlighet før øya synker
8. Milan Kundera: Latterlige kjærlighetshistorier
9. Cathrine Grøndahl: Det har ingenting med kjærlighet å gjøre
10. Bjørnstjerne Bjørnson: Geografi og kjærlighet
11. Henrik Ibsen: Kjærlighetens komedie
12. Ian McEwan: Kjærlighet ved første blikk
13. Johan Falkberget: Kjærlighetens veier
14. Olaf Bull: Kjærlighet
15. Märta Tikkanen: Århundrets kjærlighetssaga

Jeg tror jeg har stilt spørsmålet før her i bloggen: Handler all litteratur egentlig om kjærlighet? Jo mer jeg leser, jo mer tror jeg at denne teorien har noe for seg. Men jeg kan vel ikke være den eneste som har tenkt denne tanken? I så fall er det mitt bidrag til litteraturvitenskapen (lol). Men jeg er alvorlig - jeg mener at kjærligheten går som en rød (sic) tråd gjennom all litteratur. "Kjærlighet, ja. Ord kjent for alle mennesker," som Joyce sier i Ulysses.
Ovenfor har jeg valgt 15 titler fra litteraturen for å illustrere min påstand. Men egentlig handler denne listen om et nytt tema her i bloggen, nemlig ... lister. Det vil si titler og temaer. Første liste er altså 15 titler som inneholder ordet kjærlighet. Flere lister følger etter hvert.

14. mars 2007

Bokprogrammet i Bokmagasinet.


Bare en liten kommentar til innlegget under. Først i dag ble jeg oppmerksom på Bendik Wolds kommentar om Bokprogrammet i lørdagens nummer av Klassekampen. (I parentes bemerket fortsetter Klassekampen å innfinne seg til rett tid, dvs, på lørdag, og jeg får stadig større sans for Bokmagasinet.) Og som en kommentator her på bloggen har bemerket, bør en avis av denne typen ha en levetid på i hvert fall en uke. Bokmagasinet er selvsagt like aktuelt i dag som det var på lørdag. Og i helgen bladde jeg bare glatt forbi Bendik Wolds kommentar. Bokprogrammet? Totalt likegyldig. Men siden jeg så Bokprogrammet i går, var denne kommentaren plutselig aktuell da jeg tok frem lørdagens Klassekampen igjen og bladde i den under min ensomme lunsj i dag (en forfatter og oversetter har det jo ganske ensomt ...). Bendik Wolds kommentar ligger tydeligvis ikke på nett, jeg klarte i hvert fall ikke å finne den, så jeg kan dermed heller ikke lenke til den. Men du leser selvfølgelig Klassekampen og Bokmagasinet på lørdag, du også? Så da er det jo bare å finne frem avisen og lese, hvis du ikke alt har gjort det.

Egentlig sitter jeg vel nå her og anbefaler en avis jeg egentlig ikke liker. Så langt er det altså kommet med meg. Men dama fra Klassekampen som solgte meg lørdagsabonnementet på telefon, løy ikke da hun mente at Bokmagasinet ville være interessant for meg. Jeg synes faktisk nesten det er like bra som min egen blogg ... (lol).

Jeg så på TV.

Jeg skulle se en film på svensk TV2 i går, men fant ikke kanalen. Kanskje jeg burde begynne å lese informasjonen fra kabelselskapet bedre, de forandrer stadig på pakken jeg får, men hvorfor skal jeg lese denne informasjonen når jeg knapt ser på TV? Og hvorfor kutte ut svensk TV2, av alle ting? Kanskje bare jeg som ikke behersker fjernkontrollen. Vel, siden det ikke ble noe film, kom jeg uforvarende til å streife innom NRK1 og det såkalte Bokprogrammet. Og det ble jeg sittende og se på. Det var fra en liten, men meget spektakulær litteraturfestival på Key West i Florida. Det som interesserte meg mest, var intervjuet med forfatterparet Siri Hustvedt og Paul Auster. Her har vi med to paradokser å gjøre: At jeg, som normalt ikke ser TV, allikevel ble sittende og gjøre det, og at jeg hadde stort utbytte av å se et intervju med Paul Auster, en forfatter jeg har avskrevet som håpløst kjedelig og ikke verd å bruke tiden på å lese. Men å høre ham var altså ikke kjedelig. (Dette programmet kommer i reprise på NRK2 på fredag, tror jeg.) Siden det er jeg som er herre over prinsippene og ikke omvendt, må jeg bare godta at TV i går hadde noe å gi meg på det litterære område. Ja, det er faktisk mulig at jeg kommer til å begynne å se på Bokprogrammet. Som om dette ikke var nok, gikk jeg etterpå over til å se kulturmagasinet KOBRA på svensk TV1. Det var også meget interessant og givende. Kanskje jeg rett og slett ikke skal være så prinsippfast TV-motstander lenger?

13. mars 2007

Mammut.


Disse bøkene har jeg kjøpt på Mammut i år:

Franz Kafka: Dagbøker i utvalg.
Jeg må innrømme at jeg aldri har lest Kafka ordentlig, bare stykkevis og delt, men han er veldig til stede i min litterære bevissthet, og jeg anskaffer alt jeg kommer over.

William Shakespeare: Sonetter
Jeg kompletterer Shakespeare-beholdningen. Det er enda et stykke igjen til jeg har alle.

Fernando Pessoa: Stoikeren.

Fernando Pessoa: Den anarkistiske bankier.
Pessoa er en av mine yndlingsforfattere. Jeg må ha alt av ham.

Velle Espeland: Helgener.
Helgener sett med et folkloristisk fagblikk - og åpent sinn, virker det som, etter å ha bladd litt. Forfatteren er ikke katolikk (i motsetning til meg), men likevel. Eller kanskje nettopp derfor.

Carl-Johan Vallgren: Til herr Bachmanns brosjyre.
Anskaffet mest for å se hvordan min kollega Bjørn Alex Herrman (nåværende formann i Norsk Oversetterforening) har gjort jobben sin, og kanskje avlure ham noen triks. Vallgren er vel ellers mest kjent for Den vidunderlige kjærlighetens historie, som jeg har både på svensk, norsk og dansk, også med tanke på å se nærmere på oversettelsene.

Halldis Moren Vesaas og Tarjei Vesaas: Liv og dikt i lag.
En diktantologi som følger både samliv og lyrikergjerning. Det var vanntette skott mellom dem når de arbeidet, men samtidig var de kolleger og ektefolk. Et av litteraturhistoriens skrivende par. (Jeg holder, i parentes bemerket, akkurat nå på å lese Märta Tikkanens To. Scener fra et kunstnerekteskap, om henne selv og ektemannen Henrik Tikkanen, et annet skrivende par.)

Dag Hammarskjöld: Veimerker
Dag Hammarskjöld, svensk embetsmann, legendarisk generalsekretær i FN og kulturmenneske. Minst en times lesing hver dag en av kildene han hentet krefter fra til å møte problemene og utfordringene i sitt travle virke. Veimerker er denne kristne humanistens livsfilosoferinger, en bok å søke ro, krefter og inspirasjon i. Og for lengst en klassiker, som nå endelig er på plass i mine hyller. Dvs. til hyllene har ingen av disse bøkene nådd ennå - de tilhører foreløpig bunkene, de sist innkjøpte bøkene, de som blir bladd i og lest i hele tiden.

Deedy/Sørensen: Den gule stjernen. Legenden om kong Christian 10. av Danmark.
Av alle land som ble okkupert av Nazi-Tyskland, var Danmark det eneste hvor nesten samtlige jøder unnslapp med livet i behold. Det skyldtes ikke minst kong Christian den 10, som sa til tyskerne at hvis jødene i Danmark skulle gå med gul stjerne, så skulle han være førstemann - ifølge legenden; det er nemlig ikke dokumentert at han virkelig sa det (at det danske folk stilte opp og reddet mesteparten av den jødiske del av befolkningen ved å transportere dem til Sverige, er imidlertid et historisk faktum. Likeledes at de fleste danske jøder i tyske konsentrasjonsleire overlevde på grunn av aktiv støtte og oppfølging fra Danmark). Prisbelønt barnebok om solidaritet, og et dansk tidsbilde.

Forfatteren og ordene.


BILDENE
- har det lettvint nå
Får gå rett inn i stua,
sofaen og den beste stolen.
Ordene
har fått lengre vei å gå,
kanskje må de hvile litt også,
kjemme håret eller tørke av skoene,
(det er litt sølete ofte)
så får de komme inn i stua, de også,
men ikke i sofaen.

Rolf Jacobsen

12. mars 2007

Litterære fakta.


Platon nektet gode poeter adgang til idealstaten, fordi han mente at de erstattet fornuften med ekstasen. De kunne true rikets sikkerhet. Diktekunsten overskred statsfornuften. Bymuren ble dikterens grense.

Jf. Platon: Staten, ca. 400 f.Kr.
Dette litterære faktum er funnet i Eivind Røssaak: (sic) fra litteraturens randsone, Spartacus 2001

11. mars 2007

Ord for dagen.

Jeg spurte en gang en litterær agent hva slags skriving som betalte seg best, og han sa «utpresningsbrev».

Harry Zimm (Gene Hackman) i Get Shorty

Litterære måltider













Det første som dukket frem for Sanchos blikk, var en hel oksekalv, trædd inn på et stekespidd av en hel alm, og i ilden der den ble stekt, brant et middelsstort berg med ved. Seks gryter som var stilt omkring bålet, var ikke laget etter vanlig grytemål, for det var seks middelsstore leirkar der det var plass til alt det kjøttet som selges på torget. Følgelig kunne de omslutte og oppsluke hele sauebukker uten at det syntes, som om det dreiet seg om dueunger. Harer som alt var flådd og høns uten fjær hang rundt i trærne og ventet på å bli begravet i de utallige grytene; tallrike fugler og vilt av alle slag hang i trærne for å holdes kjølige i morgenbrisen. Sancho kunne telle mer enn seksti skinnsekker med vin på mer enn to spannmål hver. Alle var fulle av den edleste vin, som det viste seg senere. Der fantes stabler med det hviteste brød, på samme måte som man har haugevis av hvete på terskeplassene; oster, stablet krysslagt som teglsten, dannet en mur, og to oljekjeler, større enn en til farvning, ble brukt til å steke ting av deig, som ble trukekt opp gyllenstekte med to solide stenger og så sendt ned i en annen stor gryte med honning tilsatt krydder.
Det var over femti kokker av begge kjønn, alle var rene, alle rappe og alle glade. I den rommelige maven på ungoksen var det innsydd tolv møre små pattegriser som skulle gi den smak og mørne den. De varierende typer krydder syntes ikke å ha blitt kjøpt i pund, men i skippund, og alle kunne sees i en stor kiste. Kort og godt, hele opplegget til bryllupet var landlig, men så overdådig at det kunne mette en hel hær.

Miguel de Cervantes Saavedra
Don Quijote 2. bok, kap. XX

10. mars 2007

ORD for dagen.



DE PRATER
sammen.
Men ordene
går hver sin vei.

Kolbein Falkeid

Dagens navn: Zelda Fitzgerald


Ikke en forfatter som dagens navn i dag, men en av litteraturhistoriens mest kjente ektefeller. Zelda Fitzgerald, født Zelda Sayre, døde på denne dagen. Hun var gift med Francis Scott Fitzgerald, i Norge mest kjent for romanen Den store Gatsby.
Zelda, datter av en av Alabamas mest fremstående advokater, var den vakre sørstatsjenta han omsider fikk gifte seg etter at suksessen med debutromanen This Side of Paradise hadde gjort ham akseptabel i svigerforeldenes øyne. Sammen levde de et hardt liv, Fitzgerald selv sa en gang at de drakk for 40 000 dollar i året, og det var mange penger den gangen. Kombinert med Zeldas store psykiske problemer gikk det helt galt. Deres eneste barn kom i fosterhjem, Fitzgerald døde fordrukken og glemt i 1940, og Zelda tilbrakte siste del av sitt liv på et mentalsykehus hvor hun døde i en brann åtte år etter mannens død.
De er begravet sammen, og innskriften på gravsteinen er siste linje fra The Great Gatsby: «So we beat on, boats against the current, borne back ceaselessly into the past.» I den norske oversettelsen, ved Peter Magnus, lyder det slik: «Slik kjemper vi oss fremover, som skip i motstrøm, og føres ustanselig bakover mot fortiden.»

Et innblikk i Fitzgeraldenes samliv og livsførsel får man i Hemingways beretning fra "de gylne årene" i Paris, En varig fest. I et tidligere innlegg som du finner ved å trykke her, har jeg beskrevet en biltur Hemingway og Fitzgerald hadde i denne tiden. Wikipedia-artikkelen om Zelda finner du her.

9. mars 2007

Ord for dagen.







"Nettopp gleden over litteratur, over bøker som treffer deg midt i hjertet, er noe av grunnen til at jeg leser og selv forsøker å skrive bøker. Dessverre er det mange i dette landet som ser ut til å ha gjemt bort denne gleden, og i stedet fremmer et syn der det å se på verden gjennom så smale kunstneriske briller som mulig er veien sannheten og livet. Det være seg Syphilia Morgenstjerne (eller hva hun heter) og alle andre som ser på litteratur som en kunstnerisk brøk.

Keep on rocking in the free world "

Levi Henriksen

Levi Henriksens blogg finner du her. Meget underholdende lesing.

Eit ord.


8. mars 2007

Dagen i dag.


Kvinnedagen? Først så tenkte jeg at den orker jeg ikke å mene noe om, men etter hvert er jeg kommet til at jeg ikke kan la den gå helt ubemerket hen her i bloggen. Jeg kunne selvfølgelig si at jeg er veldig glad i kvinner, og det er jeg også, men det kan lett misforstås. Og så burde jeg kanskje, som god katolikk, bekjenne min skyld (mea culpa) og dårlige samvittighet over å ha et så sexistisk tema som "babes with books" på bloggen min. Eller over at mannlige forfattere er langt i flertall. Men akkurat det er de nok dessverre i litteraturhistorien også, og jeg tror ikke kvinner relativt sett er dårligere representert her enn der.

Forleden dag skrev jeg en mail til en ung kvinnelig dansk forfatter jeg kjenner, som nettopp har fått sitt første barn. Vi var sammen på et arbeidsopphold i fjor høst, da hun var høygravid, og siden har jeg fulgt med på den lille kjernefamiliens liv med barn. Få ting forandrer jo tilværelsen så mye som å få sitt første barn. Dette med plutselig å ha ansvaret for et lite, forsvarsløst liv. Alle ting som plutselig må gjøres, bleieskift, nattevåk etc. En annen venn gjorde meg nylig oppmerksom på at en barnefamilie egentlig handler om logistikk. Det hadde jeg ikke tenkt på, men det slo meg, ikke minst på bakgrunn av egen erfaring, at det jo er ganske riktig. Derfor rådet jeg den unge danske moren til å tenke logistikk og ikke følelser. Man har altså en rekke praktiske oppgaver som må løses, og så gjelder det å finne den mest rasjonelle måten å løse dem på. Hvis man klarer å finne ut av det uten å blande følelsene inn, tror jeg alt går så mye bedre. Prinsippene kan man gjerne også holde utenfor. Hvis det f.eks. er mest praktisk at én av partene gjør det meste av hjemmearbeidet i en periode, ja, så burde det være helt greit. Men det er, vel å merke, noe man må diskutere seg frem til og bli enige om, ikke noe som "bare blir sånn". Samliv handler også om samarbeid. Likestilling er (eller burde være) en selvsagt ideologisk overbygning, men prinsipper (og følelser) må ikke komme i veien for praktiske løsninger. Tvert imot er det sånn, tror jeg, at hvis man klarer å løse logistikken, så får både følelsene og ideologien bedre vilkår.

En helt annen ting, men som også har med kvinnedagen å gjøre: Jeg hører til dem som mener at verden går fremover, og at det er veldig lite som var bedre før. Jeg tenker for eksempel bare på hvor konform verden var i min oppvekst (jeg er 56), sammenlignet med nå. I min tid ble folk utvist fra skolen fordi de hadde "Beatles-hår". I dag kan folk gå med det håret de vil, og kle seg som de vil. Og likestillingen har faktisk kommet utrolig langt, sett i et historisk perspektiv. Jeg tror ikke et øyeblikk på at det er en utbredt oppfatning blant unge kvinner i dag at likestillingen har gått for langt, slik Aftenposten meldte for noen uker siden. Tvert imot virker det på meg som om unge kvinner i dag er svært bevisste, både på det deres formødre oppnådde på 70 og 80-tallet, og på det som er dagens virkelighet på godt og vondt.

Ikke minst i bloggsammenheng er det mange tøffe unge damer ute og går. To av lenken jeg har til personlige blogger Meningen med livet og Ord og ingenting, er til to unge damer som foruten at de blogger bra, har det til felles at de styrker meg i min oppfatning av at verden går fremover. Jeg vil derfor anbefale disse bloggene nettopp i dag.

Hvorfor jeg har illustrert dette innlegget med Edith Södergran, vet jeg faktisk ikke, bortsett fra at hun hadde sitt å stri med som menneske, dikter og kvinne. Forresten kom jeg over et innlegg om henne på forfatteren Helge Rykkjas hjemmeside, som du jo kan ta en titt på her.
Gratulerer med dagen!

Dagens navn: Rolf Jacobsen


En av Norges mest markante lyrikere, Rolf Jacobsen, ble født i dag for hundre år siden. Derfor skrives det mye om ham i disse dager. Jeg må innrømme at min lesing av Rolf Jacobsen har vært uhyre fragmentarisk. Han er ikke en lyriker som har betydd spesielt mye for meg, selv om han selvfølgelig er der i min litterære bevissthet og alltid har vært det. Noe som er interessant i disse dager, er å se hvordan tre av avisene jeg abonnerer på, Aftenposten, Morgenbladet og Klassekampen, vinkler sine omtaler av Jacobsen i forbindelse med hundreårsjubileet. Klassekampens artikkel handler om Jacobsens fortid som nazist og medlem i det norske nazipartiet Nasjonal Samling (Quislings parti). Morgenbladets artikkel handler om Rolf Jacobsens Gud og spør om han først og fremst var en religiøs dikter. Jacobsen konverterte til den katolske kirke i 1951. Morgenbladets skribent Kristian Kjelstrup gjør overbevisende rede for religionens rolle i og betydning for Jacobsens diktning. Tom Egil Hverven i Klassekampen nevner religionen med én setning, enda det på meg virker helt opplagt at religionen spilte en større rolle i Jacobsens forfatterskap enn NS-fortiden og diverse private forhold som Hverven også er inne på, alt dette som Jacobsen var taus om. Men det er klart - Klassekampen er vel ideologisk forhindret fra å interessere seg for det religiøse i det hele tatt. Aftenposten har en ren litterær vinkling. Det er greit nok, men også Aftenpostens litteraturredaktør Terje Stemland nøyer seg med å omtale Jacobsens religiøsitet med én setning: "Hverken hans politiske gjerning, på godt og ondt, eller hans konvertering til katolisismen, avspeiler seg i hans diktning." Nei, neppe det spesifikt katolske, men det religiøse er altså der, som Morgenbladet tydelig påpeker. Og som Aftenposten blankt ignorerer, i likhet med Klassekampen. Stemland i Aftenposten tar ikke engang med årstallet for Jacobsens konvertering i den biografiske oversikten, og avslører dermed sin uvitenhet om hvilken skjellsettende erfaring en slik konvertering er. Den katolske kirke er ikke en forening man melder seg ut og inn av sånn uten videre. Og som Morgenbladet påpeker, spiller troen en ganske stor rolle i Jacobsens forfatterskap, slik den nødvendigvis også må ha gjort det i hans liv. Både Aftenposten og Morgenbladet skal for øvrig ha honnør for at de ikke kaster seg på NS-bølgen og den grafsende interessen for det private i omtalene av Jacobsen, slik Klassekampen gjør. Men er ikke Jacobsens gudstro og hans katolisisme også noe privat? Nei, det er noe personlig, og det er noe ganske annet.

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Guds hjerte (1956)

Klassekampen som kom.


Jeg skrev i forrige uke om Klassekampen som ikke klarte å levere lørdagsavisen sin på lørdag, og som dermed bare fikk én sjanse til av meg. Og nettopp som jeg i mitt stille indre hadde begynt å more meg litt over at Klassekampen (både med stor og liten k) lot vente på seg, klarte jammen Klassekampen (den med stor k) å ligge i postboksen min lørdag morgen. Dermed ser det ut til at jeg er stuck med et lørdagsabonnement på en avis jeg egentlig ikke liker, men som altså klarte å lokke meg med bokbilaget sitt. Men det er vel unødvendig å si at Klassekampen må fortsette å innfinne seg hver lørdag? Å klare det én gang kan jo være regelrett nybegynnerflaks. Og som jeg har sagt til Klassekampen - jeg betaler ikke for gamle aviser.

Avisglede.


Dessverre har vi ikke søndagsaviser i Norge. Vi har aviser som kommer ut på søndag, men vi har ikke søndagsaviser. I Norge er det lørdagsutgavene som er ukens avismessige høydepunkt. I det siviliserte utland er det søndagsutgavene. En god søndagsavis er tykk som en murstein (for å overdrive litt), meget innholdsrik og selvfølgelig i ekte avisformat, det som kalles fullformat. I Norge er det visst nå bare én mindre avis igjen i fullformat. Det er en kjent sak at tabloid format gir tabloid journalistikk, og at fullformat gir seriøs journalistikk. Fullformat gir også helt andre muligheter når det gjelder layout, noe Politiken er et godt eksempel på. Politiken Søndag byr derfor ikke bare på journalistikk av ypperste klasse, men er også en estetisk nytelse.

Politiken Søndag var min yndlingsavis da jeg bodde i Danmark, og den har fortsatt å være det viktigste mediet for min kontakt med dansk språk og kultur, og for viten og informasjon langt utover det. Riktig nok er det bare når jeg er i Danmark (eller Oslo) at jeg kan få den dagfersk, ellers må jeg vente til mandag og noen ganger til tirsdag før jeg kan hente den i den lokale Narvesen-kiosken. Men det får så være.

En god ting med Politiken Søndag er at den er utstyrt med hele tre kryssord, Den store søndagskryds, Søndagskvissen og Den lille men svære. (Den lille men svære? Høres ut som en selvmotsigelse på norsk. Men svær på dansk er det samme som vanskelig på norsk.)
Fordelen med disse kryssordene er at jeg får ha dem helt for meg selv, siden jeg er den eneste her i huset som kan løse kryssord på dansk.

7. mars 2007

Ord for dagen.


Dikt tilhører ikke den som skriver dem, men den som trenger dem.

Mario (Massimo Troisi) i filmen Postmannen

Litterære fakta



Den amerikanske forfatteren Ernest Vincent Wright (1873-1939) utga i 1939 romanen Gadsby («en fortelling på over 50 000 ord»), som utmerker seg ved at den ikke inneholder bokstaven e. Alle ord er riktig skrevet, og grammatikken er korrekt, men tegnsettingen er litt pussig, og språket virker kunstig. For å gjøre det ekstra vanskelig skrev Wright boken i fortid, noe som innebar at han måtte unngå den vanlige engelske fortidsendelsen -ed i verb. Han måtte selvfølgelig også unngå svært vanlige ord som the, he og she. Når det forekom gjenstander og lignende som inneholdt bokstaven e, beskrev ham dem i stedet, uten å bruke selve betegnelsen.
Men et slit må det ha vært, for forfatteren døde samme dag som boken ble utgitt.

6. mars 2007

Viss bøkene blir utan elefantar ...
















Viss bøkene blir utan elefantar


Då blir det trist å lese.
I ei skikkeleg bok er det alltid
minst ein elefant.
Sjølv om ingen oppdagar den.

Om elefanten ikkje viser seg
utanpå boka eller i første kapitlet
er ikkje så farleg.
Du forstår nok det er fordi
han unngår sånne stader.
Han likar å vere i fred
med tankane sine.
Derfor held han seg også
unna dei siste ti - femten sidene.
Det plar ofte vere så mykje bråk der
ei bok held på og skal slutte

Men djupt inne
i boka,
dit elefantjegerane ikkje finn vegen
dit berre ein
og annan
sniklesar kjem,
der

kjem han stundom til syne
når du står lenge
heilt roleg.

Og ser du ingenting
kjenner du likevel på deg
at inne i tjukna
like roleg som du
står elefanten
og følgjer deg med dei små augo sine
Ser ikkje du elefanten
ser elefanten deg.

I dei bøkene
der elefantlesarane reikar.

Einar Økland: Mellom himmel og jord, vers vrette og vrange (1986)

Hvis bøkene blir uten elefanter, ja ... men jeg har rikelig med elefanter i mine bøker, som for eksempel den jeg har avbildet her.

5. mars 2007

Ord for dagen


”O mektige feer, gi barnet mitt i faddergave ikke bare helse, skjønnhet, rikdom og alt det der dere pleier å komme stikkende med, - gi barnet mitt lesehunger, det ber jeg om med brennende hjerte!
For jeg vil så gjerne at barnet mitt skal få eie nøkkelen til eventyrlandet, der det kan hente fram de største av alle gleder!”

Astrid Lindgren

Regnet i litteraturen (1)


Om min barndoms dager og år vil jeg først si at den eneste uforglemmelige person var regnet. Det store, antarktiske regn som lik en sydpolsfoss styrter fra himmelen over Kapp Horn og like til grensen. I dette grenseområde, eller mitt fedrelands Far West, ble jeg født til livet, til jorden, til diktningen og til regnet.
Jeg har ferdes vidt og bredt, men det forekommer meg at denne regnets kunst er gått tapt, den som utfoldet seg med grufull og uavrystelig makt i mitt hjemlige Araucania. Det regnet hele måneder, hele år. Regnet falt i tråder, som lange nåler av glass, og gikk i knas på takene, eller det slo i gjennomsiktige bølger mot rutene, og hvert hus var et skip som med nød og neppe nådde havn i dette vinterhav.
Dette sydlige Amerikas kalde regn har ingenting av de plutselige vindkast i det varme regn, som faller lik piskeslag og etterlater seg en blå himmel. Tvert imot, det antarktiske regn er tålmodig og faller uopphørlig fra den grå himmelen.
Utenfor huset ble gaten forvandlet til et veldig hav av gjørme. Jeg står ved vinduet og stirrer ut i regnet, hvor en kjerre har kjørt seg fast midt i gaten. En bonde i sort ullfrakk peiser løs på oksene som ikke orker mer i regnet og sølen.
Vi tok oss frem til skolen langs fortauene, hoppet fra sten til sten, mot kulden og regnet. Paraplyene rev vinden med seg. Regnfrakkene var dyre, hanskene likte jeg ikke, skoene trakk vann. Jeg glemmer aldri de våte sokkene som hang til tørk ved ovnen, og alle skoene som sto og dampet som små lokomotiver. Så kom oversvømmelsene som rev med seg de bydelene hvor de fattigste bodde, nede ved elven. Selve jorden kunne ryste på seg. Andre ganger steg et skremmende lys opp over fjellene i en veldig fjærbusk - vulkanen Llaima våknet.

Pablo Neruda: Jeg tilstår at jeg har levet.
Norsk oversettelse ved Kjell Risvik 1975.

Diktningen lar oss se virkeligheten.


Andreas Wiese skriver i Dagbladet i dag, i forbindelse med at den franske forfatteren Milan Kundera nettopp har kommet med boken Forhenget, hans tredje bok om romankunsten:

"Kundera er en av få store forfattere som har skrevet så mye om det å skrive. Og han tror på litteraturhistorien, på den ene store forfatters forbindelse med den neste. Slik Kunderas bøker fletter seg sammen med hverandre, fletter verdenslitteraturen sin egen verdensvev: Et godt eksil fra vår virkelige verden."

Et godt eksil fra vår virkelige verden? Hva mener han med det? Er det et skjult sitat av Kundera, eller er det Wieses egne ord? Det høres ut som om Kundera/Wiese mener at litteraturen er en flukt fra virkeligheten, men det tror jeg ikke noen av dem mener at den er, i hvert fall ikke Kundera. Som jeg flere ganger har gitt uttrykk for her i bloggen, både gjennom egne ord og andres, har litteraturen størst verdi når vi bruker den til å utvide vår erkjennelse og opplevelse av virkeligheten, av livet og hva det er å være menneske. God litteratur utvider virkelighetsopplevelsen, den er ikke en flukt fra den.

Men jeg misforstår kanskje Wieses utsagn, for han avslutter sin lille epistel om Kundera slik:

"Og i sitt doble eksil, argumenterer Kundera nærmest for en romanens etikk: De store romanene kan rive vekk det forhenget vårt samfunn kontinuerlig skaper seg av løgner om mennesket, vår tilstand og skjebne. Diktningen lar oss se virkeligheten."

Nettopp.

PS Kunderas "doble eksil" refererer til at Kundera, som opprinnelig er tsjekker, ble fransk statsborger i 1981 og har skrevet på fransk siden 1990.

4. mars 2007

Alt er i ordet ...


... Man kan si hva man vil, men det er ordene som synger, som stiger og faller ... Jeg kaster meg for deres føtter ... Jeg elsker dem, jeg holder på dem, jeg forfølger dem, jeg biter i dem, jeg smelter dem ... Så høyt elsker jeg ordene ... De overraskende ... Dem man grådig venter på, ligger på lur etter, til de med ett faller ... Kjære gloser ... De skinner som kulørte stener, hopper som galvaniserte fisker, de er skum, tråd, metall, dugg ... Noen ord forfølger jeg ... De er så vakre at jeg vil bruke dem i alle mine dikt ... Jeg fanger dem i flukten når de kommer summende, jeg griper tak i dem, jeg renser dem, jeg skreller dem, setter meg foran min tallerken, føler dem krystallinske, sitrende, vegetabilske, som elfenben, som olje, som frukt, som alger, som agater, som oliven ... Så lar jeg dem svirre, ryster dem, drikker dem, sluker dem, knuser dem, utstafferer dem, befrir dem ... Jeg lar dem bli stående som stalaktitter i mitt dikt, som små biter av polert tre, som kull, som vrakgods, gaver fra bølgene ... Alt er i ordet ...


Pablo Neruda: Jeg tilstår at jeg har levet. Erindringer 1974.

Norsk utgave 1975 oversatt av Kjell Risvik.

To nye temaer.


Aller først: Spørsmålet er om det finnes tilfeldigheter her i verden. Jeg er veldig opptatt av sammentreff som virker for meningsfylte til å være tilfeldighet. Synkronitet, kalles det visst. Jeg oversatte en bok om det en gang, Den niende innsikt av James Redfield, som vel må kunne kalles en klassiker innen alternativ litteratur. Når folk har sett oversetter-navnet mitt i en bok, er det i hvert fall ofte denne de nevner.

Men altså: I dag tok jeg meg en tur langs mine egne bokhyller for å se om jeg kunne finne noe å blogge om. Til slutt endte jeg opp med Pablo Nerudas selvbiografi: Jeg tilstår at jeg har levet. Jeg begynte å lese i den, og det var da jeg ble rammet av en eksplosjon av ord, farger, sanser og en uvøren, intens og lidenskapelig fortellermåte som tok pusten fra meg.
Latinamerikansk litteratur var veldig i skuddet på sytti- og åttitallet, og slik reise-moten nå dikterer at man skal dra til Australia, var det i den tiden nærmest obligatorisk å dra til Mexico. Jeg har imidlertid aldri hatt noe forhold hverken til denne delen av Amerika eller til litteraturen der. Latinamerikansk litteratur har hatt en stemme som ikke har talt til meg, det har vært for mye av et eller annet.
Men det var noe med Nerudas bok som grep meg, og hva mer var, den ga meg idéen til noe nye temaer; nemlig regnet i litteraturen og forfatteren og ordene.
Nerudas bok åpner med en beskrivelse av regn, og jeg har lenge vært opptatt av nettopp det, av hvordan regn er beskrevet i litteraturen. Jeg har jo en del sære temaer fra før av, som bøker og te og latteren i litteraturen, så hvorfor ikke også regn?
Når det gjelder forfatteren og ordene, kan det virke som et mer selvfølgelig tema, sidene ordene jo så å si er materialet man bruker når man skriver, slik fargene er malerens. Men det er likevel interessant å se hvordan forfatterne har skildret sin fascinasjon av ordene, synes jeg, og Neruda hadde også en herlig passasje om det. Det er første gang jeg har sett en forfatter skildre ordene så sanselig, og ikke minst første gang jeg har sett ordene fremstilt som noe spiselig.

Nerudas bok satte med andre ord i gang både det ene og det andre, og det er derfor jeg lurer på om det var tilfeldig at jeg endte opp med akkurat den. Kanskje det var det. Men hvis det ikke finnes tilfeldigheter, så var det jo ingen tilfeldighet.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...