Ord for dagen.

"Så klosset jeg var til å utnytte de mange, ofte uanselige anledninger til naturlig lykke."

Rainer Maria Rilke: Malte Laurids Brigges opptegnelser.Gjengitt i Aasne Linnestå: Utland.

Boklig ambivalens.

«Ambivalensen min femner om og trengjer gjennom alt eg kjem i nærleiken av. Ta forholdet mitt til bøker, for eksempel. Noko i meg misliker bøker. Eg omgir meg likevel til dagleg med fleire tusen bøker, dei har eg kjøpt ved mange høve i livet mitt etter at eg var ein femten-seksten år gammal, på ein måte utgjer bøkene mine fotoalbumet mitt, ein plass eg har vore, folk eg har møtt, noko bestemt eg har opplevd, slikt er i mitt liv knytt til den og den boka. Og likevel har eg ein motvilje nettopp mot bøker. Når eg så trass alt driv og kjøper og samlar på bøker, så må det vel då vere fordi dei er det minste vondet, det eg misliker minst, langt mindre enn andre ting. Dermed må det vere noko ved bøkene som eg liker, og det er det jo også, og det eg liker ved bøkene, er vel helst noko nesten ubestemmeleg ved dei, noko ubestemmeleg som eg kan kalla for litteratur. Eg misliker bøker, men eg elskar litteratur. Bøker som ikkje har litteratur i seg, bryr eg meg ikkje om, dei er berre til plage, skolebøker får det for eksempel til å krypa ekkelt nedover ryggen min, dei aller fleste fagbøker og humorbøker og barnebøker kreglast eg over. Dei er rett og slett ekle gjenstandar. Mange snakkar om gode bøker, det er uinteressant for meg, og det ser for meg ut til at det er ein motsetnad mellom gode bøker og litteratur, ei god bok er noko ein tyr til for å få tida til å gå, ein gjenstand med sin glamour. Gode bøker trugar litteraturen. Likevel finst det bøker som ikkje nødvendigvis har litteratur i seg som eg også kan like, i så fall må det være ei bok som har kvalitetar ved seg som gjer den til ein særegen gjenstand, kvalitetar som gjer boka til ein gjenstand med særskilt verdi, enten i retning av kunst eller i retning av affeksjon, det kan vere at boka er prega av kjærlege bruksspor, ikkje den typen bruksspor som fyller dei fleste skolebøker, hatske og hastige bruksspor, eller det kan vere eit omslag eg liker godt, det kan vere ei bok eg ein gong har fått av eit kjært menneske, det kan vere så ulike ting men som har det til felles at dei gjer boka til ein bestemt og vakker gjenstand. Ein slik særskild verdi kan likevel også andre gjenstandar få, det er ikkje noko utprega for bøker. Det som er utprega for dei bøkene eg liker, er litteraturen.»

Jon Fosse, fra "Litteratur" i Gnostiske essays

Evig motstridende følelser.

Disse utdragene fra henholdsvis Aasne Linnestås Utland og Anaïs Nins Dagbok 1931--1934 handler om det samme. Tror jeg. Hovedpersonen Hege i Linnestås bok har nettopp fått et avskjedsbrev fra kjæresten Halvard (som hun er gravid med), og også June i Nins bok har nettopp opplevd et brudd (med Henry Miller).


«Halvard har jobbet med språket. Hun roper det ut i stua si, roper at han kjenner henne godt nok til å vite at han må gjøre det, ha orden på språket sitt. Til ham å være er brevet et fyrverkeri, tenker hun, forbanna. Hun legger brevet fra seg som en tørket blomst i en gammel bok, river det ut igjen, leser på nytt. Hun går rundt med brevet, plasserer det overalt, tenker at hun skal fryse det ned. Når hun ikke finner det igjen, stormer hun rundt for å lese det enda en gang. Hun fryser, det er kaldt i huset, hun finner ingen klær. I speilet ser hun ansiktet sitt, vilt, det røde håret er kaos og virvler. Han orker ikke mer. Hun vil selvsagt alltid ha en spesiell plass hos ham, men slik de har holdt på, er noe blitt uholdbart. Den magiske forbindelsen de hadde er brutt. Det eneste han virkelig vil er å arbeide, langt, langt vekk fra henne og dalen. Jo da. Han har vært og er svært glad i henne, det skal hun vite, men de store forskjellene mellom dem, alle utbruddene hennes og mangel på retning i livet, plager ham. Når det gjelder barnet, vil han også med sikkerhet vite om det faktisk er hans. Han vet så lite, med ett, om dem, om henne, for hun har holdt tilbake opplysninger. Det er som om han ikke riktig kjenner henne. En gang gjorde han det, en gang var det ingen han kjente så godt som Hege, men noe har vært på vei bort, veldig lenge. De har ikke klart å fange opp alt grumset, de har latt det flyte ut. Han vil begynne på nytt. Hva som skjer med barnet, når han med sikkerhet vet at dette er hans barn, får de finne ut av. Han skriver kjære Hege med store bokstaver. Han skriver at han ikke har sovet de siste nettene, og at når hun får brevet, er han tilbake i Tromsø. Han har det fint der, tross alt, og orker ikke mer av uro og vakling. Hege har vært en milepæl. Det vil stå der, men den smerten de påfører hverandre må opphøre. Nå bremser han, for det er over. Kjære, kjære Hege, skriver han mott slutten av brevet, la meg være i fred en stund framover.»

Aasne Linnestå: Utland. Roman 2006.


«June og jeg vandret sammen i vissent løv som knitret som papir. Hun gråt over den syklus som var slutt i hennes liv. Hvordan man må slynges ut av en fullført syklus, og det spranget som er det aller vanskeligste - å gi avkall på sin tro, sin kjærlighet, når man bare ville fornye troen, gjenskape lidenskapen. Kampen for å tre ut av fortiden, blottet for minner; vårt hjertes utilstrekkelighet når det gjelder å stykke opp livet i atskilte og endelige biter, det smertelige i disse evig motstridende følelser, og deres innbyrdes sammenheng; lengselen etter grenser som vi kunne lene oss mot som lukkede dører før vi går videre; kampen mot en altfor stor spredning, nye begynnelser, mot det endelige i handlinger som hverken er endelige eller avsluttet, i en tilværelse der alt uunngåelig gir gjenlyd i oss ...»

Anaïs Nin: Dagbok 1931-1934. Oversatt av Kari Risvik.

Blog, blog ...

En artikkel om blogging i siste nummer av New York Review of Books vil sikkert interesse flere enn meg. Du finner den HER .

Ord for dagen.

«Hva er det vi vil at kunsten og litteraturen skal gjøre for oss? Gjenta og bekrefte våre forestillinger, så som den om hva som er rett og hva som er galt? Eller skal den utfordre disse forestillingene, problematisere dem, om nødvendig undergrave dem, ødelegge dem? Jeg møter jo folk, når jeg har opplesninger og foredrag, som vil ha meg til å gi klare svar, som krever av meg at jeg skal komme med klare anvisninger med hensyn til rett og galt, som mener at det er nok kaos i denne verden, og at min plikt som forfatter er å veilede. Med jevne mellomrom blir jeg konfrontert med dette. Og jeg har ikke annet svar å gi enn at sorry, da er nok ikke jeg deres mann. Min vei er kaos. Målet mitt, hvis jeg har noe, er å øke tvilen, ikke sikkerheten.»

Stig Sæterbakken
Gjengitt i Vagant nr. 4/2007

Korreksjon.

Angående innlegget under: En som leser litt mer nøye enn meg, har gjort oppmerksom på at den fylkesvise listen i Dagbladets artikkel gjelder forfattere med utgivelser i år på Gyldendal og Aschehoug. Da er det en viss logikk i at jeg står på listen, mens andre (og mer verdige navn, som forfattere betraktet) mangler.

Forfattere her og forfattere der.

Som forfattere flest, liker jeg å se bøkene mine i bokhandelen eller biblioteket. Her har vi "Barnas store humorbok" fint eksponert i et bibliotek nær meg (nei, det er ikke jeg selv som har plassert boka der).


Litteraturprofessor Henning Howlid Wærp i Tromsø gikk ut i Dagbladet i går og anklaget forlagene for å være Oslo-fokuserte når de utga bøker. Du finner artikkelen HER . Jeg skjønner egentlig ikke hva Wærps problem er. Forlagene ser selvsagt ikke på adressen når de vurderer manus, noe forlagssjefen i Gyldendal, Einar Ibenholt, ganske riktig påpeker. Og forlagene kan vel ikke lastes for at skrivende mennesker fra andre steder i landet bosetter seg i Oslo?
Artikkelen inneholder også en liste over «Forfattere per fylke», og jeg registrerer med en viss undring at jeg er én av to forfattere i Telemark (den andre må jeg innrømme at jeg ikke har hørt om). Feilstavingen av navnet mitt er bare én av indikatorene på hvilket journalistisk makkverk denne listen er. Ikke sånn å forstå at jeg ikke er beæret over å være utvalgt, eller at jeg ikke vedstår meg mine etter hvert ganske mange barnebøker på landets største forlag, men hvis jeg var journalist og skulle lage en slik liste, ville jeg nok begynt med et par stykker som har en mer fremskutt posisjon på Parnasset enn jeg og min ukjente kollega i nabobyen. For eksempel Bjørg Vik og Hans Herbjørnsrud.
Rent bortsett fra det, er jeg ikke "Telemarks-forfatter". Jeg er tilfeldigvis oppvokst i dette fylket og nå igjen bosatt her (etter nesten 30 år andre steder, blant annet i Oslo), men det er totalt uinteressant i forhold til bøkene mine.

Johannes Heggland er død.

Johannes Heggland er død, står det i Aftenposten i dag. En ukjent forfatter for mange, kanskje, til tross for at han må ha vært en av landets mest produktive med sine over seksti bøker. Ti av dem befinner seg i mine hyller.
Ikke bare meget aktiv som forfatter, men også som kulturmenneske i det hele tatt, og som lokalpolitiker. Hans død blir nesten en kommentar til den pågående debatten om at alle forfattere kommer fra, eller er basert i, Oslo. «De store navn i norsk litteratur er lokale,» sa han, som selv bodde på fødestedet Tysnes det meste av livet og hentet nesten alt sitt stoff fra Sunnhordland.
Jeg hadde ham som passasjer en gang, i den tiden han var formann i Den norske Forfatterforening. Det forbauset ham å bli gjenkjent av en drosjesjåfør i hovedstaden, men jeg kunne fortelle ham at jeg var gift med en vestlending (ikke sunnhordlending, riktignok) som var en ivrig leser av bøkene hans. Dessuten hadde jeg lest et intervju med ham i A-magasinet kort tid før.
«Som dikter skal man ikke fortelle at mennesket en gang skal dø, men at det skal leve,» sa han en gang. Nå er han selv død, men bøkene hans kommer nok til å leve videre. Den neste kommer i februar!

En Wikipedia-artikkel om Heggland finner du HER .

aBSURD.

Som noen lesere av denne bloggen kan ha fått med seg, er jeg glad i absurd litteratur, i det absurde i det hele tatt. Det materialet jeg bruker som råstoff i barnebøkene mine, vitser, er i høyeste grad absurd. I vitsen går det meste an. Fantasien kan boltre seg uhemmet, uten tanke på den reelle verdens begrensninger. Ifølge Freud er vitsen er av den menneskelig tilværelses frisoner, ved siden av drømmen. Også i drømmen foregår det som kjent absurde ting.

Litterært sett er vitsen en historie eller et drama i miniatyrform. Det finnes knapt noen litterær sjanger som er så økonomisk som vitsen. Med f.eks. bare et spørsmål og svar (gåtevits) eller to replikker (kolonvits) har man en historie med personer, handling og et klimaks (poeng). Eventuelt også et scenario.
Men vitsen er en historie som får oss til å le, med eller mot vår vilje. Hvorfor? Fordi den inneholder en inkongruens, et absurd motsetnings- eller misforhold.

Den svenske humorforskeren Björn Roos definerer vitsen slik: "En relativt kort, fiktiv, i regel enepisodisk berättelse, där inkongruens föreligger och där berättelsen slutar abrupt med en skrattframkallande poäng."

Herlig med sånne definisjoner, ikke sant? Nå er jeg ironisk. Jeg tror det er Storm P. som har sagt noe sånt som at humor er det man ikke har når man prøver å forklare det. Sannsynligvis er det mye morsommere å være vitsebokforfatter enn humorforsker. Hvorfor inkongruensen i vitsen fremkaller latter, er en annen sak. Det finnes hjerneforskere som forsker seriøst på det. Når man ikke tenker over det, er det en selvfølge. Men begynner man å spekulere på det, er det veldig innfløkt.

Nå vel. Jeg har en god del litteratur om sånne ting, men jeg er hverken humorforsker, hjerneforsker eller litteraturteoretiker. Mitt eneste formål med å lese teori på dette området er å lage bedre vitsebøker, og det kan denne teorien til en viss grad brukes til.

Når jeg blir intervjuet, blir jeg av og til spurt om jeg har en yndlingsvits. Da pleier jeg å ta denne:

Hørt i musikkforretning:
- Er dette pianoet med garanti?
- Ja visst. Vi garanterer at det er et piano.

Den illustrerer godt det jeg sa om vitsen som en meget komprimert og økonomisk litterær sjanger. Her er et scenario, to personer, replikker og handling/klimaks. Sistnevnte består i et skjærende misforhold i premissene for samtalen. Kundens spørsmål er rasjonelt nok. Han er i en musikkforretning, ser på et piano (formodentlig med tanke på å kjøpe det) og spør om det er garanti på det.
Svaret er imidlertid fullstendig irrasjonelt. Å si at de garanterer at det er et piano, rokker jo ved hele virkelighetsforankringen i historien. I den virkelige verden ville det, under de samme omstendighetene, ikke herske den minste tvil om at det var et piano det var snakk om. Men plutselig rives denne rasjonaliteten vekk under oss, og vi befinner oss i fritt fall. Det hele blir absurd. Og - av en eller annen grunn - lattervekkende.

Nylig (19. januar) hadde jeg et innlegg med en liten historie av den russiske absurdisten Daniil Kharms, "The Readheaded Man":

"There lived a redheaded man who had no eyes or ears. He didn’t have hair either, so he was called a redhead arbitrarily. He couldn’t talk because he had no mouth. He had no nose either. He didn’t even have arms or legs. He had no stomach, he had no legs, he had no spine, and he had no innards at all. He didn’t have anything. So we don’t even know who we’re talking about. It’s better that we don’t talk about him any more."

Likheten med vitsen er tydelig. Også her begynner det tilsynelatende rasjonelt. En rødhåret mann er noe konkret og realistisk. Det er noe vi kan forestille oss. Riktignok har han hverken øyne eller ører, og det er jo noe spesielt, men realismen er fortsatt relativt intakt. Men så får vi vite at han ikke har hår, og at det dermed er helt vilkårlig at han blir omtalt som rødhåret. Nå begynner rasjonaliteten å rakne, og deretter skrelles den av lag for lag, som en løk. Til slutt er det ingenting igjen, den rødhårede mannen eksisterer rett og slett ikke, så Kharms konkluderer med at det er best vi slutter å snakke om ham.
Det er en viss logikk i det, for ingenting er jo ikke noe å snakke om. Eller er det?

Ingenting er jo også noe, som Beckett har hevdet. Hvis det er riktig som en filosof har sagt (husker ikke hvem) at ting bare eksisterer i kraft av sin motsetning, er ingenting motsetningen til noe. Og siden noe eksisterer, så må jo også ingenting eksistere.

Kharms historie er absurd. Er det en historie om en rødhåret mann, eller er det ikke?
Og er pianoet i vitsen over et piano, eller er det ikke?
Er det i det hele tatt noe som er slik vi tror det er?

Leserapport.

Sist jeg var på biblioteket, bestilte jeg Krizniks siste bok, Borte en vinter, og i går var jeg og hentet den. Samtidig tok jeg med meg Merethe Lindstrøms nye novellesamling Gjestene, som er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Kriznik er nominert til P2-lytternes romanpris. Disse nominasjonene spiller for så vidt mindre rolle for mine valg. Det dreier seg mer om at jeg har lest om disse bøkene i andre blogger, samtidig som jeg har som et mer eller mindre bevisst prosjekt å bli bedre kjent med norsk samtidslitteratur.
Dermed sitter jeg nå med tre aktive og aktuelle norske samtidsforfattere, nemlig Aasne Linnestå, Heidi Marie Kriznik og Merethe Lindstrøm. Av Linnestå har jeg nettopp lest hennes siste roman, Krakow, og holder nå på med den foregående, Utland. Kriznik og Lindstrøm er foreløpig ukjente. Kriznik har bare én bok bak seg fra før, mens Lindstrøms bok er den tolvte i rekken. Jeg har ikke lest noe av dem, bortsett fra at jeg leste den første novellen i Gjestene i går kveld.
Planen er nå å lese ferdig Linnestå, deretter Lindstrøm, og så Kriznik. For jeg tror det er litt dumt å lese alle tre på en gang. Samtidig innbiller jeg meg at disse bøkene har noen likhetspunkter, som jeg vil komme tilbake til.

Dagsorden.

Fra arbeidsrommet mitt. Andy Warhols H.C. Andersen-plakat over stolen. ¨

Først nå er bokhylleprosjektet helt avsluttet. Det vil si at nye møbler er på plass, og bilder er opphengt. Rommet (stua) er blitt totalt annerledes. Jeg hadde ikke på forhånd tenkt meg at forandringen skulle bli så stor, og at vi skulle bli så ekstremt fornøyd med resultatet. Men sånn er det blitt.

I går så jeg dokumentarprogrammet om drosjer. Det var underholdende og realistisk. Flere av mine egne poenger kom ganske godt frem - diverse aspekter ved at drosjeyrket i svært stor grad handler om å håndtere mennesker. Takler man ikke det, må man kjøre pakker eller pizza i stedet. «Det menneskelige aspekt» ved drosjeyrket er utfordrende og kan være slitsomt, men gir også veldig mye tilbake. Det er derfor det er så fascinerende. Og det er derfor drosjeyrket blir en livsstil for mange.
Skulle jeg peke på en svakhet ved programmet, måtte det være at det fikk det til å virke som om alle drosjekusker er livsfilosofer. Det er dessverre duster i dette yrket også, men det er det vel i alle bransjer. Men de som var med i dette programmet, var jo proffe og selvsagt valgt ut bevisst.

Hvorfor er ikke jeg fortsatt drosjeeier? Fordi jeg ikke ville se tilbake på et helt liv bak rattet. Fordi jeg ville noe annet, fordi jeg hadde denne trangen til bøker. Og nå skal jeg vende tilbake til dem, etter mye prat om bokhylleprosjekt og drosjer. Jeg har ikke jobbet siden før jul (bortsett fra å male bokhyller og flytte og rydde bøker), så nå er det på tide å komme i gang igjen.

Skjønt - når jobber en forfatter? For en oversetter er jobben ganske konkret og tydelig - han jobber når han sitter ved pc-en og skriver. Jeg har ikke oversatt stort de siste ukene, bortsett fra å titte litt på den oversettelsen jeg straks skal begynne på.
For en forfatter er det litt annerledes. De siste ukene har jeg ikke sittet ved pc-en og vært forfatter, dvs. skrevet noe. Men jeg har unnfanget to nye bokidéer. Det er viktig. Uten idéer, ingen bøker. Men idéer må realiseres, og det er neste fase: Sette seg ved pc-en og se om idéene kan bli til noe. Finne materiale, begynne å forme det.
For meg begynner denne delen av prosessen med en tittel som først bare er en arbeidstittel, men som kanskje blir bokas endelige tittel. Det vil tiden vise. Tiden vil også vise om idéen i det hele tatt lar seg realisere, om forlaget tenner på den, og eventuelt også bokklubben.
En idé dukker opp som resultat av en mer eller mindre bevisst tankeprosess. Ingenting oppstår i et tomrom. Som forfatter jobber jeg med det som kalles tradisjonslitteratur, dvs. vitser, gåter, spøkelseshistorier og lignende ting, litteratur uten kjent opphavsmann. Beslektet med eventyrene. Det jeg gjør, er å bearbeide dette litterært. Bokas idé og tittel blir da veldig viktig. For eksempel har jeg lagd en bok med bare dyrevitser som heter «Vitsen med dyra». Det er en tittel jeg er veldig fornøyd med, pga av dobbeltbetydningen av ordet «vits». Denne tittelen gir boka karakter og særpreg.
Et annet viktig aspekt er kvaliteten både i utvalget og utformingen av stoffet, og jeg stiller store kvalitetskrav til mitt eget arbeid.
Siden tradisjonslitteratur er stoff som allerede finnes, tror mange at det bare er å raske det sammen, og så har man en bok. Men det blir ikke en god bok av det. Jeg tror faktisk jeg er den eneste i Norge som bruker dette stoffet som litterært råstoff. Derfor er jeg også den «vitsebokforfatteren» som har hatt flest hovedbøker i Bokklubben Barn, dessuten er jeg representert i en god del lesebøker etter hvert.
Etter hvert kjenner jeg dette stoffområdet svært godt, og jeg er hele tiden på jakt etter nye måter å utnytte det på. De to nye idéene jeg har nevnt, holder jeg selvsagt for meg selv.

Når en ny idé dukker opp, er den da et resultat av «arbeid»? Ja, i hvert fall indirekte, fordi den neppe ville ha dukket opp hvis ikke jeg hadde jobbet så mye med dette materialet. Den kan også være et resultat av direkte arbeid i den forstand at jeg setter meg ned nettopp for å klekke ut ideer. Bla i bøker, ta frem utkast på pc-en, bevisst la tankene følge bestemte retninger.

Før jeg begynner på et nytt prosjekt, enten det er som forfatter eller oversetter, må jeg ha det ryddig rundt meg. Ytre orden skaper den indre roen og harmonien som er nødvendig for å begynne på noe nytt. «Kreativt kaos» fungerer ikke for meg.
Nå har jeg skapt (en helt ny) orden i stua, og i dag skapte jeg orden på arbeidsrommet, i hvert fall på skrivebordet og i dets nærmeste omgivelser. Blant annet fikk jeg satt alle løse kontrakter i permer.
Alle bokutgivelser og oversettelser ledsages av kontrakter. Hvis en bok skal i bokklubben, følger det kontrakt med det også. Og ved nyutgivelser og billigbokutgaver. Og så er det brev og avtaler angående lydbokutgivelser, bidrag til antologier (lesebøker), innkjøp til Kulturrådet og realiseringer/mammutsalg etc. Når en har en relativt stor produksjon, som jeg har, blir det mange papirer.
Hvert år i februar kommer oversikter fra forlag og bokklubb over hva jeg har solgt det foregående år, og hva jeg har til gode i royalty for mine egne utgivelser.
Oversettelser betales i form av engangshonorar når manus leveres og er ikke bundet til opplag, men her kan det komme tilleggshonorarer for bokklubb, lydbok og innkjøp til Kulturrådet.

Om jeg skal være forfatter eller oversetter når jeg setter meg ved skrivebordet i morgen, vet jeg ikke ennå. Det kommer kanskje an på dagsformen. Men uansett er det på tide å begynne å få gjort noe igjen.

Kan du kjøre meg til ...

Bloggeren som relativt nybakt drosjesjåfør en gang i 1970-årene, her fotografert ved Stensparken, like ved der jeg bodde.




I kveld har jeg tenkt å se på fjernsyn! NRK1 har nemlig et dokumentarprogram om drosjeyrket. Omtalen lyder slik:


«Sannheten hører du fra barn og fulle folk, heter det. Og drosjesjåføren, kunne man føye til. I en dokumentarfilm i kveldens «Faktor» møter vi sju av dem, på sju ulike steder.
NRK-journalist Steinar Birkeland har som baksetepassasjer tatt utallige drosjer for å komme seg til intervjuavtaler. Ofte har det slått ham at det er mer spennende å høre drosjesjåføren snakke, enn personen han er på vei til å intervjue.

Fra sin observasjonspost bak rattet, og gjennom sine ustanselige møter med alle typer mennesker, er drosjesjåføren en undervurdert samfunnsobservatør og forteller.
Han eller hun får impulser fra alle slags mennesker, har døgnkontinuerlig nærblikk på lokalmiljøet gjennom frontruta, og hører nyheter - ustanselig.

Men mer enn det: Drosjesjåføren skal få mennesker til å føle seg vel, han gir noe tilbake. Inn i intimsfæren sin får han folk av alle typer og med alle slags behov. Det er folk på vei til bryllup eller begravelse, på vei til ny jobb eller hjem etter å ha fått sparken. Passasjerene er statsmenn, popidoler, pleietrengende pasienter, kristenmoralister og hedninger. Alle skal de lukkes inn i drosjebilens knøttlille univers.
I kveldens dokumentarfilm blir du med på en lang drosjetur i alle landsdeler. Vi skal til storbyer, småbyer og grender - til Oslo, Trysil, Hammerfest, Bergen, Stavanger, Tromsø og Molde.

Opphavet til ordet «sjåfør» er fransk og betyr, direkte oversatt, «den som gir varme». Og Steinar Birkeland fant varme i rikt monn.»


Hyggelig, det. At han fant varme, mener jeg. Å være drosjesjåfør handler ikke bare om å kjøre bil, men enda mer om å forholde seg til mennesker. Passasjerene i en drosje skal føle seg vel under turen, og de skal være fornøyde når de går ut av bilen.
Men som det fremgår av omtalen over - det er snakk om mennesker av absolutt alle slag og i alle slags situasjoner. Jeg har tidligere sagt at en drosjesjåfør kan risikere å oppleve livet i full skala, fra fødsel til død. Selv opplevde jeg bare nestenfødsel og nestendød (heldigvis) - men opplevelsene og variasjonene kan være ekstreme. Når du henter en gråtende person på Ullevål sykehus klokka fire om natten, sier det seg selv at vedkommende har en trist opplevelse bak seg, for eksempel et dødsleie. Drosjesjåføren er den første vedkommende møter utenfor sykehuset. Hva sier du da, til et menneske som kanskje har fått livet snudd opp-ned?
I neste øyeblikk kan du få bilen full av berusede og skrålende gjester fra et nachspiel, som forventer at sjåføren er med på notene, og en av dem må kanskje spy på veien. Jeg kan for øvrig nevne at en drosjesjåfør må forholde seg til absolutt alle former for menneskelige utsondringer; oppkast, blod, urin ...

Det er mange grunner til at folk tar drosje; fordi de er stressa, fordi de er ukjente, fordi de er redde, fordi de er fulle, fordi de er for syke til å bruke annen transport, fordi det ikke finnes annen transport der eller da, fordi drosjeturen er siste mulighet til å få et sjekkeopplegg i boks, og i forbindelse med store feiringer og begivenheter i livet. For å nevne noe. Noen mennesker tar drosje daglig, for andre er det en nærmest utenkelig luksus.
Men alle ekstremer og variasjoner til tross: De aller fleste kjøreoppdragene er tross alt helt straighte turer fra punkt A til punkt B, med helt straighte mennesker.

Det omtalte dokumentarprogrammet foregår på syv forskjellige steder i Norge. Selv kjenner jeg bare yrket fra hovedstaden med alt som særpreger Norges eneste storby - hektisk trafikk, internasjonale kommunikasjonsforbindelser, knutepunkt for hele Norge, med riksinstitusjoner og rikskjendiser. Oslo sover aldri. Jeg tror jeg ville kjedet meg som drosjesjåfør i en småby eller på landet. Men det blir sikkert interessant å se hvordan yrket kan arte seg ulike steder i landet.

Bare kikke litt ...

Classica Antikvariat er ikke enige med seg selv om de skal kalle seg «web antikvariat» eller «Web-Antikvariat», men mener i hvert fall at de er Norges største ... kan jeg få lov å kalle det «nettantikvariat»? Jeg har handlet der (på nett) og er godt fornøyd. De har også en butikk i Parkveien 64, og i forbindelse med den sier de følgende på hjemmesiden sin (som du finner HER ):

«Kom gjerne innom for å se i hyllene, man finner ofte noe man vil ha, selv om det ikke var det man så etter!»

Ja, hvem har ikke erfart akkurat det når man stikker innom et antikvariat bare for å kikke!

Gammelt bokmerke.

Da jeg ryddet i bøkene, dukket dette bokmerket fra Deichman opp. Jeg fant det i en bok jeg lånte der for mange år siden, og har tatt vare på det som et lite klenodium. Det er ca. 12 x 7 cm og uten årstall, så jeg vet ikke hvor gammelt det er. Fra rundt 1900 en gang?

Den rødhårede mannen.

There lived a redheaded man who had no eyes or ears. He didn’t have hair either, so he was called a redhead arbitrarily. He couldn’t talk because he had no mouth. He had no nose either. He didn’t even have arms or legs. He had no stomach, he had no legs, he had no spine, and he had no innards at all. He didn’t have anything. So we don’t even know who we’re talking about. It’s better that we don’t talk about him any more.

Fra Daniil Kharms: Today I Wrote Nothing. The selected writings of Daniil Kharms (2007). Oversatt av Matvei Yankelevich.

Arbitrarily kan i denne sammenheng oversettes med tilfeldig.

En Wikipedia-artikkel om Kharms finner du HER .

Hylleprosjektet avsluttet.

De nye hyllene er nå nesten fullt besatt, og en slitsom prosess nærmer seg slutten. Cirka 4000 bøker er det plass til i stua nå. I tillegg har jeg antagelig tilnærmet like mange på arbeidsrommet og andre steder - forsiktig anslått kan jeg konkludere med at jeg i alt har ca. 7000 bøker.
Både Spectatia og Cox er, i kommentarer til innlegget under, opptatt av bøkene jeg har kvittet meg med. Når jeg i det hele tatt kvitter meg med bøker, kommer det av at i en så stor boksamling oppstår det i årenes det løp en del «slagg», og min hadde behov for en gjennomgang og opprydning som var naturlig å kombinere med flytting fra gamle til nye hyller.
For det første har jeg kvittet meg med defekte og totalt uinteressante/verdiløse bøker. Disse har stort sett havnet i dunken for papiravfall.
Dernest hadde jeg en god del bøker som av forskjellige grunner ikke var interessante for meg, men som kan være interessante for andre. For en del år siden kjøpte jeg en stor boksamling som hadde tilhørt redaktøren for en av Norges største aviser. Disse bøkene ble kjøpt med tanke på at jeg skulle starte antikvariat, hvilket jeg også gjorde, så mange av dem ble solgt der. Noen av dem er blitt assimilert i min egen samling og forblir der, mens andre igjen egentlig ikke hadde noe der å gjøre. Det dreier seg f.eks. om krigslitteratur, eldre reiseskildringer og idrettslitteratur, områder som ikke interesserer meg så veldig (dvs. krigen er jeg riktignok interessert i, men bare visse aspekter, særlig forholdene internt i Tyskland. De fleste som samler på krigen, er opptatt av krigslitteratur som angår Norge.) Noe skjønnlitteratur ble også luket ut. Det ble ikke noe til Fretex i denne omgang, siden mitt eget tidligere antikvariat, som nå drives av andre, har kjøpt bøkene.
Heldigvis har jeg fått solgt alle de gamle hyllene mine også, og mandag kommer det nye møbler (det ene drar det andre med seg).
Og snart er det Mammut-salg ...

Bøker på flyttefot.

Bøkene begynner å finne seg til rette i nye omgivelser.



Nå er det kanskje noen som tror jeg har sluttet å blogge, men det har jeg ikke. Jeg har bare hendene fulle (både i overført og bokstavelig betydning) med å overføre bøkene til de nye skreddersydde og nymalte bokhyllene.
Det er en prosess som tar både tid og krefter, og som innebærer flere ting, blant annet en omorganisering og en utrensing. Det blir noen hauger med bøker som skal til antikvariat eller Fretex, slagg som har samlet seg i årenes løp. Det blir også en oversikt over hva jeg har, og ikke minst blir det et møte med meg selv. Man er til en viss grad de bøkene man har, eller rettere sagt: bøkene avspeiler hvem man er, ens personlige historie.

Om dette sier Jan M. Claussen, forfatter, tidligere forlegger og grunnleggeren av bladet «Bokvennen» i sin bok Å leve med bøker:
«Hovedgleden ved å samle bøker er at bøkene er tilpasset den enkeltes personlighet, temperament, karakter og interesser. Bøkene forteller hvem vi er. Det er verken omfanget, kostbarheten eller sjeldenheten som gjør en samling til en boksamling; det er hvilken personlighet samleren har som er avgjørende. Uten individualitet og idé skapes ingen boksamling. Vi elsker ikke hva som helst. Vi skal med god samvittighet kunne speile oss i våre egne bøker.»






Og på gulvet hoper det seg opp med bøker som ikke lenger har livets rett i min boksamling.


Vi kjenner alle Ciceros hyppig siterte utsagn om at den som har en hage og en boksamling, mangler intet. Selv er jeg så heldig å ha begge deler. Men både hager og boksamlinger trenger stell. En hage gjør tydelig oppmerksom på hva den trenger av stell, mens en boksamling lett blir stående og lide i stillhet. Nå får min en renovering som den lenge har hatt behov for.

Svar på gårsdagens quiz.

Skarpe blogglesere siktet seg raskt inn på riktig person, nemlig Oscar Wilde.
Frits og Alexandra Thaulow traff ham først i Dieppe, og senere i Paris.

«Budskabet om hans død naaede os uventet i Norge. Han døde ensom og fattig paa et lidet hotel i Paris. Jeg tænkte strax, da jeg fik høre det, at hvis vi havde været i Paris, vilde han ikke været saa ensom, og da var det kanske ikke sked! [...] Et mærkeligt menneske var han! Beundret og elsket en kort tid, som sjelden nogen har været det, og ubarmhjerteligt og smaasindet forfulgt og styrtet fra sin berømmelses høide. Men hans kunst lever videre, hans bøger læses nu over den hele verden.»

(Fra Alexandra Thaulow: Mens Frits Thaulow malte. Gyldendal 1929.)

Hvilken forfatter?

Jeg følger Dipsolitteratens eksempel (se bloggliste nederst til venstre) med en litterær quiz. Forfatteren vi skal frem til, var og er et meget kjent navn. På grunn av omveltende begivenheter i livet (som formodentlig var medvirkende til hans tidlige død) søkte han tilflukt i nabolandet, der han bl.a. traff den norske maleren Fritz Thaulow. Det er alt du får vite. Ikke særlig Google-vennlig denne, tenker jeg.

Lese- og bibliotekrapport.

Fredag var jeg på biblioteket. Problemet med å låne bøker på biblioteket, er at man må skille seg av med dem igjen. Jeg er sånn at jeg må eie bøker, særlig bøker som har kommet til å bety noe for meg. Å skille seg av med Aasne Linnestås Krakow var derfor ikke noe morsomt, men som sagt tror jeg bøkene hennes snart kommer til å befinne seg i mine egne hyller, hvis jeg kjenner meg selv rett. En av de nye bøkene jeg lånte på biblioteket, var hennes debutroman; Utland. Jeg har allerede begynt å lese den, og igjen blir jeg intenst grepet av dette språket. Dermed er Pål Gerhard Olsens I den røde solens lys, som jeg hadde begynt på, lagt til side foreløpig.
En av hensiktene med bibliotekbesøket var også å låne Heidi Marie Krizniks siste bok, siden jeg føler at hun uforskyldt er blitt trukket inn i min argumentering for at norsk samtidslitteratur i stor grad består av navlebeskuende særinger som enten trasker rundt i granskogen eller kjører rundt i gamle volvoer. For det første er nok bildet mer nyansert enn som så, for det andre ville jeg yte Kriznik den rettferdighet at jeg i hvert fall tok meg bryet med å lese henne, sånn at jeg visste hva jeg snakket om.
Men hva opplevde jeg på biblioteket - bibliotekaren hadde ikke engang hørt om Kriznik! Og ikke hadde de den siste boka hennes heller, men den er innkjøpt av Kulturrådet, så de skulle få tre eksemplarer derfra, forhåpentligvis ganske snart. Siden det tross alt ikke er så lenge siden jeg selv ble oppmerksom på Kriznik, så det var ingen grunn til å briske meg med at jeg visste hvem hun var, og min generelt store beundring for bibliotekarer fikk seg ingen varig knekk. Dessuten feilinformerte jeg bibliotekaren om at Kriznik var innstilt til Nordisk Råd, hvilket hun ikke er, derimot til P2-lytternes romanpris.

PS Til listen over virkningene av å lese Krakow, kan nå føyes at jeg har abonnert på tidsskriftet Vagant, og at jeg til lunsjen i dag studerte veiatlaset over Europa for å finne ut hvor Krakow egentlig er.
Når det gjelder Vagant, ble jeg gjort oppmerksom på følgende artikkel i nr. 4/2007: «La oss hjemsøkes av de grusomme bildene», om Aasne Linnestås Krakow. Av Anne Helene Guddal.
Og så virket Vagant i det hele tatt så interessant at jeg like godt abonnerte på det.

Konsekvenser av å lese en bok.

Lesing gjør noe med oss. Det er sikkert gjort vitenskapelige undersøkelser om det, men min innfallsvinkel her og nå er personlig og konkret og går på hva virkningene har vært av å lese Aasne Linnestås Krakow. Lesingen av denne boka (listen er neppe komplett):

Ga meg en leseopplevelse som kommer til å sitte i lenge.

Gjorde meg trist da jeg måtte levere boka tilbake til biblioteket (med andre ord kommer jeg sannsynligvis snart til å ha Linnestås bøker i mine egne hyller).

Vakte minner fra den gangen tidlig i 1970-årene, dvs. i jernteppets og murens tid, da jeg selv var i Polen og Øst-Tyskland.

Vakte minner fra den gangen jeg besøkte konsentrasjonsleiren Sachenhausen.

Ga meg lyst (skjønt lyst er nesten feil ord i denne sammenhengen) til å se Auschwitz med egne øyne fordi den mer enn noen annen konsentrasjonsleir representerer det den gjør i den nære europeiske historie (og dermed komme til Polen igjen.

Fikk meg til å lese en artikkel om Krakow i Dagbladets reisemagasin forrige lørdag med ekstra interesse.

Ga en venninne av meg, som er filolog for øvrig, og som snart skal til Krakow, lyst til å lese boka først.

Aktualiserte spørsmålet, her i bloggen, om hvorvidt norsk samtidslitteratur vender blikket inn mot granskogen eller ut mot verden (Europa).

Gjorde at jeg, som resultat av punktet over, bestemte meg for å lese Heidi Marie Kriznik og mer av Asne Linnestå.

Fikk meg til å bestille, fra amazon.co.uk, CD-en The Sounds of the Vanishing World med det polske bandet Kroke (som jeg har en CD av fra før, hvor de spiller sammen med Nigel Kennedy).

Fikk meg til å bestille, også fra amazon.co.uk, tre bøker med øst-europeisk litteratur (på engelsk) for å utsette meg for helt nye språklige og litterære impulser.

Postrapport.

Jeg hører til dem som elsker å få post - hvem gjør ikke det - og da snakker jeg først og fremst om vanlig sneglepost. Det er liksom noe spesielt ved det å åpne en konvolutt. Mye kommer jo på mail nå for tiden, men i går og i dag var det også en del innhold i postboksen, som avspeiler hva jeg driver med. Her er en invitasjon fra Damm til vårfesten deres 6. mars, deretter to brev fra Det Norske Samlaget angående at de vil bruke et utdrag fra en av mine egne bøker i et leseverk (jeg er representert i en del lesebøker etter hvert, og det er veldig hyggelig), et brev fra Gyldendal angående et oversetterhonorar som er på vei, og så et postkort med bilde av Pablo Neruda. Motivet ikke tilfeldig valgt, kortet er fra en god venninne av meg som inntil nylig var generalsekretær i Norsk Oversetterforening, og som nå er i Chile.

Krakow.

Jeg har lest ferdig Aasne Linnestås Krakow. Den holdt hele veien til Dakar. Ikke et overflødig ord, forekommer det meg. Denne boken er et typisk eksempel på bøker som bare «kommer til meg», formodentlig har jeg, delvis ubevisst, registrert den i overflatisk leste anmeldelser, annonser etc, og så, en dag på biblioteket, slår underbevisstheten til, og den havner i hendene på meg.

Den handler, som tidligere meddelt, om en ung kvinne som reiser til Krakow som ledd i en sorgprosess. Som også tidligere meddelt er dette temaet samtidig både svært vesentlig og til stede, og samtidig ikke. Det høres veldig selvmotsigende ut, men samtidig som jeg som leser fulgte dette temaet intenst, ga boka meg også så mye annet. Den brakte frem ting i meg selv, minner for eksempel. Se innlegget «Alt henger sammen» nedenfor (8. januar).

I en av de siste scenene i boka er hovedpersonen i en kirke (katolsk, selvsagt) og ser en Madonna med barnet som folk valfarter til. Den kjente sorte madonna (Polens nasjonalhelligdom, tror jeg). Jegpersonen i boka er tydeligvis ikke religiøs.
«Hver eneste dag oppsøker mennesker dette alteret. Ber om hjelp. Ro. Kanskje mot. Jeg er ikke blendet. Madonna helbreder meg ikke. Men vakker, det er hun.» Likevel opplever jeg det slik at denne madonnaen spiller en ikke uvesentlig rolle i sorgprosessen, om enn bare som en av mange faktorer. Hovedpersonen og madonnaen (altså Maria) har i hvert fall noe felles.

Aasne Linnestås språk går rett i ryggmargen på meg. Det er estetisk tiltalende og fortettet, hun sier akkurat passe mye til både å fortelle meg historien hun har å fortelle, og samtidig stimulere mine egne assosiasjoner. Jeg liker sånne bøker, som setter i gang en prosess hos meg selv, en prosess som er nært forbundet med og utløst av handlingen og språket i boka, men samtidig fortsetter på sin egen måte i meg.

En vesentlig årsak til at jeg likte denne boka, er sannsynligvis at den foregår utenfor Norge, at den har en større horisont enn granskogen og bygda.

I et innlegg 2. desember i fjor skrev jeg blant annet (med referanse til Marta Norheims røffe guide til norsk samtidslitteratur):
«Det første som slår meg etter å ha lest denne røffe guiden til samtidslitteraturen, er at det er utrolig mye norsk samtidslitteratur jeg ikke får lyst til å lese. Dermed får jeg bekreftet et inntrykk jeg allerede hadde fra før, nemlig at den norske samtidslitteraturen stort sett handler om navlebeskuende særinger i by og bygd i steinrøysa Norge.
Hvis handlingen i boka foregår i en by, skal det være dop, banning og puling, og det hele skal være veldig trist og problematisk og minne mest mulig om en Wam og Vennerød-film. Hvis handlingen i boka foregår i en bygd, skal ingrediensene være nøyaktig de samme, bare med en del bilkjøring i tillegg, fortrinnsvis med gamle volvoer. Slik jeg oppfatter norsk samtidslitteratur etter denne gjennomgangen, er den mer eller mindre kjemisk fri for enhver påvirkning fra de store kulturelle sammenhenger i verden utenfor steinrøysa. Her er ikke snev av europeisk åndstradisjon, historie, kunnskap eller åndelig utsyn. Eller av store følelser.» Hele innlegget finner du HER .

En ung norsk forfatter som har vakt min interesse gjennom omtaler i media, er Heidi Marie Kriznik, og jeg har lurt på om jeg skal lese noe av henne. Men så skriver leselama i sin begeistrede omtale av hennes siste bok (du finner innlegget hennes HER ): «Borte en vinter er en bittersøt leseopplevelse. Og jeg elsker bittersøte leseopplevelser av dette slaget. Den minner meg om Ut å stjæle hester av Per Pettersson, eller Levi Henriksen på sitt beste, eller Sigmund Løvåsen sine bøker. Her er det høy granskau-faktor og ensomt bondeland, slitte biler og bjeffende bikkjer. Det er vanlig og uvanlig på en gang.»

Granskau-faktor, ensomt bondeland, slitte biler og bjeffende bikkjer? Det svarer jo presis til mitt nidbilde av norsk samtidslitteratur. Nå er det mulig jeg gjør Kriznik urett, men akkurat nå vil jeg heller ha Europa som klangbunn for det jeg leser enn innestengt norsk granskog. Jeg er veldig glad det finnes norske samtidsforfattere som vender blikket utover, som Linnestå. Tilfeldigvis leser jeg nå også Pål Gerhard Olsens siste roman, I den røde solens lys. Også den foregår utenfor Norge. Pål Gerhard Olsen skal jeg straks komme tilbake til i et eget innlegg.

En naturlig tanke etter å ha lest Linnestå, er å lese mer av henne. Jeg sjekker hva hun har skrevet, og ser at hennes debutroman, som kom i fjor, har tittelen Utland og delvis foregår i Wien. Det tiltaler meg. Den må jeg ta en titt på.

Leseglede.

Det er ikke bare det at jeg ikke ser fjernsyn, jeg leser ikke tabloidaviser heller. Da snakker jeg ikke om tabloid format, men om tabloid innhold. Hver lørdag er jeg likevel nødt til å kjøpe Dagbladet fordi det følger med Magasinet, som har en utmerket kryssord.
I lørdagens utgave av Dagbladet hadde Knut Nærum en kommentar hvor han proklamerer at hans nyttårsforsett for 2008 er å slutte å kjøpe bøker. Han får ikke lest dem han har. «Det er for mye leselyst og for lite lesing. Leselysten er ikke lenger sunn, den har krysset grensen og blitt til en kulturell bulimi.» Hele artikkelen finner du HER .
Vel, jeg tar ikke dette så alvorlig. Jeg tror rett og slett ikke på ham. Uansett spiller det ingen rolle om han mener det eller ikke, eller om det bare er noe han skriver for å være morsom. (Formodentlig det siste; det er jobben hans.)
Min leselyst er intakt, og det samme er min boklyst. Har du lest alle disse? er et vanlig spørsmål når folk kommer hjem til meg. Selvfølgelig har jeg ikke det, sier jeg da, men jeg har et forhold til alle bøkene mine. Det er ikke alle som skjønner det. Heller ikke Nærum, tydeligvis.
Jeg ser frem til alle bøkene jeg skal lese og kjøpe i 2008. Noen av dem vet jeg om, mange andre vet jeg ikke om ennå. Men det jeg i hvert fall vet, er at det er mange gleder som venter.
Et av mine forsetter for dette året, inspirert av leselistene på andre blogger, er nettopp å føre lister - over hva jeg leser og har lest, og kanskje også hva jeg har tenkt å lese.

Teknisk.

Jeg har problemer med lenker når jeg poster et nytt innlegg. Vanligvis skriver jeg hele innlegget som en tekstfil i word først. Hvis det skal være en link, legger jeg den inn i teksten med den rette HTML-koden. Så går jeg til Blogger dashboard, velger “Nytt innlegg”, deretter “Rediger HTML” og kopierer hele innlegget inn. Hvis jeg nå publiserer innlegget, funker ikke linken. Derfor velger jeg først fanen ”Skriv” og går deretter tilbake til ”Rediger HTML”. Da har det skjedd noe tull med linken. Jeg går da tilbake til tekstfila, tar bare selve adressen i linken og kopierer den inn på nytt der den skal være i innlegget. Så publiserer jeg innlegget, og da funker det.
Er det andre som har det samme problemet, og som har noe forslag til løsning?

Alt henger sammen.

Checkpoint Charlie, den berømte grenseovergangen mellom Øst-Berlin og Vest-Berlin, en del av Europas nære historie.



La meg bare si med en gang: Jeg aner ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Det naturlige spørsmålet blir da hvorfor jeg skriver det. Det har jeg selvfølgelig ikke noe svar på. Ikke alle spørsmål har svar. Det er derfor det er viktigere å stille de rette spørsmålene enn å ha de rette svarene.

Jeg tar en pause i lesingen av Aasne Linnestås Krakow. Den er så vakker og sterk og skrevet med et så nakent språk at det nesten gjør vondt. Alle ting henger sammen. Samme dag som jeg har blogget to innlegg om drosjer, tar hovedpersonen i boka drosje fra Krakow til Auschwitz.

Jeg satte meg inn i en drosje. Sjåføren snudde seg. Spurte på engelsk hvor jeg skulle.
-- Auschwitz, svarte jeg.

I går så jeg den polske filmen Pasażerka (Passasjer) av Andrzej Munk. Ufullført, regissøren ble drept i en bilulykke før filmen var ferdig. Den foregår i Auschwitz og blir av mange betraktet som en av de vesentligste filmer som er laget om Holocaust. Men man har ikke hørt om den, ikke sant, fordi den ikke er fra Hollywood. Akkurat som de fleste heller ikke har hørt om verdens beste og sterkeste krigsfilm (fra andre verdenskrig), nemlig den sovjetiske Gå og se (Idi i smotri), omtalt i Dagbladet HER ). Fordi heller ikke den er amerikansk. Min oppfordring: Rett også oppmerksomheten mot andre kulturelle arenaer, f.eks. Europa.

Jeg tenker at jeg må til Auschwitz. Auschwitz er et symbol. Jeg tenker at jeg må se den porten, jernbanesporet, Arbeit Macht Frei. Det kan ikke bare være bilder. Jeg må ha vært der. Tror jeg. Jeg har vært i én konsentrasjonsleir, i Sachsenhausen. Det var vanskelig. Vanskelig bare å være der. Lidelsen sitter i materien, i brosteinene man går på, i brakkene man vandrer gjennom, på henrettelsesstedene, i bygningen for medisinske eksperimenter. Å vandre rundt på et slikt sted, er som å tråkke på en grav. Samtidig tenker jeg at det å besøke et slikt sted også er en måte å hedre alle dem som led og døde der på.

Jeg er født bare fem år etter at dette vanviddet opphørte. Og jeg er europeer. Jeg tror det ble gjort en feil i de himmelske arkiver da jeg ble født som nordmann. Jeg tror at jeg egentlig skulle vært født i et av de store europeiske kulturland, i Ungarn, Tsjekkia, Polen, Østerrike, Tyskland, Italia, Frankrike. Men jeg ble ikke det.

Morfaren min studerte i Berlin en gang. Og selv ble jeg en gang tilbudt jobb som drosjesjåfør i Berlin. Nattskift. Night on Earth. Det var et spennende tilbud, men det var for sent, jeg hadde allerede forlatt drosjeyrket.

En kveld jeg vandret i Berlin, kom jeg plutselig til å se opp på et gateskilt. Ackerstrasse. Hans Fallada, ikke sant. Pinneberg. Der kleine Mann aus Ackerstrasse, han i Lille mann, hva nå (1932). Falladas mest kjente bok. Men den har du kanskje ikke lest.

Alt henger sammen. Mens jeg skriver, blir jeg akkompagnert av Yasmin Levy, CD-en har tittelen Romance & Yasmin, men rent bortsett fra at Yasmin er mørk og vakker, er CD-en hverken sentimental eller spesielt romantisk. Hun er en representant for ladino, den jødisk-spanske kulturen med røtter fra middelalderen, det må være derfor jeg fornemmer klezmer i noe av uttrykket. Og derfor sangene hennes passer så godt til stemningen i Aasne Linnestås Krakow. Og derfor denne musikken bringer meg tilbake til den andre enden av Europa igjen.

Jeg var i Polen en gang. For veldig lenge siden, i jernteppets tid. Uendelig grått og trist. På vei tilbake til Vesten kjørte min reisevenn og jeg gjennom Øst-Tyskland. En mørk, regnfull kveld (som i en film noir) kom vi til en grenseovergang. Noe var feil. En øst-tysk grenseoffiser kom ut av vakthuset med trukket pistol og brølte: Warum kommen sie hier? Jeg forklarte at vi skulle til Vest-Tyskland. Han ville se visumene i passene våre, og viste rasende med pekefingeren: Grenzübergang Drewitz. Det var ikke der vi var. Vi hadde havnet på et helt annet sted i mørket. Tilbake til motorveien. En av Hitlers gamle Autobahn. Autobahn var for øvrig ikke Hitlers oppfinnelse, slik vi som regel får presentert det. Det var Weimarrepublikken som satte i gang byggingen av dette veisystemet. Hitler bare overtok prosjektet og utvidet det, og gjorde det til en del av sitt propagandasystem fordi det sysselsatte mange arbeidsløse. Men det var en digresjon.

Til slutt kommer vi på rett vei og nærmer oss riktig grenseovergang. Biler fra Øst har for lengst fått beskjed om å forlate veien. Bare biler fra Vesten har nå lov til å befinne seg der vi er. Sluser av piggtråd. Speil under bilen, sonder i bensintanken for å sjekke om noen har gjemt seg der, i håp om å slippe ut av det sosialistiske paradiset bak jernteppet.
Videre gjennom piggtrådslusene, og så neste grenseovergang, det berømte Checkpoint Charlie, og så endelig i Vest-Berlin.

Disse grensene eksisterer ikke lenger.

Og jeg aner fortsatt ikke hvor jeg ville med dette innlegget.
Det eneste jeg vet er at alt henger sammen.
På en eller annen måte.

Drosje hjem.

Drosjeholdeplassen ved Grand en vinternatt en gang i 1970-årene. Eget foto. Jeg hadde som regel kameraet med meg i bilen, og her fotograferer jeg gjennom frontruta.



Like etter at jeg hadde skrevet innlegget under, tok jeg en rask nyhetsrunde på nettet og kom tilfeldigvis over DETTE oppslaget på nrk.no, om drosjer i Oslo som ikke vil kjøre unge kvinner hjem fordi de skal for kort vei. Det gjør meg direkte forbannet på yrkets vegne. Jeg hører ikke til dem som mener at alt var bedre før, snarere tvert imot i mange tilfeller. Jeg bare lurer på hvor det er blitt av yrkesstoltheten og profesjonaliteten.
Som det fremgår av artikkelen er det ikke engang lov å avvise passasjerer av en sånn grunn. Kvinner oppfordres til å ta drosje hjem pga voldtektsfaren, og drosje har alltid vært det transportmidlet som har representert den ultimate trygghet for kvinner i alle aldre, fra ungjenter til gamle damer, ikke minst nattestid. Fra dør til dør, trygt og bekvemt.
Fra min egen tid som drosjeeier husker jeg ikke minst nettopp den kundekategorien det er snakk om her, nemlig unge jenter. De har jo ikke penger, så en ganske typisk situasjon på sen kveldstid var to venninner i slutten av tenårene som hadde vært på byen, og som satte seg inn i bilen, rakte meg det de hadde igjen av penger, og ba om å bli kjørt så langt i retning av f.eks. Lambertseter som pengene rakk.
Passasjerer som man vet ikke kan betale for turen, må selvfølgelig avvises, men å spille med åpne kort og be om å bli kjørt så langt pengene rekker, er en ærlig sak. Likevel ikke noen enkel situasjon for meg, for jeg så jo at pengene ikke ville rekke helt frem. Jentene var som regel tynnkledde, kanskje litt beruset også (men ikke nødvendigvis), og det var kanskje en vinterkveld med mange kuldegrader. Hva skulle jeg da gjøre når jeg hadde kjørt så langt som pengene rakk? Sette dem av i Ryenkrysset i mørket og kulda, og la dem traske gatelangs videre, med alt hva det innebar av mulige ubehagelige og farlige situasjoner? Jeg kjørte dem alltid helt frem, det vil med andre ord si at jeg kjørte halve turen uten betaling. Det ble de veldig glade for selvfølgelig, men de kunne jo ikke vite at jeg hadde kalkulert med det hele tiden. Det var mitt valg. Ridderen i den hvite Mercedesen? Nei, det var jobben min å få folk trygt hjem, og en underbetalt tur i ny og ne gjorde meg ikke fattigere.
En annen kategori kvinnelige passasjerer var gamle damer, som også tok drosje hjem på kveldstid. Voldtektsfaren var nok stort sett over for deres del, men de var jo ofte dårlige til bens, og så var det dette med risikoen for veskenapping og overfall, i hvert fall i fantasien. Når vi kom frem, spurte passasjeren ofte litt brydd om jeg kunne bli stående et lite øyeblikk til hun hadde kommet seg innenfor gatedøren. Det kunne jeg. De skulle bare visst hvor mange andre gamle damer som hadde spurt meg om det samme. Og hvis jeg ikke ble spurt, så gjorde jeg det likevel sånn tilsynelatende ganske tilfeldig (mens jeg la pengene på plass i pungen, for eksempel) fordi jeg visste at det ga en ekstra trygghet at jeg sto der mens de rotet i vesken og fant frem nøklene og låste seg inn.
Også det dreide seg om profesjonalitet i mine øyne. Om å få folk trygt hjem. Om den tryggheten som bare en drosje kan, eller burde, gi.

Night on Earth.

Romjula bød ikke på så mye film som jeg hadde håpet, men filmnissen (en fjern slektning av boknissen) sørget for at jeg fikk et lenge etterlengtet gjensyn med Night om Earth.
Som en del lesere av denne bloggen har fått med seg, har jeg en fortid som drosjeeier i hovedstaden, og elsker filmer hvor drosjeyrket spiller en rolle. Alle tenker da straks på Taxi Driver, men det finnes så mange andre. Blant andre altså Jim Jarmuschs Night on Earth, som består av fem selvstendige sekvenser som alle skildrer en nattlig drosjetur i en storby. En liten filmatisk novellesamling, kan man si.
Jeg liker Jim Jarmusch, det er han med Blue in the Face og Coffee and Cigarettes, blant annet. Jeg liker filmingen hans, den dokumentariske stilen, humoren, og ikke minst kvinnene i filmene hans, de er feminine og tøffe, en kombinasjon jeg har stor sans for. (Jeg må forresten få sett flere av filmene hans.)

Jeg er tydeligvis ikke den eneste forhenværende drosjekusken som elsker denne filmen. Her er en kommentar på imdb, nesten som jeg skulle sagt det selv:

"Since I have almost seventeen years of experience in the taxi business as a dispatcher and driver, I have to say that "Night on Earth" is one of my favorite movies! This movie gives a very real and comical portrayal of life in this line of work. I've known people who were given great opportunities, and rejected them. I've personally kicked drunk idiots out of my cab. I've had blind people tell me which route to take. I've had people who were so "down and out" tell me their life story. This is a film that portrays what taxi driving is all about, and it is not limited to the USA. People are the same all over the world!"


Episodene foregår i henholdsvis Los Angeles, New York, Paris, Roma og Helsinki.

I den første episoden sørger Winona Ryders unge, kvinnelige drosjesjåfør for at Gena Rowlands glamorøse casting-agent får seg en liten lærepenge når det gjelder livsverdier.

I andre episode er Armin Mueller-Stahl en fersk immigrant (tidligere klovn!) fra Øst-Europa som skal prøve seg som New York-cabbie. At han ikke engang klarer å betjene bilen, er kanskje filmens eneste direkte urealistiske innslag. Meningen var kanskje å vise at de ikke hadde automatgir bak jernteppet? Sekvensen åpner med et skoleeksempel på hvordan man ikke skal prøve å praie en drosje på gaten. Giancarlo Espositos YoYo har et kroppsspråk som skremmer enhver drosjesjåfør. Jeg ville gjort nøyaktig som alle yellow cab-ene og kjørt rett forbi. Drosjesjåfører oppfattes kanskje som småkonger der de sitter og breier seg bak rattet (Harald Sverdrup har en sekvens om det i diktet "Øvelser i hjemlig diskriminering"), men det er også en potensielt farlig situasjon, særlig i en storby om natten, og det er noe enhver rutinert drosjesjåfør har i bakhodet hele tiden. Å beskytte seg selv, ved blant annet ikke å ta opp passasjerer som i denne sekvensen av filmen, blir ren ryggmargsrefleks.
Men Armin Mueller-Stahls ubehjelpelige cabbie er ikke bare en tulling til å kjøre bil, han har heller ikke lært seg elementær overlevelsesteknikk for drosjesjåfører, så han er den eneste som stopper for bajasen på fortauskanten. Det blir en spesiell tur videre - sjåførens manglende kjøreferdigheter finner en løsning, og førsteinntrykket av passasjeren blir korrigert.

Deretter følger Paris-sekvensen. Sjåføren her er en type som lett kan havne i trøbbel, som vi ser med de første passasjerene hans, han passer dårlig i et serviceyrke. Neste passasjer er en ung blind dame i Béatrice Dalles deilige skikkelse, meget streetwise og rappkjeftet, og tydeligvis ganske bevisst sin erotiske utstråling, handikappet til tross. Man aner vibber i luften - så lenge det varer. Sekvensen ender riktignok med at hun kan innkassere nok en bekreftelse på sin evne til å fordreie hodet på menn, men hvordan det skjer, skal jeg ikke røpe.

Roma er neste, der Roberto Benigni (han fra Livet er herlig) spiller hovedrollen i filmens mest burleske og etter min mening morsomste sekvens. Hans halsbrekkende kjøring gjennom Romas trange gater ved firetiden om natten, akkompagnert av hans egne kommentarer, er bare helt utrolig. Etter hvert får han en passasjer i bilen, en prest - Benigni vil ha det til at han er biskop, noe passasjeren selv benekter på det sterkeste; han er bare en vanlig pater. Sjåføren vil på død og liv skrifte sine synder på det seksuelle område (fra puberteten og frem til dags dato), men pateren påpeker at situasjonen er uegnet og vil slett ikke høre noe skriftemål. Det er han da heller ikke særlig i stand til, som det etter hvert viser seg.

Siste episoden foregår i Helsinki, med Matti Pellonpää som drosjesjåføren, han som spiller hovedrollen i alle Kaurismäkis filmer (det virker i hvert fall sånn). Det er finsk, det er vinter, det er fyll og sentimentalitet, men realistisk nok.

Jeg så denne filmen sammen med to unge mennesker som ikke hadde sett den før, men som også syntes den var helt praktfull. Og det er nettopp det denne filmen er. Hvis jeg skulle regne opp de fem beste filmene jeg har sett i mitt liv, ville denne hatt sin selvfølgelige plass på listen. Det blir nok flere gjensyn med denne.

Mer om (og fra) to sympatiske herrer.

Foto: Tehme Melck. Fra Vigelandsmuseet. Dette bildet har jeg skrevet om i DETTE innlegget.



Det er mange grunner til at vi leser, blant annet for å få bekreftet oss selv gjennom forfattere som setter ord på det vi selv har opplevd eller føler, tror etc. Eller av stikk motsatt grunn, vil jeg føye til for mitt eget vedkommende, altså for å bli utfordret. Eller av mange andre grunner.
Som noen lesere av denne bloggen har fått med seg, har jeg en teori om at all litteratur dypest sett handler om kjærlighet. Det er ikke spesielt originalt å mene det, så jeg innbiller meg ikke at jeg dermed kommer med et banebrytende bidrag til litteraturvitenskapen. Men det er uansett en selvstendig konklusjon jeg er kommet frem til som leser.
Jon Fosse er inne på det samme i essayet «Litteratur» i Gnostiske essays:
«Det har ofte blitt sagt at nesten all litteratur handlar om kjærleik og død. Og det gjer den. Men i litteraturen er både kjærleiken og døden til stades i forfattarens affektive forhold til si eiga skrift. Den er den eigne skrifta, i all si skrøpelege og såre foranderlegheit, som tar var på ein kjærleg ømleik og ein agressiv melankoli. Litteraturen er ikkje liv, den er verken kjærleik eller død. Men den har livet i seg, den har kjærleiken og døden i seg.»
Dette er som et ekko av Tor Jonsson:

Var eg ein Gud
ville eg skapa
ei stillare verd.
Der skulle alle elske.

Var eg ein Gud
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.

Et annet tema jeg av og til er inne på, er hvordan bøker «kommer til meg» på underlig vis, for eksempel som synkrone hendelser, tilsynelatende tilfeldigheter som ikke er tilfeldige likevel. Jeg prøver faktisk å ikke mystifisere det, og det kan jo hende at tilfeldigheter bare er tilfeldigheter, som enkelte kommentatorer til tidligere innlegg har hevdet. Jeg har likevel ikke unnslått meg for å blande inn både skytsengelen min (og muligvis en spesiell lese-skytsengel) i dette, og det er ikke fjernt i det hele tatt for meg, men sikker for mange andre. Jeg trøster meg uansett med at mange har interessert seg for dette fenomenet (synkronitet), for eksempel Jung og Koestler. Og selv har jeg altså oversatt en New Age-klassiker om det; Den niende innsikt.
Men tilbake til bøkene, de bøkene som bare dukker opp, fanger blikket når jeg er på biblioteket eller i bokhandelen - Per Petterson skriver om det samme, og han har formodentlig ikke noe metafysisk blikk på verden. Og uansett hvordan man forklarer det (eller ikke forklarer det), vil nok mange kjenne seg igjen i dette:
«Noen ganger er det sånn at en kan gå forbi ei bok i en bokhandel og kjenne at det er et sug der, at det er noe med den boka, kanskje tittelen eller fargen på omslaget eller bare den fysiske framtoninga, formatet, at den føles substansiell på en måte som skiller den fra bøkene som står over og under og på begge sider, enda bøker jo for det meste er ganske like å se på. En får lyst til å ta den ut og kjenne den i hånda, og når en ikke gjør det, fordi en egentlig ikke har råd og vil ikke bli frista for mye, så er det sånn at samme hvor en står i butikken og snur seg, så ser en rett på den boka.»

Dette innlegget refererer til essaysamlingene Månen over Porten av Per Petterson og Gnostiske essays av Jon Fosse. Jeg tror ikke det var tilfeldig at disse dukket opp i mitt liv, og jeg tror heller ikke det var tilfeldig at de gjorde det samtidig. For meg henger de sammen, på en måte jeg ikke kan forklare. For det første sier de begge så mye interessant og inspirerende på sin sympatiske og ukunstlede måte, og for det andre er det som om de utfyller hverandre. Disse bøkene er nå uløselig sammenknyttet for meg, de henger sammen også rent fysisk, jeg flytter aldri på den ene (for eksempel fra nattbordet til skrivebordet eller omvendt) uten sammen med den andre. Jeg har skrevet om dem i et tidligere innlegg, som du finner HER .

PS: Hvorfor stor P i Porten i tittelen på Per Pettersons bok? Fordi Porten er navnet på småbruket han bor på.

På rett hylle.

Mitt "litterære univers" er, på det profesjonelle plan, befolket av forleggere, redaktører, manusvaskere, korrekturlesere, redaksjonssekretærer, illustratører etc, og på det private plan av bokhandlere, antikvarbokhandlere og bibliotekarer.
Akkurat nå er det imidlertid en snekker som spiller hovedrollen. For første gang i mitt liv flotter jeg meg nemlig med skreddersydde bokhyller i heimen. Nå skal stua bli et skikkelig bibliotek!
På bildet ser vi en nisje i stua, som nå er dekket av bokhyller fra gulv til tak, og som jeg, etter planen, skal gi det første malingstrøket i dag. Gjett om jeg gleder meg til å få bøkene på plass og få alt i orden med belysning osv.
Og mandag kommer snekkeren tilbake og fortsetter bortover den ene langveggen.
Andre folk ville sikkert pusset opp kjøkkenet, men her i huset er det altså bøkene som blir prioritert. I hvert fall i denne omgang.

Ord for dagen (og kanskje enda et apropos til nyttårsforsetter).

"Den beste måten å gjøre en drøm til virkelighet på, er å våkne."

Paul Valéry

Prisforskjell

Jeg synes det er ok at Tronsmo Bokhandel finnes, selv om jeg ikke tilhører menigheten. Men jeg er alltid innom der når jeg er i Oslo, og det skjer rett som det er at jeg kjøper noe fordi de har mye som andre bokhandler ikke har. De fleste bokhandler er jo blitt svært så strømlinjeformet og kjedelige i våre dager. Jeg får stadig nyhetsbrev på e-post fra Tronsmo, som jeg leser med interesse. I dagens nyhetsbrev sto bl.a. omtalt en lekker engelsk bok om japansk kunst og estetikk, som fanget min interesse. Jeg har tross alt en japansk hage, ikke sant. Prisen var kr. 399 hos Tronsmo. Av nysgjerrighet gikk jeg til min nærmeste bokhandel når det gjelder engelske bøker, nemlig www.amazon.co.uk. Med porto og det hele (og pris redusert med 35 %), ville jeg kunne få boken derfra for kr. 254. Det er kr. 145 billigere enn Tronsmo, og det er en ganske heftig forskjell. Nå skal jeg ikke ha denne boka uansett, for jeg har noe bortimot kjøpestopp for øyeblikket ... men jeg bare lurer på, kjøper folk sånne bøker til sånne priser hos Tronsmo av ren og skjær idealisme (dvs. for å holde liv i Tronsmo), eller vet de ikke at det nettopp på sånne bøker kan være store penger å spare på å handle på nettet? Jeg bare lurer.

Gjennom Døren.

Jeg har tenkt å benytte årsskiftet til å rydde opp i lesingen og sette opp en leseplan for den nærmeste fremtid. I den forbindelse prøver jeg å bli ferdig med noen av fjorårets leseprosjekter. Jeg ble nettopp ferdig med Johan Harstads Hässelby, og i går ble jeg ferdig med Magda Szabós Døren. Szabó døde i november, og var en av Ungarns mest kjente forfattere. Døren er et av hennes hovedverk. Min tidligere omtale finner du HER og Børge Skråmestøs omtale av boken finner du
HER , samt lenker til hans omtale av den for Bokklubben.
Jeg er, som jeg tidligere har gitt uttrykk for, fascinert av at det finnes store forfattere rundt om i verden som jeg ikke engang har hørt om. Ikke nødvendigvis så langt fra oss, heller. En del blir oversatt, nesten uten at vi legger merke til det. Jeg husker faktisk at jeg leste omtaler av Døren da den kom på norsk i 2006, og at jeg tenkte at dette hørtes interessant ut, men det skulle altså en artikkel i Morgenbladet til i forbindelse med forfatterens død nå i høst, før det ble alvor av lesingen.

Døren var en stor leseopplevelse. Språket kan virke litt tungt, med sine lange sammensatte setninger, men baksideteksten lyver ikke når den sier at dette er en bok hvor leseren blir revet med fra første side. Den handler kort fortalt om en forfatterinne og en eldre kvinne som er hennes hushjelp. Den ene lever nesten bare gjennom ordene, den andre kan knapt nok lese. De er svært forskjellige, for å si det mildt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive forholdet mellom dem, men det rommer i hvert fall spenninger og begivenheter nok til å bære denne boka, som ifølge Dagbladets anmelder tilhører verdenslitteraturen. Det kan jeg bare si meg enig i.

Rundt hovedpersonene har vi et knippe bipersoner, og det meste av handlingen utspiller seg i nabolaget i en gate i Budapest. Ytre dramatikk er det ikke mye av, men desto mer av indre. Man blir virkelig revet med, og bokens klimaks er vondt og intenst i den grad at jeg nesten ikke holdt ut å lese.
En stor bok av en stor forfatter.

Apropos nyttårsforsetter ...

"Faren min har alltid vært tilhenger av løfter han kan holde. «I år skal jeg spise mer sjokolade» funker hver eneste gang."

Fra bloggen Virrvarr, som du finner HER .

Et nyttårsforsett.

Jeg har knapt rukket å klargjøre nyttårsforsettene mine ennå, og det bør vel snart gjøres hvis det skal være noen vits i. Men ett nyttårsforsett er i hvert fall klart: I år skal jeg - inspirert av de imponerende leselistene rundt om på andre litterære blogger - føre journal over hva jeg leser, sånn at jeg også kan trå til med en liste ved årets slutt. Den blir kanskje ikke så imponerende (utrolig hva folk rekker å lese!), men på den annen side er jo et helt år ganske lang tid.

Albert Åberg, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Jeg har lest ferdig Hässelby av Johan Harstad. Flere andre bloggere (og kommentatorer) har lest og likt denne boka. Mitt førsteinntrykk, som jeg fortalte om i DETTE innlegget, var også overveldende positivt. Når jeg nå har lest hele boka, er jeg imidlertid veldig delt. Jeg er fortsatt like imponert over Harstads gode språk og driv i fortellingen. Han river leseren med, og det er lett å lese ham. En av de andre bloggene som omtaler Hässelby, er Bookhouse Girls. Omtalen finner du HER . Bloggeren refererer blant annet til en anmeldelse av denne boka i Dag og Tid og skjønner ikke at hun og anmelderen kan ha lest samme bok, eller at de i hvert fall ikke har lest den på samme måte. Jeg skjønner begge. Eller rettere sagt, jeg tror jeg selv har lest Hässelby på begge måter. Jeg synes som sagt det er en praktfull bok (selv om jeg ikke er i målgruppa aldersmessig), og et absolutt givende møte med Harstad. Men samtidig setter Dag og Tids anmelder fingeren på det som også etter min mening er den store svakheten med boka: «Dei som les Hässelby for å finna eit framhald av livet til Albert Åberg, møter ein gimmick, og berre det, i ei bok som hermer den store, internasjonale romanen der sutlause folk reiser overalt og opplever sære komplott frå innsida og utsida.»
Surén skjønner tydeligvis ikke hva boka egentlig har med Albert Åberg å gjøre, og det skjønner ikke jeg heller. Dette med Albert Åberg er og blir bare en gimmick. Jeg kan dermed ikke la være å gruble over hva denne boka kunne ha vært, nemlig en realistisk skildring av Albert Åbergs liv som voksen i en forstadstristesse i det svenske «folkhemmet», hans forhold til faren, og til barndomsvennene. Harstad er på nippet til å gjøre nettopp dette, ikke minst når han skildrer Alberts og farens samliv i blokkleiligheten. Her er mye bra miljøskildring og skildring av forholdet mellom far og sønn. Men så skjærer Harstad ut og reduserer Albert Åberg til en biperson i en undergangsvisjon hvor han ikke klarer å beherske sine egne innfall, som for eksempel dette med den tyske oppfinneren og «demonteringen» av hele vår sivilisasjon. Helt på jordet, etter min mening. Det er så blodig synd at Albert Åberg forsvinner i alt dette.

Selvbevissthet.

"Det ville være falsk beskjedenhet av meg å påstå at det er skrevet noe bedre på dette området."

Simone de Beauvoir om sin bok Det annet kjønn (1949), et av hovedverkene innen 1900-tallets kvinnepolitiske litteratur.

Fingersmith

En fjern slektning ga meg filmen The Hours til jul. En høyst gjennomtenkt gave, etter som jeg liker både litteratur og film, ikke minst filmer med litterære referanser. (The Hours kan varmt anbefales alle som har hørt navnet Virginia Woolf). I dette tilfellet imidlertid så midt i blinken at jeg hadde den fra før.
Følgelig innfant jeg meg på Platekompaniet nyttårsaften for å bytte den. Valget falt på Fingersmith, etter Sarah Waters roman ved samme navn. Både forfatter og bok helt ukjente for meg, men filmen var altså basert på en roman, den var engelsk, og handlingen lagt til viktoriatiden. Man kan liksom ikke få nok av sånne erkeengelske serier og filmer, enten det er Jane Austen eller andre - denne langsomme, litt dvelende fortellermåten, gode (og ofte ukjente) skuespillere, troverdig tidskoloritt, vakre omgivelser, karakterer man kommer under huden på og ellers kvalitet i alle bauger og ledd. Fingersmith innfridde da også alle forventninger. Det vil si - vi rakk bare å se første del i går. Den sluttet imidlertid på en så sjokkerende og overraskende måte at jeg nesten ikke klarer å vente til å se resten i kveld.

HER, på engelske Wikipedia, finner du forklaring på tittelen og lenker videre til omtale av henholdsvis boken og filmatiseringen. (OBS: Kanskje ikke så lurt å lese disse omtalene hvis du vil ha spenningen i behold.)