Gift med et geni.

I forbindelse med lesingen av Ulysses anbefalte cox meg boken Married to Genius, som handler om ni kjente forfattere og deres ekteskap, blant dem Joyce (de andre er Conrad, Tolstoj, Hemingway, Lawrence, Woolf, Mansfield, Shaw og Scott Fitzgerald). Forfatteren er Jeffrey Meyers, som har skrevet biografier om en rekke forfattere og som derfor kan sitt stoffområde. I tillegg skriver han godt - et tilgjengelig og klart språk, spekket med fakta og innsiktsfulle analyser. Min danske venninne herecomestrouble ba meg si hva jeg mente om boken når jeg hadde lest den, og derfor åpnet jeg den i går, primært for å lese om Joyce og Nora. Neste kapittel handlet imidlertid om Virginia og Leonard Woolf, så jeg ble litt nysgjerrig og fortsatte med det, og deretter begynte jeg på kapittelet om Shaw og hans kone. Eller for å si det på en annen måte: Jeg klarte ikke å legge boka fra meg. Kapittelet om Virginia Woolf burde for eksempel være pensum for alle som skal se, eller har sett, The Hours (en film som hermed er anbefalt).
Som det het i anmeldelsen i Financial Times da boken kom: «One is left with a series of fascinating and well-documented studies.» Det kan jeg bare underskrive på. Ypperlig fremstilling av interessant stoff. Riktig en kosebok for alle leseinteresserte, og samtidig en bok til å bli klokere av, dvs. øke sin viten.

Dagens post.

Og hva fikk jeg fra amazon i dag?


Fra amazon.co.uk fikk jeg en CD med Blossom Dearie, en amerikansk jazzsangerinne jeg aldri hadde hørt om, en av mange spennende artister jeg er blitt gjort oppmerksom på ved å høre på NRK P2. (Helt praktfull - jeg hører på den mens jeg skriver.)

Fra amazon.de to bøker: Ebba D. Drolshagens Gebrauchsanweisung für Norwegen og 1000 Irrtümer der Allgemeinbildung. Førstnevnte ble behøring omtalt i Dagbladet tirsdag 17. juli under overskriften ”Hun gjør narr av nordmenn - norsktysk forfatter utgir ’Bruksanvisning til Norge’.”
Den andre handler om ting vi tror er fakta, men som ikke er det, for eksempel at Henry Ford oppfant samlebåndet og at Titanics forlis var verdens største skipsulykke. Eller at den katolske kirke lærer at paven er ufeilbarlig.

Mer om å lese.

Min lesing følger omtrent de prinsippene jeg gjorde rede for i det blogginnlegget du finner HER. Min lesing av Ulysses nylig var først og fremst for min personlige leseopplevelses skyld. Når det er sagt, må jeg si at jeg nettopp etter lesingen av Ulysses faktisk har fått litt større sans for det man kanskje kan kalles «kanonisk lesing», altså lese bøker fordi de representerer en form for allmennkunnskap ved å tilhøre våre felles kulturelle arv. Et annet aspekt lesingen av Ulysses også ga meg litt større sans for, er lesing av denne type verk som prosjekt, altså det å bestemme seg for å lese et kjent, kanonisk verk av den typen alle kjenner til, men som færre reelt har lest, og så gjennomføre det. For eksempel kjenner jeg at jeg ble litt trigget av den danske journalisten jeg nettopp fortalte om, som har lest Det gamle testamente i sin helhet og blogget om det. To andre verk jeg har lyst til å lese, er Odysseen, først og fremst fordi den er så relevant i forhold til Ulysses. Alle som skriver om Ulysses, refererer jo til Odysseen hele tiden, så man blir litt frustrert over ikke å kjenne den. Et annet verk jeg har fått lyst til å lese, er Joyces’ siste store opus, nemlig Finnegans Wake.

Hva leser jeg nå?

Cox minte meg i en kommentar nylig om Robert Musils Mannen uten egenskaper og Elias Canettis Forblindelsen. Jeg har og kjenner til begge, men de hører til de bøkene jeg bare har bladd i. Musils verk nevnes jo ofte i samme åndedrag som Proust og Joyce, og hver gang jeg har bladd i det, har jeg tenkt at det må jeg få lest en gang. Musil og Joyce var av samme generasjon, og i likhet med Ulysses betegnes Mannen uten egenskaper som et av modernismens viktigste verk.
Canetti (nobelprisen i litteratur 1981) har jeg et litt nærere forhold til, i og med at jeg har lest Fakkelen i øret, en av de tre selvbiografiske bøkene hans. Han er representert i mitt bibliotek med tre eller fire bøker, pluss at jeg har en av hans kone.
Jeg fant frem Forblindelsen for å se på den igjen, og begynte like godt å lese den. Jeg har lurt på hva jeg skulle begynne å lese etter Ulysses - er liksom i et litt lesemessig vakuum - og hvorfor ikke Forblindelsen?

Moro med ord.

Nå er ikke dette noen forfatterblogg, men siden jeg i tillegg til å oversette også lever av å utgi bøker, gir jeg her noen eksempler. Som et lite apropos til Ulysses var det kanskje noen som merket seg at jeg ikke minst var interessert i humoren i boka (som det er mye av - jfr. at den er blitt karakterisert som et hovedverk innen europeisk komisk litteratur). Jeg driver selv med humor, nærmere bestemt vitser, gåter, spøkelseshistorier etc for barn, altså det man kaller tradisjonslitteratur (litteratur uten kjent opphavsmann, ofte med svært gamle røtter (som eventyr) og en del av en primært muntlig tradisjon), som jeg bearbeider litterært. (Og: Jeg heter jo ikke Tehme Melck, da selvfølgelig - det er det jeg drikker en stor kopp av til lunsj hver dag.)

Dette er den nyeste boka mi, nettopp kommet på Gyldendal og som hovedbok i Bokklubbens Barn i juli (den perfekte boka når ungene kjeder seg i regnværet, bare for å drive litt egenreklamre ... )









Og her er noen av mine tidligere verker.

Ferdig med Ulysses.

Joyce henger over skrivebordet mitt, med Ibsen til høyre og Pessoa under. Pluss noen av illustrasjonene til mine egne bøker (de fleste bildene i bloggen blir større når man klikker på dem).





Nå er jeg ferdig med Ulysses, eller rettere sagt - ferdig i den forstand at jeg har lest den fra perm til perm for første gang. For ferdig med den er jeg nok slett ikke - da jeg lukket boka i går kveld, følte jeg en sterk trang til å begynne forfra igjen med en gang. Jeg gjorde det ikke, men jeg vil sammenligne det å ha lest Ulysses for første gang med å ha fått førerkort - det er som kjent først da man virkelig kan begynne å lære å kjøre bil. For Ulysses er, som Joyce selv har sagt, en bok som må leses igjen. Første gangs lesing er som å vandre rundt i en ny og ukjent by for første gang. Neste gang du vandrer der, ser du den med gjenkjennelsens blikk og utvider kjennskapen, og så videre, mer og mer, for hver gang.

Det var ikke så ille (unnskyld uttrykket) å lese Ulysses som jeg hadde trodd. Nå skal det da også sies at jeg var svært motivert og fast bestemt på å komme meg gjennom den. Taktikken var, som tidligere meddelt, å ikke stoppe opp, ikke la meg hindre av det jeg ikke forsto og ikke visste, selv om jeg riktignok skaffet meg noen kunnskaper underveis for å øke leseopplevelsen. Når jeg sier at det ikke var så ille, er det fordi denne boka er omgitt av en rekke myter, blant annet myten om at den er uleselig. Og uoversettelig. Men jeg har altså nå lest den, og til og med i en etter min mening glimrende norsk oversettelse av Olav Angell.

Min erfaring, etter å ha gitt meg i kast med Ulysses med et åpent sinn og fri for forutinntatte meninger (i den grad det er mulig), er at Ulysses er en stor leseopplevelse. I så måte ble jeg ikke skuffet, for det var akkurat det jeg hadde ventet (som tidligere meddelt har jeg lest deler av den fra før, så jeg visste delvis hva jeg hadde i vente). Man skjønner hvor nyskapende og oppsiktsvekkende den må ha vært da den kom, og samtidig er det jo utrolig at en bok som ble skrevet for over hundre år siden kan fremstå som like funklende frisk og moderne den dag i dag, med et språklig og litterært artisteri som knapt har sitt sidestykke. Det er og blir en fantastisk bok, ikke minst sett på bakgrunn av at den handler om høyst alminnelige mennesker som foretar seg høyst trivielle ting. Slik sett lærer Joyce oss å se det store i det små, det fantastiske i ethvert liv, i det å være menneske, ikke bare denne ene junidagen i Dublin for over hundre år siden, men til enhver tid, like gjerne her og nå, i dag.

Det er blitt hevdet at alle moderne forfattere står i gjeld til Joyce og Ulysses. Det er i seg selv en god grunn til å lese den. Én kategori mennesker som også vil ha stort utbytte av Ulysses, er alle som driver med eller drømmer om å skrive.

Det er en tilfredsstillelse å ha gjennomført et så stort leseprosjekt. Joyce-biblioteket har fått en kraftig tilvekst - jeg er nå oppe i 19 bøker om og av Joyce. Og det stopper nok ikke der.

Men det viktigste er fortsatt selve leseopplevelsen, den personlige berikelsen det er å ha opplevd Ulysses.

I serien litterære kraftprestasjoner ...

Nå ja, det var kanskje en litt pretensiøs betegnelse. Men som et apropos til min egen lesing av Ulysses - HER er en danske som blogger om sin lesing av Det gamle testamente. Han har unektelig et poeng når han spør hvor mange som kan si at de faktisk har lest bøkenes bok. Kanskje enda færre enn som har lest Ulysses, vil jeg tro.

Ord i kryss.

Jo da, jeg er i gang med siste kapittel i Ulysses, men kvelden i går gikk med til å lage kryssord. Fem ganger i året lager jeg nemlig kryssord pluss en såkalt "lett side" (sitater, vitser etc.) til et tidsskrift, og i går var det altså tid for å lage kryssord til nr. 4 i år. Jeg er en ivrig kryssordløser, men det er nesten morsommere å lage kryssord. Redskapene er ruteark, blyant og viskelær. Som Rolf Hansen i Dagblad-Magasinet begynner jeg øverst i venstre hjørne med ett langt ord vannrett og loddrett. Og så er det "bare" å jobbe seg nedover.

Dagens Ulysses.

I går ble jeg ferdig med kapittel 17. Jeg er dermed klar til å begynne på det siste og mest berømte kapittelet i Ulysses, hvor vi i løpet av 40 sider får Molly Blooms ubrutte tankestrøm der hun ligger søvnløs og grunner over livet etter at ektemannen har sovnet. En 34 år gammel, frustrert kvinne som har vanskelig for å forsone seg med at livet ikke har blitt en evig fest med vakre klær, galante menn og evig ungdom. Men kjærligheten får siste ord.

Filmvarsel: To mistenkelige personer

Nå ja, det er i skrivende stund ikke mange timene til den kommer på NRK1 (kl. 16.20), så rare varselet er det jo ikke. Det hender jeg sjekker tv-programmet for filmer, og tilfeldigvis oppdaget jeg denne i dag. Merkelig lite omtale, men forklaringen ligger nok i at den ble sendt 20. juni, mens jeg var på arbeidsopphold i Danmark. Jeg har ventet på denne filmen og gleder meg til å se den. Du kan lese mer om den på norske Wikipedia HER .
Jeg er en stor beundrer av forfatteren Gunnar Larsen, og jeg har To mistenkelige personer i førsteutgave fra 1933.

Dagens Ulysses.

Bare et lite utdrag fra kapittel 17, for å vise hvordan Joyce briljerer og leker seg (det dreier seg om Stephen Dedalus og Leopold Blooms nattlige samvær på sistnevntes kjøkken i Eccles Street 7, se gårsdagens innlegg):

«Hva var aldersforskjellen mellom dem?
16 år tidligere, i 1888 da Bloom var på Stephens nåværende alder, var Stephen 6 år. 16 år senere, i 1920 når Stephen ville være like gammel som Bloom var nå, ville Bloom være 54. I 1936 når Bloom ville være 70 og Stephen 54, ville aldersforskjellen mellom dem, som opprinnelig var i forholdet 16 til 0, være 17 ½ til 13 ½, idet proporsjonene øker og forskjellen blir mindre for hvert år som går, for hvis det forholdet som var i 1883 ikke forandret seg, forutsatt at noe slikt var mulig, frem til 1904 da Stephen var 22, ville Bloom vært 374, og i 1920 når Stephen ville være 38 som Bloom var nå, ville Bloom være 646, mens Bloom i 1952 når Stephen ville ha nådd den postdiluvianske alder av 70, ville han ha vært 1190 år og derfor være født i år 714 og med 221 år ha overskredet den maksimale antediluvianske alder, nemlig Metusalems 969 år, mens Bloom, hvis Stephen hadde fortsatt å leve til han nådde denne alderen i år 3072, ville ha levd i 83 300 år og ville derfor ha vært nødt til å ha blitt født i år 81 396 f.Kr. [ante- og postdiluviansk: før og etter syndfloden i Det gamle testamente]

Hvilke begivenheter kan oppheve disse beregningene?
At den ene eller begge opphører å eksistere, innføringen av en ny kalender eller tidsregning, verdens undergang med påfølgende uunngåelige men forutsigbare utryddelse av menneskeheten.

[det som står i klammer er min tilføyelse]

Dagens Ulysses.

Jeg er nå ferdig med kap. 15, det som foregår på et bordell, og som er utformet som en akt i et skuespill. Et merkelig, drømmeaktig kapittel (men å karakterisere et kapittel i Ulysses som merkelig, sier i grunnen ikke så mye). Det som slår en hele veien under lesingen, er hvilken eminent ordkunstner Joyce er. Man har aldri lest noe lignende. Samtidig er det et stort paradoks at dette handler om høyst alminnelige mennesker som foretar seg høyst alminnelige ting. Jeg er også ferdig med kapittel 16, hvor Bloom tar med seg Stephen Dedalus, som både er full og medtatt etter å ha blitt slått ned, på en nattlig vandring gjennom Dublin fra bordellet og hjem til Blooms bolig i Eccles Street 7. Jeg har sagt at Stephen Dedalus representerer Joyce i boka, men det gjør også Bloom på sin måte. I hvert fall en del sider ved ham, blant annet er Bloom veldig opptatt av vann. Om dette sier den danske boka Den foreløbige James Joyce encyklopædi, som jeg har omtalt tidligere HER :
«Født (som Joyce) i vandmandens tegn elsker han [Bloom] da også vand og har stor forstand på omgangen med det. Vand er for Bloom et demokratisk, enkelt, trofast og universelt element, det er rolig og uafhængigt og det er anvendeligt til mange fredelige og nyttige formål. Han føler sig dybt forbundet med det. Men Bloom er i det hele taget tilhænger af alt, hva der flyder godt: trafikken f.eks., ligesom hans peristaltik [tarmfunksjonen] jo også fungerer upåklagelig.»
Kapittel 17, som jeg holder på med nå, skildres at Stephen og Bloom ankommer Eccles Street, og deres nattlige samvær på kjøkkenet hjemme hos Bloom (Blooms kone ligger ovenpå og sover). Igjen et kapittel som er utformet helt annerledes enn de andre, i dette
tilfelle som en serie spørsmål og svar:

«Hvilken handling utførte Bloom ved ankomsten til bestemmelsesstedet deres?
På trappen til det 4. av de ekvidifferente ulike husnumrene, Eccles Street nummer 7, stakk han hånden mekanisk i baklommen på buksene for å ta frem nøkkelen til gatedøren.

Lå den der?
Den lå i den tilsvarende lommen på de buksene han hadde brukt dagen før gårsdagen.

Hvorfor ble han dobbelt irritert?
Fordi han hadde glemt det og fordi han husket at han to ganger hadde minnet seg selv på at han ikke måtte glemme det.»

Bloom løser problemet ved å klatre over stakittet og komme seg inn i kjøkkenet via lysgraven, og så låse opp gatedøren innefra slik at Stephen kan komme inn. Deretter skildres Bloom mens han lager mat, og her blir interessen for vann drevet ut i det ekstreme:

«Hva gjorde Bloom ved komfyren?
Han flyttet kasserollen over på venstre ring, reiste seg og bar jernkjelen bort til vasken for å la vannet renne ved å skru opp kranen.

Rant det?
Ja. Fra Roundwood reservoaret i Wicklow grevskap med en kapasitet på 10.800 liter, hvorfra det ble filtrert i rør i en underjordisk akvedukt med hovedfilter med enkle og doble rørledninger som var bygget for en anleggsomkostning av 5 pund pr løpende meter over Dargle, Rhadown, Glen of the Downs og Callohill til det 105 store reservoaret i Stillorgan, en distanse på 35 km, og derfra gjennom et system av avlastningstanker [osv., kort sagt en beskrivelse av det kommunale vannsystemet i Dublin.]»

Hva var det ved vannet som Bloom, vannelskeren, vannmannen og vannbæreren beundret da han gikk tilbake til komfyren?
Vannets universalitet, den demokratiske likheten og troskapen mot sin natur ved at det søkte sitt eget nivå, vidstraktheten i havet i Mercators projeksjon, de uutgrunnelige dypene i Sundamrennen i Stillehavet som overstiger 8.000 favner, rastløsheten i bølgene og overflatepartiklene som etter hvert gjester alle punkter langs kystlinjen, bestanddelenes uavhengighet [osv., i en sidelang beskrivelse av vannets ulike egenskaper generelt].»

[Det som står i klammer er mine kommentarer.]

Å, jeg svake sjel ...

Sist jeg fikk regning fra kredittkortselskapet, sa jeg til meg selv at nå får det jammen være nok bokkjøp for en stund. Men så gjorde cox meg oppmerksom på boken Married to a Genius, som blant annet inneholder et kapittel om Nora og James Joyce, og jeg bestilte den sporenstreks fra amazon.co.uk .
Og Ulysses-lesningen har aktualisert behovet for Richard Ellmanns Joyce-biografi, som vel regnes som den beste på sitt felt, så i dag bestilte jeg den også. Men nå - nå skal det være slutt for en stund ...

Filmvarsel.

I et innlegg 7. april i år, som du finner HER, anbefalte jeg filmen Pianisten av Roman Polanski. I kveld kommer den igjen på TV-Norge, klokken 21.30, og jeg kan ikke anbefale den varmt nok. Etter min mening går den langt utenpå f.eks. Schindlers liste. Filmen er basert på en sann historie om den polske jødiske pianisten Wladyslaw Szpilman, som du finner en god ressurs om HER .

Fra Ulysses' norske historie.

Jeg fikk det nye nummeret av Bokvennen i dag, og ekstra interessant var det jo at det inneholdt en epistel av Ulysses-oversetteren Olav Angell med tittelen «Veien til Ulysses». Angell forteller at det opprinnelig var Axel Jensen som skulle oversette Ulysses til norsk. Axel Jensen hadde vært til stede under en prisutdeling på Continental i regi av Aschehoug, hvor den daværende direktøren for Aschehoug, Arthur Holmesland, holdt en tale der han kom inn på et forlags forpliktelser overfor litteraturen og nødvendigheten av å utgi verdifull litteratur også når det ikke var økonomisk lønnsomt. Slik det måtte være i en kulturnasjon. Ifølge Angell reiste Jensen seg da så alle kunne se ham og spurte:
-- Direktør Holmesland?
-- Ja, herr Jensen?
-- De nevnte i Deres tale at et seriøst forlag har forpliktelser til å gi ut verdifull litteratur.
-- Ja, det er riktig.
-- Jeg vil gjerne ta Dem på ordet. Jeg kunne gjerne tenke meg å oversette Ulysses av James Joyce. Den er som De sikkert vet, et av de viktigste romanverk i det 20. århundre. Boken er oversatt til alle europeiske språk - unntatt norsk. Kunne De tenke Dem å gi ut Ulysses, herr Holmesland?
--Ja, herr Jensen, meget gjerne.

Angell forteller videre:
«Dagen etter gikk Axel Jensen opp på Holmeslands kontor. De undertegnet begge en kontrakt, og Axel Jensen fikk et forskudd på, jeg tror det var 10 000 kroner. Siden var det ingen som så mer til ham.
Axel Jensen fortalte meg historien flere år senere. Til stor munterhet. Og dermed fikk jeg noe å tenke på. Jeg kunne selv tenke meg å oversette Ulysses.»

Angel kontakter Aschehoug, som gir ham noe helt annet å oversette, for Ulysses har de ikke på produksjonsplanen. Dette var altså i begynnelsen av 1970-årene. I 1988 feiret Norsk Oversetterforening sitt 40-årsjubileum med bl.a. en oversetterkonkurranse hvor oppgavene var tekster fra verdenslitteraturen på ulike språk. Den engelske oppgaven var et lengre utdrag fra Ulysses. Cappelen hadde lovet at prisvinneren skulle få oversette hele boken. Dessverre ble ingen av bidragene funnet gode nok. Angel hadde ikke hørt om konkurransen, men ble oppfordret av en kollega til å prøve seg etterpå. Han gikk hjem, oversatte 185 sider av Ulysses på åtte uker og sendte det til Cappelen. Tre måneder senere fikk han kontrakt på oversettelsen av Ulysses.

Den overdådige og fruktbare bruken av språket ...

«... nettopp friheten fra de vanlige språklige konvensjonene gjør Mr. Joyce i stand til å bruke sitt talent, den nesten utrolige virtuositeten, fullt og helt. Avsnitt som er ren poesi alternerer med de hardeste og mest utsøkt hånlige parodier; i en setning alternerer voldsomme og høyrøstede etterligninger med subtile antydninger om karaktertrekk. Den er allikevel et verk med mye [realistisk] observasjon, og observasjoner skjerpet av avsky, men det er fremfor alt den overdådige og fruktbare bruken av språket som vil fascinere leserne.»
Anonym anmelder av Ulysses i Times Literary Supplement

Sitatet er gjengitt i Tysdahls biografi, og Tysdahl kommenterer: «Dette er nye toner i forhold til både de seriøse bemerkningene om boken som et oppgjør med Europas sivilisasjon og den moralske forargelsen over obskøne avsnitt. Ulysses begynner å finne sin plass som den allsidige romanen de fleste lesere i senere generasjoner har kommet til å sette pris på.»

Jeg synes også følgende sitat kan være nyttig som en slags sammenfatning av hva det vil si å lese Ulysses:

«Det sies ofte om Ulysses at den er vanskelig, men dette er en halvsannhet. Romanen har en handling som er enkel i hovedtrekkene. I løpet av den ene dagen handlingen i boken utspiller seg, den 16. juni 1904, møter vi først Stephen Dedalus, en ung dikterspire som liker å briljere med sine usedvanlig store kunnskaper - både overfor seg selv og andre. Så følger vi gjennom mange episoder Leopold Bloom, en middelaldrende mann preget av usedvanlig nysgjerrighet og oppfinnsomhet så vel som av levende interesse for Dublin, og ikke minst Dublins rariteter, i fortid og nåtid. På slutten av dagen tar han seg av Stephen, som har drukket for mye. I siste episode lytter vi så til den søvndrukne stemmen til Blooms kone Molly, som til slutt sovner helt. Tankene hennes (en bevissthetsstrøm som flyter forholdsvis fritt) kommer innom svært mange personer og hendelser i livet hennes. Ingen av hovedpersonene er spesielt gåtefulle.
Når Ulysses allikevel med en viss rett anses for en vanskelig roman, skyldes det mest den eksperimentelle stilen, rikdommen i persongalleriet og de mange referansene til livet i Dublin for 100 år siden. Ved første lesning er det ikke lett å holde orden på personene, stedsnavnene og glimtene fra dagliglivet i gatene og fra byens historie. Ulysses er mer enn de aller flest romaner en bok som gir rikere uttelling for den som leser den for andre eller tredje gang. Da faller detaljene på plass og man ser lettere mønsteret i helheten. Jo flere referanser en leser kan ta, jo morsommere og rikere blir romanen, men det er ikke nødvendig å forstå alle for å følge handlingsgangen og få et rimelig godt inntrykk av hovedpersonene. En underfundig ’trøst’ for lesere som ikke greier å plassere alle personene er for øvrig bygd inn i boken. Joyce er seg bevisst at han skriver en byroman (i likhet med de fleste andre store modernistene hadde han minimal sans for landsbygda), og han vet at i byer møter vi stadig folk vi ikke vet hvem er. Flere steder nevnes personer som blir borte igjen uten at det finnes noen som helst forklaring på hvem eller hva de er.»

Åh, Nora ...

Hvorfor utspiller handlingen i Ulysses seg akkurat 16. juni 1904? Fordi det var denne dagen Joyce hadde sitt første stevnemøte med Nora. Bjørn Tysdahl skildrer det slik i sin biografi:

«Joyce vandret ofte rundt i Dublins gater på denne tiden, slik som han hadde gjort helt siden gymnasdagene da livet hjemme begynte å bli uutholdelig. Så, den 10. juni 1904, i Nassau Street, skjer det noe ekstraordinært. Joyce stopper en ung kvinne. Han kan ha sett henne før, men neppe snakket med henne. Han og hans venner kastet langt blikk etter damene på sine spaserturer. Den han nå henvendte seg til var iøynefallende, også for Joyce som var nærsynt og ikke brukte briller på denne tiden: et praktfullt rødbrunt hår, en høyreist, flott skikkelse og et energisk ganglag. [...] Hva de to sa til hverandre, vet ingen. Men postgangen i Dublin var utmerket (folk kunne skrive til hverandre og få svar flere ganger per dag i sentrum av byen), og Joyce var av natur en brevskriver. Han skrev til henne og foreslo at de skulle møtes neste kveld. Men ingen ung dame kom. [...] Han ber så om et nytt møte, ’hvis du ikke har glemt meg’. Og torsdag 16. juni møttes de om kvelden og vandret utover mot Ringsend. Det var ikke tilfeldig at det ble i den retningen. I Ringsend er det en stor park, og utenfor den et øde molo- og strandområde. En tur dit ga store muligheter for å være alene.
En ny verden åpner seg for Joyce denne kvelden. Han erfaringer med kvinner hadde vært av to slag. På den ene siden de pene og pyntelige han hadde møtt på universitet og ellers i velstående katolske kretser. De var døtre i solide familier hvor sex var et ikke-tema i samtale, og noe de ellers vegret seg mot på en måte som Joyce ikke hadde lett for å takle. [...] På den andre siden horer. Nå, denne kvelden, møtte han en ung kvinne han kunne ha respekt for, og som var åpen både om sitt eget og hans seksuelle behov. De hadde ikke samleie, men hun overrasket ham stort ved å være seksuelt aktiv. Hun kjælte med ham, antagelig slik at han fikk orgasme. Det var først i et brev en god stund senere at Joyce kom tilbake til akkurat denne kvelden. Det er et merkelig alvor (og ikke bare et spark til kirken) i det ordet han da bruker om det som skjedde: et sakrament. [...]
Etter som Joyce fikk mer perspektiv på det som hadde skjedd den 16. juni, skjønte han at han var blitt dypt forelsket. Respekt for hva som var rett ord i rett tid hadde han alltid, og han er forsiktig med ordet ’kjærlighet’ i brevene. Likeledes vet han ikke riktig hva han skal signere med. Det blir initialene ’JAJ’, noen ganger en omskrivning av navnet, noen ganger et morsomt psevdonym. Det er først tidlig i september at han tar spranget og signerer med det navnet hans nærmeste bruker, ’Jim’. Han er ikke så tilbakeholdende i begynnelsen av brevene. Hun blir raskt ’Kjære Nora’. Noen ganger er hun ’Kjære geipende Nora’ eller ’Kjære surmulende Nora’. Det engelske ordet han bruker, ’pouting’, peker i retning av en munter geip, ellers ville han neppe brukt det. Ordet er interessant - det viser en kvinne som ikke jatter med, men som på vennskapelig vis tar igjen ved hjelp av sitt ansiktsuttrykk. En liten forandring som skjer med navnet hennes er megetsigende. Det ble skrevet med ’h’ til slutt inntil hun møtte Joyce. Deretter ble det ’Nora’, som i Ibsens Et Dukkehjem. Det var sikkert Joyce som tok initiativet til dette. Hun minner ham om Ibsens heltinne. At navneendringen også vitner om hans vilje til å bestemme over henne, var han neppe selv klar over.
Nora ble forskrekket over en del av det Joyce fortalte henne. Han la ikke skjul på sine tidligere seksuelle erfaringer, og han erklærte seg som en fiende av den katolske kirken, vel vitende om at Nora gikk regelmessig til messe. Mang en gang måtte hun gi opp å følge kjærestens tankeflukt når han utviklet subtile ideer om liv og diktning for henne. Men Nora var ikke lettskremt, og hadde en egen evne til å skjære igjennom når Joyce ble for mye av en posør. Til sine tider ønsket hun nok at det var en mann med mer konvensjonelle planer for fremtiden hun hadde møtt, men hun likte nå en gang intelligente gutter og menn. Og Joyce, så selvsikker på visse måter, appellerte til hennes omsorg. I alt han fortalte om sitt liv lå også bildet av en gutt som ikke hadde det lett med seg selv og omverdenen.»

Episoden denne kvelden i Ringsend er brukt av Joyce både i Portrett av kunstneren og ikke minst i Ulysses (ref. innlegget 11. juli). På bakgrunn av pornografianklagene mot Ulysses er det interessant at den eneste seksuelle utløsningen som er skildret i boka, er i denne scenen da Bloom onanerer ved synet av Gerty MacDowell (som er klar over hva han gjør, og spiller opp til det ved å blotte bena sine for ham og la ham se undertøyet sitt). Dowell - do well - navnet er ikke tilfeldig valgt.
Så skjellsettende må det første stevnemøtet med Nora altså ha vært. I henne fant Joyce både den kvinnen som forløste hans seksuelle lengsler, og en venn og livsledsager. En kombinasjon som kan være skjebnebestemmende for noen og enhver.
Vanligvis er det uinteressant, synes jeg, hvordan en dikters liv er i forhold til det han skriver. Alle forfattere bruker kanskje seg selv og sine personlige erfaringer i ulik grad, men som regel er ikke disse forbindelsene så direkte at de er interessante. At Hamsun var nazist sier meg for eksempel ingenting om bøkene hans.
Når det gjelder Joyce derimot, er forholdet et annet, fordi Joyce i sjelden grad brukte seg selv og sine personlige erfaringer som forelegg for sine litterære skildringer. Hos Joyce går liv og diktning opp i en høyere enhet, og det ene lar seg knapt forstå uten kjennskap til det andre.

En liten kommentar til Tysdahls bemerkning om 'det merkelige alvoret (og ikke bare et spark mot kirken)' i at Joyce bruker ordet sakrament om hans og Noras hyrdestund på stranden i Ringsend. Rent bortsett fra at kirken skal skrives Kirken i dette tilfellet, er Tysdahl muligvis ikke klar over at ekteskapet er et sakrament i den katolske kirke. Joyces bruk av dette ordet kan derfor like gjerne være et uttrykk for at han allerede da skjønte at han hadde funnet den store kjærligheten i sitt liv, at det altså var ekte følelser, og ikke et 'spark til Kirken', for det er selvfølgelig følelsene som konstituerer et ekteskap, og ikke ytre formaliteter.

Berømmelsens pris.

Ulysses gjorde Joyce berømt for alvor. Noras biograf, Brenda Maddox, skriver:
«Tre måneder etter utgivelsen var Ulysses anerkjent som et mesterverk og hadde ry som en pornografisk bok. Hvis Portrett av kunstneren hadde gitt Joyce et litterært omdømme, gjorde Ulysses ham til en berømthet. Folk klatret opp på stoler for å få et glimt av ham, de sendte sedler til ham på restaurantene og bad ham komme bort til bordet, de kom på døren og ringte på. Journalistene svermet om ham i selskaper. De ventet seg en skjørtejeger, en høyrøstet skrythals, en råtass, og ble skuffet når de isteden fant en mager, akademisk ire som myste på dem gjennom tykke brilleglass, gjemte seg bak sin kone og rødmet om noen sa et grovt ord.
Nora fant alt oppstusset og beundringen latterlig etter alle årene med sult og alle ydmykelsene som Jim var blitt utsatt for fra språkstudenter og forleggere. ’Vi burde sette ham i bur,’ sa hun, ’og gi ham peanøtter mellom sprinklene.’
Hun hadde etter hvert motvillig akseptert at den vanvittige boken Jim hadde skrevet hadde en viss verdi og betydning, men det hjalp ikke på skuffelsen over dens usømmelige innhold. Innen denne tiden hadde hun gjenopptatt sine vaner med å gå til messe (og kanskje til skrifte). Da en prest spurte henne: ’Kan De ikke holde Deres mann fra å skrive alle disse forferdelige bøkene?’ svarte Nora: ’Hva kan vel jeg gjøre?’»

Om Portrett av kunstneren som ung mann og Ulysses.

I en kommentar her på bloggen ble det nevnt at Joyces siste store verk, Finnegans Wake, ikke er oversatt til norsk, og jeg sa at det kanskje er fordi det er uoversettelig, men at det sikkert var blitt sagt om Ulysses også. Og ganske riktig, i forordet til Portrett av kunstneren som ung mann sier oversetteren av denne, Niels Chr. Brøgger, at «av Joyces fire storverker er to uoversettelige, Ulysses og Finnegans Wake. Deres kaotisk-vulkanske stilform er ugjengivelig, ikke minst fordi Joyce ofte lager nye ord og setningsbilder som det ikke er gitt noen helt å tolke. Portrett av kunstneren og Dubliners er derimot gjengivelige verker. Når det første av dem er valt her, kommer det av at det hist og her rommer prøver på «Stream of consciousness», samtidig som det gir rike glimt til forståelse av den merkelige dikter og eksperimentator selv. Dubliners er det lettest tilgjengelig Joyce har skrevet, men novellesamlingen er tross alt samtidig den bok som vel er minst karakteristisk for ham.»
Dette skrev Brøgger i 1948, da Portrett av kunstneren som ung mann altså kom på norsk. Dublinere kom på norsk i 1974, og den «uoversettelige» Ulysses i norsk språkdrakt i 1993 (begge oversatt av Olav Angell). Norske forlag forhaster seg som kjent ikke ... og man skal være forsiktig med å karakterisere noe som uoversettelig.
Portrett av kunstneren som ung mann er nettopp det tittelen sier, en selvbiografisk roman. Hans alter ego heter Stephen Dedalus, som også representerer Joyce selv i Ulysses. Det har jeg ikke vært klar over før nå. Et annet interessant trekk ved Portrett av kunstneren som ung mann er at Joyce i denne foregriper en del scener i Ulysses, for eksempel scenen på stranden som jeg gjenga i innlegget 11. juli. I hvilken grad Portrett av kunstneren som ung mann er en forløper for Ulysses har jeg heller ikke vært klar over før nå.

Dagens Ulysses

Bare en liten smakebit fra kapittel 15:

FØRSTE KONSTABEL: Tittel eller yrke?
BLOOM: Eh, jeg har et litterært yrke. Forfatter-journalist. Vi holder faktisk på å utgi en samling prisnoveller som jeg har fått ideen til, noe helt nytt. Jeg er knyttet til den britiske og den irske pressen. Hvis De ringer til ...
(Myles Crawford kommer stavrende med rykkvise skritt og en fjærpenn mellom tennene. Det skarlagensrøde nebbet hans lyser under stråhattens glorie. I den ene hånden dingler en bunt spansk løk, i den andre holder han et telefonrør for øret.)
MYLES CRAWFORD: (Med dirrende hanekam.) Hallo, 77 84. Hallo. Det er Freeman’s Urinal og Weekly Rumpevasker. Lamme Europa? Deres hva for noe? Purken? Hvem skriver? Er det Bloom?
(Mr Philip Beaufoy står bleknebbet i vitneboksen i ulastelig sjakett, brystlomme med snippen av lommetørkleet synlig, nypressede lavendelbenklær og lakksko. Under armen har han en stor mappe med påskriften Matcham’s Mesterstykker.)
BEAUFOY: (Dvelende.) Nei, det er De ikke. Ikke det minste, så vidt jeg vet. Det kan jeg ikke innse. Ingen som er født som gentleman og som har de mest rudimentære begreper som gentleman ville synke ned til en så avskyelig oppførsel. Ja, av det slaget er han, herr dommer. En plagiator. En slesk snik utkledd som litterat. Det er klinkende klart at han på den mest tarvelige måte har plagiert noen av mine bestselgere, virkelig fremragende saker, en perle, hvor elskovsscenene er hevet under enhver mistanke. Beaufoy-bøkene om kjærlighet og herregårdsliv, som Deres lordship utvilsomt er bekjent med, er berømt og elsket over hele Storbritannia.
BLOOM: (Mumler med slukkøret ydmykhet.) Jeg må få protestere mot avsnittet om den leende heksen og hånd i hånd, om jeg ...
BEAUFOY: (Fortrekker tennene foraktelig, smiler overlegent til retten.) Å, for et esel De er! De er noe så ubeskrivelig forferdelig at det ikke fins ord for det! Jeg tror ikke De skal gjøre Dem overdrevne bekymringer i så henseende. Min litterære agent, Mr J.B. Pinker er til stede. Jeg håper, ærede dommer, at vi skal få den vanlige vitnegodtgjørelsen, ikke sant? Vi er noe så grundig lenset på grunn av denne begredelige bladnegeren, denne skvaldrekråken fra Reims som ikke engang har gått på et universitet.
BLOOM: (Utydelig.) Livets universitet. Dårlig litteratur.
BEAUFOY: (Roper.) Det er en forbannet skitten løgn som blottstiller denne mannens moralske råttenskap! (Han holder frem dokumentmappen.) Her har vi det fellende bevis, corpus delicti, ærede dommer, et eksempel på hvordan mitt modne livsverk besudles av dyrets merke.
STEMME FRA GALLERIET:
Moses, Moses, konge i jødenenes hus.
tørket seg i ræva med Daily News.

Jeg hadde tenkt ...

... men det er ikke alltid det går som man hadde tenkt. I dette tilfellet gjaldt det bare at jeg hadde tenkt å bli ferdig med Ulysses og feire 10 000 treff på bloggen samtidig. Sånn gikk det ikke, for det gjenstår fortsatt en del av Ulysses, mens 10 000 treff ble rundet nå i formiddag. Jeg har blogget siden slutten av oktober i fjor, altså godt under ett år, og jeg synes at 10 000 treff er helt utrolig. Det dreier seg selvsagt ikke om unike treff, siden det er mange faste lesere, men likevel. Jeg vet ikke om det er lite eller mye i bloggsammenheng generelt, men for meg er det i hvert fall mye.

Dagens Ulysses.

Kapittel 14, det som foregår på fødeklinikken, var tungt å komme gjennom synes jeg. Tett tekst, og uten den humoren som ellers letter lesingen, selv om det blir frodig i formen på slutten, når Bloom og de andre herrene forlater fødeklinikken (jeg har ennå ikke skjønt hvorfor de var der) i løftet stemning og går på pub, for deretter å fortsette til et bordell i kapittel 15.
Det sies at Ulysses foregår i løpet av en dag, men det er vel riktigere å si et døgn (det finnes ikke noe eget ord for døgn på engelsk, så når man på norsk snakker om at Ulysses foregår i løpet av en dag, kan det skyldes uvitenhet om at det engelske ordet «day» også kan bety «døgn») for handlingen begynner om morgenen og slutter så vidt jeg vet ved 3-4-tiden neste morgen, men på den annen side er det vel greit nok å kalle det en dag. Jeg vet ikke hvor mye klokken er ved begynnelsen av kapittel 15, men det er nok blitt ganske sent på kvelden eller tidlig på natten. Atter en gang et kapittel som er helt annerledes enn de foregående, denne gang har det form som en akt i et skuespill, med sceneanvisninger og replikker. Jeg rakk bare å ta en liten titt på begynnelsen i går. Det er et langt kapittel, så det kommer nok til å ta flere dager å komme gjennom det.

Slik slutter kapittel 14:
«Forsiktig nå! Så fulle æ vikke. Ibsens ripsbusker og andre vestbuster. Det kriper stigge. Passopp, han spyr. Uvel i mageregionen. Hørk. Natt. Mona, min elskede øff.
Hør! Låkk igjen klaffen. Pflapp! Pflapp! Det brenner. Der kommer de. Brannvesenet! Baut skip. Gjennom Mount Street. Svinger der. Pfallpp! Hallo. Kommerukke? Skritt, trav, galopp. Pfalapp!
Lynch! Hva? Kom her. Bort her til Denzille Lane. Overgang til horehuset er. Vi to, sa hun, skal finne huset til svarte Marie Riktig, når som helst. Laetabuntur in cubilis suis. Blir du med? Hvisker, hvem i huleste er typen i den svarte kostymen? Hysh! Syndet mot lyset og nå er dagen nær da han skal komme for å dømme verden med ild. Pflapp! Ut implementur scripturae. Stem i en sang. Så snakket medisinerstudenten Dick med kameraten sin medisinerstudent Davy. Hvem i helvete er den drittgule presten på Merrion Hall? Elias kommer! Vasket i lammets blod. Kom igjen, vinsupende, ginslurpende, øldrikkende eksistenser. Kom igjen, fortapte, tykkhudete, tykkskallete, hønsehjernete, grisetrynete, rotteøyde falskspillende misfostere og avskum! Kom igjen, trefoldige skammens esellorter! Alexander J. Christ Dowe, det er mitt navn, har frelst halve planeten fra Frisco til Vladivostok. Guddommeligheten er ingen fem cents karusell. Jeg sier deg at Han er hederlig og en knallsterk forretningsinvestering. Han er det aller største hittil, og glem ikke det. Syng gloria Jesus frelser alle! Men du må styggelig tidlig opp, din synder, om du skal rekke tidsnok frem til Gud den allmektige. Pflaaapp! Ikke halvveis. Han har hostesaften med krutt til deg, min venn, i baklomma. Kom du bare og prøv den på.»

Film-rapport.

I går så jeg den kinesiske filmen Suzhou he på NRK2. Kinesiske filmer er alltid vakre, synes jeg. Som regel foregår de langt ute på landsbygda, hvor det kommer en lærer fra storbyen eller noe sånt. Denne foregikk i storbyen, men var også vakker, med mye poesi både i filmingen og teksten.
Forrige fredag skulle jeg jo se min første Bollywood-film, men det gikk dårlig. For det første begynte den langt over tiden pga en sportssending, og for det andre var den usjarmerende og voldelig, så jeg ga den opp etter ganske kort tid. Og jeg som trodde at Bollywood-filmer var sentimentale kjærlighetsfilmer med masse glam og stæsj ...
Men som sagt - kinesiske filmer skuffer aldri.

Ulysses-rapport.

Liten fremdrift i Ulysses-lesingen i går fordi jeg så film (innlegget over). Men apropos sekundærlitteraturen jeg nå har bestilt, kan jeg jo opplyse at jeg nettopp også har supplert Joyce-litteraturen min med novellesamlingen Dublinere, som haugenbok.no har innbundet til gunstig pris nå. Også den oversatt av Olav Angell. Men haugenbok må skjerpe seg - de påstår i sommerkatalogen at det er en roman, men det er det jo ikke, tvert imot er det en av verdens mest kjente novellesamlinger, inneholdende bl.a. novellen "De døde", som regnes om en av de beste novellene i verdenslitteraturen.

Litteratur underveis.

Faktisk har jeg bestilt to bøker i forbindelse med Ulysses i dag. En bok om Joyce og hans forfatterskap generelt, og en detaljert guide til Ulysses. Som sagt - det måtte bare til.

Dagens Ulysses.

Noe av det spennende med Ulysses, er at alle kapitlene er så forskjellige. Det er som å vandre langs en buktende vei og aldri vite hva som åpenbarer seg bak neste sving. Jeg er nå i gang med kapittel 14. Et av de første avsnittene lyder slik:

«I alminnelighet blir den persons skarpsindighet ansett som meget ringe hva angår de saker som anses som de mest fordelaktige av dødelig utstyrt med klokskap og som iakttas å være uvitende om hva som de i doktrinen mest kyndige er forvisset av fornuften hos dem i anledning av begavelsens utsmykning som fortjener aktelse som stadig fastholder og bekrefter at andre omstendigheter er likeverdige uten noen ytre glans er velstanden mer virkningsfullt dokumentert enn det omfang av hvor langt dens omsorg for avkommet er utviklet og som hvis den mangler det vil bety en dødssynd men som hvis den lykkeligvis forefinnes vil utgjøre et sikkert tegn på den altskapende naturens uforgjengelige velsignelse. For hvem er det vel ikke som har fattet bare noe av betydningen og som er seg bevisst at den utvendige glansen bare kan være overflaten av en nedadgående avgrunnsdyp virkelighet eller skulle noen på den annen side være så ukyndig at han ikke innser det at ingen av naturens velgjerninger kan stå imot formeringens rikdom og at det derfor er en plikt for enhver anstendig borger å bli en formaner og tilskynder for sine medmennesker og å nære den største bekymring for at det som i fortiden på en utmerket måte er påbegynt av nasjonen i fremtiden ikke skal fyllbyrdes på den samme utmerkede måten hvis en utilbørlig sedvane etterhånden skulle få omdannet de ærerike av forfedrene overleverte skikker til noe så uendelig lavt at det virker dristig inntil det ufattelige men som ville våge å stå frem og hevde at ingen større skjensel kan tenkes enn å overlate til glemselen de evangeliske bud og samtidig et løfte som uigjenkallelig med sin spådom om overflod eller sin trussel om fattigdom påla alle dødelige den uopphørlige forplantningens skapende funksjon?»

Kapitlet foregår på en fødeklinikk, hvor Bloom og flere andre menn sitter og prater sammen (og stadig blir hysjet på av en av pleierskene). Jeg vet ingenting om dette kapitlet - foreløpig, bortsett fra at i det gjengitte avsnittet over er det nok abortmotstanderen Joyce som taler.
Jeg har vært innstilt på å lese Ulysses uten bakgrunnskunnskaper, men som det har vist seg, skjeler jeg likevel litt til litteraturen underveis, dvs. først og fremst Lagerkrantz’ bok om Ulysses, og litt Bjørn Tysdahls Joyce-biografi. Fordi jeg har oppdaget at en viss ballast av kunnskap gjør leseopplevelsen større. I dag har jeg rett og slett bestilt en bok fra amazon.co.uk som gir en detaljert, kronologisk forklaring på alt i Ulysses, slik at jeg har et sted å slå opp når det er noe jeg lurer på. Det måtte bare til.

Dagens Ulysses.

Jeg er nå i gang med kapittel 13 i Ulysses, et av de mer markante kapitlene i boka. Det begynner slik:

«Sommerkvelden hadde begynt å svøpe verden inn i sitt hemmelighetsfulle favntak. Langt ute i vest gikk solen ned og det siste skjær av en altfor hastig ilende dag hvilte ømt over hav og strand, over kjære gamle Howths stolte forberg som fra tidenes morgen har stått vakt over buktens vann, over ugresskledde knauser langs Sandymountkysten og sist men ikke minst over den lille kirken hvorfra det av og til strømmet en lavmælt bønn ut i stillheten, en bønn til henne som i sin klare stråleglans alltid er en sikker ledestjerne for det stormombruste menneskehjertet. Maria, havets stjerne.»

Om dette kapitlet skriver Lagerkrantz:

«I skumringen går Bloom ned til stranden ved Sandymount og innleder en øyeflørt med en ung, ukjent dame. Vi er fremme ved den episoden i romanen som settes i forbindelse med sangen om den unge kongsdatteren Nausika i Odysseen, hun som finner den nakne Odyssevs som er skyllet opp på stranden av bølgene og forelsker seg i ham. Den ukjente på stranden - hennes navn er Gerty McDowell - tar imot Bloom på sin måte, også han skipbrudden etter den lange dagen. Hun blotter lårene sine for ham, og han onanerer med hånden i bukselommen. De to sier ikke et ord til hverandre, men er partnere i et friluftssamleie på avstand.
Gerty er romanens Frida [Lagerkrantz trekker sammenligninger med Birger Sjöbergs Fridas viser] som i sin fantasi er utrustet med pene, idylliske dyder. Hun er også Jomfru Maria, havets ledestjerne, som det i denne stund synges en hymne til ære for i kirken overfor stranden i forbindelse med et avholdsmøte for menn.
Akkurat som Bloom på Ormonds ble utlevert til vår fornøyelse samtidig som vi ble klar over hans ulykke, spiller Gerty på en og samme gang en hel rekke roller, og vi er aldri riktig sikre på om hun bare skaper disse rollene i sin fantasi. Hun er heltinnen i Maria S. Cummings roman Lyktetenneren, som hun nettopp har lest. Hun oppfatter seg selv som godheten selv. Hun er den søte, lille hustruen som mottar menn som er blitt merket av livets stormer. Samtidig vipper hun med foten slik at hennes blå [under]bukser skal synes. Hun er en sjuske, kongsdatter, ung forvirret jente og pornografisk illustrasjon i samme åndedrag. Hun går ut og inn av sine ulike skikkelser. Og de samme forvandlingene skjer med Bloom og med hele scenen. Kapitlet står i forbindelse med syvende og åttende sang i Skjærsilden i Den guddommelige komedie, der Dante om kvelden hører klangen fra en klokke og blir grepet av hjemlengsel, og der fyrstene står i grønske i dalen som trues av ormer og beskyttes av engler og synger hymnen til ære for Jomfru Maria. Joyce er i konkurransehumør, men som vanlig er det ingenting i veien med originaliteten.»

Fra Olof Lagerkrantz: Om James Joyces Ulysses.

Klammerne er mine.

(Jeg må bare komme med en liten oversetterbemerkning igjen, til ordet ”grønske” i 4. siste setning, siden jeg vet at dette er oversatt fra svensk. Det svenske ordet ”grönska” betyr ikke det samme som på norsk, men ”det grønne”, eller ”grønnhet”, hvis det var noe som het det på norsk. En brukbar oversettelse i dette tilfellet kunne være at de sto i ”den grønne dalen”, ”omgitt av alt det grønne” e.l. Men de sto ikke i grønska!)

Liggende landskap.

Her ligger byen.
Her ligger fjorden.
Her ligger åkrene.
Her ligger åsene.

Her må det være
noe som ligger og drømmer.

Karin Sveen: "Liggende landskap", Det tålmodige landskapet (1998)

Dagens dikt.

PEONTID

Og nå er det
peontid, også
for alle som ikke
elsker peoner,
er det peontid.

Ernst Orvil: "Peontid" fra I og for seg (1975)




Biblioteket brukte dessverre litt lang tid på å skaffe meg boka (Jan Erik Volds siste bind med Orvils samlede), så det er ikke så mye peontid tilbake, i hvert fall ikke i min hage. Men siden peon er min yndlingsblomst (blant annet fordi den er den mest sensuelle blomsten jeg vet om), tar jeg det med allikevel. Og det blir nok helt sikkert mer Orvil, når jeg først har boka. Dessuten - mennesket lever som kjent ikke av James Joyce alene. Ikke jeg, i hvert fall. Og dessuten - det er jo sommer og alt. Nå.

Dagens Ulysses (2)

I kapittel 12 skildrer Joyce en offentlig henrettelse, som arter seg som en enorm folkefest for høy og lav.

«Guttene og pikene fra Hittebarnshospitalet trengte seg sammen i vinduene som vender ut mot skueplassen, var henrykte over dette uventede tilskuddet til dagens underholdning, og et rosende ord tilkommer også De fattige små søstre for deres utmerkede idé med å skaffe de stakkars foreldreløse barna en virkelig belærende fornøyelse. De visekongelige gjestene blant hvilke man merket seg mange velkjente damer, ble av deres eksellenser ledsaget til de beste plassene på den store tribunen, mens den maleriske utenlandske delegasjonen kjent som Den grønne øyas venner fikk anvist plass på tribunen rett imot. Den fulltallige delegasjonen besto av Commendatore Bacibaci Beninobenone (selskapets halvt lammede doyen som måtte hjelpes på plass med en kraftig dampkran), Monsieur Pierrepaul Petitépatant, Storjoker Vladinmire Pokethankertscheff, Erkejoker Leopold Rudolph von Schwanzenbad-Hodenthaler, grevinne Martha Virága Kisászony Putrápesthi, Hiram T. Bombooost, greve Athanatos Karamelopulos, Ali Baba Backsheesh Rahat Lokum Effendi, Señor Hidalgo Caballero Don Pecadillo y Palabras y Paternoster de la Malora de la Malaria, Hokopoko Harakiri, Hi Hung Chang, Olaf Kobberkeddelsen, Mynheer Trik van Trumps, Pan Poleaxe Paddyrisky, Goosepond Přhklštř Kratchinabrichisitch, Borus Hupinkoff, Herr Hurhausdirektorpresident Hans Chuechli-Steuerli, Nationalgymnasiummuseumsanatoriumandsuspensoriumsordinaryprivatdocentgeneralhistoryspecialprofessordoktor Kriegfried Überallgemein. Alle de delegerte uttrykte seg uten unntak i de sterkest mulige og mest skiftende vendinger om det navnløse barbari de var tilkalt for å overvære.»

Kapittel 12 hører til de delene av Ulysses som jeg har lest stykkevis fra før.
Navnet «Leopold Rudolph von Schwanzenbad-Hodenthaler» inspirerte meg i sin tid til en historie som du kan lese her .

Dagens Ulysses (1)

«Skallete Pat som er bekymret satte servietter opp som minareter. Pat er en tunghørt kelner. Pat er en kelner som henter mens du venter. Ha ha ha ha. Han venter mens du venter. Ha ha. Som henter mens du venter. Ha ha. Som henter hvis du venter mens han henter. Ha ha ha ha. Ho. Vent mens du venter.»

James Joyce: Ulysses, kap. 11.

Dagens Ulysses.

I går begynte jeg på kapittel 12, som igjen er helt forskjellig i stilen fra kapittel 11. Eller rettere sagt; alle kapitlene i Ulysses er jo svært forskjellige når det gjelder stil og fortellermåte og litterære virkemidler. I kapittel 12 er det mer normal, fortellende prosa, ytre sett - men innholdet! Jeg har ikke skaffet meg noen som helst bakgrunnskunnskaper om dette kapitlet, men jeg har det veldig morsomt (og det må Joyce også ha hatt). Bl.a. med denne beskrivelsen av en slags kjempe eller helteskikkelse:

«Skikkelsen som satt på en stor stein ved foten av et rundt tårn, var en bredskuldret bredbrystet sterklemmet ærligøyd rødhåret mangefregnet grovskjegget bredmunnet storneset langhodet dypstemmet barkneet sterknevet hårbenet rødmusset senesterk helt.»

Og litt senere:

«Han var iført en lang ermeløs drakt av nyflådd oksehud som nådde ham til knærne i en løs kilt, og den var bundet rundt livet med et belte av flettet strå og siv. Under den hadde han bukser av dyreskinn som var sydd grovt sammen med tarmer. De nedre ekstremitetene var iført høye Balbriggan halvstøvler, farget med lavpurpur, og skoene var av tykk saltet kuhud og snørt med luftrør av samme dyr. Fra beltet hang en rekke havsteiner som svingte ved hver bevegelse av den mektige skikkelsen, og på dem var det risset inn primitiv kunst av forbløffende rikdom, stammetegn for mange av fortidens helter og heltinner, Cuchulin, Conn av de hundre strider, Niall av de ni gisler, Brian av Kincora, brødrene Malachi, Art McMurragh, Shane O’Neill, fader John Murphy, Owen Roe, Patrick Sarsfield, Red Hugh O’Donnell, Red Jom MacDermott, Soggarth Eoghan O’Growney, Michal Dwyer, Francy Higgins, Henry Joy M’Cracken, Goliath, Horace Whetley, Tomas Conneff, Peg Whoffington, landsbysmeden, kaptein Moonlight, kaptein Boycott, Dante Alighieri, Christopher Columbus, S. Fursa, S. Brendan, Marshal MacMahon, Karl den store, Theobald Wolf Tone, makkabeernes mor, den siste mohikaner, Kastiljens Rose, representanten for Galway, mannen som sprengte banken i Monte Carlo, mannen på den farlige posten, kvinnen som sa nei, Benjamin Franklin, Napoleon Bonaparte, John L. Sullivan, Cleopatra, Savourneen Deelish, Julius Cæsar, Paracelsus, sir Thomas Lipton, William Tell, Michelangelo Hayes, Mohammed, W.C. Handy, bruden fra Lammermoor, eneboeren Petrus, svindleren Peter, mørke Rosaleen, Patrick W. Shakespeare, Brian Confucius, Murtagh Gutenberg, Patricio Velasquez, kaptein Nemo, Tristan og Isolde, den første prinsen av Wales, Thomas Cook og sønn, den tapre unge soldaten, Arrah na Pogue, Dick Turpin, Ludwig Beethoven, Colleen Bawn, Waddler Healy, Angus the Culdree, Dolly Mount, Sidney Parade, Ben Howth, Valentine Greatrakes, Adam og Eva, Arthur Wellesley, Boss Croker, Herodot, Jack the Giant Killer, Gautama Buddha, Lady Godiva, Lily of Killarney, Balor med det onde øyet, dronningen av Saba, Acky Nagle, Joe Nagle, Alessandro Volta, Jeremiah O’Donovan Rossa, Don Philip O’Sullivan Beare. Et spyd av skarpslepet granitt sto ved hans side, og ved føttene lå et villdyr av hundeslekten som med støtvise snorkelyder forkynte at det var hensunket i urolig søvn, en antagelse som ble bekreftet av hes knurring og krampaktige bevegelser som dets herre nå og da undertrykte med beroligende slag med en tykk stokk som var grovt hugget ut av paleolittisk stein.»

En liten oversetterkommentar.

Jeg gjenga nylig følgende vits fra Ulysses:

-- Er du godtemplar? sa Joe.
-- Drikker ikke en dråpe mellom drinkene, sa jeg.

Dette sitatet forekommer i kap. 12, men jeg hadde tatt det fra Olof Lagerkrantz’ bok Om James Joyces Ulysses, utgitt av Bokvennen forlag 1992 og oversatt av forleggeren Morten Claussen. Den norske utgaven av Ulysses, oversatt av Olav Angell, kom året etter, og der lyder det sånn (nå er jeg nemlig kommet til kap. 12 i Ulysses):

-- Er du strengt avholdende? sier Joe.
-- Smaker aldri en dråpe mellom glassene, sier jeg.

Dette gjorde meg nysgjerrig på hva som sto i originalen.

-- Are you strict t.t.? says Joe.
-- Not taking anything between drinks, says I.

Det er mulig at Morten Claussen, da han utga Lagerkrantz’ bok, oversatte dette sitatet via svensk. Det kan jeg ikke finne ut, siden jeg ikke har en svensk utgave av Ulysses. Derimot har jeg den danske utgaven (som vi her i Norge lenge måtte nøye oss med, i Mogens Boisens oversettelse):

-- Er du strengt afholdende? siger Joe.
-- Jeg rører aldrig en dråbe mellem genstandene, siger jeg.

Altså godt samsvar mellom den norske og den danske oversettelsen, som begge igjen tar godt vare på originalen. I Claussens oversettelse ser vi at verbet har skiftet tid, fra nåtid til fortid. Helt umotivert. Å bruke ordet «godtemplar» virker heller ikke bra. Dvs. være medlem av en avholdslosje. (Originalens «t.t.» betyr for øvrig «teetotaller», altså totalavholdsmann.) Som sagt kan det jeg oppfatter som svakheter i Claussens oversettelse stamme fra den svenske oversettelsen, men Claussen burde ha sjekket med den engelske originalen. I 1992 burde det dessuten ha vært kjent at en norsk oversettelse av Ulysses var ventet i 1993, så utgivelsen av Lagerkrantz’ bok burde kanskje ha ventet til denne var kommet. En bagatell, for så vidt, men det er sånt jeg kan finne på å henge meg opp i fordi jeg selv er oversetter.

Dagens Ulysses.

I går leste jeg kapittel 11, det såkalte sirenekapittelet, som foregår på Ormonds bar. Sirenene er de vesenene i fugleham, med skjønne kvinnehoder, som omtales i 12. sang i Odysseen. Med sin sang lokket de de sjøfarende til de farlige skjærene hvor de oppholdt seg, og trakk skipene deres i dypet. Da Odyssevs seilte forbi skjærene med sine menn, sørget han for å unngå faren ved å fylle sjøfolkenes ører med voks; selv hørte han den lokkende sangen, men han hadde latt seg binde fast til skipsmasten. Ifølge Store Norske Leksikon.
Hos Joyce er det barjentene Miss Douce og Miss Kennedy som representerer sirenene, og bardisken er skjæret hvor de oppholder seg. Og det synges og musiseres i baren.
Det er et merkelig kapittel, hvor man nærmest ser handlingen i et prisme. Fullstendig oppbrutt. Det begynner med noen merkelige setninger:

«Bronse ved gull hørte hovjernene, stålklingende.
Uforskammmmmm mmmmm.
Fliser, plukket fliser av hornet tommelnegl, fliser.
Redselsfullt! Og gull rødmer mer.
En hes fløytetone blåste.
Blåste. Blå blomst står i.
Gulloppsatt hår.»

Og så videre. En forklaring på den første setningen kommer litt senere:

«Bronse ved gull, Miss Douces hode ved Miss Kennedys hode, over Ormondbarens vindusforheng hørte visekongens hover klapre forbi, klingende stål.»

«Bronse» og «gull» henviser til hårfargen hos de to barjentene, og de står altså ved vinduet i baren og ser på visekongen av Irland som kjører forbi i prosesjon. Lydene er trampingen av de jernskodde hestene.

Tilbake til dette med prismet igjen. I Ulysses, i hvert fall noen av kapitlene, som dette, må man liksom være nærværende alle steder på en gang for å se helheten. Lagerkrantz sier: «Om enn kapitlene i Ulysses er overveldende, kan de på mange måter sammenlignes med sentrallyriske dikt eller med et musikkverk gjennomstrømmet av en sterk, fundamental opplevelse.»

Min opplevelse av dette kapitlet var sånn at jeg ikke klarte å legge boka fra meg før jeg hadde lest det ut, så jeg ble liggende og lese til langt på natt.

Bakgrunnskunnskaper av den typen jeg har referert over, hjelper. Men viktigst er det, som tidligere sagt, å trenge inn i teksten uten å la seg affisere av det man ikke forstår. For meg handler det fortsatt først og fremst om å oppleve Ulysses, ikke om å se den som en rekke koder som skal løses.

Dagens filmvarsel.

Det har omsider gått opp for meg at NRK2 viser Bollywood i sommer, og i kveld skal jeg se min første Bollywood-film noen gang, Omkara. Ifølge NRKs omtale "et indisk drama fra 2006 og en tolkning av Shakespeares klassiker, Othello. Vi følger en manns undergang i seksuell sjalusi på grunn av lidenskapelig kjærlighet til sin kvinne, og den endelige ødeleggelsen av kjærligheten på den blinde besettelsens alter".

Dagens Ulysses.

Jeg er nå i kapittel 11 og er ganske fornøyd med fremdriften. Det slår meg hvor riktig det er, som Joyce selv har sagt, at Ulysses er en bok som både bør leses og leses igjen. Når jeg nå leser den fra a til å, er det 1) for å ha gjort det (som lesebragd betraktet dog bare for min egen personlige tilfredsstillelses skyld), 2) oppleve den i fullversjon, og 3) få en oversikt over den, med tanke på å trenge dypere inn i den etter hvert.

Enkel er den jo ikke, men min strategi er å godta at det er mye jeg ikke forstår, og bare lese videre uten å la dette stoppe meg. Det er mulig det er denne innstillingen som gjør at jeg nå tross alt opplever den som lettere enn før. Og den gir utrolig mye, når man leser den med et åpent sinn og uten mange forutinntatte meninger og holdninger, slik jeg prøver å gjøre. Som tidligere sagt legger jeg vekt på leseopplevelsen, på min opplevelse av boka, uten omfattende kunnskaper om og rundt den. Det hender likevel at jeg skjeler litt til for eksempel Olof Lagerkrantz’ Om James Joyces Ulysses. Han sier blant annet: «Et av målene med Ulysses er ikke å ha noe mål i det hele tatt, men å være til. En av de grunnsetningene som opprettholder romanens menneskeskildring lyder: At et menneske er til, er viktigere enn hva det gjør og hva forfatteren mener om det. Joyce viser sine skikkelser frem for oss, lar dem rusle rundt og snakke. Han avslører ikke hva han selv måtte mene. Spør vi, later han som han filer neglene.»

Også Lagerkrantz påpeker det humoristiske i Ulysses:

«Ulysses er et humoristisk verk, og det mangler ingen farger i det komiske spektrum. -- Og hva har doktoren ordinert i dag? spør frøken Douce ved disken i Ormonds bar når Simon Dedalus kommer slentrende inn. Det er meget ømhjertethet i frøken Douces formulering. De råe begjæret etter alkohol som trenger seg på hos Simon Dedalus forvandles. Han blir en hjelpetrengende som får legemidler. Frøken Douce representerer en medmenneskelighet forkledd som den vittighet man finner i alle barer og puber verden rundt.
-- Hun ville ha vunnet, hadde det ikke vært for de andre, klager en tapende veddeløpsspiller i Kiernans pub, og den morsomme omskrivningen av det fatale faktum tar brodden av tapet. Joyces morsomheter er alltid enkle i den forstand at de er allmennmenneskelige, at de er langt fra pretensiøse og lærde, at de går medfølelsens ærende, at de er vanlige. Morsomhetene i Ulysses er ofte de første vittighetene vi hørte da vi var barn. -- Er du godtemplar? sa Joe. -- Drikker ikke en dråpe mellom drinkene, sa jeg.»

(En annen morsomhet av samme type, som jeg selv har merket meg, er: "Jeg ble forkjølet i parken. Porten sto åpen." En klassisk vits. Det er mange av dem i Ulysses.)

Lagerkrantz opplyser meg også at Simon Dedalus representerer Joyces far, John Stanislaus Joyce. «Som liten gutt hadde han [James Joyce] sprunget rundt i Dublin, og det han så og hørte ble risset inn i hans hukommelse med uutslettelig skrift. Med motstridende følelser var han sterkt knyttet til sin far, John Stanislaus Joyce, som for alle hans øvrige barn var gjenstand for hat og avsky. Under navnet Simon Dedalus opptrer faren i romanen. John Joyce viet en god del av sitt liv til byens puber. Han var rappkjeftet og småfrekk, og et betydelig antall av hans replikker er gjengitt i romanen og lagt i Simen Dedalus’ eller hans svirebrødres munner. Han kjente alle, var spesialist på språket ved bardiskene, i auksjonsrommene, i begravelsesfølgene. Når det gjaldt kunnskap om Dublin, var han sønnens læremester.»

Dikt for dagen og årstiden.

IKKJE SEI DET TIL ROSENE

ikke sei det til rosene
at munnen min dirrar

ikke nemn det for fiolane
at blikket mitt er tungt

ikkje røp det for kirsebærblomstene
at kinna mine er våte

ver stille, ver tolmodig
for våren og sommaren
høyrer blomstene til

Marit Kaldhol: likevel (2000)

Å nei ...

Jeg var en tur innom biblioteket i formiddag, blant annet for å låne Berlin Alexanderplatz av Alfred Döblin. Derfra var det ikke langt til bokstaven E, og mine øyne falt på Hermanas av Torgrim Eggen, som lå på en skråhylle med fronten ut. Det slo meg at jeg aldri hadde lest noe av Eggen, så jeg åpnet den tilfeldig og leste:

«Jeg sjenerte meg ikke lenger for at dingsen min strittet mot henne, og det virket ikke som det plaget henne heller. Jeg gned meg ikke mot henne, selv om det var det jeg hadde mest lyst til, men lå bare stille og kjente varmen stråle fra underlivet hennes mot det aller mest følsomme stedet mitt. Jeg trakk meg noen millimeter tilbake, kun som et lite termografisk eksperiment, men kunne stadig kjenne varmen. Utrolig. Så varm hun var der nede.»

Hvis dette ikke er ille nok, kan jeg foregripe begivenhetenes gang en smule og sitere fra foregående side:

«Gjør noe, din tosk, sa pikken, som hadde det med å snakke høyt til meg den gangen.
Hva da?
Pul henne.
Vel, hun må kanskje våkne først?
Regn med at hun våkner av det, sa pikken og lo.»

Ifølge baksideteksten er det snakk om en «medrivende og sanselig roman fra Cuba». Den lille smakebiten rev ikke med meg. Den ga meg ikke lyst til å lese hverken mer i denne boka eller noe annet av Torgrim Eggen. Det er sikkert moro for en norsk macho-forfatter å dra til Cuba og knulle fattige eksotiske skjønnheter, men hvis man ikke kan skrive bedre om det, ser i hvert fall jeg liten grunn til å bruke tid på å lese det. I rettferdighetens navn burde jeg kanskje gitt Eggen en bedre sjanse, det vil si lest mer, for ikke å si hele boka. Men sorry.
Jeg tror jeg holder meg til Leopold Bloom og hans erotiske fantasier en junidag i Dublin (se gårsdagens innlegg fra Ulysses).

(Så kan man selvfølgelig si, med henvisning til innlegget under - har ikke Eggen gjort nettopp det Christensen prediker, nemlig å skrive med kjønnet? Jo, i høy grad, tydeligvis, men det blir ikke automatisk skrivekunst av å skildre sitt erotiske liv i ord, særlig ikke på et så pubertalt nivå som dette. Det må nok noe mer til.)

Ord for dagen.

"Du skal skrive med magen, kjønnet eller hjertet, og ikke med hodet."

Robert Zola Christensen: Manual til skrivekunsten (2005)
Sitatet oversatt fra dansk av T.M.

Trykkfeil.

Som skrivende menneske fører jeg selvsagt en konstant kamp mot trykkfeil. I gårsdagens sitat fra Ulysses var det to av dem, så jeg til min irritasjon i dag. "Varmende vin lå igjen i gangen" skulle være "varmende vin lå igjen i ganen", og "Bourgougne" skulle være "Bourgogne". Ja, ja. Nå er det rettet. Men det irriterer meg.

Dagens Ulysses.

I Aftenpostens sommerbilag i dag anbefaler biblioteksjef Liv Sæteren på Deichman bøker som hun selv skal ha med i feriebagasjen. Øverst på lista står Ulysses - «den suggererende skrivemåten, indre monologen og språket fascinerer. En mursten egnet for lange regnværsdager».
Som om jeg skulle sagt det selv.

Jeg er nå i gang med kapittel 9, men velger her et lite utsnitt fra kap. 8. I begge skildres Bloom mens han vandrer rundt i Dublin. I kap. 8 spiser han lunsj. Han går først inn på en restaurant hvor han frastøtes av måten folk spiser på, men ender opp på David Byrnes pub, som er et atskillig mer appetittlig sted, hvor han spiser et ostesmørbrød og drikker rødvin. Vi får vite at Bloom ikke er typen som drikker seg full. Noen andre menn på puben, som snakker om Bloom mens han er på toalettet, omtaler ham som en pen og stille mann. Ingen har noen gang sett ham gå over streken. «Selv Vårherre kunne ikke drikke ham full,» sies det. Men sans for vin har Bloom, og hans erotiske minner og fantasier vekkes raskt til live. Det er antagelig en tidlig opplevelse med sin kone, Molly, vinen vekker til live i dette tilfellet. Molly, bokens kvinnelige hovedperson, tilbringer for øvrig hele dagen (dvs. hele bokens handling) i sengen, hvor hun blant annet får frokost på sengen av Bloom, og i løpet av dagen også mottar sin elsker mens Bloom vandrer rundt i byen.
Men nå altså vinglasset på puben og hva det fremkaller:

«Varmende vin lå igjen i ganen og ble svelget. Knuses i vinpressene, druene i Bourgogne. Det er solens varme. Synes ved en hemmelig berøring å fortelle meg erindringen. Berørte sansene fuktet hukommelsen. Skjult under frodige villbregner i Howth ligger bukten sovende, himmel. Ikke en lyd. Himmelen. Bukten lilla ved Lion’s Head. Grønn ved Drumleck. Gulgrønn utover mot Sutton. Felter av underhav, blekbrune linjer i sjøgresset, begravde byer. Som en pute lå jakken min under håret hennes, ørekvist i lyngen hånden min under nakken hennes, du klemmer livet av meg. Å vidunder! Kjøligmyk av salver berørte hånden hennes meg, kjærtegnende, blikket hennes vek ikke bort fra meg. Henrykt lå jeg over henne, den fyldige munnen helt åpen, kysset leppene hennes. Um. Forsiktig stakk hun kaken i munnen min varm og tygget. Vammel masse hadde munnen hennes mumlet sursøt av spytt. Glede, jeg spiste den, glede. Ungt liv, leppene hennes ga meg trutmunn. Myke varme klebrige geléaktige lepper. Blomster var øynene hennes, ta meg, villige øyne. Småsteiner falt. Hun lå stille. En geit. Ingen. Høyt oppe på Ben Howths rhododendron gikk en geit med sikre skritt, slapp korinter. Skjermet under bregner lo hun varmt omslynget. Sanseløs lå jeg over henne, kysset henne, øynene, leppene, den spente halsen den bankende pulsen de fyldige brystene i den tynne musselinsblusen, de stive brystvortene. Hett tunget jeg henne. Hun kysset meg. Jeg ble kysset. Hun ga seg hen knuget hardt om håret mitt. Kysset, hun kysset meg.»

Jeg skjønner meg ikke på ordene ...

Nei. Jeg skjønner meg ikke på ordene.
Når jeg sender dem opp i åsene
på den beste dag for bokstaver,
kommer de skramlende tilbake
som med et tomt bærspann.
Men sant å si fortalte jeg dem ikke
om det hemmelige språkstedet.

Karin Sveen: «God tur», fra Det tålmodige landskapet (1998)
Ill.: Tehme Melck